Kjæresten og barnet mitt kommer ikke alltid så godt overens.. langt

[AnonymBruker]

Hei,

jeg tenker bare å lufte noen tanker her og få noen råd.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i ett år nå, og han og datteren har kjent hverandre i litt over et halvt år.

Datteren min var bare halvannet år når de møttes, og jeg har vært alene med henne siden ett par måneder etter fødselen. Så vi har vært vant til at det bare er oss to.

Kjæresten og datteren min møtte hverandre litt ut i forholdet, og det gikk helt ok i starten. Datteren min var jo litt liten, så hun skjønte jo ikke så alt for mye.

Men det har jo blitt til at vi nå er ganske mye sammen alle tre, han sover her ett par ganger i uka. Det har vekslet veldig mellom at de to har kommet veldig godt overens i perioder, og så er det vel heller litt flere perioder hvor de ikke kommer så godt overens. Det går mye på det at hun er ganske tilknyttet meg og blir gjerne sjalu til tider. Både han og jeg passer på å vie henne mye oppmerksomhet når vi er sammen, og jeg får kvalitetstid med henne alene, og også han har tatt henne med og lekt litt alene så de kan knytte litt mer bånd.

Når de er alene sammen går visst alt veldig fint, hun er ikke "vanskelig" mot han og de har det morsomt. Men ofte når vi er sammen alle tre så kan hun bli ganske fiendtlig innstilt mot han. Han skal ikke sitte med oss, eller gjøre sånn og sånn. Plutselig vil hun ikke gi han kos. Vi kan leke sammen alle tre, men hvis han kiler henne så kan hun bli kjempe sur og vil ikke leke mer. Hvis jeg gjør akkurat det samme så er det hysterisk morsomt.

Når hun og jeg er alene sammen så spør hun etter han nesten hele tiden. Vil møte han og leke, blir glad når jeg sier han kommer på besøk snart. Kan også begynne å sutre litt etter han, bli litt lei seg fordi hun vil han skal være med å leke. Men selv rett etter dette så kan hun bli negativt innstilt til han nesten rett etter han kommer inn døra.

Han er en del strengere enn meg og er en ganske prinsippfast mann. Noe vi har "kranglet" en del om (selvfølgelig ikke foran henne). Jeg har nok vært litt for "snill" tidligere og ikke hatt så klare grenser, men etter jeg møtte han så har jeg blitt litt strengere, og jeg ser at det fungerer. Med strengere så mener jeg at når jeg først har sagt noe så blir det sånn, da hjelper det ikke med sutring for å få viljen sin. Før jeg ble litt strengere så fikk hun veldig ofte kraftige raseriutbrudd, som var veldig slitsom for både henne og meg. De er borte nå, selv om hun selvfølgelig blir sint og lei seg til tider (noe jo alle blir). Jeg synes det virker som hun generelt er mer tilfreds med at jeg er tydeligere.

Kjæresten min er kjempe snill med henne og bryr seg mye om henne. Men jeg synes han til tider kan være for streng. Ting hun gjør "feil" som jeg kunne latt gå fordi jeg ikke synes det er stort nok til å tas skikkelig tak i. I slike situasjoner (kommer dessverre ikke på noen helt konkrete eksempler, er så typisk) så ville jeg bare sagt med bestemt stemme at sånn kan vi ikke gjøre, og gjentatt det dersom hun ikke hørte, med enda litt mer bestemt stemme. Hvis hun f.eks. hadde "trosset" han etter en beskjed, med trosse så mener jeg at hun gjør det hun ikke skal for å markere at dette gidder hun ikke høre på, så ville han tatt henne med inn på rommet, som en slags time-out. Han er alltid med henne inn og går aldri i fra henne. Han tar henne med inn dit fordi hun skal få fokus på han når han snakker med henne, og at hun ikke skal søke seg til meg (er jeg til stede så følger hun bare meg med blikket). Inne på rommet så snakker han med henne, han har en rolig og bestemt stemme, han er ikke noe slem mot henne på noen måte. Og de gjør opp og blir venner, gir hverandre alltid en klem før de går ut igjen.

