Føler meg presset til å få mer enn et barn...

[AnonymBruker]

Er det flere som har det slik? Fikk en baby for ca et halvt år siden og føler veldig på at jeg ikke vil ha flere barn i fremtiden. Ikke misforstå, jeg elsker sønnen min over alt og har en fantastisk samboer, men...

Jeg har en samboer som jobber mye borte og har i etterkant av fødselen hatt en fødselsdepresjon som jeg er bedre av nå. Jeg har opplevd denne spedbarns-tiden som svært tung og slitsom og vil ikke oppleve dette igjen. Redd for ny fødselsdepresjon og tanken på å ta seg av 2 små når mannen er borte er mer enn jeg takler å tenke på nå...

Alle rundt oss har allerede begynt å si " ja, når neste man kommer..." Og " det må dere spare på til lillebror/søster vet dere". Jeg kjenner jeg blir helt kvalm av tanken...

Vet samboer ønsker et barn til, men jeg tror ikke det er bra for helsen min, rett og slett...

Flere som føler det slik? Og forandret dere mening etterhvert?

Anonymous poster hash: 85576...365

Anonymous poster hash: 85576...365

[AnonymBruker]

Jeg fikk også en fødselsdepresjon etter førstemann, og plutselig fikk jeg skoleplass da hun var 10 mnd. Måtte bare takke ja siden jeg hadde søkt i to år uten å komme inn. Samboeren min ble plutselig syk da hun var ca 1 år, og det skoleåret er ett av de tøffeste i mitt liv.

-Syk samboer som ingen fant ut hva feilet

-fødselsdepresjon

-prestere på skolen

-ei på 1 år å ta seg av

-vi hadde signert huskontrakt og kjøpt hus rett før han ble syk. Så jeg måtte ta meg av pakking og flytting rett før jul

-på vårparten fikk jeg ett sammenbrudd på skolen, og endelig skjønte folk hvor tungt jeg hadde det, og at det var mye å bære for en enkelt sjel:)

Vi har familien min her, men de virket ikke som de helt trodde på at samboeren min virkelig var syk men at han bare var lat....

Men etter nesten 2 år fant de endelig ut hva som feilet mannen min, familien ble mer støttende og ting falt endelig på plass.

Nå er jenta vår 3,5 år vi venter nr2 til sommeren.

Hadde noen spurt meg mellom hun var 10mnd og 2 år er jeg jaggu ikke sikker på om jeg hadde ville ha flere:) jeg og mannen har kommet mye nærmere hverandre etter alt dette og snakket mye sammen. Jeg tror fødselsdepresjonen kom av at det ble altfor mye på meg. Han hadde ny jobb, begynte å bli oftere syk osv

Denne gangen er jeg ikke så redd for fødselsdepresjon fordi jeg er obs på det, og skal snakke med jordmoe om det neste time. Mannen og familien er også klar over det og støtter meg

Anonymous poster hash: b3dd2...f94

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke fødselsdepresjon, men var veldig redd og skeptisk for en ny graviditet pga. et veldig tungt første svangerskap. Mannen var klar på at han ville ha en til, men jeg tok den tiden jeg trengte for å bli klar for en ny graviditet. Det er ikke noe must å få to barn, og alle barn bør være ønsket! Jeg ble klar for et barn til, men om jeg ikke hadde blitt det så hadde jeg heller ikke fått flere.

Nå er du i en annen situasjon i og med at mannen din er mye borte. For min del er det uaktuelt å være alenemor deler av tiden. Jeg synes det er både tøft og slitsomt å ha småbarn, og trenger å dele det med noen. Er det et alternativ at han bytter jobb eller får til mindre reising på andre måter?

Du har god tid til å tenke på dette. Ta den tiden du trenger!

Anonymous poster hash: b42b3...4e1

[AnonymBruker]

Alle trådene jeg har lest fra de som tror de bare vil ha ett barn, har vært fra de som fortsatt har en baby. Jeg var selv en av de som trodde jeg ikke ville ha flere, men det endret seg da første ble rundt 1,5-2 år.

Tror det er mange som tenker slik da, helt til ungen blir eldre og enklere og man ser at ting ikke varer evig. Så hva med å legge tankene på is et års tid, og ikke bestemme deg for noe allerede nå?

