Venninne som tar energi

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som har vært min bestevenninne i 20 år. vi er nå i midten av 30årene. I ungdomstiden var vi som erteris og vi er veldig like i personligheten. Så har vi bodd litt borte fra hverandre, men beholdt vennskapet. Snakker sammen 1-2 ganger i uken nå og ser hverandre flere ganger i året.

Situasjonen er at hun de siste 10 årene har slitt med angst. Hun har heller ikke hatt helt kontroll på livet sitt ellers med økonomi og menn, det har vært mye rart og mye ustabilt. Aldri noe veldig alvorlig, men mye drama. Hun har også opplved svikt i barndommen som sikkert påvirker henne.

Probelemt er at jeg begynner å bli sliten. Det er som sagt mye drama og det er mye negativitet. Det er skjelden hun gleder seg over positive ting og hun ser alltid noe negativt ved alt. Verden er dum og slem og mot henne.

Jeg har ett normalt stabilt liv og et ganske positivt syn på livet, og merker nå at jeg kvier meg mer og mer for de ukentlige samtalene, og unngår å ta telefonen når hun ringer. Jeg blir trukket ned av henne i stedet for at jeg klarer å løfte henne opp, og slik vil jeg ikke ha det.

Samtidig synes jeg det er skummelig å avslutte vennskapet. For hun har ikke så mange andre, og med de problemene hun har hatt og noe har, så trenger hun folk rundt seg. Trenger ikke oppleve å bli sviktet av flere. Men hvordan legger man det da frem, at ting må endre seg?

Anonymous poster hash: b32ed...194

[AnonymBruker]

Forstår at dette ikke er lett.

Har du forsøkt å råde henne til psykolog? Slik at hun kanskje kan få bukt med angsten?

Det er dumt når vennskap endrer seg fra å være i balanse der begge gir og tar, til at den ene blir hobbypsykologen til den andre.

Du er jo ingen psykolog, og kan ikke fjerne angsten hennes.

Synes du burde fortelle noe av dette, at du synes vennskapet deres har endt opp med at det blir for mye fokus på henne og det hun sliter med. Si at du savner hvordan dere hadde det før. At du vil være der for henne, men at det er noen andre som må hjelpe henne enn deg.

Selv om hun først kan bli fornærmet, tror jeg de fleste vil kunne forstå dette innerst inne, og det kan jo hende hun innser det ganske raskt og til og med beklager at hun har tatt for stor plass i vennskapet deres?

Et vennskap er jo basert på kommunikasjon, så jeg tenker at siden du allerede tenker på å "slå opp" med henne, så gi henne en siste sjans der du sier det du føler, og la det briste eller bære.

Ønsker deg lykke til

Anonymous poster hash: 04509...e3d

[Gjest Blomsterert]

Kjenner meg igjen her!

Men så kom det til et punkt hvor jeg sa fra.

På en måte hvor jeg ikke klandret henne, tok en humoristisk vri. Det ble bedre.

Venninnen din trenger psykolog, og du er ikke en.

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at hun går til psykolog. Så hun har vel angsten i sjakk, men den ligger jo bak der og jeg syns det virker som om hun bare har blitt bitter. At hun ikke klarer å glede seg over ting. Nesten som om hun liker å sitte i offerposisjon og øse ut om hvor dumme folk er.

-ts

Anonymous poster hash: b32ed...194

[AnonymBruker]

Er hun deprimert i tillegg?

Selv om hun allerede går til psykolog, synes jeg du burde gjøre det jeg skrev i første innlegg;

"Synes du burde fortelle noe av dette, at du synes vennskapet deres har endt opp med at det blir for mye fokus på henne og det hun sliter med. Si at du savner hvordan dere hadde det før.

Selv om hun først kan bli fornærmet, tror jeg de fleste vil kunne forstå dette innerst inne, og det kan jo hende hun innser det ganske raskt og til og med beklager at hun har tatt for stor plass i vennskapet deres?

Et vennskap er jo basert på kommunikasjon, så jeg tenker at siden du allerede tenker på å "slå opp" med henne, så gi henne en siste sjans der du sier det du føler, og la det briste eller bære."

