For en mnd siden ble jeg englemamma..

[Confusia]

..til verdens fineste, bittelille gutt.

Mandagen var jeg i fin form, glad for å være over trøttheten (viste seg å være d-vitamin mangel). Jeg og den kommende storebror var på bytur, koste oss masse. Kom hjem og gjorde alle de vanlige tingene, hentet storesøster i barnehagen, laget middag og dro på trening som vanlig.

Alt var helt fint.

Hadde ikke kjent noe særlig bevegelser fra lillle i magen, men siden jeg var i uke 19, og med morkaka på fremsiden, bekymret jeg meg ikke noe særlig for det. Torsdagen før hadde vi vært på ultralyd, og sett en sprellende, perfekt liten gutt.

Vi gikk og la oss rundt halv elleve, og mens mannen var på badet lå jeg og slappet av i senga. Mannen hadde så vidt lagt hodet på puta, da jeg merket en skremmende, og desverre, kjent følelse..

Shit, jeg blør! Ropte jeg til mannen, som kom seg opp i en fart, og fikk nappet tak i papirene med nummeret til føden.

Med skjelvende hender ringte jeg.. kjentes ut som en evighet før de tok telefonen.

Forklarte at jeg var i uke 19, og hadde begynt å blø Jordmoren i andre enden sa "ja.. vel... uke 19 ja... du burde kanskje komme inn for en sjekk?" Jeg fortalte henne om denne kjente følelsen, at jeg hadde morkakeløsning i forrige svangerskap, og at dette kjentes skremmende likt ut. Først etter 10 minutters forklaring om at nei, vi har ikke bil, og nei, en taxi tar minst 30 min før den kommer hit, og så ihvertfall 20 min til sykehuset, gikk hun med på å sende en ambulanse.

Ambulansen kom etter 15 minutter. Turen kjentes uendelig lang, og når den ene mannen (som satt bak med meg) nevnte at de ville stoppe et sted, var visst en ulykke eller noe, og de ville stoppe og sjekke noe der (!!), holdt jeg på å eksplodere!

"Ikke f**n om dere skal stoppe noe som helst sted!" brølte jeg, og mannen ringte sentralen. De kjørte rett til sykehuset.

Så fort vi kom inn på sykehuset begynnte jeg å kjenne svake smerter i ryggen. Jordmoren tok ultralyd. Ingen hjertelyd fra lille gutten min.

Etter ultralyden ble det for mye for meg. Gikk inn i en slags sjokktilstand, og husker bare biter av det som skjedde.

De prøvde å sette igang fødselen, men ingenting skjedde. Husker jeg fikk lystgass, og at jeg ble spinnvill da en jordmor sa de ville gjøre istand til spinalbedøvelse. Det neste jeg husker er at jeg fikk narkose. Lille venn skulle komme med keisersnitt.

Det neste jeg husker etter det, var at en jordmor stod over meg og sa keisersnittet var over, men at de måtte operere på nytt. Kanskje måtte de fjerne livmoren.

Inn på ny operasjonstue. Livredd når jeg fikk narkose. Fikk anestesisykepleieren til å love at de tok "røret ut av halsen" før jeg våknet.

Masse rare fragmenter etter dette. Husker jeg ikke kunne snakke, fordi "røret" fremdeles var i halsen. Skrev masse meldinger på et ark de holdt opp til meg.

Så kom en lege inn, og snakket om at han var glad jeg var så våken. Et par timer senere fjernet de "røret".

Trøtt og sløv, så jeg sovnet av ofte.

Først da mannen kom på besøk (han hadde vært hjemme med de to barna våre), fant jeg ut hva som hadde skjedd.

Blødninger som ikke ville stoppe. Keisersnitt, fulgt av reoperasjon for å stoppe blødningene. Denne operasjonen mislyktes, og ble fulgt av en tredje operasjon, og mannen hadde fått vite i telefonen at hvis ikke dette funket, var det ikke mer de kunne gjøre.