Problemet med dette er vel det at jeg ofte synes det blir for "harde" konsekvenser av det hun har gjort. Jeg ville bare sagt i fra flere ganger, mens han tar henne inn på rommet etter en beskjed. Jeg får fort vondt inni meg når datteren min er lei seg, og når hun gråter så blir jeg trist. Dette merker nok hun, og det er jo ikke til fordel for han akkurat. Mange ganger synes jeg han gjør rett, for eksempel så var det en periode hun var fæl til å slå. Da tok jeg også henne til siden (om det var meg hun slo feks, og ga beskjed om at sånt kan vi ikke gjøre. Hvis det var han hun slo, så tok han henne til siden). I sånne situasjoner synes jeg det er helt ok og ta litt mer tak i situasjonen, og det har jo hjulpet siden hun så og si aldri slår lenger. Som sagt så synes jeg bare han slår litt for hardt ned på småting. Det skal sies at han har fått en ganske så streng oppdragelse selv.

Det er ved et par anledninger jeg har sagt i fra om at det ikke er greit, og han blir (selvfølgelig) ganske oppgitt over meg fordi jeg går i mot han foran henne. Jeg og mener det er bedre hvis vi tar det på tomannshånd i etterkant, men der og da så har jeg følt for å bryte inn.

Poenget med akkurat dette er vel at hun senser at vi ikke alltid er på bølgelengde, og jeg blir good-copen og han bad-cop.

En ting som faktisk irriterer meg ganske mye er at han kan bli ganske irritert når hun er veldig vanskelig mot han. Med vanskelig så mener jeg dette at hun ikke vil leke, ikke vil kose, det virker rett og slett som hun ikke vil ha han der (men ofte når han skal dra så vil hun ikke at han skal dra, men gir han store klemmer). Jeg skjønner at dette kan være veldig frustrerende for han siden han prøver alt han kan å leke og ha det morsomt med henne, men allikevel blir kraftig avvist. Det virker som han blir ganske lei seg av det, og det forstår jeg. Men det jeg ikke forstår, og som irriterer meg ganske mye, er at han ikke klarer/vil skjule denne skuffelsen/irritasjonen for datteren min. Hvis han for eksempel foreslår å gjøre noe/leke en lek, og hun svarer at hun ikke vil gjøre det med han, men med meg, så kan han finne på å si "ok, jeg vil ikke leke". Og så merker man at han er skuffet/irritert. Jeg mener da at han burde bare si ok, og skjule skuffelsen sin... Bare ignorere det.

Nå er det ikke sånn at jeg lar han ta seg av oppdragelsen av datteren min, men han engasjerer seg mye kan man si. Så det er ofte vi diskuterer saker og ting, og hvordan forskjellige situasjoner burde håndteres. Han har kommet med mange gode råd og tips som har funket kjempe bra, og så er det andre ting jeg ikke er helt enig i - og da er det selvfølgelig jeg som til syvende og sist tar avgjørelsen. Jeg setter veldig pris på at han engasjerer seg, men han kan også bli litt fornærmet på meg hvis jeg ikke ønsker å følge hans råd. Ikke noe big deal, men han blir litt oppgitt noen ganger da han kan ha ganske sterke meninger.

Jeg lar han si i fra og "rette" på datteren min fordi vi alle tre er såpass mye sammen, og hun må kunne forholde seg til og høre på andre voksenpersoner. Det samme som at jeg forventer at hun må kunne høre på besteforeldrene sine osv. Dessuten så er det jo viktig dersom det blir til at vi alle tre skulle bodd sammen en dag f.eks.

