Føler at moren min ikke bryr seg.

[AnonymBruker]

Hei!

Så, jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. "Moren min bryr seg ikke om meg" er en forferdelig klisjé som de fleste nok har hørt et par ganger gjennom livet. Dessverre beskriver denne klisjeen hvordan jeg føler det akkurat nå. Jeg er en jente på 18 år som går det siste året mitt på videregående, jeg bor sammen med moren min og de to yngre halvbrødrene mine. Jeg har sliter for øyeblikket veldig mye med selvskading og har hatt en spiseforstyrrelse de fire siste årene. Dette er noe ingen vet om (vel, legen min vet om selvskadingen) siden jeg er gan ske flink til å skjule det. På utsiden er jeg en veldig sosial og munter person, men på insiden sliter jeg åpenbart veldig (nok en klisjé.)

Jeg vil virkelig ha hjelp med disse problemene, for de tar virkelig knekken på meg. I tillegg til problemene mine presser jeg meg selv veldig mye på skolen og føler at jeg presterer dårlig, spesielt siden jeg skal søke på høyere utdanning til høsten.

Det er her moren min kommer inn. Det er ganske stor aldersforskjell på meg og de to halvbrødrene mine, dette har skapt en rekke problemer gjennom årene. Jeg får for eksempel aldri verken fred eller ro om jeg skal pugge til prøver eller gjøre lekser. Dette har satt sitt preg på karakterene mine, hovedsakelig fordi den ene broren min har ADHD og bråker hele tiden i tilegg til at moren min hele tiden skriker og kjefter for et eller annet.

Jeg har prøvd å si til moren min at dette har vært et stort problem for meg helt siden ungdomsskolen, men hun sier at jeg bare får lese etter de har lagt seg (noe som er veldig sent på kvelden..) Brødrene mine pleier ofte å ødlegge tingene mine, de har ødelagt alt fra datamaskiner til hudpleieprodukter til spillkonsoller jeg har hatt helt siden jeg var liten og som har vært veldig spesielle for meg. Når jeg sier i fra om dette sier moren min bare "det kan man ikke noe for" eller "det kan vi ikke gjøre noe med."

Moren min kjefter i tillegg på meg hele tiden. Hver eneste dag kjefter hun på meg og klager på at jeg ikke gjør nok i hjemmet. Greia er at jeg har en jobb som i tillegg til skole tar veldig masse krefter. På barne-og ungdomsskolen var det jeg som ryddet og vasket kjøkkenet, stua, gangen, badet og doen én gang i uken. Etter jeg startet på videregående og valgte å fokusere mer på skole og jobb tok dette en slutt. Når jeg påpeker dette og foreslår at en av brødrene mine kan gjøre dette, sier hun bare at den eldste allerede går med søpla og at det er nok.

Hun kaller meg utakknemlig minst en gang om dagen og klager, som sagt, over alt jeg gjør. Jeg husker helt ærlig ikke sist gang hun spurte meg om hvordan dagen min hadde vært eller hva jeg hadde gjort på skolen. Moren min sier hele tiden at hun vil ha meg ut herifra og ser fram til at jeg flytter ut, noe som får meg til å føle meg veldig uønsket og trist. Hun viser aldri interesse i noe av det jeg gjør og vi gjør sjeldent ting sammen. Hun er bare negativ.

Uff, dette ble ganske langt. Hovedpoenget mitt her er at jeg ikke klarer mer av dette (jeg skal flytte ut etter jeg har gjort ferdig videregående, men jeg trenger fortsatt hjelp.) Jeg har prøvd å komme med masse indirekte og subtile tegn på at jeg ikke har det så bra, men det virker bare som om hun overser de..

Jeg skjønner det kan være veldig utfordrende og slitsomt å være alenemor til tre, men når man har tatt et valg om å få tre barn synes jeg man må prøve å være der like mye for alle tre og gjøre sitt beste. Jeg lurer derfor på om det er jeg eller moren min som er problemet her? Er dette unormal oppførsel fra moren min sin side, eller tar jeg kraftig feil?

Anonymous poster hash: f1941...5f9

Anonymous poster hash: 2c1b8...a9b

[Gjest Ingaborga]

Det er moren din som oppfører seg feil her, selvfølgelig skal hun ikke være sånn mot deg! Hvis hun hadde vært ordentlig skikket til å ta vare på barna sine, og brydd seg om de slik en mamma skal, ville hun forstått seg mer på deg, og oppfattet tegnene du sender ut!

[Medusa13]

Veldig fint innlegg du har skrevet. Det viser godt hvordan du har det og føler det, og det er fullt forståelig. Nei, det er ikke deg det er noe galt med i det hele tatt. jeg er også veldig enig med deg i at moren din aldri skulle ha tatt på seg ansvaret med å sette tre barn til verden, når hun åpenbart er for sliten til å mestre det. For det er nettopp sliten jeg synes hun virker..

