Kan alle oppdra barn her i landet?

[Face And Ghost]

Så for en stund siden en dokumentar på tv2 om en dame som var syk, manisk depresiv. Mens jeg så på denne dokumentaren så ble jeg mer og mer irritert over mangel på regler i dette landet. At slike personer får lov til å oppdra barn er ett stor mysterium for meg.

Ser ikke for meg at noen barn vil ha det godt i ett slikt hjem. Gjennom hele livet sitt så blir de trakkasert, lært opp til at hver gang noen er vanskelig i livet så er det bare å true med å ta sitt eget liv. De sitter med en mor eller far som ikke tenker på noe annet enn sitt eget beste, koste hva det koste vil.

Kunne nok utdypet dette mye mer, og dette gjelder ikke bare de som er maniske, men mange andre personer i Norge som besitter sykdommer som gjør dem i mine øyne uegnet til å kunne ta seg av Barn.

Så i bunn å grunn skule jeg ønske at der var strengere regler for slikt her i Norge.

[Bauche]

Ikke alle har "diagnose" når de får barn, men får diagnosen senere. Mener du da seriøst at ungene skal bli tatt fra foreldrene, uansett hvordan de har det?

Jeg så ikke dokumentaren, og jeg er ikke oppvokst i et sykt hjem, men å sette ting så sort-hvitt blir litt for enkelt.....

...Men når det er sagt, så er det enklere å få barn enn hunder.....

[Gjest Far til 2]

Du har rett i at mange foreldre ikke burde oppdratt barn. Ofte foreldre som er mer opptatt av personlige fordeler enn interesse for barnas beste. Så lenge det er 2 foreldre til å ta seg av barnet/barna går det som oftest bra. Men om det skjer dødsfall eller at feil forelder får omsorgen ved samlivsbrudd blir problemet langt større for de samme barna.

Når det gjelder personer som er definert som "manisk depresiv" synes det for meg (som ikke er lege) som om gruppen, under ett, ikke kan defineres som suicidale. De sliter med andre ord med mange andre problemer som kan være mye mer fremtredende.

Bakgrunnen for min påstand er at jeg har vært gift med en dame med dette problemet i familien.

Som du sier er det mange andre sykdommer som kansje diskvalifiserer i større grad en overnevnte pasientgruppe.

Men den absolutt største gruppen er de som ikke har fått noen slik diagnose, men etter f.eks. et samlivsbrudd har fått omsorgen uten at vedkommende har vist de beste evnene til en slik funksjon. Vi vet at det finnes en mengde kvinner og menn som kun tenker på eget beste, dvs leve et liv de selv anser som et mål, ofte uten å tenke på barna.

Hvor mange foreldre dette gjelder har jeg ikke oversikt over. Men om vi sier at 10-20 % av alle foreldre burde hatt en ny gjennomgang av hvem som er best egnet tror jeg ikke jeg er så veldig langt unna sannheten.

Antall foreldre med psykiske problemer er naturligvis et reelt problem for de som opplever dette. Men den gruppen barn har i det minste en teoretisk mulighet til et bedre liv ettersom mor/far har fått definert et sykdomsbilde. Det er værre med tusenvis av andre barn som ikke får hjelp av ett oppegående hjelpeapparat fordi de ansvarlige ikke ser problemet.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Jeg har vokst opp med en manisk depressiv mor. Selv om det har vært vanskelig i perioder, ville jeg aldri vært mamma foruten. De fleste manisk-depressive går på medisiner som gjør humøret stabilt og selvmordsfaren mindre, og de kan fungere som normale mennesker. Ikke døm alle manisk-depressive bare pga diagnosen de har fått. De aller fleste fungerer bra likevel.

[Face And Ghost]

Er ikke meningen å sitte folk i en gruppe, og jeg mener så klart at hvert enkelt tilfelle må behandles uavhengi av andres tilfeller.

Nå tok jeg fram maniske fordi jeg tenkte på den dokumentaren som var på tv2. Feilen da blir at i denne dokumetaren så viste de bare klipp fra da moren var skikkelig syk, ikke hvordan hun er når hun er i en god periode.

Det er selvfølgelig mange andre situasjoner enn med maniske jeg mener at barna ville hatt det bedre hos andre. Ta feks personer med sterk angst, narkomane, alkoholikere osv. Dette er alle folk jeg mener er uegnet for å ta vare på barn når de har sine dårlige perioder. I den mest ekstreme tilfellene mener jeg at de ikke bør få ha kontakt med barna i det heletatt, mens i de fleste tilfeller mener jeg det må gå ann å finne en løsning som kombineres men fosterfamilie og biologiske familien.

Hadde dere overlatt barna deres på helge besøk hos barans besteforeldre om du viste at de når som helst kunne de få angstanfall, bli suicidle eller ligge på sofaen med sprøyten i armen?

[Gjest Tex]

Så lenge det er 2 foreldre til å ta seg av barnet/barna går det som oftest bra.

Like bombastisk som vanlig.......