Dette ble langt, men poenget er vel å spørre om råd og synspunkter. Hva kan jeg/vi gjøre for å bedre forholdet mellom de? Jeg føler at jeg står fast, og jeg blir veldig, veldig lei meg når de to ikke kommer overens. Jeg begynner å lure på om det i det hele tatt kan bli bedring, og kan det ikke bli det så kan jeg jo ikke fortsette i forholdet... Og jeg elsker virkelig denne mannen, så det ville vært fryktelig trist. Og igjen så blir jeg usikker på om jeg noen gang kunne ha hatt et forhold til noen som helst mann, da det ofte ser ut til at hun vil ha monopol på meg. Det kommer korte perioder der det ser ut til at hun bare er kjempe begeistret for han, og da får jeg store forhåpninger, men så plutselig er det tilbake til å ikke ville leke med han osv.

Anonymous poster hash: 55726...a55

[Kine86]

Huff så trist å ha det sånn. Men hun er nå to år? Er vell bare trassaldern. Ha tolmodighet så knytter hun seg sikkert mer til han. Vikti at dere er hengivne my hberandre og henne.

[AnonymBruker]

Huff så trist å ha det sånn. Men hun er nå to år? Er vell bare trassaldern. Ha tolmodighet så knytter hun seg sikkert mer til han. Vikti at dere er hengivne my hberandre og henne.

Ja, hun er to år nå. Vet ikke helt om det er trassalderen heller, hun er jo ikke sånn mot meg? Vi må nok ha tolmodighet, men jeg lurer rett og slett på om vi gjør noe feil siden hun ikke godtar han helt? Har han fått for mye å si? Jeg blir veldig usikker. For jeg tenker jo at inntil vi ble sammen så var det så og si bare oss to. Vi var ikke så mye med andre utenom familiebesøk i helgene. Men jeg synes jo det er riktig og at han skal ha noe å si når vi er en del sammen vi tre, og som sagt dersom vi flytter sammen en gang i framtiden så er vi jo nødt til å fungere sammen alle tre.

Takk for svar

Anonymous poster hash: 55726...a55

[Medusa13]

Du skal iallefall ikke la han bestemme hvordan din datter skal oppdras, og langt mindre stå å se på at han tar henne på en måte som gjør at du får vondt av deg. Dette er ene og alene din jobb og ditt ansvar, og det skal du også si til ham. Ikke rart at ungen trosser mot en som behandler henne på denne måten. Resultatet kan bli at hun etterhvert vil hate deg fordi du som omsorgsperson lot en utenforstående ta oppgaven.

[GammelKaktus]

Dere forventer ikke for mye av henne da... Hun er bare 2 år, er vel ikke alltid hun får med seg det som blir sagt av beskjeder. Ser ikke helt poenget med at han skal ta henne på rommet når hun gjør noe "galt" heller. Hva forstår hun av det.. Hun blir sikkert redd, stakkar.

Og det at han blir sur og gir opp hvis hun ikke vil leke med han synes jeg er litt sært... Unger vet ikke alltid hva de vil.. Sånn er det. For leke med henne når hun vil, på hennes premisser.

Er det ikke bedre at du tar deg av oppdragelsen av barnet ditt så kan dere heller diskutere hvordan dere skal gjøre det hvis dere eventuelt fortsetter forholdet og flytter sammen.

[AnonymBruker]

Du skal iallefall ikke la han bestemme hvordan din datter skal oppdras, og langt mindre stå å se på at han tar henne på en måte som gjør at du får vondt av deg. Dette er ene og alene din jobb og ditt ansvar, og det skal du også si til ham. Ikke rart at ungen trosser mot en som behandler henne på denne måten. Resultatet kan bli at hun etterhvert vil hate deg fordi du som omsorgsperson lot en utenforstående ta oppgaven.

