Har jeg blitt for kresen?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt problemer med å få meg kjæreste eller date. Har aldri vært ulykkelig forelsket eller fått et nei. Til og med menn som egentlig er opptatt dumper gladelig damen når de forstår at jeg er interessert i dem. De fleste andre damer blir jo sjeleglad når de endelig får seg kjæreste, og tviholder på ham selv om han ikke er 100 % perfekt, fordi de vet at det ikke er sikkert at noen flere vil bli interessert i dem, og de er livredde for å være alene.

Jeg er ikke redd for å være alene, fordi jeg vet at jeg kan endre det når jeg vil hvis jeg føler for det. Men har lyst på barn, og vil at pappaen til barna skal ta sin del av ansvaret. Derfor har jeg også blitt mer spesifikk i kravene mine til partner. Han forrige dumpa jeg fordi han hadde et kjedelig etternavn, og han før det fordi han hadde en sykdom som kanskje kan være arvelig. Ingen alvorlig sykdom, men ikke noe jeg trenger å belaste barna mine med. Har truffet en ny nå som jeg ikke har funnet noe negativt med ennå, men jeg leter fortsatt etter det. Vil være 100 % sikker før jeg lar meg bli gravid.

Er jeg blitt for kresen? Hvor bør grensen gå egentlig? Hvorfor ikke lete etter det helt perfekte i stedet for å ta til takke med noe uperfekt?

Anonymous poster hash: e2f23...b92

[Modeus]

Rart du aldri har hatt problemer med å få det kjæreste for du hørtes ut som en jævlig slitsom person å være med.

[Nordis]

Du dumpa han forrige fordi han hadde et kjedelig etternavn?? Enten tuller du, eller så er du ikke helt god. Får dessuten følelsen av at dette innlegget er skrevet av en mann. En sånn mann med kvinneforakt som elsker å drite ut kvinner.

Endret 8. mars 2014 av Nordis

[AnonymBruker]

Hahaha, du må være utrolig heldig/uheldig stilt som kan finne på å droppe noen pga navn, og andre overfladiske bagateller.

Hva hvis du blir sammen med en som fjerter foran deg en dag? Da er du vel på vei ut døra i løpet av få sekunder

Eller hva hvis han dukker opp i feil genser? Huttemegtu!

Men fra spøk til alvor.

Tenk hvis du finner han du tror er perfekt da, også får dere et barn sammen som viser seg å ha en sykdom likevel. Hvordan ville du taklet det?

Virker som du sliter med en slags angst for at ting ikke skal gå perfekt? Du prøver å kontrollere alt rundt deg. Funker dårlig dessverre.

Psykolog kunne vært en ide?

Anonymous poster hash: 7aac3...ce0

[AnonymBruker]

Å herreguuuuuuuuud. Det er alt jeg har å si til HI. Beklager, klarer ikke å sette sammen ord for å forklare hva jeg tenker om det du skriver. Eller forresten, jeg tror ikke du bør få barn, i tilfelle den sykdommen DU har er arvelig :-O

Anonymous poster hash: 4c278...059

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt problemer med å få meg kjæreste eller date. Har aldri vært ulykkelig forelsket eller fått et nei. Til og med menn som egentlig er opptatt dumper gladelig damen når de forstår at jeg er interessert i dem. De fleste andre damer blir jo sjeleglad når de endelig får seg kjæreste, og tviholder på ham selv om han ikke er 100 % perfekt, fordi de vet at det ikke er sikkert at noen flere vil bli interessert i dem, og de er livredde for å være alene.

Jeg er ikke redd for å være alene, fordi jeg vet at jeg kan endre det når jeg vil hvis jeg føler for det. Men har lyst på barn, og vil at pappaen til barna skal ta sin del av ansvaret. Derfor har jeg også blitt mer spesifikk i kravene mine til partner. Han forrige dumpa jeg fordi han hadde et kjedelig etternavn, og han før det fordi han hadde en sykdom som kanskje kan være arvelig. Ingen alvorlig sykdom, men ikke noe jeg trenger å belaste barna mine med. Har truffet en ny nå som jeg ikke har funnet noe negativt med ennå, men jeg leter fortsatt etter det. Vil være 100 % sikker før jeg lar meg bli gravid.

