ønsker barn, "snart", mangler en mann...

[Gjest Anonymous]

Nå er det jo et faktum at kvinner ikke kan få barn hele livet, og at risikoen for problemer blir større og større fremover.

Er det noen andre som meg, som føler at toget stille og rolig går fra stasjonen, at det faktisk kan hende at vi er en av dem som ikke får barn?

Jeg er ikke desperat rugesjuk, men innrømmer at det bekymrer meg at tiden ikke er på min side. Før tenkte jeg jo at det vil nok løse seg av seg selv. Men hvis det skjer like lite de neste 10 årene som det har gjort de foregående... ja, da er det kjørt. For alltid!

I utgangspunktet ønsker jeg jo en liten kjernefamilie, men det ser ikke ut som det ligger i kortene akkurat. Og da begynner de "kretaive" måtene å få barn på å poppe opp i hodet mitt. Jeg er litt flau over det, men de er der.

-gå på by'n, lure på seg en graviditet? Ikke fristende tilbud til barnet akkurat da.

-få med en homofil? Kunne jo blitt ordnede forhold det på en måte, ingen bitter skilsmisse ihvertfall. Men hvor finner man en homofil man kunne ha fått barn med?? (har en homsekompis, men han er orntli femi...)

-kjøpe sæd i danmark? Ukjent far å tilby et barn, synes umiddelbart at det må være bedre at faren er kjent, selvom han ikke er i livet til barnet.

Skulle gjerne ha hørt fra andre kvinner som leker med slike tanker.

Jeg har god utdannelse, trygg og godt betalt jobb, men mangler altså det der med å finne "den rette"

[Gjest Fru Martiniussen]

Hva med adopsjon? Det er nok av barn her i verden som trenger foreldre og et bedre liv. Har man ikke en partner som er villig til å stifte familie med en, syns jeg det er "feil" at kvinner skal gå hen å skaffe seg barn med en "ukjent mann på byen", en sædonor eller en homofil mann.

Det er slik at det må to til får å lage et barn, en av hvert kjønn, og menn som ikke har funnet den rette får ingen mulighet til å skaffe seg barn. Hvorfor skal vi kvinner da gjøre det, hvorfor skal ikke vi følge "de skrevne regler" om hvordan barn skapes?

Jeg ser at du er en oppgående dame, som virkelig har tenkt mye på dette, også de negative sidene ved å sette barn til hverden med en "ukjent far." Men mitt syn er at det ikke er noen menneskerett å få barn, og får vi ikke muligheten til å stifte familie slik naturen forlanger det, innenfor rammene av et godt forhold for barnet, da syns jeg like gjerne man kan adoptere om man virkelig ønsker seg barn.

Sånn, da er brannfakkelen kastet, og alle kan slipe knivene og gi meg inn om hvor dum jeg er

[Elle Melle]

Vel og vakkert det, men man får vel ikke mer barn ved adopsjon enn ved "naturmetoden" så lenge man er enslig?

Eller har de endret på reglene?

Man kan oså tenke slik at det er negativt at en person som faktisk er i stand til å få egne barn, "tar" et barn som er ledig for adopsjon fra et par som ikke kan få egne barn.

Det er faktisk ikke ubegrenset med barn som står i kø for å få bli adoptert. Det er en tung prosess, der målet er å skaffe foreldre til barn, og ikke barn til foreldre.

Hvorfor bør en enslig heller få et adoptivbarn enn et biologisk barn?

Hvis det ikke er "bra nok" for det biologiske barnet å ha en enslig mor og ukjent far, hvorfor er det da bedre for adoptivbarnet?

[Gjest agurk]

Vel og vakkert det, men man får vel ikke mer barn ved adopsjon enn ved "naturmetoden" så lenge man er enslig?

Eller har de endret på reglene?

Tror det er mulig for enslige kvinner og få adoptere nå.

[Brunhilde]

Reglene ER endret slik at det er noe lettere, men langt fra enkelt, for enslige kvinner å adoptere.

Jeg forstår trådstarter sitt behov for å få barn.

Jeg regner også med at du vil veie for og i mot før du tar en endelig avgjørelse. Hvordan du skal få barnet er selvfølgelig også en ting du må ta i betraktning.

