Føler meg mislykket som mor.

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år, har en sønn på ett år, og har ikke fullført vgs - ikke første året en gang. Jeg skammer meg så forferdelig over det. Føler meg som verdens verste forelder. Faren til sønnen min var en utrolig kontrollerende type, og lot meg ikke gå på skole/jobbe eller ha venner. For dere som ikke har vært i samme situasjon høres det sikkert dumt ut, og det er det jo, men veldig kjipt når jeg satt midt i det. Nå er vi ikke sammen lengre, da jeg måtte sette foten ned etter at vi fikk barn, noe som var utrolig vanskelig og skummelt for meg. Det har vært slutt mellom oss i 4 mnd nå.

Nå sitter jeg her da. Syns det er så flaut, og jeg tør ikke bli kjent med nye folk da jeg er så redd for at de skal spør hva jeg driver med eller hvilken utdanning jeg har. Jeg tror jeg gir et godt førsteinntrykk av meg selv, ser ikke ut som en typisk "naver", og de fleste tror nok jeg er ganske vellykket, noe som gjør det verre, fordi jeg er veldig ordentlig og skoleflink, sånn egentlig. Jeg søkte meg inn på vgs i fjor, men kom ikke inn da jeg har mistet skoleretten min. Jeg har nå søkt voksenopplæring i håp om at det er lettere å komme inn der.

Jeg har heller ikke jobb, da jeg ble anbefalt av NAV å ikke få meg jobb da det er viktigere med utdanning, og en eventuell jobb kunne stå i veien for det. Tviler likevel på at jeg hadde fått jobb, da få vil ansette en person på min alder uten utdanning og arbeiderfaring. Noe jeg selvfølgelig skjønner utrolig godt, men det er likevel frustrerende.

Føler bare at alt er så håpløst akkurat nå, og når jeg ser på den vakre sønnen min føler jeg at han fortjener så mye bedre. Blir så utrolig deprimert av å ha det sånn som jeg har det nå. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det er godt å få det ut. Jeg har ikke en eneste venninne, så jeg sitter bare hjemme dag ut og dag inn med sønnen min. Han går heldigvis i barnehage er par dager i uker, hvor han trives utrolig godt og får lekt med andre barn. Trenger kanskje bare noen å snakke med.

Anonymous poster hash: 86a0e...988

[AnonymBruker]

Kan du ikke ta fag som privatist el.l.? Se om du kan få noen slags deltidsjobb i tillegg. Jobb frivillig, hva som helst for å sette noe på CV.

Anonymous poster hash: 45e19...aed

[Britt Banditt]

Du er jo ikke mislykket som mor

Alle kan havne i et kontrollerende forhold og man finner seg da kanskje i ting som man egentlig aldri ellers ville gjort. For mennesker som ikke har vært i en sånn situasjon kan det være vanskelig å forstå, men det er godt du kom deg bort!

Jeg syns du er flink som har startet prosessen med å ta en utdanning, du er faktisk bare 22 år, det er mange på din alder som ikke har gått vgs.

[AnonymBruker]

Ikke føl deg mislykket Verden er alt for sentrert rundt hva vi gjør. Det blir så slitsomt. Jeg er ti år eldre enn deg og hadde høyere utdanning da jeg havnet i en ulykke og mistet arbeidsevnen. Jeg føler meg ikke noe mindre mislykket til tross for utdanningen min. Går også hjemme. Det går i bølger hvorvidt jeg er ok med det, og hvorvidt jeg synes det er helt jævlig. Ikke vær så hard mot deg selv Det løsner nok for deg skal du se Nå kommer våren, da blir alt automatisk litt lettere Har du vurdert å ta en prat med fastlegen din/ helsesøster?

Anonymous poster hash: a9906...399

[Gjest Magdalene]

Du er jo ikke mislykket for det!

Og nå har du klart å komme deg bort fra den mannen. Kjempe bra!

Ikke vær flau over den du er.

Lykke til på voksenopplæringen!

[Ciara]

Du er overhodet ikke mislykket! Hvis noen dømmer deg på grunn av manglende utdannelse er de ikke verdt å bruke tiden din på, og ikke vet de årsakene til at at det er slik. Sønnen din bryr seg ikke om utdannelsen din i det hele tatt, for ham er du sikkert verdens beste mamma!

