Mammadalt

[Klips]

Ettåringen min er en ordentlig mammadalt. Det går fint å være sammen med andre, så lenge hun er opplagt og i godt humør, eller ikke ser mamman sin, men er hun det minste trett eller syk eller misfornøyd er det bare mamma som gjelder, og da kan jeg ikke sette henne fra meg for noen pris.

Vet jo at slike ting kan være faser, men med henne virker det ikke som noen fase, har egentlig alltid vært slik, og blir det bare mer og mer. Hun går i barnehage fulltid og passes jevnlig av besteforeldre.

Er selvfølgelig ganske smigrende å være så elsket, (spesielt på tross av at det er jeg som for det meste gjør de kjipe tingene som å dryppe øynene, pusse tenner, ta tempen), men også litt slitsomt i blant, og mest lurer jeg på hvorfor hun er sånn.

Er det bare personligheten hennes (hun er ellers en skikkelig tøffing), eller har jeg på noen måte gjort henne usikker og fått henne til å tro jeg plutselig kan forlate henne?

Noen som vet noe om mammadalting?

[asterix]

Dette er helt vanlig og normalt med så små barn og det forandrer seg når de blir eldre.

[Twigi]

Det er helt normalt, særlig med tanke på at hun bare er ett år gml, og både har barnehage og besteforeldre rundt seg. Da vil hun nok passe på å holde seg til deg når du er i nærheten.

Ett lite tips, som jeg har hatt god erfaring med: Mange foreldre er redde for opprivende avskjeder med ungene, og passer på å "snike" seg unna mens de er opptatt med lek o.l. Det gjør bare vondt verre - for da må ungen hele tiden være på vakt, i tilfelle du forsvinner. Det er mye bedre å markere at du drar, si hadet, og tåle eventuell skriking. Det går fort over, og i neste omgang vet ungen at "hvis mamma ikke har sagt hadet, så er hun her". Da blir ungen mye roligere når hun er sammen med andre, enten dere er på besøk hos besteforeldre uten at de skal være barnevakt, eller dere er hos andre og hun leker med andre barn. Viktig for ungene å vite når du drar! I barnehagen er det vondt å gå fra en skrikende unge, men alle vet at detgår over idet mammaen (eller pappaen) er ute av syne. Det er bare vi som "hører" gråten resten av dagen.....

[la Flaca]

Det er vel helt vanlig i den alderen vil jeg tro. Men er det sånn at du er alenemor, og hun enebarn (?) innbiller jeg meg at det kan være mer utpreget enn hos andre barn (selv om hun går i barnehage), særlig hos eldre barn. Det gjelder ihvertfall stedatteren min!

[Klips]

Ett lite tips' date=' som jeg har hatt god erfaring med: Mange foreldre er redde for opprivende avskjeder med ungene, og passer på å "snike" seg unna mens de er opptatt med lek o.l. Det gjør bare vondt verre - for da må ungen hele tiden være på vakt, i tilfelle du forsvinner. Det er mye bedre å markere at du drar, si hadet, og tåle eventuell skriking. [/quote']

Tante i barnehagen har sagt akkurat det samme, så vi passer på å si pent hadet og så gå, ganske raskt. Vet at gråten stopper i det jeg er ute av døra.

Problemet er mer hjemme: at jeg må gå rundt med henne på armen hele tiden hvis hun er lei, at hun så tydelig foretrekker meg fremfor pappan sin, osv. Er ikke noe stort problem, egentlig, kan bære henne rundt til verdens ende, jeg, men jeg syntes det var så veldig utpreget, lurte på om jeg kunne ha gjort noe som hun ble engstelig av.

Men hvis det er helt vanlig skal jeg bare nyte å være stjernen i hennes liv, jeg.

[Gjest Anonymous]

Gjett om jeg kjenner meg igjen! Snuppa mi er også snart året og skal kun ha mamma mamma mamma

[Gjest Turi]

Har det sånn med jenta mi også. Men hun er bare 5 måneder da, og jeg har vært sammen med henne nesten hver time i hele livet hennes. Så det er jo normalt at jeg er den tryggeste foreløpig, og slik blir det nok en stund fremover. Du har nok ikke gjort noe feil, du er bare selve tryggheten.

Den tiden kommer fort nok at de ikke kan komme seg langt nok unna oss, tror jeg, så vi får nyte

[Klips]

...bare selve tryggheten... -nå fikk jeg rent tårer i øynene her. Heldiggris meg.

Jeg er også den i verden som snuppa er mest sytete sammen med, (hjemme alene med pappan, for ikke å snakke om andre barnevakter, er hun mye blidere).

Men det er visst vanlig at unger sutrer mest hos mamma, har jeg hørt.

[Gjest 2ne]

Dummeste jeg har hørt, at enebarn av alenemødre skal være verre enn andre... har en venninne i "perfekt" familiesituasjon med to barn, og de er helt sprø begge de to ungene enda de er eldre nn ett år.. kommer an på hvordan man behandler dem. Barn skal ike dyrkes.

