Du som har vokst opp med ekstremt streng mamma/pappa

[MockingJay]

Hvordan var det?

Man ser jo av og til barn som blir prakket på de rareste regler og prinsipp. Og tenåringer som blir behandlet som om de er 10 år i forhold til ansvar for egen økonomi og seg selv. De får rett og slett ikke ta del i eget liv.

Barn som må spise opp all maten på tallerkenen, selv om de er mett. Som aldri får is i hverdagene. Barn som ikke får leke høylytte leker inne, eller okkupere kjøkkenet med et fort de har bygd av kjøkken stolene og er pledd.

Barn som får ropende kjeft forran kamerater. Barn som får kjeft fordi de glemte å ta med matpakken på skolen. Som får kjeft fordi sekken de tok med hjem hadde en unødvendig bok i seg, så nå har barnet bært for tungt hjem (synes foreldrene).

Barn som aldri får røre pcen til foreldrene, og helst ikke noe annet i stuen. Barn som får kjempe kjeft om de kommer inn 10 min etter inne tid.

Jeg lurer bare på hvordan det er. Husker venninner som fikk kjeft for slike ting når jeg var med de hjem fra skolen, og jeg ser jo ennå at noen lever med slike foreldre.

Noen har jo aldri sett innsiden av en databank engang, og blir bare kjeftet på når de fyller 18 år, fordi de ikke har økonomisk sans med det samme bursdagen er der.

Hvordan var det? Skal du praktisere likt?

[Soyli]

Jeg kan ikke snakke for meg selv, da jeg hadde ingen regler når jeg vokste opp. Alle hadde innetid og husarrest, mens vi hadde aldri noe sånn. På en god måte altså, ikke en forsømmende måte. De har alltid bare stolt på oss.

Uansett, jeg har en venninne som har veldig strenge foreldre. Ordet "respekt" er det verste hun kan høre, det er yndlingsordet til moren, og det tror jeg alltid kommer til å være sånn at hun ikke kan fordra det ordet. Hun har heldigvis blitt en veldig oppegående jente, fantastisk person, godhjertet. Men hun har noe angst, og er ganske lei hele greiene.

Og nei, jeg kommer IKKE til å praktisere på den måten.

Endret 11. mars 2014 av Soyli

[Querido]

Jeg har vokst opp sammen med en ekstrem far. Han har bestandig vært streng, forventet respekt uten å gi, hadde innetid(kom jeg for sent var det bare å glemme å gå ut neste dag), tvang meg til å spise mat jeg ikke likte, kranglet bestandig høylytt med min mor(brydde seg ikke i det hele om jeg hadde med besøk, reise henne til helvete gjorde han uansett), brukte gjerne makt og vold osv.. Han er av den "gamle skole", og skulle aldri fått barn når han var såppas gammel, for all irritasjon falt på meg.

Long story short, jeg kommer absolutt ikke til å gjøre ting som han har gjort det. Han har endt opp som en bitter gammel mann, og har aldri fått noen respekt fra meg, ikke blir han å få det heller. Jeg datt helt ut på ungdomsskolen takket være han, og har noen harde år på nakken. Flyttet ut når jeg var seksten, for å slippe unna, noe som endte med at jeg tviholdt på et usunt forhold i mange år for å slippe å dra hjem. Jeg unngår å dra på besøk når han er hjemme, for jeg klarer ikke ansiktet på mannen.Jeg frykter at det kan ha vært noe misbrukt inne i bildet, men jeg husker ikke, og velger å la det ligge.

Jeg har der i mot et fantastisk forhold til min mor, selv om hun har vært en liten grå mus i forhold til han, så har hun stått opp for meg når det var som verst, til tross for hans grusomme tendenser. Nå går jeg ærlig talt bare å venter på at han skal dø, så jeg kan bruke mer tid sammen med min mor. Ondskapsfullt, I know. Men det blir en lettelse for alle.

Klarer forresten ikke å spise fisk lengre, får helt angst av smaken, takket være denne flotte farsfiguren. Ikke kan jeg gå i shorts på sommeren heller, kan ikke gå med t-shorte en gang, om det er menn til stedet.

Endret 11. mars 2014 av Querido

[MockingJay]

Må bare påpeke at jeg ikke lurer fordi jeg vil praktisere slik selv.