Men: For din egen del ville jeg undersøkt mer om utdannelse. Det høres ut som om du egentlig kunne tenke deg en utdannelse, og da er det ypperlig å gjøre dette mens gutten er liten. Du har jo god tid ennå også, som er såpass ung. Jeg tror livet kommer til å bli bedre for deg (basert på det du skriver) hvis du tar fatt på skole igjen - både vil du få impulser utenfra og voksenkontakt, og du vil kanskje slippe å føle på mindreverdighetskomplekset.

[Gjest åffårno]

For å gjøre flere lange historier korte, så kjenner jeg flere som var i samme situasjon som deg.

Nå har de alle bachelor/mastergrader, jobber fullt i relevante yrker og noen av dem har og lederstillinger.

De var like gode mødre da som nå, forskjellen er vel bare at de nok er glade for at de fulgte ønsker de hadde selv om de der og da ikke trodde de skulle klare det.

(og flere av dem gikk ut med toppkarakterer og).

Så jeg ser ikke problemet her, du trenger ikke utdannelse for å være en god forelder- men om det er hva du vil så gjør du det.

[AnonymBruker]

Du har vært litt uheldig TS, og du har ikke fått gjort ferdig skolen, men det sier vel ingenting om deg som person eller som mor?? Du er helt sikkert en fantastisk mor til din sønn!

Skolen greier du fint å gjøre ferdig skal du se. Det kommer til å gå fint! Er det ikke utdanningsmesse nå snart? Hvorfor drar du ikke en tur å snakker med en rådgiver på skolen? Jeg er sikker på at det finnes mennesker som vil snu alt på hodet for at det skal ordne seg for deg! Det er bare å begynne et sted og så skal du se at det vil ordne seg http://utdanning.no/tema/soknad_og_opptak/privatist lykke til !

Anonymous poster hash: 69be2...306

[AnonymBruker]

Utdannelsen din har ingenting med deg som mor å gjøre! Jeg kjenner mange flotte foreldre som ikke har tatt utdannelse. Du er bare 22 år!! Min mor begynte på skolen med 3 små barn og har en veldig god utdannelse i dag. Du har hele livet foran deg og masse gode muligheter til å ta studier. Slutt å tenk sånn du gjør. Du ødelegger deg selv med den tankegangen. Vær litt mer realistisk og ikke grav deg ned. Tenk deg heller hvis en venninne hadde vært i din situasjon, hadde du tenkt at hun var en dårlig eller mislykket mor? Hvordan råd ville du gitt hun ? Stå på!

Anonymous poster hash: cc7b2...be2

[AnonymBruker]

Du er 22 år og du har fått barn! Tviler på at noen i det hele leer på et øyelokk av at du ikke har ting på stell enda. Du kommer helt sikkert inn på voksenopplæring så da kan du endelig få utdannelse. Gled deg over det, og ikke dvel ved ting som har vært/ikke vært. Det kommer du ingen vei med.

Mamma fikk første da hun var 19, andre som 25 og 27 åring. Så ble hun ferdig utdannet som 34 åring. Er mange slike historier!! Du er jo bare ungpiken i forhold.

Anonymous poster hash: 59e18...4a3

[Medusa13]

Du har da absolutt ingen grunn til å føle deg mislykket. Utdannelse kan du ta etterhvert når du føler for det. Nyt livet sammen med sønnen din, og sett pris på at du slipper å leve i en stresstilværelse akkurat nå, hvor du har tid og overskudd til å sette sønnen din i sentrum. NAV støtter forresten utdannelse med forlenget overgangsstønad i 2-3 år.

[Tante-Sofie]

Jeg hadde heller ikke begynt med vgs. da jeg var 22 (begynte samme år), nå er jeg nesten ti år eldre og er høyt utdannet. Det er tøft å begynne, men jeg mener oppriktig at som alenemor har du økonomiske forutsetninger for skaffe deg en utdannelse og den bør du benytte. Og ikke tenk at du er mislykket, du har din historie som forklarer hvorfor du er der du er.

[minister-mio]

Å ikke ha vgs er ikke det samme som å være mislykket!