Hvor tidlig bør man introdusere barnet for ny kjæreste

[AnonymBruker]

For litt over et år siden møtte jeg en mann som jeg ble veldig forelsket i. Jeg har en datter på 8 år som jeg har vært alene med hele tiden og som har vært midtpunktet i livet mitt. jeg tenkte at det viktigste og mest naturlige var at datteren min så at vi var blitt glad i hverandre så fort som mulig, så hun var med oss hele tiden. Jeg ønsket så gjerne at vi alle skulle bli en familie, og etter at vi hadde kjent hverandre en måned dro jeg og min datter på ferie med kjæresten og sov i samme rom alle sammen. Kjæresten min viser hele tiden at han er glad i henne og kjøper masse ting til henne og tar oss begge med ut på mye moro.

Mange av venninnene min synes jeg gikk for fort frem, men jeg mente at dette bare var naturlig. datteren min liker heller ikke at jeg er sammen med kjæresten og at jeg lot ham nesten bo hos oss etter noen måneder. hun sier at jeg har byttet henne ut og at hun savner det gamle livet sitt.

hva skal jeg gjøre. jeg elsker denne mannen, men datteren er ikke like lykkelig og føler at han han har trengt seg inn i livet vårt og ødelegger alt. Jeg trenker noen ganger at jeg gikk for fort frem for henne. Hva mener dere? Er det ikke naturlig for barn at mamma eller pappa kan bli gla i en anenn også ?

Anonymous poster hash: d70d0...c19

[Sylvari]

Du har kjent denne mannen i ett år, mens du påtvinger datteren din å dra på ferie med han etter å ha kjent han i kun en måned og så flytte sammen etter et par måneder?

Ja, du har gått alt for fort frem, selv om du kjenner denne mannen, så har ikke datteren din fått lov å bli veldig kjent med han før han fikk en så stor rolle i livet deres.

[AnonymBruker]

Du har kjent denne mannen i ett år, mens du påtvinger datteren din å dra på ferie med han etter å ha kjent han i kun en måned og så flytte sammen etter et par måneder?

Ja, du har gått alt for fort frem, selv om du kjenner denne mannen, så har ikke datteren din fått lov å bli veldig kjent med han før han fikk en så stor rolle i livet deres.

Jeg trodde det skulle gå bra for han er så snill. Jeg synes kanskje datteren min er litt utakknemlig for han kjøper mange fine leker og ting til henne og tar osss begge med på flotte reiserog begivenheter. Datteren min sier hun trives bedre mos mormor og morfar nå, for der er alt som før. Hva skal jeg gjøre

Anonymous poster hash: d70d0...c19

[Sylvari]

Han kan være snill som dagen er lang, men din datter fikk ikke muligheten til å bli kjent med han i ett rolig tempo, så da føles det nok at han ble kastet etter henne og nesten tvunget til å like han.

Leker og reiser og dill og dall hjelper ikke, man kan ikke alltid kjøpe barns følelser.

[Britt Banditt]

Herregud. Tuller du eller? Du må jo se selv at dette ikke var så jævla smart. Det er en grunn til at det sies at man ikke bør involvere barna før det har gått seks mnd-ett år, kanskje lengre også, avhengig av ol de har gått igjennom en tøff skilsmisse osv.

Hør på datteren din, hun bør være viktigst.

[Gjest Riskjeks]

Ja, du har gått for fort frem. Jeg synes man bør være sammen noen måneder (i alle fall 5-6, litt avhengig av hvor mye man har fått vært sammen og hvor godt man har blitt kjent) før man lar kjæresten møte barna. Og å flytte sammen bør man i alle fall vente med til minst et år etter at kjæresten og barna har møtt hverandre. Dette vil jeg si er greie generelle "regler" - litt avhengig av situasjon. Som brukeren over nevner - har det vært en tøff skilsmisse for barna, foreldrene samarbeider dårlig osv bør man ta det enda roligere.

Samtidig skal jo ikke barna bestemme hvordan foreldrene skal leve. Det høres ut som om datteren din er sjalu på kjæresten din. Kanskje hun har grunn til det? Hvordan fordeler du oppmerksomheten når dere er sammen alle tre? Har du forandret deg etter at du ble sammen med denne mannen? Behandler du datteren din annerledes?

[AnonymBruker]

Jeg ville nok også brukt lenger tid på å bli "sammen" med en person, uavhengig av om jeg har barn eller ei. Mens noen dater og holder på noen uker og er kjærester på Facebook etter èn måned, venter jeg heller noen måneder til for å vite at det er "the real deal" før jeg offentliggjør det som en ny del av livet mitt.

