Å ikke kunne gi det som kreves i et forhold

[AnonymBruker]

Alle som noen gang har vært i et forhold vet jo at det krever en del. At man i stor grad gir oppmerksomhet, komplimenter,bruker tid og engasjerer seg i den andre personen og i forholdet.

Man kan for eksempel ikke skru av telefonen, unngå å svare den andre, eller ta hensyn til kun seg selv. Man har ikke lenger bare seg selv.

Hvordan er dette når man sliter personlig, som med depresjon eller andre psykiske ting. At man ikke bestandig klarer å gi det som et forhold krever, det den andre personen forventer av deg, og som slett ikke er urimelige ting!

Det kan jo fort gå utover den personen man er sammen med, som kan føle seg usikker på om det virkelig er følelser fra din side, kan føle seg ignorert og oversett, trist og lei. Store utfordringer for å få det til å fungere.

Er det derfor lettere for en person som sliter å unngå å være i et forhold? Kan det være at man velger det bort, selv om man har følelser, fordi man vet det ikke vil fungere med et forhold? Man vil aldri klare å gi det som skal til, det vil kunne føre til drama og konflikter i forholdet. Selv om man er valgt av kjæresten sin og er bra nok på andre områder, så er man likevel ikke bra nok. Fordi man klarer ikke å fylle de helt normale kravene som stilles i et forhold.

Noen som har opplevd dette selv, vært den som har avsluttet noe pga. dette eller vært sammen med en som har gjort det?

Det sies jo at hvis man føler nok så strekker man seg langt og vil gjøre alt. Er det så enket om man sliter med egne ting, og egentlig har nok med seg selv og sitt?

Er ikke alltid så lett for en partner å være tålmodig og forstå slike ting, man kan fort ta det personlig.

Anonymous poster hash: 98e1d...abd

[Medusa13]

Har vel ikke direkte vært med på det, men tenker på det du skrev om behov for å slå av telefonen, ikke svare og sånne ting. Dette burde jo gå greit hvis man på forhånd forklarer den andre at "enkelte ganger er jeg bare i et slikt mood på grunn av psyken min", og sier at det ikke betyr at man ikke bryr seg eller er uinteressert?

For ikke å skremme vettet av vedkommende(for det er naturlig å bli bekymret om du er glad i noen og ikke får svar) kan man jo bare sende en kort tekstmelding og si at alt er bra, men at du nå er i perioden hvor du har behov for å trekke deg litt vekk.

Jeg synes ikke du skal tenke på å velge vekk forhold hvis det er dette du føler for. Jeg tror heller fullstendig åpenhet om disse tingene er det rette, og finner du en som respekterer deg og er glad i deg, så vil personen forstå dette.

[magicpie]

Jeg valgte bort et forhold en gang fordi jeg slet psykisk. Angrer noe jævlig i dag, det var absolutt ikke følelsene det var noe galt med. Bare meg.. Kjenner meg absolutt igjen i det du skriver. Kunne ikke bare fortelle ham at det var fordi jeg slet psykisk heller, for jeg sliter med å stole på personer og har aldri fortalt noen at jeg sliter. Så han trodde/tror nok det var fordi følelsene ikke var rette - det var det jeg sa, også..

[AnonymBruker]

Men om man ikke klarer å være åpen eller forklare hvordan man har det, det er faktisk ikke så lett å få andre til å forstå hvordan en sterk depresjon føles. Spesielt ikke om vedkommende ikke har opplevd noe lignende selv.

Det at man ikke svarer har egentlig ingen grunn, og at man derfor ikke alltid gir beskjed på forhånd.

At man ikke klarer å gi av seg selv, gi den andre den bekreftelsen som er viktig i et forhold.

Når forholdet og måten man oppfører seg på, det at man ikke klarer å gi av seg selv, går utover den andres selvfølelse og trygghet. At man rett og slett ikke klarer å gjøre hverandre (eller den andre parten) lykkelige.

Når den andres rimelige krav og forventninger gjør deg ekstra sliten, fordi du vet du ikke kan oppfylle dem og det blir en belastning at man vet at man sårer og skuffer kjæresten. Og kjæresten på sin side tenker "såpass kan jeg kreve av en kjæreste", samtidig som man prøver å være forståelsesfull.

TS

Anonymous poster hash: 98e1d...abd

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold, men det er som du sier. Jeg angrer jeg ikke brøt ut mens jeg ennå hadde sjansen.

Nettopp fordi jeg sliter med meg selv, og jeg har funnet ut at jeg er dårlig på å reparere meg selv mens jeg har andre å ta hensyn til.

Det siste året har jeg virkelig gått inn i meg selv og prøvd å finne metoder eller måter jeg kan bli meg selv igjen- 100% fornøyd med livet og kvitt mine skjeletter. Veldig vanskelig når jeg hele tiden strekker til på jobb, barn og det å ha en mann. Ja, det var barnet som gjorde at jeg ikke brøt ut.

Følelsene er sterke og vi har det supert sammen. Jeg hadde det vondt med meg selv da jeg tenkte på å bryte ut, men ble syk og etter noen uker fant jeg ut at det var ikke sykdom men et barn som var på vei.

