Tilby hjelp eller ikke...

[AnonymBruker]

Min bror og hans kone har et barn med vansker på et felt hvor jeg har noe kompetanse (yrkesmessig). Det er ikke mitt spesialfelt, men jeg kan noe og vil kunne veilede dem ift hvor de kan søke mer hjelp. Saken er imidlertid at de aldri har nevnt guttens vansker for meg, men det er relativt lett å oppdage, og foreldrene våre har også fortalt noe, selv om de heller ikke vet mye. Jeg synes vanskene er såpass store at de burde søke hjelp ganske raskt for barnets skyld, men det er ikke snakk om liv og død liksom. Kanskje har de allerede gjort det, men jeg tviler egentlig. Jeg er også litt i tvil om hvorvidt de vil sette pris på mine råd , da de nok er litt opptatt av å framstå med en fin fasade og ofte snakker kritisk om andre barn og foreldre. Ingen av de andre barna deres har noen gang hatt lignende vansker, så dette handler ikke om at de har feilet på noe vis, men det er nok allikevel litt skambelagt for dem. Vi har ikke et spesielt nært forhold, men bor så nære at vi kanskje ser hverandre litt sånn i forbifarten et par ganger i uka, og av og til tar vi en kaffe hjemme hos hverandre etc, men ikke den helt store fortroligheten liksom. Spm mitt er om jeg selv bør nevne mine tanker for dem eller om jeg bare skal avvente og se om de evt nevner det selv, og evt bare la det ligge hvis de aldri tar initiativ?

Anonymous poster hash: 06796...6c9

[Medusa13]

Hvis de ikke vil innrømme for seg selv at gutten har problemer, tviler jeg på at det er særlig populært om du bringer det på bane. Er det noen mulighet for at du kan snike inn noen kommentarer som gir deg en viss pekepinn om at de skjønner situasjonen ?

Og hva om du skulle ta feil, og at gutten ikke har den lidelsen du mener, men at det kan ligge andre ting der. Jeg ville gått veldig forsiktig frem

[Novemberellie]

Hadde det vært min bror så hadde jeg sagt at de bare måtte si ifra om de trenger noe hjelp, og latt det være med det. Det kan da ikke være galt å bare si det.

Hadde jeg sett at foreldrene ikke tok tak i det og det gikk ut over ungen hadde jeg nok tatt det opp. Jeg har en utdannelse og jobb som innebærer bl.a. utredning av barn med spesielle behov, så hadde følt litt "plikt" til å gjøre noe for barnet.

[Ciara]

Ville sagt det dersom det var viktig av hensyn til barnet.

[AnonymBruker]

TS her. Tror jeg velger å trå litt forsiktig....kanskje jeg kan se om det byr seg en anledning til evt å si at de kan spørre hvis de vil, uten å komme med konkrete forslag. Det er gutten som er det viktige oppe i dette, og jeg tenker jo at jeg kunne bidratt til raskere hjelp og bedre forståelse av ham (foreldrene tenker at hans vansker er viljestyrte, mens jeg nok tror det har en annen forklaring som gjør barnet mindre til syndebukk) dersom jeg fikk bidra litt, men dette er i bunn og grunn fornuftige foreldre som nok etterhvert vil ta tak i situasjonen sånn at det løser seg.

Anonymous poster hash: 06796...6c9

[AnonymBruker]

Får en følelse av at det er en konkret lidelse du tror han har. Hva om han ikke har den?

Anonymous poster hash: 2fff1...a03

[AnonymBruker]

Her tror jeg du skal trå forsiktig. Jeg ville ikke blandet meg. Foreldre som selv går med en anelse om at noe er "galt" med barnet, kan reagere med sårhet og irritasjon om man tar det opp. Har personlig erfaring her.

Anonymous poster hash: 1ae58...a93

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt det opp. Men, på en forsiktig måte.

Vet foreldrene hva det kan være? Har dem kjennskap til problematikken?

Jeg har vært din bror, men jeg visste ikke hva det var snakk om, hadde rett og slett ikke peiling. Da det til slutt kom opp, og jeg forsto, så ble jeg meget forbannet på dem som hadde sett, men ikke sagt noe.

Anonymous poster hash: 53c46...d4a

[AnonymBruker]

Mange ulike svar her, ser jeg. Har ikke lyst til å konkretisere mer hva det dreier seg om, men kan si at foreldrene ser symptomene (uten å si noe høyt, men har forstått at de ser det), men jeg tror de forstår det på en annen måte enn det jeg gjør. De har nok ikke kjennskap til problemet på en slik måte at man kan forvente en annen forståelse nei. Slik det er nå, tenker nok de at barnet styrer adferden sin selv, og forsøker å løse det deretter, med det resultatet at barnet aldri lykkes, fordi det -etter min mening- ikke er viljestyrt. MEN: Jeg kan ta feil! Helt klart. Tror bare at det kunne vært nyttig å større og tenke litt høyt sammen, men må nok tenke litt på om jeg tør ta det opp...

Anonymous poster hash: 06796...6c9

[Skogsprinsessa]

Går barnet i bhg/på skole?

[AnonymBruker]

Ja, på skole. Men kontaktlærer er i omgangskretsen til foreldrene og er dessuten relativt ung og uerfaren, så tror det skal litt til før det blir tatt opp der. Du som sa du hadde vært i min brors sted: Hvis du tenker tilbake til da du ikke hadde anelse om at noe var galt: Hvordan hadde det vært om noen tok det opp? Jeg tenker jo at man i ettertid kan si at noen skulle sagt noe, men at det kanskje allikevel hadde vært vanskelig om det faktisk hadde skjedd. Vet jo selv at jeg ofte går i forsvar hvis noen antyder noe negativt om mitt barn. Men jeg er såklart redd for at de senere skal klandre meg for ikke å ha nevnt noe...

Anonymous poster hash: 06796...6c9

[Gjest Sala21]

Det er utrolig vanskelig å vite noe om hva man skal gjøre i en slik situasjon, spesielt hvis det kan føre til at du får er dårligere forhold til broren din.

Du sier de er nokså opptatt av fasaden, og det kan være akkurat det som kan skape problemer. Jeg kjenner til en familie som nekter å innse at et av barna trenger hjelp, og dette har da ført til store problemer med skolen når de har tatt dette opp. I dette tilfellet gikk det helt til barnevernet, fordi det jo er omsorgssvikt hvis man er så opptatt av fasaden at man nekter barnet hjelp, så ikke la det gå så langt. Men man må jo tenke seg litt om hvordan man tar det opp.

[Harlekin]

Ettersom foreldrene dine vet litt om situasjonen, kunne du bedt dem formidle budskapet videre? Kanskje det er lettere det kommer fra noen som broren din og konen allerede snakker litt med om det.

[AnonymBruker]

Ja, det kan være mulig å formidle noe gjennom besteforeldrene. Kanskje iallfall få sagt noe om at de kanskje bør søke hjelp... Men vet ikke om besteforeldrene snakker så mye med dem om vanskene heller, men de ser iallefall vanskene mer da de er mer sammen (felles ferier etc).

Anonymous poster hash: 06796...6c9