[Gjest Poirot]

Er ikke meningen å sitte folk i en gruppe, og jeg mener så klart at hvert enkelt tilfelle må behandles uavhengi av andres tilfeller.

Nå tok jeg fram maniske fordi jeg tenkte på den dokumentaren som var på tv2. Feilen da blir at i denne dokumetaren så viste de bare klipp fra da moren var skikkelig syk, ikke hvordan hun er når hun er i en god periode.

I dokumentaren du sikter til var det faktisk en far med i bildet, helt inntil nylig. Nå var forøvrig barna myndige.

[Laina]

Det er selvfølgelig mange andre situasjoner enn med maniske jeg mener at barna ville hatt det bedre hos andre. Ta feks personer med sterk angst' date=' narkomane, alkoholikere osv. Dette er alle folk jeg mener er uegnet for å ta vare på barn når de har sine dårlige perioder. I den mest ekstreme tilfellene mener jeg at de ikke bør få ha kontakt med barna i det heletatt, mens i de fleste tilfeller mener jeg det må gå ann å finne en løsning som kombineres men fosterfamilie og biologiske familien.[/quote']

Narkomane/alkoholikere og andre mennesker som bedriver omsorgssvikt, blir fratatt den daglige omsorgen for barna sine i Norge. (I teorien. Dessverre er det mange barn som lever i dårlige hjem, men de som vet hva som foregår har ikke guts til å si fra til rette instanser :evil: )

I hjem der foreldrene er gode omsorgspersoner, men har store utfordringer av forskjellige slag, går ofte barnevernet inn med tiltak, slik at familien kan fungere best mulig, uten at man flytter barn ut av hjemmet. (Enkelte foreldre har sykdommer. Enkelte søsken kan ha sykdommer, slik at foreldrene trenger avlastning osv. Enkelte barn er veldig krevende. Det er mange grunner til at bv kan gå inn med tiltak i et hjem.)

Så slik du mener det bør være, er det faktisk...

[Face And Ghost]

Så slik du mener det bør være, er det faktisk...

Så lenge det bare er en liten andel av alle barna som har det slik som får det tilbudet så er det langt i fra godt nok, så jeg skulle gjerne sett strengere overvåking på barn i familier der barnet kan bli skadet i oppveksten.

[Gjest Far til 2]

Like bombastisk som vanlig.......

Hei Tex.

Hvor påstålig den setningen var kan vi vel diskutere. Uanset snakker jeg om at "det som oftest går bra". Hvis du er uenig kan du sikkert gi meg noen signaler om hvilken påstand som bør endres. Som du vet er jeg altid motagelig for motargumenter

Uansett hvilken sykdomstilfelle som ligger til grunn vil jeg påstå at "det som oftest går bra" om en er 2 foreldre og den andre forelderen ikke har en slik diagnose.

Værre blir det i de tilfellene der det ikke finnes noen offisiell diagnose og denne personen er alene om omsorgen. I slike tilfeller tror jeg barna sliter med et større problem ettersom det er delevis skjult.

Men enkelte dager er jeg i mer diskusjonshumør enn ellers og ser gjerne at du har noen gode motargumeneter

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Dessverre er det mange barn som lever i dårlige hjem, men de som vet hva som foregår har ikke guts til å si fra til rette instanser

Problemet er at det heller ikke hjelper å si fra til rette instanser. Faren til mine barn er psykisk ustabil og har ved flere anledninger utøvd grov vold mot meg med barna som vitner. Han har også knust ting bla et vindu, truet med selvmord og truet med våpen. Både politi, barnevern, barne og ungsomspsykiatrien og lege har vært involvert. Etter en rettsak får han likevel mer enn "vanlig" samvær med barna.

Faren har fått tilbud om behandling, men nekter å ta imot behandling. Behandling er basert på frivillighet. Farens rettigheter står sterkere enn barnas rettigheter i norsk rettsvesen. Personlig mener jeg at behandling burde være en forutsetning for at foreldre med så store psykiske problemer skal få beholde omsorgen eller ha samvær med barna.

Barn som opplever traumer kan få senskader som angst, depresjon, følelsesavflatning, konsentrasjonsproblemer, mareritt, søvnvansker, og kroppslige symptomer mm.

Jeg er bekymret for mine barn og for deres fremtid.

[Gjest Danielle 73]

til gjest

Tror ikke det er kommet slike regler enda om at dersom foreldrene bor hver for seg, så må en av dem godkjenne flytting langt vekk. Eller noe sånt. Men poenget mitt var i allefall, at hadde jeg vært i en slik situasjon, hadde jeg flyttet utenlands. Garantert. norske lover henger jo ikke på begrep.

[Laina]

Veldig trist å høre! Jeg har en bror som er psykisk ustabil. Han er ikke voldelig, men er ikke skikket til å ta seg godt av barna sine over lengre tid. Han får nesten ikke samvær med barna sine (3 timer 4 ganger i året). Og samvær foregår alltid med tilsyn. Han er i psykiatrisk ettervern. Dette er et eksempel på at barnevernet setter barnas behov foran farens. Min bror har ingen rettigheter ovenfor sine barn. (Og han er ikke umyndiggjort.) Dette er trist, og jeg er sikker på at han er i stand til å ha vanlig helgesamvær med barna sine. Men man skal ikke gamble med barnas liv og helse, så det er faktisk bedre at man sikrer samværet, slik at man vet at barna ikke lider noen nød.