Vanskelig valg, og vi endte med å beholde. (Vanskelig for meg, jublende lett for min mann)

Jeg tok valget om å bli, og tar konsekvensene. Mens jeg er lykkelig og holder famililivet ved normalen, tar jeg også meg selv i å være totalt utmattet fordi jeg har aldri kommet over diverse på egenhånd. Håper mitt svar bidrar, jeg ser det kanskje ikke ble en råd tråd i mitt innlegg.

-- Jeg angrer ikke, men jeg vet jeg konkluderer med at det er absolutt det beste å unngå et forhold om man har sine ting på skuldrene.

Anonymous poster hash: d7d7a...a89

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold, men det er som du sier. Jeg angrer jeg ikke brøt ut mens jeg ennå hadde sjansen.

Nettopp fordi jeg sliter med meg selv, og jeg har funnet ut at jeg er dårlig på å reparere meg selv mens jeg har andre å ta hensyn til.

Det siste året har jeg virkelig gått inn i meg selv og prøvd å finne metoder eller måter jeg kan bli meg selv igjen- 100% fornøyd med livet og kvitt mine skjeletter. Veldig vanskelig når jeg hele tiden strekker til på jobb, barn og det å ha en mann. Ja, det var barnet som gjorde at jeg ikke brøt ut.

Følelsene er sterke og vi har det supert sammen. Jeg hadde det vondt med meg selv da jeg tenkte på å bryte ut, men ble syk og etter noen uker fant jeg ut at det var ikke sykdom men et barn som var på vei.

Vanskelig valg, og vi endte med å beholde. (Vanskelig for meg, jublende lett for min mann)

Jeg tok valget om å bli, og tar konsekvensene. Mens jeg er lykkelig og holder famililivet ved normalen, tar jeg også meg selv i å være totalt utmattet fordi jeg har aldri kommet over diverse på egenhånd. Håper mitt svar bidrar, jeg ser det kanskje ikke ble en råd tråd i mitt innlegg.

-- Jeg angrer ikke på at jeg beholdt barnet og valgte å fortsette, men jeg vet jeg konkluderer med at det er absolutt det beste å unngå et forhold om man har sine ting på skuldrene.

Anonymous poster hash: d7d7a...a89

Måtte rette på meg selv, siden jeg starter med setningen " Jeg angrer jeg ikke brøt ut mens jeg ennå hadde sjansen. "

Det går egentlig hånd i hånd, men rett skal være rett

Anonymous poster hash: d7d7a...a89

[Medusa13]

Men om man ikke klarer å være åpen eller forklare hvordan man har det, det er faktisk ikke så lett å få andre til å forstå hvordan en sterk depresjon føles. Spesielt ikke om vedkommende ikke har opplevd noe lignende selv.

Det at man ikke svarer har egentlig ingen grunn, og at man derfor ikke alltid gir beskjed på forhånd.

At man ikke klarer å gi av seg selv, gi den andre den bekreftelsen som er viktig i et forhold.

Når forholdet og måten man oppfører seg på, det at man ikke klarer å gi av seg selv, går utover den andres selvfølelse og trygghet. At man rett og slett ikke klarer å gjøre hverandre (eller den andre parten) lykkelige.

Når den andres rimelige krav og forventninger gjør deg ekstra sliten, fordi du vet du ikke kan oppfylle dem og det blir en belastning at man vet at man sårer og skuffer kjæresten. Og kjæresten på sin side tenker "såpass kan jeg kreve av en kjæreste", samtidig som man prøver å være forståelsesfull.

TS

Anonymous poster hash: 98e1d...abd

Nei du har et poeng der når det gjelder at det er vanskelig for andre å forstå hvordan du har det. Jeg har vært borti en person som i perioder hadde totalt sperre for å svare i telefonen eller tekstmeldinger. Det gjorde meg syk av redsel. For en utenforstående er det kanskje lett å tenke at "herregud - det må da kunne gå an å sende en tekstmelding i det minste", og det er kanskje slik en kjæreste vil tenke også.

Det som er veldig positivt her, er at du ser det selv og viser forståelse for hvordan en partner vil føle det.

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva du vil frem til.

Ja, det er sikkert mange som velger bort et forhold av den grunn, og ja det er sikkert mange som burde ha gjort det. Så er det sikkert noen forhold hvor begge er så selvstendige at forholdet tåler at man ikke følger malen på hvordan en kjæreste skal oppføre seg.

Selv ville jeg ikke vært sammen med en som ikke får behandling for de psykiske problemene sine, og hvis vi hadde hatt følelser for hverandre og han likevel hadde nektet behandling... da hadde jeg blitt sint og lei meg.

Anonymous poster hash: e88fe...644

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har hatt et forhold til en med psykiske problemer. Han er bipolar. Iblant tar han ikke telefonen på dagevid. Det hjrlper å vite grunnen i allefall. Han får hjelpe og medisiner men i lengden er det veldig utfordrene. Om du yrenger hjelp eller støtte ig han hele tiden har nok med seg selv feks. Da kan du fort føle at forholdet er skjevt. Jeg vurderer å bryte ut men ikke lett dette her. Ingen med psykiske problemer er like.

