Burde jeg ha dårlig samvittighet?

[AnonymBruker]

Faren til barnet mitt har nesten ikke kontakt med ungen, jeg får ikke (og har heller aldri fått) bidrag fra han eller noe annen hjelp/avlastning. Her for 6 måneder siden ba jeg han om å betale en aktivitet for barnet innen et avtalt tidspunkt, han sa at det kunne han, deretter "glemte" han det bort og bortforklarte med at han ikke hadde hatt råd. Nå i Januar ba jeg han om å betale en barnehageregning (ga han en frist på 2 uker) han svarte at det kunne han (selvom jeg selvsagt hadde mine tvil) og fristen kom og han hadde selvsagt ikke penger.

Nå for et par uker siden spurte han meg om et lån, jeg sa ja, og dagen kom og han ble kjempe sur for at jeg ikke hadde overført til han. Da sa jeg at "slik føles det når noen kommer med løfter, for å deretter bryte dem". Føler han har godt av det, men samtidig har jeg litt dårlig samvittighet. Har ikke hørt noe fra han siden det. Var det å synke for lavt?

Anonymous poster hash: 1ece5...7e2

[Muzak]

Nei, dette er ikke noe du burde ha dårlig samvittighet for. Kanskje han lærer noe av det?

[emilia12]

Hvis det er du som har omsorgen for barnet kan du jo ikke kreve att han tar barnehageregninga, eller andre ting ungen trenger. Du burde heller kreve att han begynner å betale barnebidrag. hvorfor gjør han ikke det egentlig? Mye enklere å forholde seg til for dere begge. Da vet du hva du får i mnd å han vet hva han må betale.