Er jeg blitt for kresen? Hvor bør grensen gå egentlig? Hvorfor ikke lete etter det helt perfekte i stedet for å ta til takke med noe uperfekt?

Anonymous poster hash: e2f23...b92

Jeg trodde min venninne var kresen.

Hun hadde i flere år klaget på at hun var alene, og at hun ikke fant noen å dele livet med, så da jeg møtte en flott mann som virket å være perfekt for henne, ville jeg introdusere dem for hverandre.

Hun sa tvert nei! Årsaken, han hadde feil hårfarge.

Da ga jeg henne klar beskjed om å slutte med klagingen, for hvis hun virkelig ville hatt en å dele livet med, så ville ikke hårfarge være viktigere enn personligheten hans.

Men du tar kaka.

Ingen er perfekte, heller ikke du, så når du stiller krav om perfeksjon, så stiller du høyere krav til en mann enn du stiller til deg selv.

Anonymous poster hash: a3cb1...7ed

[Modeus]

Jeg har aldri hatt problemer med å få meg kjæreste eller date. Har aldri vært ulykkelig forelsket eller fått et nei. Til og med menn som egentlig er opptatt dumper gladelig damen når de forstår at jeg er interessert i dem. De fleste andre damer blir jo sjeleglad når de endelig får seg kjæreste, og tviholder på ham selv om han ikke er 100 % perfekt, fordi de vet at det ikke er sikkert at noen flere vil bli interessert i dem, og de er livredde for å være alene.

Jeg er ikke redd for å være alene, fordi jeg vet at jeg kan endre det når jeg vil hvis jeg føler for det. Men har lyst på barn, og vil at pappaen til barna skal ta sin del av ansvaret. Derfor har jeg også blitt mer spesifikk i kravene mine til partner. Han forrige dumpa jeg fordi han hadde et kjedelig etternavn, og han før det fordi han hadde en sykdom som kanskje kan være arvelig. Ingen alvorlig sykdom, men ikke noe jeg trenger å belaste barna mine med. Har truffet en ny nå som jeg ikke har funnet noe negativt med ennå, men jeg leter fortsatt etter det. Vil være 100 % sikker før jeg lar meg bli gravid.

Er jeg blitt for kresen? Hvor bør grensen gå egentlig? Hvorfor ikke lete etter det helt perfekte i stedet for å ta til takke med noe uperfekt?

Anonymous poster hash: e2f23...b92

Å en ting til, Leser du ikke igjennom det du selv skriver? Jeg får fnatt av noen av de idiotiske tingene som blir posta her. Er folk virkelig så dumme? du bør finne en du trives ilag med å det bør egentlig holde, jeg mistenker at du er et troll men hadde egentlig ikke forundra meg om du ikke var det etter alt rart jeg har lest her.

[Nordis]

Jeg mistenker også et troll her.

[AnonymBruker]

Hahaha, du må være utrolig heldig/uheldig stilt som kan finne på å droppe noen pga navn, og andre overfladiske bagateller. Hva hvis du blir sammen med en som fjerter foran deg en dag? Da er du vel på vei ut døra i løpet av få sekunder Eller hva hvis han dukker opp i feil genser? Huttemegtu! Men fra spøk til alvor. Tenk hvis du finner han du tror er perfekt da, også får dere et barn sammen som viser seg å ha en sykdom likevel. Hvordan ville du taklet det?Virker som du sliter med en slags angst for at ting ikke skal gå perfekt? Du prøver å kontrollere alt rundt deg. Funker dårlig dessverre. Psykolog kunne vært en ide? Anonymous poster hash: 7aac3...ce0

Hvordan barnet er, kan jeg jo selvsagt ikke velge, og jeg vet at jeg vil bli glad i barnet uansett hvem det er.

