Jeg er ødelagt, og tror jeg aldri kommer til å bli et helt menneske igjen..

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne..

Rus, vold, misbruk, grov omsorgssvikt fra både foreldre og tanter/onkler/besteforeldre som ikke har grepet inn.

Jeg rømte hjemmefra som 16 åring. Nå er jeg blitt 30, og livet er fortsatt tungt. Jeg er ødelagt, og jeg kommer aldri til å fungere optimalt. Jeg har en datter og er i et stabilt og godt forhold. Vi planlegger barn nummer to, og jeg skal endelig utdanne meg. Alle tror jeg er lykkelig nå, men inni meg er jeg fortsatt like trist.

Jeg har ingen selvtillit, selvrespekt. Jeg har vært i dårlige forhold fordi jeg ikke har trodd jeg kunne få noe annet, eller at det var min feil at de var slemme. Hvis jeg bare var penere, tynnere, flinkere, mindre påståelig, mer medgjørlig så ville alt vært annerledes og jeg hadde vært elsket.

Jeg var som 19 åring sammen med en gutt som behandlet meg ordentlig dårlig, uten engang å se at han gjorde det! Jeg ser det jo nå.. Det gikk opp for meg som 30 åring, og jeg får helt vondt inni meg.

Han behandlet meg som man ikke behandler dyr engang, men jeg følte meg spesiell for han. Han var en sånn fyr som misliker alt og de fleste, men han ga MEG oppmerksomhet. Men jeg skjønner jo nå han brukte meg. Jeg gjorde hva som helst for han. En kveld vi lå sammen trakk han seg ut og puttet den hardt og brutalt inn i rompa mi. Det var så vondt at jeg bet i puta og skrek. Da jeg etterpå ba han gå så lo han av meg, snudde ryggen til og sovnet. Dagen etter ringte han som om ingen ting var skjedd og lurte på om jeg var hjemme og keen på besøk..

Jeg lot han komme. Det var bedre enn å være helt alene.

Jeg har ofte følt meg som verdens mest ensome menneske..

Når jeg tenker tilbake på alt som har skjedd føler jeg at jeg ikke fortjener det livet jeg har nå. Jeg er livredd for at kjæresten min en dag innser hvor feil han tok av meg og forlater meg..

Jeg får behandling og snakker med psykolog. Men jeg måtte bare ventilere litt nå..

Anonymous poster hash: 0e5c0...286

[Nordis]

Oi. Høres ut som du har det tungt. Du har latt mennesker tråkke på deg, og det har satt sine spor. Håper virkelig du får hjelp. Ikke la mennesker tråkke på deg igjen, er du snill. Hvis du har en snill og oppegående kjæreste, så vil han selvsagt ikke forlate deg. Prøv å tenk positivt og fokuser på det som er bra i livet ditt i dag.

Klem.

[Alja]

Dette er som å lese om meg selv. Det var litt heftig å lese... Jeg har ingen råd. Jeg sliter med akkurat det samme selv..

Lykke til, sender deg en klem.

[Sheherasade]

All respekt til deg for å klare å ha kommet deg dit du er i dag! Det er mange som aldri hadde klart å komme seg ut av syklusen av vold og rus, og som hadde gått under. Selvtillit og selvfølelse tar tid å opparbeide seg, men det virker som om du har veldig mange gode forutsetninger for å klare det. Godt forhold, barn, og nå snart utdanning. Du skal se at mestringsfølelsen og tryggheten på deg selv kommer etter hvert. Ikke glem at å klare å komme dit du er i dag er en seier i seg selv. Gratulerer, og lykke til videre!

[KissKissBang]

Enig med Sheherasade, du har kommet veldig langt. For en styrke du har, du fortjener alt godt som kommer din vei! Ingen har rett til å si noe annet. Du har kommet deg fra en håpløs situasjon til en "normal" hverdag.

Har du tenkt på traumebehandling? Flere av de tingene du nevner er traumatiske i seg selv, satt sammen er det jo gjentatt brudd på tillit og omsorg. På å bedre selvbilde og selvtillit vil jeg råde deg til å gjøre ting for deg selv, ting som gjør deg godt. Lære noe nytt eller få en god opplevelse av noe som tidligere har vært vanskelig. Det kan hjelpe deg å få opp trua på deg selv og se at du faktisk har kommet langt.

Du er ikke ødelagt, du er verdifull.