Prosessen

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en dypt fortvilet kar som gjerne skulle visst litt mer om hvordan kjærlighetssorgen arter seg. Jeg har hatt flere kjærester opp igjennom, men aldri vært lei meg for å måtte gjøre det slutt. For 5 mnd siden gjorde jeg det slutt med hun siste (så mange grunner til at det måtte bli slutt). Jeg har ikke angret siden, men det svinger så utrolig mye i mitt følelsesliv på grunn av henne. Jeg går fra å være evig takknemlig og stolt over å ha klart å komme meg bort, til å være deprimert og desperat etter å få vite hvordan det går med henne. Jeg ønsker ikke å ha henne tilbake, men jeg får liksom et enormt behov for å vite hva som skjer i hennes liv.... Slik svinger det hele tiden, gjerne med 3-4 dager hvor jeg er lykkelig før 2 uker i helvete kommer med kvalme, innesluttethet, dypt savn, en enorm tristhet, og konsentrasjonen forsvinner..... Når blir det bedre? Hun betydde alt for meg, men var ikke bra for meg i det hele tatt....

Anonymous poster hash: f86c2...491

[Nordis]

Hei, jeg er en dypt fortvilet kar som gjerne skulle visst litt mer om hvordan kjærlighetssorgen arter seg. Jeg har hatt flere kjærester opp igjennom, men aldri vært lei meg for å måtte gjøre det slutt. For 5 mnd siden gjorde jeg det slutt med hun siste (så mange grunner til at det måtte bli slutt). Jeg har ikke angret siden, men det svinger så utrolig mye i mitt følelsesliv på grunn av henne. Jeg går fra å være evig takknemlig og stolt over å ha klart å komme meg bort, til å være deprimert og desperat etter å få vite hvordan det går med henne. Jeg ønsker ikke å ha henne tilbake, men jeg får liksom et enormt behov for å vite hva som skjer i hennes liv.... Slik svinger det hele tiden, gjerne med 3-4 dager hvor jeg er lykkelig før 2 uker i helvete kommer med kvalme, innesluttethet, dypt savn, en enorm tristhet, og konsentrasjonen forsvinner..... Når blir det bedre? Hun betydde alt for meg, men var ikke bra for meg i det hele tatt....

Anonymous poster hash: f86c2...491

Hvis du vet at hun ikke var bra for deg, så var det riktig å gjøre det slutt. Likevel kan du selvsagt savne henne. Alle mennesker har også gode sider, og det er kanskje noen av disse du savner. Da er det noen av hennes gode egenskaper du savner og ikke det å være i et forhold med henne.

Kjærlighetssorg går over, men det er hardt arbeid. Det jeg kan si med 100% sikkerhet er at tida hjelper, og du vil finne en annen person som kommer til å bety like mye for deg, selv om det kan ta litt tid.

Prøv å distansere deg fra tankene med litt aktivitet. Finn på noe å gjøre, bli oppslukt av noe annet. Og kom deg ut blant folk, ikke sitt hjemme. Om du er redd for at du utvikler depresjon, så bør du ta kontakt med lege.

Du skriver at du får et enormt behov for å vite hva som skjer i hennes liv. Jeg forstår det, men dette behovet må du undertrykke om du skal komme deg videre. Start f.eks. med å slette henne fra Facebooken din.

Lykke til

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[Nordis]

For meg hjelper det å spille Lily Allens "Fuck you" veldig høyt på stereoanlegget (og synge med av full hals) når jeg er lei av et menneske som tar for mye plass i livet mitt eller har oppført seg idiotisk.

[AnonymBruker]

Kjærlighetssorg varierer veldig. Noen kommer man lettere over enn andre. Men at det varierer fra dag til dag og uke til uke er jo normalt.

Men om du gjorde det slutt, hvorfor har du sånt desperat behov for å vite hvordan hun har det å sånn når du likevel ikke vil ha henne tilbake liksom ?

Anonymous poster hash: d914b...d1b

[AnonymBruker]

Kjærlighetssorg varierer veldig. Noen kommer man lettere over enn andre. Men at det varierer fra dag til dag og uke til uke er jo normalt.

Men om du gjorde det slutt, hvorfor har du sånt desperat behov for å vite hvordan hun har det å sånn når du likevel ikke vil ha henne tilbake liksom ?

Anonymous poster hash: d914b...d1b

Fordi jeg føler stor sympati og empati for henne.

Anonymous poster hash: f86c2...491

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvorfor du har det ? Jeg har bare vanskelig for å forstå hvorfor du har forlatt og har kjærlighetssorg over noen som betydde alt for deg. Det virker jo som om du har tatt avgjørelsen her.

Anonymous poster hash: d914b...d1b

[AnonymBruker]

Dette er sikkert helt på jordet, men jeg vil likevel skrive det, i tilfelle det gjelder deg.

