Føler meg som en grå mus

[AnonymBruker]

Jeg er en (relativt) ung kvinne og mor. Jeg er over 20, men under 30.
Begynnelsen av 20 årene levde jeg som en hvilken som helst annen "normal" jente, jeg festet, fant mannen i mitt liv, var med venner og hadde det mye gøy.

Vi fikk barn på det som var riktig tidspunkt for oss, og har viktige ting i livet på plass, som hus, økonomi og jobb.

I det siste har jeg begynt å føle meg lite "spennende" eller personlighetsløs. Jeg føler meg ofte usynlig og ubetydelig. For å nevne et par eksempler fra den siste uken:

- En venninne (?) glemte at vi hadde en avtale, selvom det var hun som tok initiativet til den.
- Noen kolleger dro uten å si "ha det" på et arrangement, og jeg ble stående igjen alene.

Kanskje jeg ligger for mye i det, men det virker som om avtaler folk gjør med meg ikke er like hellige eller viktige som avtaler de gjør med andre, og jeg er ikke så betydelig at det er viktig å si "ha det" eller i det hele tatt anerkjenne at jeg er tilstede. Det føles som om jeg forsvinner mer og mer og blir helt... beige...

Det skal sies at jeg har èn venninne (og hennes kjæreste) som alltid stiller opp, og jeg har en fantastisk samboer, familie og svigerfamilie samt en sjef jeg kommer godt overens med. Men det føles tungt å være "venneløs".

Hvordan skal jeg klare å ta dette opp med samboeren min? Hva kan jeg si? Og hvordan innlede samtalen?
Han er jo ikke en del av problemet, men jeg vil dele med ham hvordan jeg har det.

Det bør kanskje også nevnes at jeg ikke har trukket meg tilbake etter at jeg fikk barn og begynte "voksenlivet" for alvor. Jeg har nok vært med på mer enn "den gjengse mor", men på mindre enn andre på min alder uten barn.

Anonymous poster hash: 1bce9...361

[Nordis]

Jeg tror du overtolker her. At venninna di glemte avtalen deres kan skje den beste. Kollegene som ikke sa "ha det" - mest sannsynlig handler dette ikke om at de ikke liker deg eller at du er "usynlig" på noen måte. De var bare opptatt av noe annet akkurat da. Det er altfor lett å tolke slikt inn i en historie man kreerer selv. Du gjør ting større enn de er, og gir uviktige ting betydning.

Men om du opplever deg selv som reelt venneløs, så er det jo trist. Du sier du har èn venninne, så helt venneløs er du jo ikke. I tillegg har du kjæreste og familie. Kos deg med disse personene som garantert setter pris på deg!

Vet ikke hva du mener med at du har startet "voksenlivet på alvor", men hvis du med det mener at du ikke lenger gjør ting for deg selv som du finner glede i, er med på aktiviteter eller tar deg en fest, så tenker jeg at du har misforstått litt ang voksenlivet. Har ei venninne som sluttet å gå ut på byen da hun fylte 30. Hun mente da at hun var blitt for gammel til slikt, og det ble umulig å få henne med ut for å ta ei øl. Trist.

Endret 7. mars 2014 av Nordis

[AnonymBruker]

Dette var bare eksempler fra siste uka, det er ting som går igjen hele veien. At avtaler blir glemt av andre har heller blitt regelen enn unntaket.
Med "voksenlivet på alvor" mener jeg kjøpe hus, bli ferdig utdannet, få en relevant jobb og barn. Jeg har hele tiden ivaretatt egne interesser, som i hovedsak er kunst og kultur, og ellers å ta seg en øl eller ti på byen eller spise en god middag.

Men som du sier er det nok viktig at jeg setter pris på det og dem jeg faktisk har. For jeg har jo tross alt noen, og ikke minst familie, som kanskje er det viktigste man har.

Anonymous poster hash: 1bce9...361

[Nordis]

Man trenger egentlig ikke så mange. Av og til kan det virke som alle andre har så maange venner, og noen snakker mye om disse store venninnegjengene de er en del av. Vel. Jeg tenker at det eneste som er virkelig viktig er at man har noen rundt seg å dele ting med - enten det er en venninne, en søster eller en annen man kan prate med å finne på ting sammen med.

Man trenger ikke så mange. Og du har jo kjæresten din. Som du skriver er familien kanskje det viktigste man har. Kjærester kan komme og gå, venninner kan flytte eller komme i en livssituasjon der de ikke har så mye tid lenger. Men familien består.

Endret 7. mars 2014 av Nordis

[AnonymBruker]

Jeg er også "usynlig", og vet akkurat hva du mener! Jeg kan komme inn i et rom uten at noen letter et øyelokk når jeg sier hei, mens nestemann som kommer inn i rommet får masse oppmerksomhet.

Her om dagen satt kollegaene mine og diskuterte kompetanse seg i mellom, og klaget over at når xx slutter, er det ingen på jobb som innehar den kompetansen lenger. Jeg satt en meter unna og har graden min i akkurat det emnet de snakket om, og de er fullstendig klar over det. Det virker som om jeg ikke teller...

Det verste synes jeg er når man har en kjempekoselig samtale på tomannshånd med noen, og så overser de meg totalt når noen andre kommer bort.

Jeg har ingen råd å gi deg, men du er ikke alene om å bli oversett og glemt!

*klem*

Anonymous poster hash: 59226...431

[Nordis]

Jeg er også "usynlig", og vet akkurat hva du mener! Jeg kan komme inn i et rom uten at noen letter et øyelokk når jeg sier hei, mens nestemann som kommer inn i rommet får masse oppmerksomhet.

Her om dagen satt kollegaene mine og diskuterte kompetanse seg i mellom, og klaget over at når xx slutter, er det ingen på jobb som innehar den kompetansen lenger. Jeg satt en meter unna og har graden min i akkurat det emnet de snakket om, og de er fullstendig klar over det. Det virker som om jeg ikke teller...

Det verste synes jeg er når man har en kjempekoselig samtale på tomannshånd med noen, og så overser de meg totalt når noen andre kommer bort.

Jeg har ingen råd å gi deg, men du er ikke alene om å bli oversett og glemt!

*klem*

Anonymous poster hash: 59226...431

Sa du det da? At du har den kompetansen? Ikke sikkert de visste det.

[Nordis]

Jenter - når jeg leser innleggene deres der dere forteller at dere er omtrent usynlige - DERE MÅ TA MERE PLASS!!!

[AnonymBruker]

Sa du det da? At du har den kompetansen? Ikke sikkert de visste det.

Vi har jo jobbet sammen lenge, de er fullstendig klar over hva slags utdannelse jeg har. Det er jo en grunn til at jeg har de arbeidsoppgavene jeg har, og jeg har fortalt om utdannelsen min mange ganger. Det er bare ikke så interessant, tenker jeg. Hver gang noen avbryter meg, får de full oppmerksomhet og alle driter i meg. Det er bare sånn det er å være grå mus.

Anonymous poster hash: 59226...431

[Nordis]

Igjen: Krev din plass!! Neste gang sier du: "Hei! Det stemmer ikke! Jeg har faktisk tatt en mastergrad i det dere snakker om nå, så dette vet jeg mye om!". Folk er selvopptatte og husker ikke alltid helt hva slags kompetanse andre sitter inne med.

Pass på å ikke gjøre deg selv til et offer. Bli litt forbannet. Tenk som en mann - det hjelper!