Nå har jeg også barn, og har vært singel i halvannet år, og når jeg evt. møter en ny, vil jeg bruke god tid på å finne ut om dette er en mann jeg kan ha ett langt forhold til før jeg introduserer han for barnet mitt. Og ville definitivt ikke flyttet sammen etter èn måned..

Men over til det jeg synes du burde gjøre nå; datteren din skal stå ved din side resten av livet ditt, mens kjærester kommer og går. I og med at du selv rushet dette forholdet på datteren din, synes jeg du nå bør snakke med han om det og evt. at dere bor hver for dere en stund eller at du begynner å tilbringe mer egentid med datteren din, så hun ikke føler seg tilsidesatt og gjøre ting dere gjorde før han kom inn i bildet..
Dette kunne like gjerne skjedd med noen som brukte god tid også, at barnet ikke liker forandringen eller ikke liker den nye partneren, men da er det viktig å ta hensyn til barnet også. Er det greit for barnet at den nye partneren flytter inn?

Anonymous poster hash: 39f9c...727

[AnonymBruker]

Hei!

Du bør tenke gjennom hva du ønsker å gi barnet ditt i hverdagen. Hun er 8, snart er hun 14, deretter 18. Hun har hatt hele fokuset ditt i 8 år og må nå dele deg. Det er sårt og vanskelig!

Jeg ville flyttet fokus tilbake til datteren, skapt en stabil hjemmesituajOn igjen og begrenset kontakten i hverdagen med kjæresten. Det virker å ha gått alt for fort, iallefall for datteren din!

Når ting har stabilisert seg kan dere gradvis begynne å gjøre mer ting sammen med mannen.

Husk, de årene med din datter får du aldri igjen- de går fort og er dyrebare! Menn kommer og går- men man skal ikke føle seg strekt mellom eget barn og en kjæreste!

Brukt tiden når hun er hos far til å dyrke kjærligheten! Er der rett mann så holder det gjennom dette

Lykke til, håper det går fint med dere!

Anonymous poster hash: f4583...d6a

[AnonymBruker]

Her er det mye som tyder på at ting kom for brått og ble for voldsomt for en jente på 8 år. At du er forelsket, superbegeistret og veldig oppslukt av denne mannen, er åpenbart veldig vanskelig for henne.

Hun føler seg kanskje både utkonkurrert og i tillegg invadert med deling av soverom i ferien, innflytting og mange fellesaktiviteter med mannen involvert?

Ut fra det du skriver om at han kjøper "masse ting" til 8-åringen, og tar dere med på "mye moro", lurer jeg også litt på om din datter blir litt stresset og føler at han på veldig kort tid har overtatt litt for mye styring i hennes hjem og hennes liv.

Jeg vet ikke om det jeg skriver er riktig tenkt, og ikke vet jeg hva du/dere skal gjøre med situasjonen. Kanskje du skal kontakte familievernkontoret og ta en prat med dem, dersom dere voksne ikke selv klarer å se hva som bør gjøres og gjennomføre det.

Anonymous poster hash: 58726...a3f

[AnonymBruker]

HUff jeg kjenner til denne. Fikk plutselig en ny "mor" etter å ha møtt henne et par ganger over en måned, skulle hun plutselig flytte inn og hennes regler skulle gjelde i huset. Det var helt forferdelig å være barn og føle på at hjemmet mitt ble tatt over av en annen kvinne jeg ikke kjente. Og jeg ble usikker på om min far i det heletatt var glad i meg siden han ikke kunne ta noe hensyn til mine følelser. Vi har dessverre ikke et spesielt godt forhold den dag i dag. Jeg har vel tatt med den følelsen av å ikke være viktig for han og at han bare brydde seg om seg selv , og ikke et barn som var så usikker og avhengig av en trygg hverdag.

Anonymous poster hash: 5804a...397

[Medusa13]

Det er vel ikke så mye mer å tilføye her etter hva andre har svart. Jeg får bare veldig vondt langt inn i hjerterøttene med tanke på hvordan datteren din må føle det. Skam deg som ikke har tatt mer hensyn til hennes behov

[oslojente1980]

Jeg synes også at du gikk veldig fort frem. Har en jente på7 år og har vært alene med henne i mange år. Traff en mann i nov 2012. Han har også barn 2stk. Han og min datter traff hverandre etter 6mnd. Og en god stund etter det traff barna våre hverandre.

Det er viktig å gå rolig frem.