I noen tilfeller reagerer man sånn i ettertid fordi man ubevisst vet man lurer seg selv, og det er grunnen til at man ikke får til å prosessere det.

La meg utdype med et eksempel:

Per er en stolt mann med høy selvfølelse som ikke liker å ta feil, og som ser på seg selv som et godt menneske. Intellektuelt vet han at alle mennesker har gode og dårlige sider og er flink til å ordlegge seg, men i praksis opptrer han ikke sånn.

Han blir sammen med Kari, og de får konflikter. Delvis fordi de ikke passer sammen, men også fordi Kari ser sider ved Per han ikke ser selv, som er veldig vanskelige å leve med, og de viser seg særlig når de er uenige. Hans stolthet og selvbilde hindrer han fra å se saken fra Karis side, så for å forklare konflikten må Per tenke at Kari ikke er bra for han.

Men det var ikke Nina, Guri eller Mari heller, for også der ble det destruktivt. Kun Sara og Linn var det bra med, men de forsvant før det ble seriøst, derfor fikk han aldri testet hvordan han fungerte med dem.

Underbevisst vet Per at det ikke er så enkelt som at Kari var dårlig for han, men han prøver å tviholde på den tanken fordi det er den eneste han kan håndtere uten at selvbildet går fløyten. For hans dårlige oppførsel er som oftest andres feil... Det var Guris feil at han var ekkel med Mari, og det var Maris feil at han ikke fikk til å gi av seg selv til Sara.

Så, når det går dårlig med en av dem, har han som regel erstattet henne med noen andre. Helt til han ikke greier det lenger, fordi underbevisstheten hans vet at han er på villspor. Løsningen for han er å ta tak i det som egentlig er problemet, og for å komme dit kan han ikke lenger skylde på andre. Han må se hvordan han selv opptrer, sett i andres øyne. Der ligger mye av nøkkelen til løsningen, som gjør at han vil få større forståelse, utvikle seg, tilgi seg selv, og akseptere at forholdet er over.

Anonymous poster hash: b8e1a...ddc

[AnonymBruker]

Jeg har ikke angret siden, men det svinger så utrolig mye i mitt følelsesliv på grunn av henne. Jeg går fra å være evig takknemlig og stolt over å ha klart å komme meg bort, til å være deprimert og desperat etter å få vite hvordan det går med henne. Jeg ønsker ikke å ha henne tilbake, men jeg får liksom et enormt behov for å vite hva som skjer i hennes liv.... Slik svinger det hele tiden, gjerne med 3-4 dager hvor jeg er lykkelig før 2 uker i helvete kommer med kvalme, innesluttethet, dypt savn, en enorm tristhet, og konsentrasjonen forsvinner..... Når blir det bedre? Hun betydde alt for meg, men var ikke bra for meg i det hele tatt....

Anonymous poster hash: f86c2...491

Fordi jeg føler stor sympati og empati for henne.

Anonymous poster hash: f86c2...491

Så du sier hun ikke var bra for deg, men vil vite hvordan hun har det fordi du føler sånn sympati og empati for henne.

Er hun et menneske som har utdanning, jobb, familie og nok penger til mat (og psykolog) - et menneske man må forvente skal kunne ta vare på seg selv, og håndtere brudd som alle voksne mennesker må? Eller er hun sprøytenarkoman uten bolig og familie? Her prøver jeg å få deg til å se realitetene.

Kan kvalmen og de andre negative følelsene dine skyldes at du har dårlig samvittighet fordi du føler du har sviktet henne? HAR du sviktet henne? Har du oppført deg ufint, eller har du bare avsluttet et forhold med et menneske du ikke passet med?

Er det ubegrunnet skyld du føler, vil det ødelegge for andre du møter som du kan oppleve ekte kjærlighet med. Har du fått snakket ut med henne?

Anonymous poster hash: b8e1a...ddc

[AnonymBruker]

Jeg har også kjærlighets sorg... Jeg ble avvist av min avstandsforelskelse og nå gjør det så vondt.. så vondt. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Føles som jeg kommer til å dø men jeg er fortsatt sterk i min tro.

Anonymous poster hash: 2d15c...b2e

[AnonymBruker]

Dette er sikkert helt på jordet, men jeg vil likevel skrive det, i tilfelle det gjelder deg.

I noen tilfeller reagerer man sånn i ettertid fordi man ubevisst vet man lurer seg selv, og det er grunnen til at man ikke får til å prosessere det.

La meg utdype med et eksempel:

Per er en stolt mann med høy selvfølelse som ikke liker å ta feil, og som ser på seg selv som et godt menneske. Intellektuelt vet han at alle mennesker har gode og dårlige sider og er flink til å ordlegge seg, men i praksis opptrer han ikke sånn.