Min treåring er vitterlig enebarn av alenemor, og er supersosial, alltid vært trygg og glad sammen med andre. Har hatt perioder da han var baby hvor mamma var mest stas, men det har da alle unger - jeg mener ETT år gammel, hva venter du??? Er de fortsatt sånn når de begynner på skolen vill ejeg heller tenkt over det, men unger må få lov til å digge mamma. Det går jo i perioder også det, hos par - av og til er pappa mest pop, av og til er det mamma. At det er mamma fra tidlig alder og blir pappa senere er jo helt normalt. Utrolig hva det går an å lure på... La nå ungen være unge litt til, har jo knapt sluppet puppen...

[la Flaca]

Dummeste jeg har hørt, at enebarn av alenemødre skal være verre enn andre... har en venninne i "perfekt" familiesituasjon med to barn, og de er helt sprø begge de to ungene enda de er eldre nn ett år.. kommer an på hvordan man behandler dem. Barn skal ike dyrkes.

Min treåring er vitterlig enebarn av alenemor, og er supersosial, alltid vært trygg og glad sammen med andre. Har hatt perioder da han var baby hvor mamma var mest stas, men det har da alle unger - jeg mener ETT år gammel, hva venter du??? Er de fortsatt sånn når de begynner på skolen vill ejeg heller tenkt over det, men unger må få lov til å digge mamma. Det går jo i perioder også det, hos par - av og til er pappa mest pop, av og til er det mamma. At det er mamma fra tidlig alder og blir pappa senere er jo helt normalt. Utrolig hva det går an å lure på... La nå ungen være unge litt til, har jo knapt sluppet puppen...

Rekner med det er kommentaren min du sikter til. Nå skrev jeg at dette gjelder "særlig hos eldre barn", og at ettåringer vanligvis er sterkere knyttet ti mamma. Naturlig nok. Selv om du er alenemor med et enebarn som ikke blir "dyrket" er det faktisk ofte IKKE sånn! Barn som verken konkurrerer med søsken eller pappa/ partner om mammas oppmerksomhet blir naturlig nok vant til å få utelukkende førsteprioritet, og blir særlig knyttet til mamma som omsorgsperson. Det er verken spesielt rart elller galt.

[Gjest Muslingen]

Jeg var alenemor til tulla ble nesten 2 år. Men hun har ikke vært mer mammadalt enn andre barn... Hun foretrekker naturligvis meg, men om stefaren er alene hjemme med henne, gir hun ham like mye kos og maser like mye på ham. Selv om jeg synes jenta mi kan bli litt vel klengete innimellom, har det aldri vært noe problem å levere henne til dagmamma o.l. Hun har aldri grått (bare når jeg leverer henne til pappa'n ) Så VELDIG mammdalt kan hun ikke være.

[Gjest 2ne]

Mente bare at for å benytte ordet mammadalt, som vel indikerer at barnet er mer avhengig av moren enn godt er, så må vi først luke ut det som er helt naturlig. Å bruke begrepet om en ett-åring, slik opprinnelig innlegg antydet, blir litt drøyt...

Det skal vel mye til, også med eldre unger, å kalle dem mammadalter. Unger er veldig forskjellige, noen trives som slips på mamma eller pappa eller hvilken som helst voksenperson de kan kose på, mens andre er ekstremt lite "kosete" og veldig selvstendige fra tidlig av.

Uansett vil jo behovet for å løsrive seg melde seg... mitt råd er å bare nyte hvert babysekund, tida går så fort at det blir snart borte likevel. Jeg nyter hvert sekud gutten min har lyst til å sitte på fanget og kose, det er ikke lenge til jeg sikkert må ut og slepe ham hjem fra fotballbanen om kveldene etc

[Klips]

Nei, det er det, om ikke lenge (ca en 12 års tid) blir jeg vel den teiteste i verden.

Ungen min er altså alenebarn (enn så lenge, og det varer MINST halvannet år til), men har to foreldre i samme hus.

Hun er forøvrig ekstremt aktiv, sitter i ro noen sekunder av gangen, utforsker alt, jeg vet at småbarn er sånn, men mange påpeker at hun er veldig ivrig til jente å være.

Dessuten er hun dalt av den faste barnehagetanten, følger etter henne overalt, omtrent inn på do, hos besteforeldre dalter hun etter bestemødrene, selv om hun også er glad i bestefedrene.

Jeg tror rett og slett hun har en daltepersonlighet, selv om hun altså er modig som få, klatrer og styrer.

Mmmmm, JAAAA jeg nyter.

Har i hvert fall fått oppklart mitt spørsmål, det stemmer egentlig med noe jeg så på frokost-tv mens jeg var hjemmeværende: trygge barn utforsker men har en tydelig "base": mamma (eller pappa).

Så om det er kun mammas arm som gjelder når hun er trøtt og lei, får jeg heller nyte kosen og mine etterhvert veltrente biceps.

[Gjest Camelia]

Klips' ettåring = Camelias ettåring (og Camelias treåring da hun var ett, og forsåvidt fremdeles...). Altså når det gjelder mammadalting. Forskjellen er at min ettåring heller enn å farte rundt og utforske, sitter på fanget med armene rundt halsen på meg, kinnet inntil mitt, mens hun sier mmmmmmm... Får tro at det utforskertrangen kommer sigende etter hvert som hun lærer seg å gå. Sånn var det i hvertfall med eldstefrøkna.

[Gjest Anonymous]

dette er helt normalt,det er sånn det er og da er mamma alfa og omega.

[Gjest Madam Felle]

Mamma er best når man er syk, trøtt og trenger kos.