Det er bare fordi at man som oftest kun hører foreldrenes side. "Det er slik oppdragelse hun/han trenger", og det føler jeg i mange tilfeller ikke er helt riktig og det er derfor jeg ble nysgjerrig på barnas side av saken

Men tusen takk til dere to som har svart! Det høres ut som noe har gått galt når man ikke klarer et ord! Og enda et ord som på mange måter kan være positivt ladet også.

Querido, det hørtes ikke noe bra ut. De fra den gamle skolen har en tendens til å være verst. Så godt å høre at du har et godt forhold til moren din i alle fall:) Vi har faktisk tilnærmet lik historie, men min mor og far bodde nesten aldri sammen, så hadde fri i ukedagene i allefall.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det veldig strengt da jeg vokste opp.

Fikk ikke bruke neglelakk, farge håret eller sminke meg. Fikk ikke bestemme hva jeg skulle ha på meg selv. Fikk ikke overnatte hos venner eller være med på mer enn en fritidsaktivitet (og den bestemte foreldrene mine hva skulle være).

Hvis det ikke var ryddig nok på rommet mitt, ble alt revet ut av skapene til det var ryddig nok.

Jeg måtte alltid spise opp maten min, selv om jeg var mett eller ikke likte den. Da kunne jeg sitte i timesvis og brekke meg.

Vi skulle ses, men ikke høres. Så da vi skulle lære blokkfløyte på skolen, måtte jeg sitte ute og spille.

Hvis jeg glemte å slukke lyset før jeg skulle på skolen, måtte jeg skrive 100 ganger at jeg skulle huske å slukke lyset. Det samme om jeg ikke rakk bussen.

Jeg fikk ikke ha mobiltelefon.

Ja, hva skal jeg si? Jeg vil selvfølgelig ikke praktisere en lignende oppdragelse for mine barn. Jeg følte ikke at jeg hadde et liv. Det gjorde meg usikker, lite selvsikker og gjorde at jeg aldri turte å stå opp for meg selv. Jeg ville ikke snakke høyt i timen og jeg sliter fremdeles med muntlige fremføringer. Jeg var også ikke spesielt flink til å ta avgjørelser, for jeg har jo aldri fått lov til å bestemme noe selv.

Jeg har jo ikke blitt unormal, men jeg merker jo at disse tingene hemmet meg i lang tid. Og til og med nå som jeg tar en mastergrad merker jeg at jeg hele tiden tviler på meg selv.

Anonymous poster hash: 9331e...fd4

[AnonymBruker]

En annen ting var at jeg hele tiden forsøkte å dekke over at jeg hadde så strenge foreldre. Det var som ungdom flaut å ha det så strengt. Dette førte til at man ikke får utviklet de samme vennskapene og relasjonene som andre jevnaldrende får. I mitt henseende trodde venninnene mine at jeg ikke ville være sammen med dem, at jeg var overlegen osv.

Anonymous poster hash: 9331e...fd4

[Blip]

Hvordan var det?

Man ser jo av og til barn som blir prakket på de rareste regler og prinsipp. Og tenåringer som blir behandlet som om de er 10 år i forhold til ansvar for egen økonomi og seg selv. De får rett og slett ikke ta del i eget liv.

Barn som må spise opp all maten på tallerkenen, selv om de er mett. Som aldri får is i hverdagene. Barn som ikke får leke høylytte leker inne, eller okkupere kjøkkenet med et fort de har bygd av kjøkken stolene og er pledd.

Barn som får ropende kjeft forran kamerater. Barn som får kjeft fordi de glemte å ta med matpakken på skolen. Som får kjeft fordi sekken de tok med hjem hadde en unødvendig bok i seg, så nå har barnet bært for tungt hjem (synes foreldrene).

Barn som aldri får røre pcen til foreldrene, og helst ikke noe annet i stuen. Barn som får kjempe kjeft om de kommer inn 10 min etter inne tid.

Hvordan var det? Skal du praktisere likt?

Nå synes ikke jeg at jeg har blitt oppdratt veldig strengt. Men vi hadde regler så en del av det du beskriver er jeg oppvokst med.

Fra vi ble gammle nok til å forskyne oss selv med mat het det "spis opp det du har på tallerkenen". Dette er for meg helt normalt og jeg ser ikke på det som strengt. Jeg vet at jeg ristettet på hode som barn av andre barn som øste på et berg av mat på tallerkenen som de ikke var i stand til å spise halvparten av. Vi ble aldri tvunget til å spise ting vi ikke likte, man alt skulle smakes på en gang.