Han blir sammen med Kari, og de får konflikter. Delvis fordi de ikke passer sammen, men også fordi Kari ser sider ved Per han ikke ser selv, som er veldig vanskelige å leve med, og de viser seg særlig når de er uenige. Hans stolthet og selvbilde hindrer han fra å se saken fra Karis side, så for å forklare konflikten må Per tenke at Kari ikke er bra for han.

Men det var ikke Nina, Guri eller Mari heller, for også der ble det destruktivt. Kun Sara og Linn var det bra med, men de forsvant før det ble seriøst, derfor fikk han aldri testet hvordan han fungerte med dem.

Underbevisst vet Per at det ikke er så enkelt som at Kari var dårlig for han, men han prøver å tviholde på den tanken fordi det er den eneste han kan håndtere uten at selvbildet går fløyten. For hans dårlige oppførsel er som oftest andres feil... Det var Guris feil at han var ekkel med Mari, og det var Maris feil at han ikke fikk til å gi av seg selv til Sara.

Så, når det går dårlig med en av dem, har han som regel erstattet henne med noen andre. Helt til han ikke greier det lenger, fordi underbevisstheten hans vet at han er på villspor. Løsningen for han er å ta tak i det som egentlig er problemet, og for å komme dit kan han ikke lenger skylde på andre. Han må se hvordan han selv opptrer, sett i andres øyne. Der ligger mye av nøkkelen til løsningen, som gjør at han vil få større forståelse, utvikle seg, tilgi seg selv, og akseptere at forholdet er over.

Anonymous poster hash: b8e1a...ddc

Å herregud.... Du har nettopp beskrevet hvordan det var å være med eksen, og hans forhold til alle hans andre ekser. Takk Gud og lov for at det er over...

Anonymous poster hash: d9566...70e

[Medusa13]

For meg hjelper det å spille Lily Allens "Fuck you" veldig høyt på stereoanlegget (og synge med av full hals) når jeg er lei av et menneske som tar for mye plass i livet mitt eller har oppført seg idiotisk.

hørtes fornuftig ut

[AnonymBruker]

Høres ut som hun har ballegrep på deg. Hvorfor synes du synd på henne?

Anonymous poster hash: f327d...39b

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvorfor du har det ? Jeg har bare vanskelig for å forstå hvorfor du har forlatt og har kjærlighetssorg over noen som betydde alt for deg. Det virker jo som om du har tatt avgjørelsen her.

Anonymous poster hash: d914b...d1b

Fordi jeg aldri nådde igjennom, fordi hun alltid så det verste i alt, fordi hun isolerte seg fra alle, fordi hun ikke turte, men jeg har sett hvem hun egentlig er. Hun kommer frem i små små øyeblikk. Men hun har som sagt såret meg nok. Jeg kan tilgi, men jeg kan ikke utsette meg for henne igjen. Hun fortjener virkelig å ha det bra med seg selv og andre, men som sagt så var det ikke jeg som skulle klare å gjøre henne lykkelig….

Anonymous poster hash: f86c2...491

[AnonymBruker]

Å herregud.... Du har nettopp beskrevet hvordan det var å være med eksen, og hans forhold til alle hans andre ekser. Takk Gud og lov for at det er over...

Anonymous poster hash: d9566...70e

Min også- forskjellen er bare at min eks har ekstremt dårlig selvfølelse med et stort ego!! Derfor må han søke bekreftelse når han føler seg avvist av noen.

Sånne menn kommer aldri til å klare å være i en sunn relasjon. Med mindre de jobber intensivt med seg selv.

Min eks er over 40 og jeg tror toget er gått for han for lenge siden. Men ønsker han alt godt da

Anonymous poster hash: 7a509...658

[AnonymBruker]

Fordi jeg aldri nådde igjennom, fordi hun alltid så det verste i alt, fordi hun isolerte seg fra alle, fordi hun ikke turte, men jeg har sett hvem hun egentlig er. Hun kommer frem i små små øyeblikk. Men hun har som sagt såret meg nok. Jeg kan tilgi, men jeg kan ikke utsette meg for henne igjen. Hun fortjener virkelig å ha det bra med seg selv og andre, men som sagt så var det ikke jeg som skulle klare å gjøre henne lykkelig….

Anonymous poster hash: f86c2...491

Hvorfor kom du sammen med henne i utgangspunktet ? Var hun isolert da også? Fordi hun ikke turte et eller annet? Er hun syk? Var det etter hun traff deg at hun ble alt dette ?

Vi som skriver her vet jo ikke historien om hvorfor det ble som det ble siden du ikke skriver noe om dette.

Ingen kan forresten gjøre andre lykkelig,det må man klare selv.