Hvis du ønsker et barn "helt alene", da mener jeg uten "innblanding" fra en far, så er adopsjon og sæddonasjon de eneste "reale" metodene. Å lure en fyr på byen ville jeg personlig velge bort, jeg ville være mindre flau over å fortelle barnet at det er et resultat av kunstig inseminasjon utløst av et sterkt ønske om å få barn enn å si at det er et resultat av en ubeskyttet kveld på byen...

Du bør vite, før du bestemmer deg, at det å være alene med omsorgen for et barn ikke er noen dans på roser. Du er alene om gledene og alene om sorgene...

Jeg pleier å si at jeg ikke anbefaler noen å få barn alene hvis de ikke har et godt nettverk, og selv da er det viktig å vite at det ansvaret det å oppdra et barn innebærer er ditt, og ditt alene! Det ansvaret kan være tungt å bære.

Lykke til - jeg håper du finner ut av hva som er rett for deg, og mest av alt håper jeg du finner han du vil starte kjernefamilien med før det er for sent!

[Gjest Anonymous]

Du har bare ikke funnet den rette. Kansje farte på andre plasser enn resturanter.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar dere

Adopsjon utgår nok, den prosessen er nok for "de perfekte", hadde en litt rotete start på mitt voksenliv, så da blir jeg nok utelukket der.

Er ikke noen romantiker som tror at barn er en udelt postitiv ting, og å gjøre dette alene ville jo være tøft, praktisk og mentalt. Og selv om det ikke er en menneskerett å få barn, så tror jeg ikke at vi fra tidenenes morgen har vært bygd for å ha en kjernefamilie (50 % ender i skilsmisse/utroskap osv...), så jeg synes det er litt brutalt at jeg ikke skal kunne få et barn, fordi jeg ikke er "godt gift". Hvor mange barn lever egentlig under det noen mener er idealet?

Som sagt, så er jeg ikke desperat etter å få barn. Men jeg kjenner jo at tanken på ikke å få barn er litt stusselig. Så hvis jeg noen gang kommer til å velge en litt utradisjonell måte å få barn på, så blir det et valg jeg tar - et veloverveid valg.

(er aldri på by'n, drikker ikke – så den kan ingen ta meg på

[Holly Hobbie]

Jeg skjoenner godt at du vil ha barn. Men tror som andre sier det er toeft aa oppdra et barn helt alene. Samtidig blir du jo bedre forberedt enn de som plutselig blir forlatt av barnefaren. Selv tror jeg barn gaar glipp av noe vesentlig ved aa ikke ha en tilstedevaerende far. Det ideelle er vel aa ha baade en far og en mor. Men du vet selv om du har ressurser og kapasitet til aa ta deg av et barn alene, saa det er jo til syvende og sist opp til deg. Selv tror jeg ikke jeg ville valgt aa faa barn uten stoette fra en ektemann. Jeg tror det er best aa vaere to om en saa stor oppgave...

Men det er jo fortsatt sjanse for at du treffer en du kan tenke deg aa stifte familie med - slike ting kan skje uventet og naar du minst venter de!

Toer jeg spoerre hvor gammel du er naa, bare ut av nysgjerrighet?

[aline]

Vet du, jeg er akkurat på samme tankerekke!

Jeg blir 30 i år, er absolutt ikke desperat, men har blitt bevisst på at jeg ønsker meg barn i livet mitt, og at i løpet av de neste ti årene bør jeg ha gjort noe med det, ellers begynner det å bli lovlig sent. (i mine meninger)

Jeg gir meg selv en ca-periode hvor jeg prøver å finne det ideelle, nemlig en mann å leve med og får barn med, men ejg er også blitt klar over at jeg ikke kan lete i det uendelige dersom jeg faktisk vil ha barn. På ett eller annet tidspunkt, som ikke kan være for sent, må jeg tenke alternativt dersom ikke Mannen i mitt liv dukker opp!!

Jeg tenker i utgangspunktet på metoder som

-adopsjon (har alltid hatt lyst til det, også om jeg får partner), som har blitt en mulighet også for enslige i norge, jeg kjenner personlig ei som var en av dem som brøytet vei for det.

- kunstig inseminasjon...(som jeg ikke stavet rett og som jeg ikke orker finne riktig akkurat nå...) :oops:

- inngå en avtale dersom jeg er så heldig å kjenne til en mann som heller ikke har funnet partner, men som ønsker å få barn han også, (kjenner en slik en også, så jeg vet de finnes.)

Det er vel de mulighetene jeg har sett hittil, men så har jeg ikke kommet til det punktet at jeg må se seriøst på alternativer enda, heldigvis.