Dessverre er det store forskjeller rundt omkring i Norges land. En del kommuner er så fattige at de ikke kan gi et tilfredsstilllende tilbud. Og kvalitetskontrollen er totalt fraværende. Kanskje staten burde gå inn og overta en del av ansvaret?

[Gjest Far til 2]

Problemet er at det heller ikke hjelper å si fra til rette instanser. Faren til mine barn er psykisk ustabil og har ved flere anledninger utøvd grov vold mot meg med barna som vitner. Han har også knust ting bla et vindu, truet med selvmord og truet med våpen. Både politi, barnevern, barne og ungsomspsykiatrien og lege har vært involvert. Etter en rettsak får han likevel mer enn "vanlig" samvær med barna.

Dette støtter jeg samtidig som jeg vil si at volden utøves av begge kjønn. Jeg har selv havnet på sykehuset med slagskader i hodet pga bruk av "slagvåpen". Men det er og blir litt flaut for oss menn å fortelle at vi har vært utsatt for vold. Også på sykehuset forsøkte jeg å skjule det, men legene gjennomskuet det. Det er nemlig ikke så veldig uvanlig at menn utsettes for vold selv om vi blir forsøkt overbevist om noe annet.

Og vold har også barna beviselig blitt utsatt for (videoopptak), men barnevernet ønsket ikke å gjøre noe i saken. Isteden fikk jeg som far kjeft for å ha "skadet" barna ved å ta videoopptak da de gråtende rømte hjem til meg sent på kvelden.

Og som så mange andre er inne på i denne diskusjonen er det altså denne gruppen bostedsforeldre jeg setter spørsmålstegn ved. Som f.eks. tar barna og flytter så langt at omsorg blir tilnærmet umulig. Eller der barn utsettes for vold, alkohol, narkotika eller likgyldighet fra bostedsforelder. Eller der bostedsforelder er syk, men klarer å skjule/benekte sin sykdom for andre.

Det er disse foreldrene som er til størst skade for barna, men som myndighetene ikke har mot til å gjøre noe med. Sansynligvis fordi gruppen har fått urimlig mye makt gjennom sympatisører i sentrale stillinger i stat/kommune.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

HVA???????????????????

Hva med de som får svangerskapspsykose og aldri blir bra? Mange blir syk etter de får barn, og skal alle de tas fra barna?

Eller er det bare psykisk syke du mener? Vi prøver å komme vekk fra slike holdninger som du har.

Hva med de som havner i rullestol og selv trenger hjelp de fleste timer av døgnet? Eller de med sosialangst?

Hva med de som har alkoholproblemer men aldri drikker med barna til stede?

Jeg kunne ramse opp hundrevis av diagnoser...

Det er lov og ha to to tanker selv om man ser en debatt på tv.

[Gjest Anonymous]

Bare en rettelse. Du blir ikke tatt fra barna om du er alkoholliker. Mange måter å være alkoholliker på og dessuten kan den andre foreldre være edru. dessuten er alkolisme en sykdom.

[Gjest Far til 2]

Ja hva mener du om de som får svangerskapspsykose og aldri blir bra ? Bør de ha omsorgen alene om den andre forelderen er oppegående på alle måter ???

Eller hva med et lovverk som ga foreldre mulighet til avlastning ved sykdom istedenfor dagens lovverk som sier at enten skal du bo hos den eller den. Og går ikke det bra bytter dere, - for alltid. På denne måten kan en av foreldrene som har blitt frisk faktisk miste enhver kontakt med barna resten av oppveksten deres.

Hvorfor er ikke lovverket mer fleksibelt slik at barn kan sikres en god oppvekst tiltross for at det kan oppstå sykdom en periode.

Og hvorfor skal foreldres interne krig frata barn mulighet til samvær med den andre, f.eks. ved flytting over store avstander.

Hva er årsaken til at en del foreldre ser på økonomi og større overføringer som eneste sentrale punkt i konflikten rundt barnas beste, mens kampen for et fang å krabbe opp på blir skjøvet så langt bort at et fåtall ser at 30.000 barn har lite eller ingen kontakt med samværsforeldre.

Og enda mindre er politikerene interesert i å gjøre noe for disse barna.

Jeg mener det er mange punkter å ta tak i. Sykdom er sansynligvis noe av det enkleste å løse, om det er ønskelig. Barns mulighet til samvær ser ut til å være det minst viktige for politikere og enkelte andre. Dette synes for meg å signalisere at barnas beste IKKE er så sentralt som enkelte politikere og foreninger forsøker å fremstille sine påstander. Isteden avdekkes en skjult agenda som relaterer seg til skjevdeling av makt og økonomi fremor å vurderes barnas behov.

Far til 2