Is og godteri ver forbeholt helgen, lørdagsgodt. En skjelden gang fikk vi is utenom det. I feriene var det veldig avslappet når det kom til godteri og is.

Inne brukte mann inne stemme. Og skulle vi bygge borg så fikk vi gjøre det på rommet eller i lekehjørnet på stua ikke på kjøkkenet.

Kjeft fikk jeg så godt som aldri forran andre, fikk generellt lite kjeft for ting. Vi ble pent irettesatt og forklart hvorfor mann ikke dytter, slår, sparker, biter (osv) andre.

Anses dette som en streng oppvekst? For meg er dette helt normalt.

[Querido]

En annen ting var at jeg hele tiden forsøkte å dekke over at jeg hadde så strenge foreldre. Det var som ungdom flaut å ha det så strengt. Dette førte til at man ikke får utviklet de samme vennskapene og relasjonene som andre jevnaldrende får. I mitt henseende trodde venninnene mine at jeg ikke ville være sammen med dem, at jeg var overlegen osv.

Anonymous poster hash: 9331e...fd4

Dette kjenner jeg meg igjen i også, tok aldri med meg venner hjem, delvis fordi lydnivået fra min far var såppas høyt at det ville skremt mange, og delvis fordi han er en dårlig person. Sliter enda med å introdusere kjærester ol for han, vil helst unngå det så lenge som mulig.

Endret 11. mars 2014 av Querido

[AnonymBruker]

Nå synes ikke jeg at jeg har blitt oppdratt veldig strengt. Men vi hadde regler så en del av det du beskriver er jeg oppvokst med.

Fra vi ble gammle nok til å forskyne oss selv med mat het det "spis opp det du har på tallerkenen". Dette er for meg helt normalt og jeg ser ikke på det som strengt. Jeg vet at jeg ristettet på hode som barn av andre barn som øste på et berg av mat på tallerkenen som de ikke var i stand til å spise halvparten av. Vi ble aldri tvunget til å spise ting vi ikke likte, man alt skulle smakes på en gang.

Is og godteri ver forbeholt helgen, lørdagsgodt. En skjelden gang fikk vi is utenom det. I feriene var det veldig avslappet når det kom til godteri og is.

Inne brukte mann inne stemme. Og skulle vi bygge borg så fikk vi gjøre det på rommet eller i lekehjørnet på stua ikke på kjøkkenet.

Kjeft fikk jeg så godt som aldri forran andre, fikk generellt lite kjeft for ting. Vi ble pent irettesatt og forklart hvorfor mann ikke dytter, slår, sparker, biter (osv) andre.

Anses dette som en streng oppvekst? For meg er dette helt normalt.

Forskjellen var at du ikke måtte spise det du ikke likte og at du fikk lov til å forsyne deg selv. Det blir noe helt annet. Du fikk jo heller ikke kjeft, så jeg synes ikke du kan sammenligne din oppvekst med Querido sin.

Anonymous poster hash: 9331e...fd4

[AnonymBruker]

Levde med skilte foreldre, noe jeg tviler på at moren min takler særlig bra med tanke på hvordan hun har vært.

De skilte seg når jeg var knappe 3 år, jeg og mamma flyttet inn med en annen mann som er blitt stefar til meg og søsteren min.

Hun prøvde å tviholde på meg hele tiden, jeg fikk aldri lov til å gjøre noe med venner osv. Første gang jeg fikk gå med venninner alene uten henne på shopping var når jeg ble 14.. Og selv da var hun utrolig overbeskyttende og ganske fra seg.. Fikk ikke spise godteri osvosv, noe som endte opp med at jeg kjøpte det i skjul og "trøstespiste". Mye kom av at hun hadde ganske greit temperament, som oftest gikk utover meg. Hun kunne stå og kjefte og skrike på meg mens jeg hadde venner på besøk f eks.. Ikke særlig kult.

Hun har alltid klaga innmari på alt jeg har gjort og det var aldri bra nok. Selv om hun mener det nå tydeligvis..

Altså, det er noe jeg enda sliter med, for jeg følte meg aldri bra nok. Har endt opp med mye psykiske problemer, som trolig begynte i barneskolealder. Jeg flytta ut når jeg var 18, heldigvis.