Men poenget mitt er hvorfor jeg skal ta til takke med en partner som ikke er perfekt når jeg vet at det finnes noe bedre der ute? Skal jeg gå og irritere meg over skjønnhetsfeilene? Jeg mister følelsene når jeg oppdager noe galt og vet at det finnes en annen som ikke har denne feilen.

TS

Anonymous poster hash: e2f23...b92

[Nordis]

Hvordan barnet er, kan jeg jo selvsagt ikke velge, og jeg vet at jeg vil bli glad i barnet uansett hvem det er.

Men poenget mitt er hvorfor jeg skal ta til takke med en partner som ikke er perfekt når jeg vet at det finnes noe bedre der ute? Skal jeg gå og irritere meg over skjønnhetsfeilene? Jeg mister følelsene når jeg oppdager noe galt og vet at det finnes en annen som ikke har denne feilen.

TS

Anonymous poster hash: e2f23...b92

Herregud..

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå behovet for at man ikke ønsker å få barn sammen med noen som har en beviselig arvelig og alvorlig sykdom, for man skal jo tross alt oppdra barnet selv også, og det ER krevende å forholde seg til barns sykdommer, hvertfall av en karakter som går utover livskvaliteten til barnet.

Men fordi han hadde et kjedelig etternavn?? Det er jo bare tullete.

Anonymous poster hash: 843d7...3b9

[AnonymBruker]

Utrolig å se hvor store idioter dere er som faktisk svarer seriøst på ts innlegg :D

Mat trollet, for all del, naive kvinnemennesker

Anonymous poster hash: b117a...4d5

[Nordis]

Utrolig å se hvor store idioter dere er som faktisk svarer seriøst på ts innlegg :D

Mat trollet, for all del, naive kvinnemennesker

Anonymous poster hash: b117a...4d5

Som du ser av innleggene over, så har flere av oss skjønt forlengst at dette er et troll. Hvorfor noen velger å fortsatt svare seriøst skjønner ikke jeg. Innlegget er opplagt skrevet av en mann som gir seg ut for å være kvinne.

[AnonymBruker]

De fleste andre damer blir jo sjeleglad når de endelig får seg kjæreste, og tviholder på ham selv om han ikke er 100 % perfekt, fordi de vet at det ikke er sikkert at noen flere vil bli interessert i dem, og de er livredde for å være alene.

Anonymous poster hash: e2f23...b92

Hahahahaha...

Anonymous poster hash: 75ba9...ddc

[AnonymBruker]

Hvordan barnet er, kan jeg jo selvsagt ikke velge, og jeg vet at jeg vil bli glad i barnet uansett hvem det er.

Men poenget mitt er hvorfor jeg skal ta til takke med en partner som ikke er perfekt når jeg vet at det finnes noe bedre der ute? Skal jeg gå og irritere meg over skjønnhetsfeilene? Jeg mister følelsene når jeg oppdager noe galt og vet at det finnes en annen som ikke har denne feilen.

TS

Anonymous poster hash: e2f23...b92

Den største feilen ligger hos deg selv, ikke hos andre.

Du fokuserer på andres feil, for å slippe å fokusere på dine egne.

Der det ikke er feil, finner du feil.

Anonymous poster hash: 7aac3...ce0

[Ferdigstudent]

Som du ser av innleggene over, så har flere av oss skjønt forlengst at dette er et troll. Hvorfor noen velger å fortsatt svare seriøst skjønner ikke jeg. Innlegget er opplagt skrevet av en mann som gir seg ut for å være kvinne.

Hvorfor er det opplagt skrevet av en mann? Du syntes ikke det er fordomsfullt, kan ikke kvinner være troll?

Endret 8. mars 2014 av Ferdigstudent

[Nordis]

Hvorfor er det opplagt skrevet av en mann? Du syntes ikke det er fordomsfullt, kan ikke kvinner være troll?

Klart kvinner kan trolle, har ikke noe med det å gjøre. Les første avsnitt i HI nøye, så skjønner du kanskje hva jeg mener. Her framkommer en tydelig kvinneforakt.