Anonymous poster hash: b3011...d86

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke et alternativ desverre. Han elsker jobben sin og vil ikke at han skal gå å være bitter på meg for at jeg stiller det som et ultimatum. Mindre reising er ikke et alternativ heller. Hadde taklet d bedre hvis han hadde vært borte 2-3 dager i slengen, men nå er han borte i 2-3 uker i strekk... Han skal snart reise igjen og jeg gruver meg så mye at jeg nettopp var på badet å kastet opp....

Før vi fikk barn var ikke denne reisingen noe problem, men nå virker 14 dager som en evighet!

Anonymous poster hash: 85576...365

[AnonymBruker]

Snakket dere ikke om dette tidligere? Da dere planla barn - hvor mange dere vil ha?

Anonymous poster hash: 65c54...886

[AnonymBruker]

Vet han hvordan du har det? Kan han ikke trappe ned reisingen for en periode til det blir lettere? Tro meg, det BLIR lettere. Men ingen fortjener å ha en så vanskelig hverdag at man kaster opp.

Anonymous poster hash: b42b3...4e1

[AnonymBruker]

Høres likt ut som jeg hadde det, men husk at du har god tid iallefall hvis du er under 40.

Man trenger ikke to tette... Her tok det lang tid og bli klar og lenge trodde vi at det bare ble en. Men så begynte jeg å kjenne på ønsket om en til, så her blir det over fire år mellom ungene. Eldste er da ganske selvstendig og vi voksne har "levd livet" litt.

Mitt råd er å si rett ut at du ikke er klar, kanskje en gang i fremtiden. Og ignorer rådene om to tette, noen år i mellom har også sine fordeler og man får da ikke barn for å gi eksisterende barn lekekamerater.

Anonymous poster hash: bf001...279

[ViljaH]

Du trenger ikke bestemme hvor mange du skal ha nå! Vi har hele veien tatt ett barn av gangen og ser hvordan det går med den økningen. Har ikke bestemt totalen enda. Du får være litt lur heller enn å være så tander, svare at dere får nå se om det blir flere. Og ikke gi noe mer.

[AnonymBruker]

Mitt råd er : ikke tenk på dette ennå!

Jeg var akkurat som deg da min var 6mnd. Nå er hun to år og jeg begynner å få lyst på en til. Men vi skal ha hvertfall 3,5år mellom. Ser ingen grunn til å få to tette, da ser jeg for meg at jeg får fødselsdepresjon igjen..

Anonymous poster hash: d258c...37e

[AnonymBruker]

Joda, vi snakket om at vi begge to ønsket 2 barn. Men da viste jeg jo ikke at denne depresjonen kom til å komme og at jeg kom til å føle det slik jeg gjør nå.

Han vet hvordan jeg har det, men ikke om akkurat dette med flere barn. Han er kjempeflink å hjelper mye til når han først er hjemme,men det er denne reisingen da. Det er så intense uker, med bare meg og junior. Må virkelig si at jeg beundrer de alenemødrene rundt omkring!!

Skal prøve å ikke bekymre meg for dette enda, som dere sier. Og håper det blir lettere med tiden å være hjemme alene med junior..

Anonymous poster hash: 85576...365

[AnonymBruker]

Herregud, først skal man mases på om å få barn, og så er det ikke bra nok å ha fått ett, for man må jo ha to! Og hvis man får tre er det litt mye, og flere enn tre er hvert fall rart. Det blir feil uansett hva man gjør.

Tror du må slutte å tenke på hva alle andre syns, og heller tenke på hva som er rett for deg. Det er tross alt du som bærer fram eventuelle barn og får det meste av jobben, siden samboeren din er mye borte.

Anonymous poster hash: cdbc5...d29

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ha prøvd å parkere de bemerkningene til de rundt ved å svare tilsvarende de forslagene andre her har kommet med. I tillegg ville jeg ha vært åpen på hvor sliten du faktisk er, kanskje noen kunne stilt opp og avlastet deg noe når mannen er på reise? Utrolig hvor godt det er å se frem til slike små øyeblikk.