Når jeg våknet var jeg på respirator. Etter over et døgn med "åpen buk", og masse "stuffing" i magen for å suge opp blodet. Det var bare flaks at jeg overlevde.

Og der lå jeg. Istedet for det lille såret etter keisersnittet, hadde jeg nå også et 20 cm langt sår oppover magen. De neste dagene var jeg så full av smertestillene og beroligene midler at jeg sov mesteparten av tiden.

Legen kom innom etter et par dager. Jeg fikk vite at det var morkakeløsning, med store blødninger. Gutten vår var død. Og, jeg måtte for all del aldri bli gravid igjen.

Etter en uke ble jeg flyttet ut av intensiven og inn på familierommet på barsel. Dagen etter kom de inn med gutten vår.

Bitteliten, bare 212 gram, men helt perfekt. Man kunne se blodårene under den tynne huden, bortsett fra det var han akkurat som en helt vanlig baby. Bare bitte, bitte liten.

Jeg fikk ha han hos meg i to dager. Jeg dekorerte den lille kisten hans, han fikk et lite teppe, en rose, og en bamse. Prøvde desperat å gjøre det så fint som mulig for han.

Han ble gravlagt 17. februar, på en flott liten gravlund i nærheten. Til våren skal vi velge stein til han.

Storesøster og storebror la roser på kisten hans.

Selv om vi bare fikk se han en kort stund, har han gjort enorme intrykk på oss.

Vår elskede lille englegutt.

Vi kommer altid til å savne ham, og tenke på ham.

Vi har alltid ønsket oss en stor familie, så har timer hos leger og spesialister for å prøve å finne ut mer. Kanskje blir det aldri fler barn.. den tanken gnager på meg konstant. Dobbel sorg, både over gutten vi mistet, og at vi sannsynligvis ikke får fler heller.

Fingrene forbir krysset for at vi får oppmuntrende svar fra legene. Må prøve å tenke positivt.

Mamma elsker deg, lille E. Forhåpentligvis er du sammen med mormor og morfar nå. De passer på deg til vi møtes igjen.

[absinthia]

Klem til deg! Ønsker dere alt godt.

[Stinelin]

Så fælt! Klem til deg.

[AnonymBruker]

Utrolig sterkt å lese, og så absurd å tenke på hvor fort livet kan snus på hodet. Ta vare på hverandre, ønsker dere alt godt

Anonymous poster hash: 2f050...687

[Chia]

Herregud for en skremmende opplevelse!

Takk og lov at du overlevde

[Mary Poppins]

Så utrolig trist! Håper dere får gode nyheter av legene etterhvert.

[AnonymBruker]

Sterk historie. :-(

Ønsker deg og dere alt godt.

Anonymous poster hash: 7d725...da5

[Sjokoladenøtt]

Noe så grusomt

Ønsker dere alt godt.. sender deg en klem!

[Sugerøret]

Kondolerer ,for en tøff tid du (dere) har vært igjennom. Ta vare på hverandre

Har englebarn selv

[Amy2014]

Dette var sterkt. Kondolerer. Tårene renner nå, at flere må oppleve dette er helt forferdelig. Vi mistet gutten vår i fjor, så de følelsene og det du går gjennom er dessverre så alt for kjent. Stor klem til deg

[AnonymBruker]

Så forferdelig! Men jeg håper virkelig du ikke tar sjansen på å bli gravid igjen, og heller fokuserer på de to barna du allerede har. Som trenger mammaen sin. Det er mye viktigere enn å få flere barn! Selv om jeg skjønner at sorgen er stor, både over taper av gutten og at dere ikke vil bli en større familie.

Anonymous poster hash: 6ddef...5a2

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye!

Utrolig trist at du mistet babyen din!

Jeg synes det er litt vanskelig å gi respons til deg i en slik sårbar situasjon.