Han bestemmer absolutt ikke hvordan hun skal oppdras. Han er som sagt veldig engasjert, og vi kan ofte diskutere barneoppdragelse sammen, som jeg sa. Og da er det mange råd jeg har tatt til meg fordi jeg synes det høres fornuftig ut, og det har de ofte også vist seg å være. Andre ganger hvor jeg mener at han ikke har rett, så velger jeg min "løsning". Han "tar henne" ikke på noen måte som gjør at jeg får vondt i meg, men han irettesetter henne noen ganger kraftigere enn det jeg ville gjort, og når hun da gråter så får jeg vondt i meg. Jeg er veldig skjør på gråten hennes, og hun gråter veldig ofte når hun blir sagt i mot (også av meg). Hun søker jo så klart sympati, om det så er fordi hun absolutt har lyst på sjokolademelk akkurat da. Han har aldri gått over noen grenser, altså behandlet henne på en måte som jeg mener at barn absolutt ikke burde bli behandlet på. Men jeg synes noen ganger at han tar ting litt for alvorlig, om jeg kan si det sånn? Vanskelig å forklare. Det er liksom så veldig viktig at hun hører på alt vi sier. Det er jo selvfølgelig viktig at hun hører på oss, men barn trosser alltid litt og det er jo bare sunt. Da mener jeg at det ikke er så nødvendig å bli så alt for streng på "småting". For han blir det noen ganger en prinsippsak om at hun må høre på det vi sier.

Men nei, jeg lar ikke han bestemme oppdragelsen hennes.

Nå mener jeg å huske at det var du i den andre tråden som mente at absolutt ingen andre enn foreldrene hadde noe med oppdragelsen av barna? Da må jeg nok si at jeg tar dine meninger/råd med en klype salt, for jeg var kraftig uenig med deg i den diskusjonen.

Men jeg takker for svar

Anonymous poster hash: 55726...a55

[AnonymBruker]

Dere forventer ikke for mye av henne da... Hun er bare 2 år, er vel ikke alltid hun får med seg det som blir sagt av beskjeder. Ser ikke helt poenget med at han skal ta henne på rommet når hun gjør noe "galt" heller. Hva forstår hun av det.. Hun blir sikkert redd, stakkar.

Og det at han blir sur og gir opp hvis hun ikke vil leke med han synes jeg er litt sært... Unger vet ikke alltid hva de vil.. Sånn er det. For leke med henne når hun vil, på hennes premisser.

Er det ikke bedre at du tar deg av oppdragelsen av barnet ditt så kan dere heller diskutere hvordan dere skal gjøre det hvis dere eventuelt fortsetter forholdet og flytter sammen.

Kan kanskje hende vi forventer for mye av henne? Ikke misforstå meg, er ikke sånn at noen av oss skal "ta henne" på alt hun gjør "galt". Men han er nok litt fortere på plass en meg, når det gjelder ting som ikke er så big deal i mine øyne. Grunnen til at han tar henne med på rommet er fordi han ønsker å få kontakt med henne. Ser hun meg så nekter hun å se på han eller høre på han. Døra er alltid åpen, og jeg har ikke stor leilighet så jeg er rett utenfor. Men det er kanskje greit å bare slutte med det..

Jeg har som sagt også reagert på dette at han tydelig blir fornærmet/skuffet om hun ikke vil leke osv. Har sagt det flere ganger, men det ser ikke ut til å gå inn. Er faktisk veldig irriterende, jeg blir veldig skuffet selv.

Jeg vurderer fram og tilbake om jeg kanskje bare skal melde han ut av irrettesetting osv. Men det blir jo veldig rart om han ikke skal få ha noe å si når vi er sammen? Jeg tenker heller at kanskje jeg kan ta meg av det meste, men at han kan ta småting som hvilken som helst annen voksenperson ville tatt (som feks hvis hun nærmer seg stekeovnen og skal til å ta på den osv).

Takk for svar

Anonymous poster hash: 55726...a55

[Tante-Sofie]

Jeg synes det er veldig merkelig at du lar en mann som har kjent henne et halvt år og som ikke bor sammen med henne, "disiplinere" datteren din. Hadde min kjæreste tatt med seg sønnen min inn på rommet hans for "time-out" hadde jeg vist ham døra umiddelbart, det er helt uakseptabelt. Samtidig synes jeg han er skikkelig umoden dersom han blir fornærmet av at hun ikke vil ha ham med i leken eller gi ham en klem.

