Føler jeg lever i et falskt "ekteskap"

[Tahlia]

Jeg føler jeg lever et falskt "ekteskap" . Føler jeg spiller lykkelig. Vi er et ungt par som er 25 og 27 år . Vi har vært sammen i 6 år. Vi har en datter og er gravid med nr 2 nå. Jeg elsker min datter merr enn alt annet og hun gir meg masse glede i hverdagen.

Forholdet til meg og sambo har for meg skurret i mange år. Jeg har hele livet mitt slitt med angst og det spiller selvfølgelig inn på forholdet vårt da. Jeg går til psykolog 1 gang i uka og jobber med det.

Fra hans side har vi det bra og fra min side har vi det ikke bra fordi jeg er ikke lykkelig med han, men jeg kan vel ikke være lykkelig med noen før jeg er lykkelig med meg selv kanskje, vet ikke jeg.

jeg føler vi har ingenting og snakke om og jeg klarer ikke konsentrere meg om d han prater om fordi jeg bryr meg egentlig ikke, han snakker så sinnsykt tregt pluss at det er ikke interresant.

Jeg sliter med og fortelle han ting og be han om ting . Mye av dette pga jeg har aldri i alle de år vi har vært sammen følt at han bryr seg om mine følelser.

Jeg får lite empati fra han. Han spør aldri hvordan jeg har det. Han trøster meg aldri når jeg er lei meg. Vi har hatt tøffe tider sammen også og da har jeg følt men ensom og alene og følt at jeg taklet d på egenhånd og at han mer trykker meg ned enn opp og d er en vond følelse selv om jeg vet at han ikke mener noe vondt så forstår han seg ikke på psykiske ting, reagerer med sinne og irritasjon .

Det gjelder også hvis jeg spør om ting som han ikke er enig i så e d sinne og irritasjon. Kommunikasjonen er ikke bra .

Jeg er redd for og spør om ting og prater med alle rundt meg istedet for han som jeg burde prata med. Det er et stort problem at jeg ikke klarer og snakke med han eller at han ikke klarer og snakke med meg.

Jeg vet menner ikke er flinke med sånn men jeg er en person som trenger d og han kan ikke gi meg det.

Jeg føler vi har lite til felles. Og er veldig forkjellige.

jeg vet ikke hva jeg vil. Vi har en datter sammen og jeg ønsker jo at vi skal få d bra sammen og leve som en familie. Men ikke hvis jeg skal være ulykkelig da kan jeg likesågodt bo alene. Selv om d er skummelt. Vi har hus sammen og er godt etablerte. Så hvis jeg må gå fra han så blir d jo vanskelig og veldig trist.

Egentlig når jeg tenker tilbake så hadde vi d ganske kjedelig sammen . Vi gjorde ikke noe spesielt egentlig før vi fikk barn . Jeg var mye med venninner og han med kamerater.

Kommunikasjonen var allerede dårlig da men jeg så d ikke selv.

Jeg har ikke hatt sexlyst på flere år. Og hadde jeg klart og tenke tilbake på det gode vi hadde sammen før alt kjørte seg.

Joda vi var forelsket og vi hadde d fint men etter d var d bare vanskelig .

Jeg vet ikke om han er mannen i mitt liv.

Jeg vil jo gifte meg og jeg føler ikke jeg vil gifte meg med han , ikke av lykke ihvertfall .

Da hadde jeg gjort d bare fordi d var riktig for familien.

Hodet mitt sier at jeg vil gå fra han. Men jeg er jo planlagt gravid .

Ja sikkert dumt av meg og bli gravid når d ikke har vært bra men av og til blir du blind og gjør ikke de riktige valgene .

Jeg tenker på parterapi. Men d værste er vell at jeg ikke helt har troen på forholdet Men for barnas skyld ?

Siden jeg er gravid skal d sies at jeg er hormonell og overreagerer mye på ting for tiden og jeg har følt at vi har hatt d greit men som sagt d er noe som ikke stemmer . Kan noen gi meg råd.

Endret 10. mars 2014 av Tahlia

[Nordis]

Jeg har ikke noen råd, tror jeg, annet enn at dere må prøve å få snakket ordentlig sammen. Kommunikasjonen dere i mellom er åpenbart ikke bra. Du tar opp flere forskjellige spørsmål, egentlig. (Skal prøve å lese innlegget ditt ordentlig og komme med et vettugt svar, forhåpentligvis).

