Jeg er rett og slett trist, og skikkelig forvirret

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samme mann i 14 år, vi ble sammen som fjortiser, har barn, er gift, bygget hus.. ja, alt egentlig.
Greit nok liv, men slitsomt med barn med diagnoser, og økonomi som stadig revner.

Han har skrekkelig økonomisk styring, og vi har jobbet mye med det i mange år.. han har og vært mye ute på "vift" men sluttet med det etter å ha gått hos en coach.. Synd det ikke hjalp like mye på pengeproblemene.

Uansett, jeg har bedt om separasjon og jeg har flyttet ut.. Bodd alene kort tid, og jeg mistrives vel relativt mye. Hater å være alene, syntes det er svært lite hyggelig.

Leiligheten er så mye mindre enn huset vårt at jeg merker at dette vil by på problemer ifht barna og plassen de er vant til å ha.

Like før jeg flyttet ble jeg betatt av en annen.. Han er en del eldre enn meg, nylig skilt og han har fokus på barna sine, jobben og trening.
Jeg har litt kontakt med ham, men det er i en veldig liten skala. Kanskje en meldings korrespondanse på facebook i uken.

Han tar lite initiativ til meldingene men han er og svært lite aktiv interaktivt og jeg vet veldig godt at han ikke er interessert i meg men han er en hyggelig fyr jeg liker å samtale med.
Er veldig klar over at det er bare vennskap, og det er helt alright for meg.

Han er hyggelig og vennlig når vi snakkes, han søker øynekontakt når vi er ansikt til ansikt, og han drar gjerne samtalen litt lengre selv om det finnes muligheter for å avslutte før..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til.. men jeg savner mannen min, jeg skulle så inderlig ønske at han hadde ordnet opp i økonomien og blitt brått voksen.. At jeg fikk tilbake seksuell lyst, og de gode varme følelsene.. men de er borte kjennes det ut til.
Jeg er trist dog, og jeg savner ham.. og jeg blir utrolig såret når han kommuniserer med andre damer. Noe er det, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg skulle ønske jeg bare ikke brydde meg, at det ikke gjorde så vondt.

Jeg er nysgjerrig på andre menn.. jeg har alltid vært med mannen min, jeg har aldri flørtet, jeg har vært en trofast person.

Jeg er ikke typen til å rote rundt, og jeg pleier gå inn i ting med hud og hår.
Han jeg er betatt av tror jeg fint jeg kunne latt utnytte meg, rett og slett fordi jeg har lyst på ham. Ikke fordi jeg har følelser for ham, men fordi han er tiltalende og vekker en form for begjær kanskje.

Kanskje fordi jeg har behov for å få ut noe som er innestengt.

Min mann vet om han jeg er betatt av.. og han misliker det selvsagt sterkt, og det forstår jeg.

Jeg skulle ønske jeg kunne gå videre allerede, uten vonde og vanskelige følelser.. det kjennes jo ut som om jeg fortsatt er så glad i mannen min at jeg ikke vil at vi skal stoppe helt.. men jeg er og lysten på å teste annet.

Snakk om å være forvirret...

Anonymous poster hash: 712f9...2f7