Men dette er ikke din skyld. Heller ikke brødrene sine sin skyld. Å si at hun ønsker deg ut av huset er direkte grusomt. Det er dessverre for sent å spørre barnevernet om hjelp til for eksempel hybel, siden du har fylt 18. Men noen må det være som må kunne hjelpe deg her.. Du kan snakke med sosiallærer eller rådgiver på skolen hvor du bor i forbindelse med hvilke muligheter du har for støtte fra lånekassa til hybel. Det du bor i høres ikke særlig holdbart ut

[AnonymBruker]

Enig i de andre innleggene her, at det du føler er forståelig.

Kan du gå til et bibliotek etter skoletid og gjøre leksene der før du går hjem tror du? Bare smøre med deg litt ekstra niste

Jeg ville nok prøvd å holde ut, og ordnet opp for meg selv i forhold til å søke på høyere utdanning, søke om lån og stipend fra lånekassa, samt funnet med en studenthybel / hybel på finn.no, og flyttet for meg selv rett etter videregående.

Eventuelt reise bort på folkehøgskole.

Som student, får du friheten din til å holde på med skole når du vil, på dagen, på kvelden, på lesesalen.

Du lager mat selv, og tar bare hånd om ditt eget rot.

Da vil du nok få det fint Og du kan prioritere studiekamerater som du vil, og kanskje få deg kjæreste etterhvert. Du får med andre ord i større grad ditt eget liv, og så får moren din styre med guttene sine. Så kan du besøke henne i ferier, eller når det passer deg.

Tenker du å søke deg vekk til en annen by kanskje?

Anonymous poster hash: 2157c...c67

[AnonymBruker]

Men angående situasjonen nå: Kanskje du kan gjøre lekser på skolebiblioteket, eller et annet bibliotek.

Oppholde deg mer hos venninner om kveldene? Se film der, eller gjøre noen aktiviteter?

Snakke med skolerådgiver / helsesøster om hvordan du har det?

Snakke med fastlegen, og fortelle til han?

Hvor er faren din oppi alt dette?

Anonymous poster hash: 2157c...c67

[Tabris]

Kan du holde ut med å holde deg på rommet ditt deler av kvelden? Ting som betyr noe for deg (PC, Playstation, kamera etc) kan du låse inne på rommet slik at brødrene dine ikke får tak i det. Lekser kan du også gjøre på rommet med låst dør. Hvis det heller ikke skulle gå, så kan du dra fra skolen til et bibliotek og gjøre lekser der før du kommer hjem.

Hvis din mor klager på at du gjør disse tingene, så forklarer du bare rolig hvorfor. Du er 18 år og bestemmer selv over egen hverdag. Jeg mener også at så lenge du bor hjemme så må du bidra med husarbeid. Gjør din del uten å klage, for å bli ferdig med det, så kan du gå ut eller trekke deg tilbake til rommet etterpå for å få fred.

[AnonymBruker]

Hei! TS her. Tusen takk for alle svarene, jeg setter virkelig pris på rådene deres!

Jeg pleier å lese på skolebiblioteket, men det har veldig korte åpningstider. Slutter jeg sent på skolen får jeg bare rundt en time på meg til å sitte der, så er det jo i tillegg stengt i helgene. Jeg pleier å tilbringe mest tid på rommet mitt, men vi har ikke lydtette vegger for å si det mildt. Rommet mitt er liksom i midten, så på venstre side hører jeg den eldste broren min skrike av full hals på xbox live og på høyre side hører jeg den yngste broren min knuse ting og skrike at han ikke vil legge seg.

Jeg pleier å gjøre noe husarbeid altså, det er bare ikke like mye som før. Tømmer jeg for eksempel oppvaskmaskinen på mandag og rydder kjøkkenet og stua, men ikke rekker det på tirsdag fordi jeg drar på jobb rett fra skolen klager hun med en gang jeg kommer hjem og starter å kjefte, noe som er veldig demotiverende.

Jeg har flyttet utrolig mange ganger gjennom oppveksten min, men har tenkt til å flytte til østlandet og studere der etter vgs. Jeg har villet flytte ut helt siden ungdomsskolen, men vi bor på et bittelite sted med utrolig få og veldig dyre hybler/leiligheter.

Jeg føler at jeg klager veldig mye, moren min gjør selvfølgelige noe positivt. Problemet er det at hun alltid bruker disse positive handlingene mot meg..

Faren min har jeg aldri hatt noen form for kontakt med.

Anonymous poster hash: 2c1b8...a9b

Anonymous poster hash: 2c1b8...a9b