Tips til deg Ts: Om du deler innlegget ditt i flere avsnitt, så blir det lettere å lese. Da tipper jeg du får flere svar

[Tahlia]

Ja. Det er kanskje veldig rotete skrevet da !

[Tahlia]

Jeg vet ikke hvordan jeg redigerer publiserte innlegg .

[Tahlia]

Ikke Mange råd og få gitt

Endret 11. mars 2014 av Tahlia

[AnonymBruker]

Nå kan jeg ikke se for meg hvordan du kunne planlegge å bli gravid med mannen når ting er så dårlig...

Når det gjelder situasjonen nå, er du sikker på at alt er så dårlig, eller kan det være småbarnsperioden, stress og graviditet som påvirker deg litt?

Selv mener jeg at man skal altid prøve å beholde familien så lenge det ikke er noen seriøse grunner til å slå opp.

Anonymous poster hash: cef36...20b

[AnonymBruker]

Hvorfor ble du gravid med nummer 2 når du visste dette??

Anonymous poster hash: 3e70b...877

[Tahlia]

Fordi vi hadde det greit sammen. Og jeg godtok på en måte at ting ikke alltid trenger og være perfekt. Jeg har alltid hatt lyst på 2 barn og d har han og. Jeg har ikke tenkt så mye over problemene våre. For en vanlig hverdag for oss går helt fint. Men etter jeg ble gravid. Og har vært skit dårlig og ting blir vanskelig fordi jeg ikke har orket gjort noen ting så er det veldig lite forståelse og få. Lite omsorg. Ikke noe positivt. Jeg sliter med angst og dårlig selvfølelse og har slitt med kraftig angst pga forrige fødsel endte med tidlig fødsel hvor hun lå på intensiv. Jeg var alvorlig deprimert og forholdet var virkelig på spill. Det var på vippen til og ryke men jeg har alltid tenkt at jeg skal være sammen med han og at vi har en sterk kjærlighet. Jeg har skøve de vonde følelsene og lata som alt er normalt. Jeg har aldri tørd og si det høyt. Det tok lang tid etter fødseldepresjonen før ting var greit med oss pga jeg følte jeg måtte bekjempe den alene . Og var ensom. Og egentlig siden den gang har jeg følt meg ensom sammen med han fordi jeg vet at han ikke kan pushe meg opp. Han blir bare sint og irritert og forstår seg ikke på psyken min. Jeg var redd for og bli gravid og usikker men han sa til meg at det kommer til og gå bra men nå kjenner jeg på disse følelsene igjen enda sterkere hvor han kan si noe som " bare ligg der og Depp du " " det er deprimerende og se på deg" " det er ingenting positivt og si" dette er ting han sier men sikkert fordi han er irritert og sånn. Men jeg tar d til meg og for han er det bare noe som r over. Hvis vi diskuterer eller krangler så lar han d gå ut over familien og stikker ut og trenger bare lufte seg og så er han tilbake og ting er vanlig igjen som om problemene løser seg med luft. Later som ingenting. Og kommer hjem og prøver og kose med meg . Jeg liker d ikke men kanskje menn er sånn? Jeg kjenner bare på at jeg vil ikke gjennom dette med han igjen . Føle meg så ensom og alene fordi han ikke klarer ta vare på meg. Det er filleting på en måte at han ikke skjønner at det er ubehagelig og føle seg syk i månedsvis men det er måten ja. Takler d på som jeg ikke synes er greit.

[Tahlia]

Det skal sies at han er veldig flink pappa da:)

[cocoon]

Dere bør definitivt prøve parterapi. Du går jo allerede til psykolog, så da kan du jo få hjelp med dine følelser der, men det virker ikke som at det er nok? Da blir jo parterapi det neste steget, det virker som at du trenger noen som kan fortelle deg hva dere skal gjøre.

[Sissan1]

Du har en mann som ikke er slem, men som du opplever at ikke forstår/støtter deg slik du ønsker og forventer av en partner. Dere har et barn sammen, han er en god far, og dere har et til på vei. Du sliter med personlige problemer som du jobber med.

Jeg tror at du vil være best tjent med å være litt kynisk. Om dette ikke er Den Store Kjærligheten, er det heller ikke et grusomt mareritt. Bruk tiden og roen du har nå til å jobbe med deg selv, til å være to om å gå gjennom resten av svangerskapet, småbarnstiden. Kom deg på beina og få barna deres over på et mer selvstendig nivå. SÅ kan du finne ut om du vil jakte Den Store Kjærligheten eller bli hos ham du ikke er fornøyd med, men som ønsker å være med deg og som er en god far.