Selvsagt håper man jo på å finne mannen man ønsker å dele livet med, og mannen man ønsker å få barn med, det tror jeg faktisk de fleste med ønske om barn håper på!!

Jeg ønsker ihvertfall ikke å bli alenemor, men jeg har kommet til ett punkt hvor jeg ikke lenger bare setter på skylappene og tenker at "nei... det skjer aldri meg!!" også bli en av dem som endte som "for gammel" til å få barn uten å virkelig velge det!

Dersom valget mitt om noen år blir: alene mor eller alene uten barn, så vil jeg heller velge alenemor. Jeg vil ha barn i livet mitt, og det er ikke noe jeg har drømt om bestandig. Det er noe som har blitt ett faktum først nå i år, etter tredve år har jeg endelig fått lyst på barn, for første gang! Og jeg har blitt bevisst at det er noe jeg VIL ha!! om jeg får til selvsagt. Og jeg er villig til å strekke det langt for å få det til.

Selvfølgelig er det beste for ett barn å ha både mor og far, bo sammen med dem lykkelig i hele sitt liv. Og det er vel det alle prøver på? Men når det ikke går slik, skal man da heller la være å få barn?

Ikke jeg!

Jeg vokste opp uten en tilstedeværende far, jeg har fått mine "skader" av det, men jeg ville heller levd med de skadene en å ikke levd!

En alenemor som ikke har valgt det, ville de valgt å la være å få barn dersom de visste de ville bli alene?

[Gjest Anonymous]

jeg fyller 35

håper også at jeg treffer en god mann før toget har gått

[*Emma*]

Til dere som sier at :det er helt sikkert tøft å være alene mor: jeg tror også at det er veldig tøfft å ha ansvar for et barn alene, men jeg tror det er tøffere når man først er sammen med noen og har et forhold man tror skal vare livet ut, også stikker plutseilg den andre av feks.

Dvs hvis "gjest" nå går til skrittet å få barn "alene" så har hun garantert tenkt masse gjennom dette å VET hele tiden at hun går inn i dette med utgangspunkt at hun og hun alene skal oppdra og ha ansvar for dette barnet. Jeg tror (min mening bare) at det kanskje er lettere å takle det da..fordi man er forberedt.....

[Gjest Anonymous]

Om du kun mangler e "donor" så er det vel kansje ikke rette tiden?

Ikke tenk bare på deg selv, men også fremtiden til ditt barn.

Alenemorstilværelse er ingen god start.

Har du eks. fam som kan bidra med sitt? Slik at du ikke blir helt alene om det?

[Gjest Anonymous]

Jeg har 3 barn og en eksmann som nekter å samarbeide. Han bare motarbeider og gjør livet så vanskelig han kan for barna og meg. Jeg ville hatt det 10 ganger lettere hvis jeg hadde vært helt alene med barna!

Enig med forrige gjest at det er en fordel med et nettverk med venner og familie som kan avlaste ved behov (feks hvis du blir syk).

Hvis du har en guttevenn med samme ønsker som deg, kan vel kanskje det være en god løsning? Eller en ukjent sæd donor? Tror det aller beste for både voksne og barn er å dele denne opplevelsen sammen med en mann du elsker og ønsker å dele hele livet med. Men vet at "den rette" er vanskelig å finne. Jeg fant min drømmemann på nettet...kan anbefales!

Vil også anbefale å få barn før 38 år. Fint for barnet at ikke aldersforskjellen er så veldig stor, også større fare for komplikasjoner. Tror både svangerskap og småbarnsperiode generelt er mer slitsomt for en på 40 enn for en på 25.

Tror også man kan leve et rikt liv uten egne barn. Kanskje bli stemor en gang? Eller være en god voksenperson for barn i familien eller i nærmiljøet. Egne barn gir fantastiske opplevelser, men også mange bekymringer.

Lykke til med det valget du tar!

[Gjest Anonymous]

Igjen takk for svar, og til Eline; Godt å høre en som tenker likt som meg!

(morsomt nok jobber jeg også med annonser, i avis

Hva som er helt klart, er ihvertfall at det er vanskelige spørsmål man står overfor, altså hvis man ønsker barn og ikke rekker å finne "drømmemannen" før overgangsalderen sier stopp.

[aline]

Igjen takk for svar, og til Eline; Godt å høre en som tenker likt som meg!