Men uansett så går kjærlighetssorg over og bra er jo det. Du finner nok en ny etterhvert og det gjør nok hun også. Virker ikke som om dere to har passet sammen.

Anonymous poster hash: d914b...d1b

[AnonymBruker]

Fordi jeg aldri nådde igjennom, fordi hun alltid så det verste i alt, fordi hun isolerte seg fra alle, fordi hun ikke turte, men jeg har sett hvem hun egentlig er. Hun kommer frem i små små øyeblikk. Men hun har som sagt såret meg nok. Jeg kan tilgi, men jeg kan ikke utsette meg for henne igjen. Hun fortjener virkelig å ha det bra med seg selv og andre, men som sagt så var det ikke jeg som skulle klare å gjøre henne lykkelig….

Anonymous poster hash: f86c2...491

Du svarte ikke på mitt svar.

Men det som skjer virker det som, er at hun liksom blir den som gjemmer en skatt inni seg du må kjempe for å vinne fordi du har sett et glimt av den, og samtidig møter du andre damer som har en lignende, og kanskje mye større og sterkere skatt tilgjengelig, som de trenger at du tar vare på. Nei det går ikke an tenker du kanskje, fordi skatten hennes er mye sterkere og mer verdifull enn noe annet. Er det egentlig det? Er det ikke bare at det virker sånn, fordi hun til daglig skjuler den og fordi du må kjempe så hardt for å få den?

Litt av psykologien er at vi prøver å rettferdiggjøre for oss selv at vi legger mye krefter i noe - da må det være fordi det er noe stort å kjempe for. Selv når det ikke er det, tenker vi sånn. Når vi må kjempe hardt blir vi mer fikserte på å få det til, og vi nekter å gi opp. Men det er noe som heter sunk costs... selv om det er hardt for både stolthet og prøve å få til-muskelen.

Noen som blir stuck i slike prosjekter har lært fra barndommen av at de må kjempe for kjærligheten. Andre tenker at bare de er den personen som greier å finne nøkkelen til "skattekisten", blir den personen trofast mot bare dem for alltid, slik at de slipper å miste kjærligheten. (Redsel for å bli forlatt er det grunnleggende som driver dem.) Realiteten er at selv hvis man greier å fikse sånne personer, er de akkurat like "mistbare" som andre. Kjærligheten kan ta slutt, og det er ikke sånn at de kommer til å forbli i forholdet ut av takknemlighet for prinsen som reddet dem.

Jeg har også vært som henne, og de som prøvde å fikse meg var dominerende og kontrollerende som personer. Gjelder det også deg? Hvis det var meg innlegget gjaldt, ville det ha kommet mye godt ut av å snakke om det. Har du snakket med henne om det? Da det pågikk ante jeg ikke at de jeg datet opplevde det sånn, og jeg fikk vite det først i ettertid at de følte som du gjør nå. Det var lærerikt og godt for begge parter å snakke om det.

Anonymous poster hash: b8e1a...ddc

[AnonymBruker]

AB b8e1a...ddc

Vil bare si at det kan hjelpe å virkelig elske henne. Det innebærer å ha så mye respekt for henne at hun må få rom til å gå sin egen vei, og oppriktig ønske at hun skal gjøre det som er best for seg. Det beste for henne er sannsynligvis ikke at du står over henne og presser henne til å åpne opp. Hun må lære å stå på egne ben, og det skal du med beste samvittighet kunne forlate henne for å gjøre. Se alt i et mye større perspektiv, uavhengig av hva du vil hun skal gjøre, så ser du hvor liten grunn du har til å føle at du har sviktet.

Det eneste du skal gjøre er å eventuelt snakke med henne om dette hvis du ikke allerede har gjort det, men aller viktigst se på deg selv. Er det noe med deg personlig som får deg til å prøve så hardt, og hvorfor velger du en utilgjengelig person over en tilgjengelig? Hvordan har du selv oppført deg i et forhold? Hva ville problemene dine vært hvis du var i forhold med en person som ikke ha problemer selv?

Anonymous poster hash: b8e1a...ddc

[AnonymBruker]

Og husk at kjærligheten skal gjøre deg til en bedre person, og er det noe du blir et dårligere medmenneske av er det ikke kjærlighet, men en type usunn besettelse, og på sett og vis en stor egotripp. Særlig fordi slike besettelser har en stor tendens til å gå utover andre mennesker rundt de involverte.

Anonymous poster hash: b8e1a...ddc

[AnonymBruker]

Å herregud.... Du har nettopp beskrevet hvordan det var å være med eksen, og hans forhold til alle hans andre ekser. Takk Gud og lov for at det er over...

Anonymous poster hash: d9566...70e

Ja, det er ikke sjelden den typen menn blir hektet på et redningsprosjekt de aldri helt får taket på

Anonymous poster hash: b8e1a...ddc