Respekter hennes intimgrenser og gjør det klart, for både henne og han, at det er du som er forelderen, ikke han.

[Satyr]

Jeg synes det er veldig merkelig at du lar en mann som har kjent henne et halvt år og som ikke bor sammen med henne, "disiplinere" datteren din. Hadde min kjæreste tatt med seg sønnen min inn på rommet hans for "time-out" hadde jeg vist ham døra umiddelbart, det er helt uakseptabelt. Samtidig synes jeg han er skikkelig umoden dersom han blir fornærmet av at hun ikke vil ha ham med i leken eller gi ham en klem.

Respekter hennes intimgrenser og gjør det klart, for både henne og han, at det er du som er forelderen, ikke han.

Er enig i at når TS er den som har foreldreansvar og bor med barnet, er det TS som skal stå for regler, konsekvenser og som har ansvaret.

Men samtidig er det du skriver her forferdelig unyansert. Dette barnet har en meget stor rolle i samlivet mannen skal ha med sin kjære. Han må føle at han har verdighet og voksenautoritet og det kan nok være meget krevende for ham dersom han må sitte og se på atferd og barneoppdragelse som han føler flyter ut og er skadelig.

S

[regine]

Min mening er at du har latt han få/ta altfor mye oppdrageransvar altfor tidlig. Han og ungen har kjent hverandre et halvt år!!! Selvsagt burde han ikke ha noen som helst oppdragerrolle på det nåværende tidspunkt. dere bor jo ikke sammen engang.

At du tillater at han tar jenta i situasjoner hvor du selv mener det ikke er nødvendig er i mine øyne ganske hårreisende. Da virker det som om du abdiserer og overlater ansvaret til han.

Er han alene med jenta må han selvsagt ta noe ansvar - men du forventer da vel ikke at f.eks, besteforeldre skal ta oppdrager"kampene" med ungen heller? Det er DU som er barnets trygghet, ergo er det også DU som må ta de tunge/tyngre kampene.

Det er greit at ny partner etterhvert også vil få en viss oppdragerrolle for barn. Men det er noe som kommer etterhvert, etterhvert som barn og voksen blir bedre kjent. Og noen måneders bekjentskap er langtfra nok til å innta en slik oppdragerrolle. Dette handler jo ikke om at steforeldre ikke skal ha noe å si i sitt hus - her bor dere jo ikke engang sammen.

At dere diskuterer barneoppdragelse er selvsagt bare fint, samme at han kan gi deg tips, bl.a. fordi noen ting ser man bedre utenfra enn innenfra. MEn det er et langt skritt fra det og til at HAN skal oppdra. DET er det fortsatt du som skal gjøre.

Jeg blir også meget betenkt når du sier at han blir synlig fornærmet over avvisning fra en 2-åring, en 2-åring som over hode ikke har valgt å ha denne mannen i livet sitt. HAN er voksen og det bør kunne forventes en voksen oppførsel fra ham. Og iallfall når han åpenbart skal få lov (av deg) å være så involvert i oppdragelsen, så må det minste du kan forlange være at han også i andre situasjoner opptrer voksent.

Men botton line: DU er oppdrageren fordi du er barnets forelder og dermed store trygghet, ikke han, og det burde du faktisk ta ansvaret for å være og. Da tror jeg at forholdet dem i mellom også kan bedres på sikt, og du legger iallfall ikke grunnlaget for at BARNET misliker sin steforelder.

[Tante-Sofie]

Er enig i at når TS er den som har foreldreansvar og bor med barnet, er det TS som skal stå for regler, konsekvenser og som har ansvaret.

Men samtidig er det du skriver her forferdelig unyansert. Dette barnet har en meget stor rolle i samlivet mannen skal ha med sin kjære. Han må føle at han har verdighet og voksenautoritet og det kan nok være meget krevende for ham dersom han må sitte og se på atferd og barneoppdragelse som han føler flyter ut og er skadelig.