Jeg synes foreldre skal være strenge når det trengs, men noen tar litt overhånd. Man må tenke seg grundig om før man sier noe til barna sine som omhandler barnet selv. Det er nok mange ting foreldre tenker at er helt vanlig å si til noen, men i et barns øyne kan det få helt feil betydning..

Anonymous poster hash: 28671...7f4

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig streng mor. Veldig streng på innetider, hvem jeg omgikk da jeg var barn, all mat måtte spises opp, og aboslutt alt av fremmede ingredienser måtte smakes på. I feriene måtte jeg gjøre ekstralekser slik at jeg var forberedt til skolen begynte igjen, ingen vennebesøk uten planlegging (dette var på barneskolen, på ungdomsskolen "valgte" jeg i større grad egne venner), full kontroll på økonomien min frem til jeg var 18.

Gikk på dans, kor, håndball og turning, ikke snakk om at jeg fikk lov til å slutte på noen aktiviteter.

Fikk jeg 5+ på en prøve var responsen at jeg måtte lese bedre til neste, slik at jeg fikk 6. Ikke lov å farge håret (gjorde det på trass da jeg var 17).

Husker et par episoder der hun smalt jeg over fingrene, eller holdt meg ekstra hardt i meg dersom vi kranglet.

Der og da syns jeg reagerte jeg aldri på mammas oppførsel, men når jeg som voksen leser slike tråder og tenker tilbake på barndommen.. Da svir det å tenke på at jeg aldri følte meg "bra nok". Kunne alltid bli penere, flinkere, smartere. Hvordan jeg fremsto utad var hennes største glede, så da passet hun på at jeg alltid ble sett på den flinkeste barnet.

Jeg kommer aldri til å oppdra mine barn slik, men jeg syns fortsatt at fri barneoppdragelse er verre enn slik jeg ble oppdratt. Vil prøve å finne en mellomting dersom jeg får barn.

Anonymous poster hash: 2b276...3bf

[AnonymBruker]

Vokste opp med en tyrann til far, og selv om han døde for noen år siden, har jeg fortsatt problemer med visse ting/mønster som han påførte meg. Kjenner det kan knyte seg i magen når jeg står overfor et problem, og jeg venter at noen skal bli rasende på meg, slik som han blei for den minste bagatell.

Han taklet ikke familieliv, det var kjefting og brøling dagen lang. På slutten sa han at han skulle drepe oss alle. Ingen trodde meg når jeg prøvde å fortelle hvordan vi hadde det, for han var smørblid sammen med andre folk. Jeg gikk heller aldri i bikini foran min far, for han hadde ikke grenser inni seg og betraktet meg som han ville gjort en pinupmodell. Det var fryktelig ubehagelig. Da jeg ville studere, så spurte de ikke engang hva jeg skulle ta og bare lo litt nedlatende.

Fikk heller aldri et rosende eller oppmuntrende ord, derfor tror jeg den dag i dag at jeg overhode ikke duger. Fornuften forteller meg at jeg er mer enn god nok, men det hjelper ikke. Jeg kan la småting gå utrolig inn på meg og plage meg over lang tid.

Derfor har jeg oppdradd mine barn på en helt annen måte, rost dem når de gjorde noe bra, trøstet dem når det gikk skeis. Gitt dem grenser som føltes normale og ikke fordi jeg skulle vise at jeg hadde makt over dem. Har også lært dem å opptre rolig hvis noe skjer, ta det med fatning. Og viktigheten av utdannelse og stå på egne bein.

Mange ganger lurer jeg på hvordan det er å ha vokst opp med en snill og trygg far. Min mor var kuet, og turte ikke si ham imot. Så slik sett var hun også et dårlig forbilde.

Apropos mat, hvis jeg fikk mat jeg ikke likte, så hadde jeg aldri i verden turt å si det, men trykket det i meg.

Anonymous poster hash: d6f04...44d

[AnonymBruker]

En annen ting var at jeg hele tiden forsøkte å dekke over at jeg hadde så strenge foreldre. Det var som ungdom flaut å ha det så strengt. Dette førte til at man ikke får utviklet de samme vennskapene og relasjonene som andre jevnaldrende får. I mitt henseende trodde venninnene mine at jeg ikke ville være sammen med dem, at jeg var overlegen osv.

Anonymous poster hash: 9331e...fd4

Huff Har du fått snakket ut med venninnene dine nå?