Anonymous poster hash: e0aa8...584

[AnonymBruker]

Dette var en veldig interessant tråd som virkelig viser potensialet for refleksjon og forståelse. Jeg er en kar som måtte bryte med damen nettopp på grunn av at hun ikke klarte å ta del i forholdet. Jeg tenkte så ofte at jeg gav og gav uten å få noe tilbake. At det skulle være en evig kamp fra start til slutt hadde jeg aldri trodd kunne skje. Men hun slet så mye med tillit til meg på alle områder. Hun klarte ikke å fortelle meg noe som helst om hvordan hun hadde det. Hun virket veldig deprimert, og nå i ettertid tror jeg også hun har en sterk form for sosial angst (noe som kan forklare mye). Mitt råd er å prate om sine problemer. Hadde jeg fått vite hva hun slet med, så hadde jeg lett kunne forstått. Ikke minst ville jeg blitt overlykkelig over at hun hadde turt å være så åpen med meg. En skikkelig tillitaerklæring som virkelig ville hjulpet på forholdet

Anonymous poster hash: b3693...d99

[Apehjerne]

hvorfor kan du ikke skru av telefonen? det gjør jeg støtt og stadig, forhold eller ei

[Gjest Svampebob1]

Alle som noen gang har vært i et forhold vet jo at det krever en del. At man i stor grad gir oppmerksomhet, komplimenter,bruker tid og engasjerer seg i den andre personen og i forholdet.

Man kan for eksempel ikke skru av telefonen, unngå å svare den andre, eller ta hensyn til kun seg selv. Man har ikke lenger bare seg selv.

Hvordan er dette når man sliter personlig, som med depresjon eller andre psykiske ting. At man ikke bestandig klarer å gi det som et forhold krever, det den andre personen forventer av deg, og som slett ikke er urimelige ting!

Det kan jo fort gå utover den personen man er sammen med, som kan føle seg usikker på om det virkelig er følelser fra din side, kan føle seg ignorert og oversett, trist og lei. Store utfordringer for å få det til å fungere.

Er det derfor lettere for en person som sliter å unngå å være i et forhold? Kan det være at man velger det bort, selv om man har følelser, fordi man vet det ikke vil fungere med et forhold? Man vil aldri klare å gi det som skal til, det vil kunne føre til drama og konflikter i forholdet. Selv om man er valgt av kjæresten sin og er bra nok på andre områder, så er man likevel ikke bra nok. Fordi man klarer ikke å fylle de helt normale kravene som stilles i et forhold.

Noen som har opplevd dette selv, vært den som har avsluttet noe pga. dette eller vært sammen med en som har gjort det?

Det sies jo at hvis man føler nok så strekker man seg langt og vil gjøre alt. Er det så enket om man sliter med egne ting, og egentlig har nok med seg selv og sitt?

Er ikke alltid så lett for en partner å være tålmodig og forstå slike ting, man kan fort ta det personlig.

Anonymous poster hash: 98e1d...abd

På en side: Hvis du sliter med noe og den andre krever noe av deg som du ikke er i stand til å gi, pga. det du sliter med, så risikerer man at det blir destruktivt.

På en annen side: Det å være singel og slite er ikke akkurat så lett heller siden man må stå alene om alt og siden man ikke har noen som står en så nært som man kan støtte seg til.

Hvis man har spesielle behov den andre ikke vil, klarer eller er i stand til å ta hensyn til og dette blir destruktivt, så ville jeg valgt å være alene selv om det er tøffere. Da har man ihvertfall alle muligheter til å gjøre det man trenger å gjøre for å fikse ens egne problemer :-).

Edit: Trikset er vel kanskje heller å finne noen som man kan leve sammen med, til tross for de problemene man har. Da får man i både pose og sekk, liksom :-P.

Endret 12. mars 2014 av Svampebob1

[Marie90]

Det er klart at dersom man alltid har nok med seg selv og sliter nok med å få hverdagen til å fungere, så vil et forhold vaere problematisk.

Det er mange som ikke har direkte psykiske problemer men som likevel er for egoistiske til å vaere del av et par. Jeg er selv en som må anstrenge meg for å gi, gi opp noe alenetid og iblant inngå kompromiss. Ting kan ikke hele tiden skje etter egen timeplan og egne prioriteringer.

[AnonymBruker]

Hvis man er sterkt deprimert så er det jo slik at man ikke kommer seg opp av senga omtrent, så ja da er det vanskelig å være der for kjæresten.

Jeg tror mennesker reagerer forskjellig på depresjon, noen trekker seg veldig inn i seg selv, mens andre blir veldig avhengig av partneren. Jeg er nok i den siste kategorien. Jeg tror kanskje det er litt lettere å være i et forhold da fordi den andre føler du trenger den, og personen føler kanskje at den hjelper den andre og det gir partneren noe på en måte. Men det kan selvsagt bli for mye av det gode den veien også så den som ikke er deprimert føler det blir for mye.

Anonymous poster hash: 86313...da5