[AnonymBruker]

Jeg trodde det skulle gå bra for han er så snill. Jeg synes kanskje datteren min er litt utakknemlig for han kjøper mange fine leker og ting til henne og tar osss begge med på flotte reiserog begivenheter. Datteren min sier hun trives bedre mos mormor og morfar nå, for der er alt som før. Hva skal jeg gjøre

Anonymous poster hash: d70d0...c19

Barn lar seg ikke kjøpe, skjønner du, ser hun noe negativt i han som du ikke ser? Barn er veldig våkne/vare sånn. Du snakker om ting han gir deg og henne, men det er vel kjærlighet, omsorg, ærlighet som er det viktigste? Vær våken, prøv å se livet dere har med hennes øyne, Og ja, du gikk altfor fort frem.

Anonymous poster hash: 6095d...6ce

[AnonymBruker]

Jeg trodde det skulle gå bra for han er så snill. Jeg synes kanskje datteren min er litt utakknemlig for han kjøper mange fine leker og ting til henne og tar osss begge med på flotte reiserog begivenheter. Datteren min sier hun trives bedre mos mormor og morfar nå, for der er alt som før. Hva skal jeg gjøre

Anonymous poster hash: d70d0...c19

1. Barn liker rutiner. De liker at ting er som de er og de trenger tid til å vende seg til forandringer.

2. Barn lager ikke seg kjøpe av leker og ting.

3. Du er forelsket, du er begistret, du er i syvende himmel. Du har ikke tatt hensyn til din datter i denne saken og i tilegg så våger du å kalle henne utakknemlig.

4. Ja, du har kjørt alt for fort fram. Du raser avgårde i 200 km/t. Du kjører over alt på din vei, og snart kjører du over forholdet til din datter hvis du ikke skjerper deg

Anonymous poster hash: 49e9c...23d

[Tante-Sofie]

Her har du åpenbart glemt at du har valgt denne mannen, datteren din har fått ham påtvunget. Jeg synes det er ganske hårreisende å kalle en 8-åring for utakknemlig i en situasjon som dette.

[Ciara]

Du trodde det skulle gå fint "fordi mannen er så snill"? Kjære deg, det er jo ikke dét det handler om. Hva med alle tilfellene du har hørt om der det ikke går så bra mellom barn og foreldrenes nye partnere, har du trodd det skyldes at partnerne ikke har vært snille?

Det er fint at kjæresten din er snill, men du må la datteren din få tid på seg til å bli kjent med ham.

[Eplekaka]

Du har glemt at selv om du er forelsket i denne mannen, er han en fremmed som kan skape usikkerhet i barnets liv. Barnet ditt er ikke forelsket i denne mannen.

Det rette du gjør er å ta dette veldig langsomt framover. Siden du bor alene med barnet burde du gitt forholdet et par år før du lot barnet treffe mannen.

[AnonymBruker]

Du har glemt at selv om du er forelsket i denne mannen, er han en fremmed som kan skape usikkerhet i barnets liv. Barnet ditt er ikke forelsket i denne mannen.

Det rette du gjør er å ta dette veldig langsomt framover. Siden du bor alene med barnet burde du gitt forholdet et par år før du lot barnet treffe mannen.

TS her. Det er nok for sent nå. Han har blitt vant med å overnatte her hver natt og jeg vet ikke hvordan å snu. Datteren min er lei seg ja - og ønsker at vi innimellom kan finne på noe alene igjen, men det er ikke lett. Vi sitter stort sammen alene før han kommer hjem fra jobb, men hun mener at dette er for lite. Jeg har nok kansje gått for fort frem

Anonymous poster hash: d70d0...c19

[AnonymBruker]

TS her. Det er nok for sent nå. Han har blitt vant med å overnatte her hver natt og jeg vet ikke hvordan å snu. Datteren min er lei seg ja - og ønsker at vi innimellom kan finne på noe alene igjen, men det er ikke lett. Vi sitter stort sammen alene før han kommer hjem fra jobb, men hun mener at dette er for lite. Jeg har nok kansje gått for fort frem

Du er ærlig på at kjæresten din er såpass mye viktigere enn datteren din, det skal du ha. Sånne unnskyldninger hjelper jo ingenting. Dere gikk alt for fort fram ,og nå burde du være den voksne her og ta ansvar, før du ødelegger forholdet til barnet ditt.

Anonymous poster hash: 5804a...397

[Nordis]

TS her. Det er nok for sent nå. Han har blitt vant med å overnatte her hver natt og jeg vet ikke hvordan å snu. Datteren min er lei seg ja - og ønsker at vi innimellom kan finne på noe alene igjen, men det er ikke lett. Vi sitter stort sammen alene før han kommer hjem fra jobb, men hun mener at dette er for lite. Jeg har nok kansje gått for fort frem Anonymous poster hash: d70d0...c19

Hvorfor er det for sent? Hvis han er en voksen, normal mann så må det vel gå an å forklare han at dere har gått for fort fram ift datteren din? Hvis han setter pris på deg, så hører han på deg og sover hos seg selv ei god stund framover.