Flere som drømmer om et annet liv når barna blir store?

[AnonymBruker]

Jeg lever et tilsynelatende godt liv, med hus, mann, barn, universitetsutsutdannelse og fast jobb. Jeg bærer imidlertid en konstant bitterhet over at jeg trådte inn i voksenlivet altfor tidlig (ble sammen da vi var 17, gift og fikk barn da jeg var 21, barn nr to da jeg var 24).

Jeg bor på hjemplassen til mannen min (15 min unna min egen hjemplass), og føler at jeg har så mye ugjort. Så mange drømmer...

Ekteskapet er godt og trygt, ungene er lykkelige, det er uaktuelt å bryte nå. Jeg er glad i mannen min, han har mange gode kvaliteter som far, "husfar", økonomisk bidragsyter, og som ektemann. Men forelskelsen har jo selvsagt kjølnet iløpet av alle disse årene, som den gjør hos alle. Jeg vet ikke om jeg elsker han lenger. Vi har sex, men litt lite nå for tiden pga at jeg sliter litt med alle disse følelsene (de kommer og går i perioder.) Uansett har jeg jo barna mine, blir jo ikke akkurat fri og frank om jeg skiller meg. Og barnas behov går selvsagt langt foran mine egne.

Så livet er som det er. Akkurat nå.

Når yngste barnet mitt er ferdig på videregående, er jeg 43. Jeg drømmer om et nytt liv når ungene flytter ut. Jeg vil flytte til en universitetsby, eller kanskje til utlandet, og tenke på meg selv. Satse på karriere, gjøre alt jeg ikke kan gjøre nå. Jeg er usikker på om jeg ser for meg mannen min i dette bildet, sannsynligvis ikke. (Det skal også sies at jeg er bifil, uten noensinne å ha vært sammen med en kvinne. Føler nok litt på dette også, at jeg kunne ønsket å være sammen med en kvinne en gang.)

Men hvor ond og egoistisk er jeg egentlig, som i all hemmelighet "planlegger" slutten av ekteskapet vårt, om 13-15 år? Jeg vet jo at gresset er grønt der det vannes, og at det er skummelt å tenke sånn som jeg gjør. Og jeg vet at disse tankene stilner om ei stund, men så dukker de opp igjen, om en måned, et halvår, eller et år. Bitterheten, "enn om jeg bare hadde slått opp den gangen..." osv.

Føler meg så dum og utakknemlig som tenker sånn, men samtidig har jeg jo bare dette livet. Er det flere som føler noe lignende? Hadde vært godt å høre hvordan dere andre takler følelsene som dukker opp innimellom.

Anonymous poster hash: e7825...4ec

[Gjest Blondie65]

Hva var det som gjorde at du ble forelsket i mannen din den gangen du ble det? Kan du og han sette dere tilbake til den tilstanden og sørge for at dere har alene tid innimellom uten barna slik at dere kan være kjærester uten forpliktelser? Kanskje minimum en gsng i måneden.

Barna deres fortjener foreldre som prøver virkelig hardt å få forholdet til å fungere. Vær så snill å gjøre en kraftig innsats for å prøve å få forholdet til å fungere for barnas skyld.

Når det gjelder din bifile legning - når du og mannen har bygget tillit nok til å prate åpent sammen som likeverdige er det på tide å fortelle om dette, om lengselen og hvordan dere som par skal forholde dere til det.

[AnonymBruker]

Ja, gresset er grønt der det vannes og akkurat nå vanner du iherdig alle andre steder enn der du er, virker det som. Ikke vondt ment altså, jeg forstår at det er fristende. Men jeg må si som Blondie, vær så snill å gjør det du kan for å få forholdet til å fungere. Vær ærlig og åpen med mannen din og kanskje finner du ut at du kan få noe av det du drømmer om uten å miste det du allerede har. Jeg synes ikke du skal dyrke drømmene dine hvert ledige øyeblikk, for hverdagen kan sjelden måle seg med drømmene og da kommer mannen din og barna dine urettferdig dårlig ut.

Anonymous poster hash: 64381...23e

[Gwen]

I dagens samfunn er det svært vanskelig å "slutte å være mamma"(vet du ikke mener det sånn) når barna blir 18. Jeg og min storebror er uti 20-årene og studerer på høyskole og universitet i byer noen timer borte fra foreldrene våre, men vi trenger alikevel mye hjelp. Flyttelass, uforventede store regninger som vi ¨må låne penger til, papirer vi ikke forstår, et sted å komme hjem til i jula og om sommeren. Om vår mamma hadde flytta et annet sted hadde livene våre vært utrolig mye mer vanskeligere, og også ensommere.