Det er rett og slett vanskelig for henne å forandre seg ovenfor deg når du tillater at det har blitt som det har blitt.. Så jeg ville gitt henne en real sjanse til å endre litt på ting før du "slår opp". Hvis det hun sliter med fortsetter å utgjøre vennskapet deres, så har du iallfall vært ærlig om at dette ble for negativt for deg. Men forhåpentligvis greier hun å styre seg litt når dere prater sammen, og så heller lære å spare det negative til hun er hos psykologen.

Men jeg forstår hva du prater om, har en mormor med psykiske vansker der negativiteten og bitterheten tar over. Det er veeldig lett å ønske avstand. Men samtidig er det jo synd på personen.

Anonymous poster hash: 04509...e3d

[AnonymBruker]

Tror du at hun hadde blitt fornærmet om du gav henne boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre" av psykiateren Wilhelmsen ( tror jeg han heter)?

Anonymous poster hash: 14cd9...284

[AnonymBruker]

Takk for råd, jeg får forsøke og ta det opp. Tror ikke det er veien å gå med en slik bok, jeg er redd det blir tatt feil siden jeg ikke tror hun ser det på det viset.

Men det er litt godt og høre at man ikke er alene om den typen problemattikk.

-ts

Anonymous poster hash: b32ed...194

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha slike venner eller familie. Det er faktisk ganske vanlig å ha en eller flere som setter seg selv i offerrollen og bare syter. Tilslutt går man lei av å være søppelspann. Vanskelig å gi råd, siden du kanskje ser for deg at dere skal fortsette å være venninner framover.

Hvis du gjør det, så må du ta noen grep og prøve å fortelle henne hvordan du føler det. Ikke lett, men jeg ville prøvd med en humoristisk vri i første omgang og så ser du det an.

"Nei, nå snakker vi om noe hyggelig, du". Hvis ikke det nytter og hun kverner rundt og rundt om sin egen akse igjen, så får du bli litt mer seriøs og spørre om hun har problemer med det og det. Og si noe om at "jeg ville ikke brydd meg om det eller det hvis jeg var deg."

Eller den som jeg pleier å ta av og til; "fortell meg om noe hyggelig som har skjedd i livet ditt siden sist".

Jeg vet at det ikke finnes en enkel vei ut av dette. Sist jeg traff kusina mi, satt hun og snakket om sykdom hele tiden. Vi treffes sjelden, så jeg så virkelig fram til et koselig møte en vakker sommerdag på kafe, men da jeg gikk derifra var jeg trist og lutrygget, følte jeg. Kunne ikke føyse henne av heller, siden hun la ut om alle hun kjente/familie som hadde fått sykdommer. (I ettertid har jeg fått vite at for noen av disse så var det ikke så alvorlig som først antatt).

Da er det ikke like lett å si "nei, la oss snakke om noe morsomt heller". Det føles helt feil.

Men skal innrømme at jeg har ikke tatt kontakt med henne etterpå.

Anonymous poster hash: 43fad...012

[Atrix]

Jeg tror kanskje ikke det alltid trenger å være en så uvanlig problemstilling, det du beskriver, men er det ikke egentlig det vi har venner for? noen til å oppmuntre oss når vi ikke har det så bra, noen til å få oss til å se sola når alt annet er grått?

Hvis det går på bekostning av deg selv, er det jo åpenbart ikke noe du kan fortsette med og da er det kanskje nødvendig å ikke ha så hyppig kontakt en stund.

[Pasjonsblomst]

Jeg hadde ei slik venninne.. Følte meg dradd ned i dragsuget. Tok rt vanskelig valg om å velge positivitet i mitt liv, og la henne styre m sitt. Sa aldri noe, men kontakten skled ut ganske fort. Det var ganske vondt, jeg føler jo at jeg sviktet. Men jeg klarte jo ikke gjøre henne glad og fornøyd likevel. Motto er altså: man kan velge hvilke personer og energiersn vil ha i livet sitt. Men det koster litt