S

Så tidlig i et forhold har man ikke noe valg, om han føler oppdragelsen mor gir barnet går så på tvers av hans egne verdier at han ikke kan "bare se på", må han rett og slett gå ut av forholdt. Relasjonen mellom barn og steforelder må være trygt etablert før steforelder kan være en oppdrager.

[Biloba]

Men samtidig er det du skriver her forferdelig unyansert. Dette barnet har en meget stor rolle i samlivet mannen skal ha med sin kjære. Han må føle at han har verdighet og voksenautoritet og det kan nok være meget krevende for ham dersom han må sitte og se på atferd og barneoppdragelse som han føler flyter ut og er skadelig.

S

Det lille barnets verdighet og følelser må gå foran den voksnes ønsker her.

Denne mannen har truffet barnet i kun et halvt år, og hun er liten og forstår ikke hans rolle. Han respekterer heller ikke mors regler og metoder, og tar seg den frihet å innføre sine egne. Han vurderer seg ikke bare som likeverdig med moren, men faktisk over henne.

Jeg har også kommet som ny inn i den intime tosomheten som forholdet mellom en aleneforelder og et enebarn er. Det er lettere å se samhandling og rett og feil i oppdragelsen som utenforstående, og det tar lenger tid å fatte den relasjonen de to har, og hvordan handlingsmønstrene har vokst frem. Det handler ikke om å ha de beste oppdragelsesmetodene, det handler om kjærligheten og tryggheten og lojaliteten som er bygget opp gjennom hele barnets liv. Det tok tid før jeg skjønte det, og jeg blir mer ydmyk overfor det etterhvert som tiden går. Det haster ikke å innføre "rette" oppdragelsesmetoder og finpusse barnets atferd, det han trenger som "ste" er troverdighet og ekthet og at barnet får tid til å venne seg til ham. Her må mor veilede.

[AnonymBruker]

Kan kanskje hende vi forventer for mye av henne? Ikke misforstå meg, er ikke sånn at noen av oss skal "ta henne" på alt hun gjør "galt". Men han er nok litt fortere på plass en meg, når det gjelder ting som ikke er så big deal i mine øyne. Grunnen til at han tar henne med på rommet er fordi han ønsker å få kontakt med henne. Ser hun meg så nekter hun å se på han eller høre på han. Døra er alltid åpen, og jeg har ikke stor leilighet så jeg er rett utenfor. Men det er kanskje greit å bare slutte med det.. Jeg har som sagt også reagert på dette at han tydelig blir fornærmet/skuffet om hun ikke vil leke osv. Har sagt det flere ganger, men det ser ikke ut til å gå inn. Er faktisk veldig irriterende, jeg blir veldig skuffet selv. Jeg vurderer fram og tilbake om jeg kanskje bare skal melde han ut av irrettesetting osv. Men det blir jo veldig rart om han ikke skal få ha noe å si når vi er sammen? Jeg tenker heller at kanskje jeg kan ta meg av det meste, men at han kan ta småting som hvilken som helst annen voksenperson ville tatt (som feks hvis hun nærmer seg stekeovnen og skal til å ta på den osv). Takk for svar Anonymous poster hash: 55726...a55

Dette med å ta henne bort fra deg for å prate med henne er ikke noejeg synes er så positivt. Du er moren, han er en ny person i livet hennes. Barn har ikke samme måte å være på som voksne når man prater, dette med å se på den man prater med. Iallefall ikke når de blir irettesatt. Datteren min på 3,5 år greier iallefall ikke å holde øyekontakt eller holde blikket på meg særlig lengr

Anonymous poster hash: 09729...648

[AnonymBruker]

Du, dette er ikke bra! At kjæresten din disiplinerer barnet ditt på en måte som du syns er feil, det er virkelig virkelig ikke bra. Barnet ditt er 2 år, hun er liten, det er begrenset hva hun forstår. 2 åringer skal ikke sendes i timeout av en fyr som "tilfeldig" har dukket opp. Dette er DITT barn, det er DU som setter grenser! Jeg blir rett og slett kvalm av dette, jeg er redd på dine vegne. At han gjør dette med et lite barn på 2 år, hva tror du at han klarer å får til når hun blir større??? At denne mannen ikke har barn fra før, et jo tydelig.