Gresset er sjelden grønnere på andre sida, og som ei voksen kvinne som trenger mammaen sin vil jeg råde deg til å prøve å bli mer fornøyd med livet ditt. De gangene moren min har uttrykket misnøye med livet sitt(og det er mange ganger), har jeg blitt utrolig såret, føler på en måte at vi ikke er nok for henne. Det har også smittet litt over, men klarer som regel å få meg selv ned på jorda igjen.

[AnonymBruker]

Hva var det som gjorde at du ble forelsket i mannen din den gangen du ble det? Kan du og han sette dere tilbake til den tilstanden og sørge for at dere har alene tid innimellom uten barna slik at dere kan være kjærester uten forpliktelser? Kanskje minimum en gsng i måneden.

Barna deres fortjener foreldre som prøver virkelig hardt å få forholdet til å fungere. Vær så snill å gjøre en kraftig innsats for å prøve å få forholdet til å fungere for barnas skyld.

Når det gjelder din bifile legning - når du og mannen har bygget tillit nok til å prate åpent sammen som likeverdige er det på tide å fortelle om dette, om lengselen og hvordan dere som par skal forholde dere til det.

Mannen min er inneforstått med at jeg er bifil, men han tenker vel at siden vi er gift så "ble det ikke anledning til sånt i dette livet", for min del.

Innimellom har vi det veldig bra, når vi har renska lufta litt, men vi er veldig ulike og har perioder hvor vi fort blir irriterte på hverandre. Han går veldig fort i en offerrolle/forsvarsposisjon, mens jeg stiller (sikkert for høye) krav. Jeg er evig perfeksjonist, mens han mener at alt er bra nok.

Det siste året har jeg begynt å trene mye, spiser veldig sunt, og fokuserer mer på karriere og utseende enn før. Jeg prøver stadig å bli en bedre/smartere/penere/sunnere versjon av meg selv, og føler meg lykkelig i denne delen av livet mitt, mens han bare sitter igjen i sofaen.

Han har ingen ambisjoner lenger, er liksom der han vil være. Trener ikke, har gått opp en del i vekt de siste årene. Kler seg fortsatt pent og steller seg, men jeg savner nok at han kan anstrenge seg litt for å være kjekk/interessant, som jeg gjør for han (og for meg selv).

Vi har ikke snakka om dette siste, for dette er nok sårt for han. Han er veldig usikker på seg selv, så jeg tør ikke å ta det opp. Prøver å passe på å si/vise at jeg elsker han, så han ikke skal tro at jeg er utro hvertfall, men for å være helt ærlig har jeg egentlig ikke så veldig lyst på han for tiden.

Jeg har ikke lyst på noen andre heller, dette er ikke et spørsmål om utroskap, men om selvrealisering, tror jeg.

Og jeg vil som sagt ikke at dette skal gå utover barna, så ekteskapet skal fortsette. Men jeg føler, og har nok alltid følt, at dette er "inntil videre". Jeg hadde veldig kalde føtter før bryllupet, og har hatt downperioder jevnlig i de årene som er gått siden da. Jeg føler at det er en trøst at jeg fortsatt er ganske ung når ungene er voksne, og jeg gleder meg til å bli "fri".

Og så kommer skyldfølelsen.

Jeg føler jeg har prøvd å komme over disse tankene så lenge, og så mange ganger, men de kommer alltid tilbake. Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av denne sirkelen(tankegangen).

Anonymous poster hash: e7825...4ec

[AnonymBruker]

I dagens samfunn er det svært vanskelig å "slutte å være mamma"(vet du ikke mener det sånn) når barna blir 18. Jeg og min storebror er uti 20-årene og studerer på høyskole og universitet i byer noen timer borte fra foreldrene våre, men vi trenger alikevel mye hjelp. Flyttelass, uforventede store regninger som vi ¨må låne penger til, papirer vi ikke forstår, et sted å komme hjem til i jula og om sommeren. Om vår mamma hadde flytta et annet sted hadde livene våre vært utrolig mye mer vanskeligere, og også ensommere.

Gresset er sjelden grønnere på andre sida, og som ei voksen kvinne som trenger mammaen sin vil jeg råde deg til å prøve å bli mer fornøyd med livet ditt. De gangene moren min har uttrykket misnøye med livet sitt(og det er mange ganger), har jeg blitt utrolig såret, føler på en måte at vi ikke er nok for henne. Det har også smittet litt over, men klarer som regel å få meg selv ned på jorda igjen.

Tusen takk for et veldig fint svar. Jeg er også veldig avhengig av mamman min, og ønsker absolutt ikke å gi barna mine en følelse av at de ikke er nok for meg.

