Vurderer å kutte kontakt med alle jeg kjenner

[AnonymBruker]

Jeg er en ung jente som vurderer å kutte kontakt med alle jeg kjenner. Jeg har nettopp vært gjennom et utrolig tøft samlivsbrudd og får ikke noe støtte eller omsorg fra de få personene jeg kjenner og trodde var mine venner.

Jeg er lei av å bli baksnakket, og alltid måtte være den som tar kontakt. De vennene jeg har synes jeg heller ikke det er spesielt gøy å være sammen med. Jeg lever i en presset og stresset hverdag, hvor jeg bekymrer meg over alt. Jeg er alt for opptatt av hva andre synes om meg så det sliter meg helt ut, jeg får ikke noe igjen av sosiale relasjoner.

Innerst inne ønsker jeg egentlig et stort sosialt nettverk, men det er visst umulig å få til for meg. Jeg har prøvd alt, men jeg orker ikke ta mer initiativ.

Så jeg tenker nå at jeg skal bryte kontakten med alle jeg kjenner helt, kanskje holde kontakt med noe familie. Jeg er bare usikker på hvordan jeg skal få gjennomført det. Jeg tenker å flytte til utlandet og studere noe der. Og håpe jeg får meg jobb. I Norge risikerer man jo å møte på kjente over alt. Føler bare for å få ut noen tanker, hvis noen har noen innspill til hvordan jeg kan starte et nytt liv så kom gjerne med dem!

Første steg blir vel å tjene opp en del penger her og så flytte til slutten av sommeren!

Anonymous poster hash: 1e3d2...df2

[kari2]

Kan høres ut som du trenger et miljøskifte. Er sikkert ikke så dumt å flytte:) Sårt å oppleve at folk ikke stiller opp. Ønsker deg lykke til:)

[Kine86]

Flytt! Start på nytt:) Du er ung og det er veldig gøy. Måtte gjøre det selv da jeg flyttet til oslo. Just do it! Slike "venner" trenger du ikke. Gode venner vill du tiltrekke deg etterhvert. Bare bli trygg på deg selv som singel og folk vill like deg fordi du liker deg selv

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, har vært igjennom det samme selv.

Anonymous poster hash: 3f8a4...9d7

[AnonymBruker]

Jeg skal gjøre det samme til sommeren/høsten. Har bodd samme sted hele livet nå og har et anspent forhold til foreldre, øvrig familie kunne jeg ikke brydd meg mindre om, har ingen nære venner det er verdt å bli igjen for, og har bare dårlige assosiasjoner til plassen. Folk fra skolen har jeg droppet for lengst - de kan tro jeg er død for alt jeg bryr meg. Jeg skal bytte navn, anonymisere meg helt i forhold til opplysningssider, flytte og starte livet mitt på nytt.

Anonymous poster hash: 4d371...d96

[Sjokoladenøtt]

Har vært igjennom det samme selv

Det hjalp utrolig mye å flytte langt vekk og starte på nytt med ny jobb og hele pakka! Beste avgjørelsen jeg har tatt

[AnonymBruker]

Har vært igjennom det samme selv

Det hjalp utrolig mye å flytte langt vekk og starte på nytt med ny jobb og hele pakka! Beste avgjørelsen jeg har tatt

Ts her,

Så bra å høre at du fikk det bedre! har du fått nye venner? Flyttet du til et sted du ikke kjente noen?

Anonymous poster hash: 1e3d2...df2

[Sjokoladenøtt]

Ts her,

Så bra å høre at du fikk det bedre! har du fått nye venner? Flyttet du til et sted du ikke kjente noen?

Anonymous poster hash: 1e3d2...df2

Jeg hadde en venninne der jeg flyttet, men fikk mye nye venner gjennom jobb og vært ute med forskjellige folk jeg møtte Jeg tok mye initiativ, sa jeg var ny og trengte flere bekjente osv, på 2 år så har jeg klart å få et ganske greit nettverk med venner og bekjente, og to nye bestevenninner!

Jeg flyttet ca 7 timer unna foreldrene mine og resten av familien. Gjorde dette mest pga jeg syntes ting ødela mer mellom meg og foreldrene mine, trolig fordi vi ikke tålte å gå oppi hverandre etterhvert som jeg ble lei av å bo hjemme. Var akkurat ferdig utdanna og på leting etter ny jobb, og det var mye mer jobbtilbud her jeg bor nå

Det er ganske vanskelig helt i starten, men de fleste har bekjente litt rundt omkring i landet tror jeg! Det er bare å snakke og gjøre seg kjent med nye mennesker så har man plutselig masse venner og man kan begynne helt på nytt uten rykter og tull

[AnonymBruker]

Jeg startet med å flytte til en helt annen del av Norge, pga. kompliserte familieforhold.

Etterhvert har jeg flyttet langt vekk (utlandet). Og angrer ikke et sekund.

Anonymous poster hash: 1f7ae...180

[Tarsan97]

Høres ut som du er i ferd med å utvikle sosialangst. Ikke bli ett offer i allefall. Kom over det og kom deg ut så det bra til slutt. Livet sparker oss alle i baken

[AnonymBruker]

Hvis du akkurat har vært i gjennom et tøft samlivsbrudd, høres det ut som en svært, svært dårlig idé å kutte kontakten med alle andre du kjenner også. Hva godt skal det føre til.

Skjønner du føler deg skuffet og avvist, men kanskje du misforstår hva de andre egentlig tenker. Prøv heller å snakke med vennene dine, så kanskje dere kan forstå hverandre litt bedre.