Anonymous poster hash: 91aa8...e01

[AnonymBruker]

Mitt barn har nå blitt 4 år, og jeg er fortsatt helt bestemt på min mening. Mannen er heldigvis helt enig med meg. Det blir enebarn på oss. Ikke føl at du må si noe tilbake på disse kommentarene du får fra venner og familie. Du har ikke ett krav over deg på å føde ett nytt barn verken for din eller deres del.

Anonymous poster hash: 245d3...896

[Athene]

Mas har man uansett. Jeg som er barnløs får ukentlige spørsmål om når det er en liten en på vei. De som har en får spørsmål om neste. De som har to gutter får spørsmål om når jenta kommer. Og de som har fått 3-4 får spørsmål om hva de tenkte med...

Ikke ta det personlig, og ikke ta det som press. Du trenger ikke bestemme deg nå, følelser endrer seg over tid. Og er dette et valg du står på mens samboeren ønsker noe annet er det en beslutning som må tas mellom dere, uten at alle andre med meninger skal ha en stemme.

[AnonymBruker]

Ta det som det kommer, naturlig nok. Det kan hende du ombestemmer deg, men hvis du klarer så legg dette helt bak deg og ignorer spørsmål. Bare fremtiden vil vise om du/dere får flere eller ei

Selv har vi bare et barn på 3 år, og vi har ennå ingen planer om flere. Kanskje jeg steriliserer meg, men må ennå gi det noen år i tilfelle vi skulle få et ønske om flere.

Vi har også kjent på presset om flere er på vei, og vi tør ikke fortelle at vi har satt en strek for nå. Merkelig hvor verpesyk hele familien er på vegne av oss

Anonymous poster hash: d6ce3...4cf

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen:) Det hjelper at jeg ikke er alene om å tenke sånn:) Svigermor er flink til å stille opp når samboeren er ute å reiser, men hun har jo jobb og eget liv hun å, så vil ikke mase...

Tok opp dette med samboeren ista. Han sa at han ville jo gjerne ha et barn til, men at vi ikke behøver å tenke på det nå. Han sa også at det var bedre at vi tre hadde et fint liv sammen enn at vi fikk et barn til og ikke hadde det bra. Så det var godt å høre:)

Gruver meg fortsatt fælt til han reiser og han har veldig dårlig samvittighet for at han drar. Føler liksom at alle takler dette småbarnslivet bedre enn meg!

Anonymous poster hash: 85576...365

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen. Vesla er bare 6mnd, og familien har allered i et år (ja før hun ble født ja) ment at vi må passe på å få en til. Og vi har igrunnen bestemt oss for å kun ha 1, men når vi sier det kommer de med så mange grunner til hvorfor det ikke er godt nok.

Vel, jeg har ingen planer om nytt barn med det første, mannen blir 40 om et år, og har ikke veldig lyst på hjemmeboende barn når han blir pensjonist, så det er lite sannsynlig at vi kommer til å prøve å få en til. Eneste som ikke maser om det er svigermor, men det tror jeg er mer fordi hun er veldig flink til å være snill svigermor, enn at hun faktisk mener det er ok...

Anonymous poster hash: 2064b...c1f

[Hundejente]

Åh, ja, godt å høre at det er flere av oss!

Gutten min er 1,5 år, og jeg har IKKE lyst på en til. Jeg likte ikke å gå gravid, selv om jeg hadde en veldig ukomplisert graviditet, men jeg hatet å miste kontrollen over egen kropp. Ikke få trene hardt, ikke få ta seg en øl eller røyk, se ut som en flodhest...

Spedbarnstiden er også noe jeg kvier meg for å gå gjennom igjen. Den var mye glede og kos, men enda mer stress og frustrasjon og slit.

Selv om det er mye mer stas nå, gir ikke det meg mer lyst til å prøve på ny, nå kan jeg jo endelig leve og være meg selv igjen!

Også i mitt tilfelle har kjæresten lyst på en til, mest fordi han tenker at det er hyggelig med søsken for gutten vår. Det er jeg selvfølgelig enig i, men jeg tror det finnes visse fordeler med å være enebarn også. Jeg er klar over at det er en egoistisk avgjørelse å velge å ikke få flere barn, men sønnen min har det også best når jeg har det bra.

Når det gjelder press, så ja, det merker jeg absolutt, jeg fikk også høre snakk om nestemann allerede mens jeg gikk gravid, men det blåser seg rett og slett i.