Endret 14. mars 2014 av Sissan1

[Sissan1]

[...] " bare ligg der og Depp du " " det er deprimerende og se på deg" " det er ingenting positivt og si" dette er ting han sier men sikkert fordi han er irritert og sånn. Men jeg tar d til meg og for han er det bare noe som r over. Hvis vi diskuterer eller krangler så lar han d gå ut over familien og stikker ut og trenger bare lufte seg og så er han tilbake og ting er vanlig igjen som om problemene løser seg med luft. Later som ingenting. Og kommer hjem og prøver og kose med meg . Jeg liker d ikke men kanskje menn er sånn? Jeg kjenner bare på at jeg vil ikke gjennom dette med han igjen . Føle meg så ensom og alene fordi han ikke klarer ta vare på meg. Det er filleting på en måte at han ikke skjønner at det er ubehagelig og føle seg syk i månedsvis men det er måten ja. Takler d på som jeg ikke synes er greit.

Leste ikke dette før etter at jeg skrev innlegget over. Å si slikt til sin gravide samboer er IKKE greit, og det syns jeg godt du kan si til ham.

Et godt råd er å bruke få ord "Jeg er redd, og trenger søtte. Å bli snakket slik til er IKKE greit" Ikke si mer enn det - det er dritvanskelig med det hjelper er min erfaring.

En annen ting. Du sier han ikke klarer å ta vare på deg. At han ikke løfter deg opp. Jeg må bare si at hvis mannen min - en voksen mann - hadde forventet at jeg skulle løftet ham når han var nede, og tatt vare på ham, ville ikke jeg blitt særlig god å ha med å gjøre heller. Uansett om du er samboer eller ikke, må du flytte dette ansvaret over på deg selv. Stol på meg - jeg har prøvd å hente dette utenfra jeg også (og hatt partnere som virkelig har prøvd å gjøre det jeg ba om) - det er bare en eneste person i hele vide verden som kan løfte deg opp når du er nede på en måte som gjør at du blir der oppe - og det er deg selv.

[Tahlia]

Tusen takk for svaret ditt. Fantastisk at du med lignende erfaring deler dette med meg. Jeg skjønner godt var du sier.njeg sliter med sosial og generalistisk angst. Mye av probleme ligger nokk der ja. Og du har mange gode poeng og råd sånn sett.

Er litt usikker selv om alt dette dreier seg om det psykiske , om kommunikasjonsproblemene våre kun handler om psyken min. Jeg ba han om parterapi, men han sa nei, jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det !

Endret 15. mars 2014 av Tahlia

[Nordis]

Tusen takk for svaret ditt. Fantastisk at du med lignende erfaring deler dette med meg. Jeg skjønner godt var du sier.njeg sliter med sosial og generalistisk angst. Mye av probleme ligger nokk der ja. Og du har mange gode poeng og råd sånn sett.

Er litt usikker selv om alt dette dreier seg om det psykiske , om kommunikasjonsproblemene våre kun handler om psyken min. Jeg ba han om parterapi, men han sa nei, jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det !

Du spurte han om parterapi og han sa nei? Be om en begrunnelse for hvorfor han synes dette er en dårlig idè. Et dårlig tegn at han ikke vil bidra til å bedre forholdet dere i mellom, synes jeg.

[Tahlia]

Ja,for 2 år siden spurte jeg også om parterapi. Og han sa ja. Det ble aldri noe av og nå var d første han sa tenker du terapi så glem det . Hmm .. Hadde aldri trodd han sku si nei. Og hva syns han om forholdet? Han sier vet ikke.

[Tahlia]

Jeg skal be han om begrunnelse etterhvert.