Vær så snill, sett GRENSER for mannen.

Anonymous poster hash: d9f95...0b9

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen!

Jeg et faktisk enig i det mange av dere sier, det er ikke helt riktig at han tar seg av slik irettesetting på den måten det har blitt gjort på hittil. Han kan selvfølgelig få si i fra om småting, slik som andre voksne i livet hennes kan, men det å ta tak i "problemer" som oppstår er det bare jeg som burde gjøre, og kommer til å gjøre fra nå. Har snakket med han om dette og han tok det bra og forsto det.

Synes for øvrig noen av dere reagerer litt vel sterkt, er mulig dere har misforstått meg. Han har på ingen måte vært slem eller hatt vonde intensjoner. Han bryr seg om datteren min og er glad i henne, og som oftest så har vi det veldig hyggelig sammen alle tre. Er bare disse situasjonene som jeg synes har gjort det litt vanskelig. Han har på ingen måte vært slem mot henne, han snakker alltid til henne på en rolig måte og gir henne masse kos oppmerksomhet og omsorg. Men han har bare inntatt denne rollen en del for tidlig.

Er enig med flere av dere som skriver at det burde først og fremst bli bygd opp et godt forhold mellom dem over lang tid før han begynner å blande seg inn i oppdragelsen på den måten som har blitt gjort, og at dette evt burde være i en setting hvor vi er samboere og planlegger en framtid sammen. Og dette har vi nå snakket og blitt enige om, og jeg tror dette vil føre til at datteren min vil være positiv til han mer jevnt over.

Og du som svarer helt til slutt her. Jeg har ingen bekymringer for hvordan han kommer til å være om noen år, for han er en veldig god og snill mann. Han har bare ikke helt forstått sin plass så tidlig i forholdet. Og så har han vært etter min mening litt for streng, men på ikke fæl på noen måte. Jeg har flere ganger tidligere fått kommentarer fra andre på at jeg kanskje gir etter for fort, setter litt for lite grenser o.l.(dette fordi jeg fort gir etter for sutring og gråt, da det går så inn på meg), men føler nå at jeg har funnet noe som fungerer bra for meg og jenta mi. Han ville nok vært litt strengere igjen, men det er jo opp til meg. Og dette forsto han jo når vi snakket sammen.

Det jeg stresset, og som jeg har sagt i fra om flere ganger før er dette med at han blir så skuffet/fornærmet når hun avviser han. Denne gangen sa jeg veldig tydelig i fra at han er nødt til å legge dette i fra seg og at dette evt. Vil være en deal breaker for meg. Han ser det selv, men sa at det har vært litt vanskelig/trist når han har prøvd alt han kan for å ha det koselig med henne. Jeg var tydelig på at han er den voksne og må oppføre seg deretter. Hun er liten og skylder ikke han noe på noen måte fordi han er snill og prøver å leke med henne. Han ser problemstillingen og alvoret i det, og lovet å gjøre noe med det. Jeg har tro på at han endrer på dette, og hvis han ikke skulle klart det så er jeg nødt til å avslutte det med han.

Synes det er litt trist å skrive noe sånt her inne på KG, for det blir ofte så innmari blåst opp av enkelte. Jeg er som sagt enig med mange av dere, men det er allikevel frustrerende å lese at noen synes han har vært så "grusom", for det har han rett og slett ikke vært. Men det er kanskje litt vanskelig å framstille saken på en riktig måte her.