Anonymous poster hash: 58586...649

[Kjempeliten]

Hvor gammel er du? Hvis du skal begynne å studere er det en fin måte å komme seg litt vekk på. Begynn på skole et sted langt unna og prøv å få deg gode venner og prøv å jobb litt med selvtilliten din.

Ellers kan jeg anbefale folkehøgskole hvis du er i den alderen. Det er en stor sosial arena og det legges mye vekt på samhold og personlig utvikling på sånne skoler. Så det kan jo være fint:)

Har selv flyttet "langt vekk" to ganger. Jeg ville ikke kutte kontakten med absolutt alle, men var litt lei det gamle. Det er uansett bra å komme seg vekk litt. Starte på nytt:)

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakten med alle venner, eller "venner", da jeg var ca 21 år. Da hadde jeg rett og slett fått nok, det var for mye drama og intriger, i tilegg til at man etter tur og orden ble holdt utenfor i ditt og datt. Mange eksempler på at man møtte venninnegjengen på café på en tirsdag og alt de snakket om var hvor kult de hadde hatt det på byen på lørdagen. Jeg hadde ikke blitt invitert med på vors eller bytur. Prøvde jeg å spørre hvorfor de ikke inviterte med meg, ble det bare snakket bort. Så noen måneder senere var det plutselig en annen som ikke ble invitert til forskjellige ting (jeg kunne få beskjed om at ja, Charlotte var invitert, men så viste det seg at nei, det hadde hun ikke blitt). Og alt dette hadde én felles person, nemlig en skikkelig manipulerende dramakjerring som tydeligvis hadde tatt på seg en slags lederrolle i venninnegjengen..

Det var jo ganske jævlig en periode på noen år, for da satt jeg der viggo venneløs, jeg gikk heller ikke på skole og hadde en jobb hvor man jobbet mye selvstendig, så.. ble lite sosial kontakt på meg, og det gikk jo på helsa løs til slutt. Husker på sommeren så gikk jeg forbi grupper med venner som skulle grille i parken, jeg skulle hjem - alene - og tilbringe helgen alene. Alene hele tiden.

Så hvis du skal gjøre noe sånt, så er det best å vite at du skal begynne på skole f eks så du har nye muligheter der. Jeg begynte å studere etter rundt 2,5 år i ensomhet og da løste mye seg for meg, fikk mange nye venner og et nytt liv. Men jeg angret som en hund på at jeg ikke begynte før, det var virkelig helt idiotisk.

Anonymous poster hash: 26a1f...b55

[AnonymBruker]

flytt å start på nytt :D det gjorde jeg å jeg angrer ikke et sekund på det har fått gode venner som er her for meg og omvendt, jeg har en jobb jeg er meget glad i og skal snart begynne å studere.

ikke ork å henge med mennesker som bare drar deg ned

Anonymous poster hash: 9f927...527

[cocoon]

Bare pass på at du ikke kutter ekte venner i prosessen da. Er alle fæle?

(men er enig i at det kan være lurt å flytte på seg)

[AnonymBruker]

Om du allerede er deppa pga samlivsbruddet er det lett å falle i fella der man tror ingen liker deg, alle er slemme og dumme og ta alt i verste mening.

Tro meg, jeg har vært der. Men å rømme fra problemene er ikke alltid løsningen. Nissen på lasset og det der...

Anonymous poster hash: af19c...c74

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på hva som er hovedmotivet for at man ønsker å kutte alle bånd og starte fra scratch. Jeg kjenner ei som flytter (rømmer) hver gang livet blir for problematisk. Men greia er den at problemet ligger i henne selv, og det er jo vanskelig å flytte fra seg selv…

Anonymous poster hash: dc2de...740

[AnonymBruker]

Om du allerede er deppa pga samlivsbruddet er det lett å falle i fella der man tror ingen liker deg, alle er slemme og dumme og ta alt i verste mening.

Tro meg, jeg har vært der. Men å rømme fra problemene er ikke alltid løsningen. Nissen på lasset og det der...

Anonymous poster hash: af19c...c74

Kan til en viss grad være enig i det første du skriver.

Men for min del viste det seg at nissen var fast bosatt i Oslo

Anonymous poster hash: 32f5d...36c

[Edvarda]

Det er sikkert ikke så dumt med en ny start, men jeg skjønner ikke hvorfor du spør om hvordan du skal bryte med alle du kjenner? Hvis de aldri kontakter deg har det da ikke noe for seg å dramatisk annonsere et "brudd"?

Tenk etter om du egentlig bare ønsker å deres oppmerksomhet, og få dem til å be deg bli, forsikre deg om at de bryr seg osv... For det kan bli en skuffelse dersom de ikke blir så forskrekket som du håper.

Hvis det bare er for din egen skyld, så bare dra. Ingen brudd eller oppgjør nødvendig (og ingen bruer brent)

[AnonymBruker]

Jeg er vel i samme situasjon som deg. Har ikke vært gjennom et samlivsbrudd eller gått gjennom noe tøft, men jeg føler likevel ikke jeg får så mye støtte hos de som liksom skal være vennene mine og det samme gjelder noen familiemedlemmer også. De tar aldri initiativ, spør aldri hvordan det går med meg og studiene mine, de viser lite interesse i meg og livet mitt. Dette har fått meg til å tenke det samme som deg - at jeg bare vil kutte kontakten med flere og starte på nytt. Jeg vil så gjerne få nye, gode venner og et stort nettverk. Ville egentlig bare si at du ikke er alene om å ha det disse tankene.

Har planer om å bytte studie, først tar jeg et friår, flytter til en ny plass for å jobbe og spare penger for å reise litt før jeg begynner på et nytt studie.

Det er fint å vite at en ikke er alene!

Anonymous poster hash: b3837...0ec