[Gjest koid19]

Hei, fine! Ikke at jeg er noen ekteskapsterapaut, men det høres ut som om kommunikasjonen deres kanskje er noe av grunnet at du ikke føler det er riktig lenger. Man vil jo gjerne bli sett, klemt på og få et kyss innimellom. Jeg hadde nok også begynt å tvile på min kjæreste hvis han aldri spurte meg hvordan jeg hadde det. Jeg slet litt med spiseforstyrrelser for en periode tilbake og det hender jeg får litt panikk over noe jeg har spist. Det ender med at jeg går i dusjen og deretter legger meg gråtende i sengen. heldigvis har jeg han som kan trøste meg når dette skjer. Hvis han ikke kommer å dusjer med meg og holder armene sine rundt min kropp mens jeg gråter, så kommer han å legger seg med meg etterpå. Hadde han ikke støttet meg i dette hadde aldri forholdet vårt fungert. Dette er brent inn i meg og kommer nok til å leve med de siste restene av spiseforstyrrelsen i noen år til.

Mitt tips til deg: gjør han oppmerksom på hva han føler. Tror det er sånn at hvis de vet at de kanskje kan miste deg, så vil de gi mer av seg selv. Kanskje bare kjærligheten trenger litt vann og sollys for å kunne blomstre igjen. Husk at man også må gi litt av seg selv. Har nok lett for å bli til at hvis ikke han er engasjert i forholdet, så gidder ikke du være det heller. Stedet å begynne er vel hvertfall å fortelle han ståa. Lykke til i såfall. nyt graviditeten også!

[Millimani]

Vær glad for at han vil ha deg! Han har jo sagt det tidligere. Fint at du har en psykolog, det er vel meninga du skal bli kvitt angsten. Virker som du jobber med det, men du er usikker. Ikke alle er like flinke til å vise følelser, selv i et forhold, men sånn er det bare. Husk at det du gir får du tilbake

[Tahlia]

Hmm. Ja mye ligger i meg men kommunikasjonsprobleme tror jeg ikke bare står på meg. Og så lenge han ikke vil terapi så har jo også han et problem. Jeg tviler ikke på kjærligheten hans til meg. Jeg vet han elsker meg og han kommet ofte og nusser meg og sier han er glad i meg . Ja jeg kan være glad jeg i d hele tatt har en mann. Men når han vil nusse og ta på meg så vil jeg ikke. Jeg vet menner ikke liker og er dårlig på følelser og at de mer fixer praktiske ting. Men jeg har ikke lyst på han , jeg har ikke lyst på sex med han. Det kan godt vær det er psyken min som påvirket det. Men han er vanskelig og komme inn til og jeg føler meg ikke tilknyttet til ham skikkelig fordi jeg ikke kommer helt frem til han. Det er på en måte overfladisk. Han sier jeg er sexy , har fine pupper, rumpe, mage osv . Og d er jo bra han sier d men er d noe jeg har selvtillit på så er det faktisk utseendet mitt . Ikke sånn at jeg tror jeg er verdens flotteste men jeg har mer selvtillit på utseendet enn det innvendige. Og jeg klarer ikke ha sex med når jeg ikke føler meg skikkelig tilknyttet.

[AnonymBruker]

Dette hører veldig kynisk ut og burde kanskje ikke vært skrevet fordi det gjør deg mer nedfor?. Men , har du tenkt på hvor vanskelig det er å være i et forhold med et menneske som krever så mye av sin partner fordi han eller hun er psykisk syk?

Forestill deg omvendte roller, hadde du -alltid- orket å stille opp 100 prosent for din partner slik partneren ville/ønsket , samtidig som man skal ha full jobb og stille opp for sitt barn når man er hjemme? Det er utrolig slitsomt! Og mange mannfolk klarer ikke å håndtere slikt hele tiden!

For deg har angsten vart i flere år? Vær glad for at din kjæreste har holdt ut og fortsatt er glad i deg. Det er mange gravide som plutselig misliker sin mann og er lei sex. Dette gir seg ofte når man er kommet seg litt etter fødsel og hormonene stabiliserer seg igjen.

Kommunikasjon er selvsagt viktig her, men i motsetning til mange av dine svar som du har fått, så synes jeg synd på din kjæreste. Jeg har selv gjennom et dobbelt så langt liv som deg, opplevd perioder med angst og div. Og jeg vet at jeg har vært svært slitsom og vanskelig da. Men det har heldigvis gått over , og det må du også gi en sjanse for å tro på. Det skylder du dine to barn!! De kommer først i prioriteringen uansett hvor mye synd du synes på deg selv.

Gi dere alle en sjanse, jobb hele tiden med deg selv og hvordan du fremstår ovenfor andre. Vær positiv minst en gang hver eneste dag, det må være målet først og fremst. Lykke til

Anonymous poster hash: 0eb93...aee