Vi hadde etter min mening en ganske så perfekt oppvekst sånn oppdragelsesmessig, men jeg husker en venninne som hadde vanvittig strenge foreldre. Og faren var skikkelig skummel. I de tidlige år var de søstrene usikre, redde og veldig lite selvstendige og i tenårene eksploderte det i villt tenåringsopprør.

Anonymous poster hash: 45a14...151

[Blip]

Forskjellen var at du ikke måtte spise det du ikke likte og at du fikk lov til å forsyne deg selv. Det blir noe helt annet. Du fikk jo heller ikke kjeft, så jeg synes ikke du kan sammenligne din oppvekst med Querido sin.

Anonymous poster hash: 9331e...fd4

Nå sammenliknet jeg ikke med Querido men med TS sitt åpnings innlegg, Sitatet mitt er fra TS ikke Querido.

[AnonymBruker]

Hvordan var det?

Man ser jo av og til barn som blir prakket på de rareste regler og prinsipp. Og tenåringer som blir behandlet som om de er 10 år i forhold til ansvar for egen økonomi og seg selv. De får rett og slett ikke ta del i eget liv.

Barn som må spise opp all maten på tallerkenen, selv om de er mett. Som aldri får is i hverdagene. Barn som ikke får leke høylytte leker inne, eller okkupere kjøkkenet med et fort de har bygd av kjøkken stolene og er pledd.

Barn som får ropende kjeft forran kamerater. Barn som får kjeft fordi de glemte å ta med matpakken på skolen. Som får kjeft fordi sekken de tok med hjem hadde en unødvendig bok i seg, så nå har barnet bært for tungt hjem (synes foreldrene).

Barn som aldri får røre pcen til foreldrene, og helst ikke noe annet i stuen. Barn som får kjempe kjeft om de kommer inn 10 min etter inne tid.

Jeg lurer bare på hvordan det er. Husker venninner som fikk kjeft for slike ting når jeg var med de hjem fra skolen, og jeg ser jo ennå at noen lever med slike foreldre.

Noen har jo aldri sett innsiden av en databank engang, og blir bare kjeftet på når de fyller 18 år, fordi de ikke har økonomisk sans med det samme bursdagen er der.

Hvordan var det? Skal du praktisere likt?

yes sir. Men nå var det ikke så mye av eksemplene du nevnte som gjalt min barndom. Men hadde strenge foreldre, men husarrest, "mild" fysisk straff som å bli tatt i øret å "dratt" opp på rommet, spis opp maten din osv.

Synes det fungerte veldig bra, og etter hvert som jeg har blitt eldre og lært meg selv å kjenne innser jeg at uten disse reglene og straffene ville jeg nok vært i fengsel idag. Ikke fordi jeg er voldelig eller ond, men rett og slett fordi jeg ikke tenker før jeg gjør. Men takket være litt streng oppdragelse har jeg lært meg til å "telle til 10" eller hva man har lyst til å kalle det.

Anonymous poster hash: 57de8...539

[plix]

Ja jeg har vokst opp under strenge regler, unødigvendig maktbruk, juling, tidvis veldig urettferdig behandling. Prøvde man å si ifra på en saklig måte om alt fra urettferdig behandling til småting, så var man frekk og fikk dobbelt opp med sinne rettet mot seg.

Hvordan det var? Vanskelig å si, egentlig. En barndom med mye angst, planer om hvordan være så lite hjemme som mulig og mange turer hjemmefra på rømmen. Sistnevnte ble slått hardt nedpå. Jeg husker det var sårt å være "mindreverdig" i.f.t mine venner jeg besøkte- havnet de i diskusjoner med sine foreldre så ble jeg redd, og overrasket hver gang over at det likevel gikk bra for de å si sine meninger.

Flyttet ut som et lite følelsesmessig vrak rett før fylte 16 år, og brukte noen år på å styrke meg selv...

Jeg har tro på at foreldre må ha en viss strenghet, men det må være i rett dose slik at barna vet forskjell på rett og galt, og får konsekvenser når de gjør galt. Men den typen regler og streng oppdragelse jeg fikk er nesten ikke sammenlignbart med normal oppdragelse, og skal selvsagt ikke videreføres av meg.