(morsomt nok jobber jeg også med annonser, i avis

Hva som er helt klart, er ihvertfall at det er vanskelige spørsmål man står overfor, altså hvis man ønsker barn og ikke rekker å finne "drømmemannen" før overgangsalderen sier stopp.

Helt klart vanskelig, og noe som må tenkes på grundig!!

Derfor greit å starte tankene littegrann før man er blitt desperat , slik at man kan føle at man tar ett gjennomtenkt og veloverveid valg den dagen man gjør noe, uansett hva man ender opp med!

[Nelle]

jeg fyller 35

håper også at jeg treffer en god mann før toget har gått

Jeg er 34, og tar livet med ro. Er det meninga jeg skal ha barn, da får jeg det. Herregud! Har jo MASSE tid igjen, da!

[Gjest Anonymous]

hadde jeg vært f.eks 35 og singel, ville jeg avtalt med en kamerat eller tatt en tur til danmark jeg... synes ikke man skal være for gammel når man får første barnet (over 40), og jeg vil ha fler enn ett.

[Elle Melle]

Jeg er 34, og tar livet med ro. Er det meninga jeg skal ha barn, da får jeg det. Herregud! Har jo MASSE tid igjen, da!

Har du? Masse? :klø:

Jeg vet det er mange som får barn etter de er 35, men det er da også ganske mange som slett ikke får det til.

Det er jo ikke slik at alle kan få barn til de er 45, selv om det virker som om det er mange som tror det (i alle fall amerikanske karrierekvinner...).

[aline]

Jeg er 34, og tar livet med ro. Er det meninga jeg skal ha barn, da får jeg det. Herregud! Har jo MASSE tid igjen, da!

Jeg er 30 år og tar livet med ro, jeg har ti år på meg å få barn på, så det er ingen krise.

men jeg tenker meg om allikevel, hva jeg skal gjøre og ikke gjøre dersom jeg ikke treffer en jeg vil ha barn med.

For meg så lar jeg ikke "skjebnen" styre om jeg skal ha barn eller ikke, så det med "er det meninga" funker ikke for meg! Jeg nekter å sitte som 45 år og finne ut at jeg aldri tenkte og dermed sitter med ett dypt savn etter barnet mitt som jeg aldri fikk fordi jeg alltid hadde så god tid at jeg ikke engang tenkte etter!

Men det er jo fordi jeg VIL ha barn!! Jeg vil så inderlig gjerne ha barn i livet mitt på ett tidspunkt, få oppleve det underet det er å ha dette mirakelet av ett menneske som jeg får følge med på hele oppveksten og alt det det fører med seg av gleder og sorger.

slik jeg ser det idag, så har jeg ikke "god tid" lenger når jeg blir 35, det er fremdeles ikke krise, men god tid er å ta i etter mitt syn! Men det er jo for mitt liv, vi er alle skrekkelig forskjellige også når det gjelder dette. Hadde jeg ikke visst at jeg ville ha barn i livet mitt, så hadde jeg nok sett på det som at jeg hadde all verdens av tid også da, for skjedde det så skjedde det på en måte.

Det er bedre å tenke og ta bevisste valg en det er å sitte igjen å angre på det som er long gone! Ihvertfall for min del.

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner godt at du tenker slik! Jeg har en søster på 31 som sier det samme som deg. Hun vil dra til danmark for å få donorsæd hvis hun fortsatt er enslig om noen år. Det "enkleste" er å finne en mann, men det kan være lett eller svært vanskelig. Og ingen, hverken menn eller kvinner er nok lette å leve sammen med!

Man får forresten adoptere kinesiske barn som enslig dersom man har mye å tilby barnet, nettverk ol. Men det er en lang og krevende prosess.

Det letteste er nok hvis du finner noe du tror du kan leve sammen med.

Men det er lett å være for kresen, og det finnes jo "litt av hvert" der ute.

Kjenner flere som har vært med på speed-dating, og skrevet kontaktannonser. Ser at innlegget mitt virker overfladisk, men hva hvis du sier til deg selv at du virkelig skal gå inn for å treffe endel menn de neste 6 mnd, det finnes jo seriøse byråer som kan hjelpe deg. Siden du likevel har tenkt å vente litt med evt. "få barn aleneprosjekt" kan du ta deg tid til det.

Et annet godt forslag er å få kvinner til å tipse deg om ledige venner ol., jeg bor i Stavanger og kjenner en super fyr her.

Lykke til!