Da jeg begynte å lese innlegget ditt, hadde jeg det for meg at du var førstegangs-gravid, og nå fikk beskjeden om at du mest sannsynlig ikke ville få barn i det hele tatt, og at du nesten mistet livet selv.

Men videre kom det frem at du allerede hadde en nydelig gutt og jente.

Så det beste rådet jeg vil komme med, er å prøve å fokusere på de to du allerede har, og som trenger deg. Å være sterkest mulig for dem, og å ikke sette deg selv i noen risiko ovenfor dem og mannen din, etter som du skriver at legen ganske sterkt uttalte "Legen kom innom etter et par dager. Og, jeg måtte for all del aldri bli gravid igjen."

Ser du skriver at dere allerede har vært hos spesialister osv, og at du gjerne ville hatt en stor familie.

Men livet blir sjeldent akkurat som vi vil, og flere kan ikke få ett barn engang. Så du er jo egentlig heldig som alt har to. Kan ikke det være nok da? Hva sier familien din / mannen din til at du vil utsette deg for dette igjen?

Eventuelt adoptere / være fosterhjem..

Anonymous poster hash: d007b...0b2

[Confusia]

Tusen takk for alle flotte svar!

Siste Anoym: Det var beskjeden jeg fikk fra kirurgen som opererte meg sist. Har ikke vært hos noen andre leger/spesialister siden. Selvfølgelig vil jeg ikke tenke på å bli gravid dersom det viser seg at risikoen blir for stor, men det er alltid greit å høre med mer enn kun 1 lege.. Har oppfølgingstime om ca 2 uker, så får forhåpentligvis vite mer da.

De to små jeg allerede har, er mine to lyspunkter om dagen. Vet ikke hvordan jeg skulle kommet meg igjennom dette om jeg ikke hadde dem. Mannen min har veldig likt synspunkt som meg, å finne ut så mye som mulig om hva som skjedde, hvorfor, og hva som evt kan skje om jeg blir gravid igjen. Så langt vet jeg kun det mannen min har fortalt meg, siden jeg ikke har fått snakket med alle kirurgene og de som var involvert enda.

Fosterhjem/adopsjon er alltids en mulighet. Jeg er veldig åpen for dette (med tiden), men mannen er mer skeptisk.

[jente_M]

Kondolerer virkelig med tapet.

Ikke bare mistet du et dyrbart barn, men i tillegg med slike dramatiske omstendigheter.

Ord blir fattige når man konfronteres med slike ting.

Etter hva jeg lester så er jeg ikke i tvil om at du elsket din lille sønn, vær stolt over at du klarte å pynte opp kisten hans. Selv barn som aldri fikk leve i denne verden, trenger litt fra mamman og pappan sin. Høres jo ut som om dere har gitt det til han.

Vet det er kort tid siden dette hendte, men jeg kan si med hånden på hjerte (og dessverre egenerfaring), det vil bli lettere med tiden. Sorgen vil aldri bli borte. Men den vil bli lettere å leve med, selv om det kan ta tid. Når du i tillegg får så alvorlige beskjeder (på noe som virker som en meget usympatisk måte). Så kan sorgen virke enda tøffere å håntere.

Forsøk å ta en et lite skritt om gangen, 1 dag, 1 time, 1 minutt.

Ellers så vil jeg anbefale en forening som heter landsforeningen uventet barnedød (www.lub.no) og det lukkete forumet englesiden (www.englesiden.no/forum). Der er det flere som har opplevd det utenkelige og det er et forum hvor du møter mye støtte.

[Kaizerr]

Kondolerer!

[Birdo]

[Crobern]

[AnonymBruker]

<3

Anonymous poster hash: 67ff2...402

[Glad_laks]

Stor og varm klem til deg! Ble englemamma selv til en alt for liten gutt for en måned siden... Var nesten 5 mnd på vei, så vet godt hvor vondt det er. Vi skal komme oss gjennom det! <3

[Mallimor]

Kondolerer <3 Sterk historie å lese!! Stor klem til deg