[Ræll]

Jeg ble oppdratt strengt, men jeg er veldig fornøyd med oppdragelsen jeg fikk. Jeg hadde innetid, og var alltid hjemme fem minutter før - som har gjort at jeg er punktlig. Jeg fikk husarrest dersom jeg gjorde noe drøyt (var ganske rebelsk i mine tenår, så jeg forstår mine foreldre godt). Samtidig fikk jeg alltid mulighet til å forklare meg, og jeg ble respektert. Jeg har et godt forhold til mine foreldre idag, og vil nok praktisere en lignende oppdragelse på mine barn. Jeg vet ikke helt med husarrest, men det å få konsekvenser for noe man har gjort bør være grunnleggende, som en gang jeg uheldigvis knuste kaffetrakeren, og fikk penger til å kjøpe ny. Ikke noe alvorlig fra noens side - men jeg måtte selv ordne opp i det jeg hadde gjort. "Glemte" jeg leksene på skolen, måtte jeg gå tilbake å hente de, osv

[Jordbæra]

Vokste opp med en forferdelig mor og en far som lar mor holde på som hun vil, han likner mest en tøffel!

Fikk ikke lov til noe av det vennene mine gjorde, sjelden nye klær. Slag var vanlig. Så mye vondt. Blanding av streng, omsorgssvikt og voldelig hjem hos meg.

Men jeg praktiserer ikke noe av det. Jeg er tusen ganger bedre enn moren min med penger. Jeg er forståelsesfull og empatisk. Jeg gir utrolig mye av meg selv for at andre skal ha det bra.

Men sånn i ettertid så har jeg fått mye "skader" av en sånn oppvekst. Jeg unner ingen å ha det sånn.

[Marie90]

Kjenner igjen noe av det du skriver, men ikke alt. Foreldrene min har aldri vaert hoylytte eller noe slikt - med unntak av stefaren min som har et ganske ille temperement. Men moren min har alltid vaert lavmaelt.

Det handler forst og fremst og at de er veldig rigide. Det har aldri vaert noen avslappet stemning hjemme. Jeg maatte sporre om alt i veldig god tid og det var vanskelig aa faa ha overnattingsgjester. Da jeg var barn gikk det paa runde aa ha meg og venninnene hjemme - dvs. to dager i uken var vi hos den ene venninnen, en dag hos den andre og en dag hos oss. Jeg syntes alltid det var hyggeligere aa vaere hos venninner enn hos oss. Vi fikk ikke lov til X eller Y, fikk aldri noe godt som boller eller slikt som vi fikk en gang iblant hos andre.

Da sosteren min begynte aa faa kjaerester var det ogsaa veldig strengt og selv da hun begynte aa bli eldre (og voksen nok..) fikk de ikke lov aa overnatte. Moren min er veldig konservativ og sa bare vagt "jeg kan ikke hindre at det skjer i det hele tatt, men jeg kan hindre at det skjer i mitt hus".

Vi hadde bare NRK hele oppveksten, hvis jeg skulle se noe annet kunne jeg se film fra en liste stefaren min hadde plukket ut av kvalitetsfilmer. Dette var en side av oppveksten som egentlig var veldig god - vi var presset til aa vaere kvalitetsbevisste og selv i dag foretrekker jeg en kvalitetsfilm fremfor my av sopla som vises paa tv. Men skal innromme at det til tider var kjipt i oppveksten aa vaere den eneste som ikke hadde sett det alle de andre fikk se paa.

Det mest plagsomme var deres holdning til penger. De har veldig god raad, men er oppsatt paa aa ikke slose, og de gjorde et poeng ut av dette ift. oppdragelsen. Vi fikk aldri noe nytt og jeg gikk med de samme klaerne hele tiden. En morgen graat jeg fordi tightsene mine hadde hull paa innsiden og jeg folte meg forferderlig i tingene jeg maatte gaa i. Jeg var ganske sint paa dem for det. De sitter med gode inntekter og 60 mill i investeringer og jeg hadde hullete og utvokste klaer.

Den disiplinen de forsokte aa innstille oss i var feilslaatt. Som voksen er jeg langt mer fokusert paa kvalitet i klaer, mat osv. og jeg kommer til aa gi mine barn fine klaer.

[AmandaVI]

Ble oppdratt temmelig strengt og hadde ganske mye plikter. Streng oppdragelse har ikke noe med mishandling å gjøre, men i mitt barndomshjem gikk de hånd i hånd. Kom jeg til kort i noe eller gjorde en oppgave feil vanket det hån og et enda større lass. Mamma trodde visst at sånn skulle det nok bli folk av meg også. Og nåde meg hvis jeg gikk inn på de "barnefrie sonene" i huset (finstua, kjøkkenet og kontoret).