Jeg har jo et godt liv, jeg føler meg bare så utrolig fattig på minner og erfaringer.

Men jeg har jo selv valgt dette livet, og jeg må selvsagt ta konsekvensene av det.

Jeg må prate med mannen min, på et dypere plan enn "brannslokkinga" vi bedriver annenhver måned. Men hvor ærlig kan jeg være?

Han vet at jeg har slitt litt innimellom, men han tror nok at det skyldes eksamensnerver osv, i større grad enn det har gjort (tankene har ofte gjort seg gjeldende i eksamenstider). Han vet ikke at jeg ofte har følt at jeg har angra på hele bryllupet, og selvsagt ikke at jeg ofte har tenkt på å forlate han.

Jeg vil få dette til å funke, men jeg vet ikke hvordan. Det er langt til nærmeste familievernkontor, så jeg tror nok vi må takle dette selv.

Anonymous poster hash: e7825...4ec

[AnonymBruker]

Dette var et spark bak til alle early twentisomethings - dra ut, studer, jobb, knull rundt - whatever. En dag er det for sent.

At du ikke ser for deg å forbli med faren til dine barn er vel litt deprimerende...

Anonymous poster hash: 762a1...f7f

[AnonymBruker]

Tusen takk for et veldig fint svar. Jeg er også veldig avhengig av mamman min, og ønsker absolutt ikke å gi barna mine en følelse av at de ikke er nok for meg.

Jeg har jo et godt liv, jeg føler meg bare så utrolig fattig på minner og erfaringer.

Men jeg har jo selv valgt dette livet, og jeg må selvsagt ta konsekvensene av det.

Jeg må prate med mannen min, på et dypere plan enn "brannslokkinga" vi bedriver annenhver måned. Men hvor ærlig kan jeg være?

Han vet at jeg har slitt litt innimellom, men han tror nok at det skyldes eksamensnerver osv, i større grad enn det har gjort (tankene har ofte gjort seg gjeldende i eksamenstider). Han vet ikke at jeg ofte har følt at jeg har angra på hele bryllupet, og selvsagt ikke at jeg ofte har tenkt på å forlate han.

Jeg vil få dette til å funke, men jeg vet ikke hvordan. Det er langt til nærmeste familievernkontor, så jeg tror nok vi må takle dette selv.

Anonymous poster hash: e7825...4ec

Jeg synes du skal være brutalt ærlig.

Det er eneste sjanse for at dere skal kunne endre noe drastisk, og da kan det faktisk hende dere sitter der og gjør disse tingene sammen fremfor at du gjør det etter skilsmisse.

Uansett så er dette ikke et liv du kan leve, tenker jeg. Men du bør jo ikke gi opp uten å finne ut hvorvidt det er mulig med endring i forholdet deres.

Jeg hadde støttet en forelder som fulgte drømmene sine, jeg anså ikke meg selv som "barnet" lengre når jeg flyttet hjemmefra på vgs. Da var vi voksne.

Anonymous poster hash: 27be3...eca

[Gjest Blondie65]

Jeg ville også støttet en forelder som fulgte drømmene sine - men det ville vært mye enklere å støtte en som bryter ut av et ekteskap når man vet at absolutt alle andre utveier er prøvd først.

[Gwen]

Jeg har også tunge tanker rundt eksamenstida, ikke gjør noe drastisk i tilfelle hjernen din spiller deg et puss!

Du kan ennå ha morsomme minner for livet med familien - ferier, høytider osv. Eventyr av seksuell natur er sjelden verdt det. Og det å leve alene i en by for å finne seg selv er ikke glamorøst, det er ensomt, desperat og trist. Du har jo egentlig skutt gullhøna, men du har det så bra at du kjeder deg(tror jeg iallfall). Mennesker er dyr, dyr har overlevelsesinnstinkt, og når en ikke har noe en prøver å overleve blir man gjerne litt gal.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Er også stucked i et liv som sikkert ser bra ut fra utsiden. Har to små barn, samboer, fint hus, god utdannelse og fast jobb, to biler... Men jeg er allikevel utilfreds, iblant føler jeg meg direkte ulykkelig og deprimert. Jeg ble gravid etter å ha kjent mannen i 3 mnd, og har i ettertid tenkt at det aldri skulle blitt oss to. Samtidig elsker jeg barna mine over alt på jord, og ville jo av den grunn ikke skrudd tida tilbake heller. Men jeg tenker at jeg fortsatt har til gode å møte mannen i mitt liv. Jeg tenker at dette samlivet er midlertidig, og at jeg vil bryte ut når barna blir større. Det er trist å ha det slik, faktisk så trist at jeg ikke makter å ta det helt innover meg. Jeg tar et år i gangen...holder ut fordi jeg ønsker at barna skal vi hos både mor og far til de er større og mer selvstendige, økonomi er også en viktig faktor.