Jeg takker for alle svar, godt å se saken fra flere sider. Så håper jeg det blir bedre for oss alle tre nå

Anonymous poster hash: 55726...a55

[AnonymBruker]

KG er KG, og steforeldre (jeg trodde det bare var oss stemødre, men tydeligvis ikke) er og forblir djevelens verk. Vi kan ikke gjøre ting rett hvis du spør KG

Nå er jeg sammen med min partner sitt barn mindre enn din kjæreste er sammen med ditt så helt like er situasjonene ikke, men jeg prøver litt likevel Men jeg tror du har gjort noe veldig lurt nå, nemlig å snakke om forventninger, og hva du syns han skal gjøre og ikke. Det er ikke alltid så lett for oss som steforeldre å skjønne hva dere som foreldre venter av oss heller. Vi vil gjerne delta og bidra så mye vi kan, men noen ganger er det vanskelig. Gjør man slik deltar man for mye og gjør man slik deltar man ikke nok. Da er det viktig å sette seg ned og snakke om det sånn du nå har gjort. Knaskje han også syns det er enklere. Jeg personlig syns det er kjempefint også at du har vært villig til å høre på han, og dermed har klart å sette klarere rammer for ditt barn. Kanskje han ble litt forvirret akkurat der og tenkte han burde bidra mer enn han skulle.

Så over til dette med at hun ikke vil at han skal være der osv. min partners barn har også vært gjennom en slik periode for en stund siden. Det min partner da har vært kjempeflink til er å si "vil du også være med og få en kos" eller "da tar vi en gruppeklem" når barnet har vært på at jeg skal flytte meg, eller ikke delta eller gå min vei. Da har det hele blitt morsomt for oss alle, og ingen sure miner. Nå bryr ikke barnet seg lenger om det kysses/koses/holdes hender når vi er sammen, og samtidig er barnet blitt veldig trygt på at mitt fang også er et bra sted å være og at barnet selv bestemmer om det vil kose, og at det da får kos av både meg og min partner. Jeg tror det er bedre å inkludere barnet enn å skulle danse etter hennes pipe, eller bli satt ut av at hun ønsker at mor og stefar skal holde seg litt unna hverandre. Da er det bedre å si at hun kan sitte på begges fang, eller ditt eller datt tror jeg.

Anonymous poster hash: 4efbb...4a3

[AnonymBruker]

Du får gi vekk ditt barn. Det er tross alt mannen som skal være det viktigste i ditt liv

Anonymous poster hash: 7ef62...642

[AnonymBruker]

Du får gi vekk ditt barn. Det er tross alt mannen som skal være det viktigste i ditt liv Anonymous poster hash: 7ef62...642

Hva er vitsen med å spre slik kvalme? Et ingen som helst konstruktiv tilbakemelding i det du skriver. Selvfølgelig kommer barnet mitt foran enhver annen person. Tviler sterkt på at du ville ha kommet med en sånn tilbakemelding i det virkelige liv. Bare fordi man skriver anonymt på nettet betyr det ikke at man burde fjerne alt av respekt og vanlig folkeskikk.

Anonymous poster hash: 55726...a55

[AnonymBruker]

Etter egen erfaring er barn trasse mot de som setter grenser for å teste ut hvor langt denne strikken faktisk kan gå. Siden han er så mye i livet hennes og er flink med grensesetting vil hun ha en reaksjon på dette.

Mitt råd er å fortsette med grensesettingen og at du kanskje skal bli lit hardere enn det du er. Barn har ikke godt av å få vilja si hele tiden, da blir de udregelige.

Anonymous poster hash: ae79c...7cf

[Nordis]

Etter egen erfaring er barn trasse mot de som setter grenser for å teste ut hvor langt denne strikken faktisk kan gå. Siden han er så mye i livet hennes og er flink med grensesetting vil hun ha en reaksjon på dette.

Mitt råd er å fortsette med grensesettingen og at du kanskje skal bli lit hardere enn det du er. Barn har ikke godt av å få vilja si hele tiden, da blir de udregelige.

Anonymous poster hash: ae79c...7cf

Eh.. her er det snakk om en toåring..