Mamma er ikke egentlig en dårlig person; hun skulle bare aldri hatt barn, for hun er veldig ustabil og egoistisk. Hun var på den tiden veldig opptatt av å bli likt av de rike pinsevenn-vennene sine, og hun forlangte respekt av meg selv om jeg ikke var store biten før jeg skjønte at det ikke fantes spor av noe beundringsverdig i henne. Da hun og pappa skilte seg tok hun på seg en kokett-småpike adferd foran folk, og særlig menn, mens hun overlot oss enten til søsteren sin eller til oss selv. Hun ble etterhvert samboer med mannen hun hadde hatt et forhold til mens hun var gift. Det tok ikke lang tid før han viste sitt sanne ansikt, som det så fint heter. Det hadde jeg allerede luktet på mils avstand med alt det sleske pisspreiket sitt. Han var liksom litt for god til å være sann. Og det var han, og det er derfor jeg er så imot denne mine-dine-våre kulturen som er så nær universell nå for tiden. Den funker ikke.

Da jeg var ni år flyttet broren min til pappa og plutselig hadde jeg ansvar pliktene hans også. Hønsene måtte mates, drikkeautomaten måtte renses daglig og den var et helvete å fylle og henge på plass. Et lite dult og alt vannet fosset ut. Egg måtte renses, sorteres og settes i brett, og jeg måtte streke opp og krysse av en egen sjekkliste for dette. Tre ganger i uken vasket jeg trappa til andre etasje, gangen, kjøkkenet, spisestua og badet, og holdt det ryddig foran inngangspartiet. I tillegg hadde jeg skolearbeidet som selvfølgelig led, fordi jeg alltid var sliten. Hvis noe ikke ble godkjent, og det ble det sjelden, ble jeg trukket i ukelønna og måtte ta det igjen i helgen. Egentlig var ikke pliktene så verst og jeg er ikke imot at barn skal bidra. Jeg fikk overraskende nok ikke noen tidsbegrensning på oppgavene og jeg fikk være ute av huset og vekk fra stefaren min. Det verste var når han gjorde det veldig klart at jeg ikke var en del av hans familie. Da mamma ble gravid året etter ble han voldelig. Lugging, ørefiker, slag og spark var en vanlig del av hverdagen. Hadde jeg blåmerker eller ble veldig ute av meg holdt han meg hjemme fra skolen. Han hatet meg og kunne aldri få nok av å kritisere, håne og plage meg. Når jeg våknet om morgenen tenkte jeg: Blir jeg slått i dag? Og det ble jeg stort sett. Han fikk med seg mamma på utpsykingen av meg. Mamma tok parti med den som betalte regningene. Jeg tok ikke i mot is og godteri og slikt, for de var stort sett bestikkelser jeg fikk jobbe for etterpå.

Jeg var hos pappa annenhver helg og da bare sov jeg. Pappa drakk, men han var faktisk verre når han var edru, eller rettere sagt, når han hadde abstinenser. En gang grep han tak i meg og slengte meg i veggen med hodet først og kjeftet og skrek som en sinnssyk. Grunnen? Jeg hadde drukket opp sjokomelka. Det var mange episoder som dette og etterhvert skjønte jeg at det var fordi han "trengte" en drink. Barnevern og Bup ble etterhvert koblet inn, ikke på grunn av mistanke om mishandling men fordi jeg "utagerte" på skolen. Det betyr at jeg ble mobbet. Det tok fire år før barnevernet gjorde noe med saken. Mamma kastet meg ut da jeg tok en overdose Paracet. Jeg var 15. Frem til jeg ble 23 bodde jeg på forskjellige psykiatriske avdelinger, fosterhjem, barnevernsinstitusjoner, beredskapshjem og fjerne slektninger. Jeg har kuttet ut familien min i dag og har absolutt ingen planer om å skaffe meg min egen. Jeg takler ikke andre mennesker. Det er ikke deres feil. Hvis noen snakker til meg tror jeg automatisk at de vil ha et eller annet eller har et underliggende motiv. Jeg vil ikke at det skal være sånn men jeg kan ikke noe for det. Jeg har så mye sinne like under huden at jeg er livredd for å gå fra å være offer til å bli overgriper selv. Det vil jeg ikke kunne klare å leve med.