Jaja...... Vi får prøve å ikke tenke for mye, heller prøve å ha det godt som mulig her og nå!

Klem til deg!

Anonymous poster hash: 4c644...ab6

[AnonymBruker]

Jeg syns du er heldig som bare er 43år når barna er voksne! Da har du jo nesten halve livet igjen! Du og mannen kan reise, lære nye ting og kose dere:)

Prøv å nyt den fasen du er i nå, med små barn. Sannsynligvis vil du savne denne tiden senere...

Jeg tok lang utdannelse og gjorde en del gøy før jeg slo meg til ro, men kan likevel føle meg litt fanget innimellom. Jeg tror det er ganske vanlig.

Prøv å skaff barnevakt litt oftere og finn på ting med mannen om kvelden. Prioriter tid med venninner, kanskje en langhelg i utlandet?

Du er tøff som tar utdannelse etter barn. Prøv å lev litt mer i nuet er mitt råd:)

Anonymous poster hash: 8077d...d24

[Gjest Violetta]

Hva hindrer deg i å oppfylle noen av drømmene dine nå? Mange karrierekvinner har små barn.

[Gjest navnelapp]

Eg har gått frå min (eks-)mann, og skapt meg eit nytt liv. No vart eg buande der eg var, men likevel. Eg syns du skal sette draumane dine ut i livet. Livet er for kort til å ikkje danse, kline, leike og le. Når den ein lever med ikkje utviklar seg i samlivet, eller utviklar seg i ei heilt anna retning, så ser eg ingen grunn til å bli for at ungdommane skal kome heim til eit hus der både mor og far lever, men dei lever parallelle liv.

Du møtte mannen din då du var sytten. Kva er sjansane for at de har same gode kjemi og set pris på dei same tinga når du er 43? I ditt tilfelle virkar dei sjansane ganske små, og det er ingenting feil med det. Skap ditt eige liv, du kjem til å elske det.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva du ikke føler du kan gjøre pga. barna dine.

Den kvinnen av ALLE kvinner jeg kjenner som er verdens beste mamma har to barn som er ca. 5-7 år. Hun er "super-mamma", men samtidig studerer hun i en annen del av landet som betyr at hun er borte 3-4 døgn i uken. Det er kvaliteten ikke kvantitet det handler om når det gjelder barna også. Hun har selvsagt en mann som kan både kjøre og hente barna i barnehage/skole hver dag, samt ta seg av de, men hvorfor skulle det være noe problem, det er jo det vi kvinner gjør hele tiden!

Jeg har 3 barn på 19, 13 og 1 og gjør det jeg føler for nettopp fordi det gjør meg glad ig da blir jeg også en bedre mamma.

Flere ganger i året reiser jeg på storbyweekend helt alene, dette gjør jeg fordi jeg ELSKER følelsen av å være alene i en stor by, shoppe til jeg ikke klarer å gå mer, og så ha en deilig kveld ALENE på et hotellrom. Litt luksus i hverdagen.

Jeg vet at dette ikke gjør meg til en dårlig mor, snarere tvert imot!

Jeg har en mann, og forholdet går opp og ned som alt annet, men han er en god pappa og det er noe jeg setter veldig høyt.

Ikke ha dårlig samvittighet fordi du ønsker å ha et liv utenfor mamma-bobla! Jeg kjenner mange mødre som er sammen med barna sine 24/7, flere av de er slitne og grinete, og dette er noe barna merker.

Du MÅ ikke ha et kjedelig, ensformig liv selv om du har barn, selv om de fleste damene på KG har det.

Ta utdannelsen du ønsker deg, reis bort, ta vare på deg selv! Barna dine vil se at du er lykkelig, og det er smittsomt!

Anonymous poster hash: a2501...5ca

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg har søkt en del i forumet etter lignende tråder, og ser at dette er vanlige tanker.

Jeg må ta en ordentlig prat med han, og kanskje invitere han mer med i livet mitt (trene sammen, feks).

I en av trådene jeg kom over leste jeg at en selv har ansvar for å sette inn det en ønsker å få ut av ekteskapet, og det skal jeg ta til meg.

Barna vokser jo fort, og om noen år kan vi kanskje reise på spennende ferier som en familie.

Og om jeg tar videreutdanning nå, kan jeg kanskje jobbe meg oppover sånn at en mer spennende og krevende jobb venter på meg når barna vokser til.

Det er mange muligheter, men nøkkelen ligger nok i en langt mer brutal ærlighet enn det jeg hittil har sjenket mannen min.

Takk for fine synspunkt, alle sammen!

Anonymous poster hash: e7825...4ec

[Gjest Blondie65]

Nøkkelen ligger i å bestemme seg for å leve nå, ikke i fremtiden. Hva slags endringer skal til nå for at begge parter i et forhold skal ha det godt. Er begge villige til å gi, ta og få det som skal til?

Det å gjøre ting sammen som bare par er nok det som blir forsømt oftest i småbarnsfasen. Ta det tilbake - sørg for faste frekvenser med barnefri og gjør noe sammen - om så bare det er å okkupere bad og soverom i noen timer.

Og trening sammen er en god ide. Jeg tenker og at trening sammen som familie der man f.eks går tur sammen med niste og sjokolade/te på thermos - kanskje med ungene i hver sin bæremeis. Man skaper da en fremtidig plattform for et treningsfellesskap i familien.

Men lev nå, ikke om 16 år ...

[AnonymBruker]

Dette var et spark bak til alle early twentisomethings - dra ut, studer, jobb, knull rundt - whatever. En dag er det for sent.

At du ikke ser for deg å forbli med faren til dine barn er vel litt deprimerende...

Anonymous poster hash: 762a1...f7f

Ja, det kommer den dagen alt er for sent og ingen av oss vet når den dagen kommer.

Jeg står overfor mitt livs krise i disse dager og skal hilse og si at det ikke er manglende år med frihet og knulling jeg savner. Er sjeleglad for at jeg har voksne barn og et godt og solid ekteskap - og det er den såre muligheten for at vi mest sannsynlig ikke kommer til å leve dette bekymringsfrie familielivet lenger stor lenger som er de såre tankene. Ikke hva jeg kunne gjort før jeg giftet meg.

TS, snakk med mannen din om dine lengsler og ønsker - men jeg skal nesten garantere deg at du kommer til å angre dersom du bryter ut uten å ha gjort - ikke bare et, men mange alvorlige forsøk på å få det til å fungere. Når alt kommer til alt så er det familien som betyr noe, det er jo den som gjør livet verdt å leve.

Anonymous poster hash: 6f6c0...448

[Novemberellie]

Ts her.

Jeg har søkt en del i forumet etter lignende tråder, og ser at dette er vanlige tanker.

Jeg må ta en ordentlig prat med han, og kanskje invitere han mer med i livet mitt (trene sammen, feks).

I en av trådene jeg kom over leste jeg at en selv har ansvar for å sette inn det en ønsker å få ut av ekteskapet, og det skal jeg ta til meg.

Barna vokser jo fort, og om noen år kan vi kanskje reise på spennende ferier som en familie.

Og om jeg tar videreutdanning nå, kan jeg kanskje jobbe meg oppover sånn at en mer spennende og krevende jobb venter på meg når barna vokser til.

Det er mange muligheter, men nøkkelen ligger nok i en langt mer brutal ærlighet enn det jeg hittil har sjenket mannen min.

Takk for fine synspunkt, alle sammen!

Anonymous poster hash: e7825...4ec

Har du barn med spesielle behov siden det er så mye du ikke kan gjøre pga. barna?

Jeg skjønner ikke dere som gleder dere til ungene flytter ut for da kan dere gjøre så mye dere ikke kan gjøre nå....

Min eldste er 19 og har flyttet ut, har også en på 13 og har nå fått en liten baby. Jeg ser ingen begrensninger på hva jeg kan og ikke kan gjøre bare fordi jeg har barn. (Hadde jeg gjort det hadde jeg nok ikke fått en baby når mellomstmann var 13 og eldstemann flyttet ut). Det er godt mulig man ikke merker disse "hindrene" så godt når man har så stor aldersforskjell på barna som det vi har, men jeg kan jo gjøre alt jeg har lyst til.

Tok høyere utdanning mellom nr. en og nr. to, og har tenkt på mer utdanning igjen nå. Er jo ikke noe problem, det?

Ferier? Hvor kan jeg IKKE reise fordi jeg har barn?

[ViljaH]

Nei. Jeg levde ung voksent først, og er nå veldig fornøyd med rolig familieliv med fokus på de nære ting. Har en interessant jobb så drømmer ikke om karrieremessig realisering heller, gjorde det først. Har imidlertid skilsmisse i slekta hvor mor selv sier hun ble gift og fikk barn for tidlig, hun levde ikke for seg selv først. Så hun brøt ut for å få på plass det hun savnet så sterkt.