jeg er 16 år, og har null respekt for Pappa

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har mistet respekten for min egen far. Er ikke det litt rart? Jeg har hatt skilte foreldre siden jeg var 3/4 år, Og har vært hos mamma mest av uken, og pappa resten. De gangene jeg var hos pappa var han nesten alltid full. Enten det var helg eller ukedag. Men jeg har under hele tiden synes det var normalt. Nå når jeg tenker tilbake på det så kan jeg ikke fatte at jeg trodde det var normalt at foreldre skulle være sånn. Jeg føler meg skikkelig dum, og på en måte lurt. Siden han har ikke fortalt meg at det ikke er normalt, og mamma visste ikke at det var så gale. Men nå vil jeg ikke være hos han lenger. Han snakker med meg som om alt er normalt. Men det er det ikke. Etter at jeg tok han i å røyke hasj (som jeg senere fant ut at han har vært avhengig av hele sitt voksne liv) har jeg bare synes at han er en svak, patetisk taper. Og jeg har lovet meg selv å aldri bli som han.

Det som også sårer meg veldig er at han har veldig dårlig økonomi. Det har hendt flere ganger at han ikke har hatt råd til mat, og moren min eller bestemor har måttet gi han penger. Det har også skjedd ofte i helgene at han har gitt meg og søstrene mine penger til mat, mens han har gått ut. Vi trodde at det var for å være snill, men har nå insett at det er fordi han ikke bryr seg, og heller vil være ute på byen enn å være med oss. Jeg og stesøsteren min deler rom, og han legger alt verktøyet sitt der. Dvs sånn rund motorsag- ting, spikere, planker osv.

Huset hans (blant annet rommet vårt) ser skikkelig fattig og ekkelt ut. Jeg har aldri hatt noen venner med hjem der. Kun min aller beste venninne. Og jeg har bodd der i snart 13 år. Jeg er flau av han, og huset, og prøver å sette opp en falsk fasade om at jeg har det bra hos han.

Det er mange år siden vi har vært på ferie sammen med han. Han har nemlig ikke råd til å reise på ferie med oss. Det har han ikke hatt på mange år. Men nå som han plutselig har fått seg dame, så tar han hun ofte med ut og spiser på resturang, og de dro på ferie sammen til syden rett før jul. Og han hadde ikke råd til en skikkelig julegave til meg... Nå vet jeg at han ikke er glad i meg... Jeg har dårlig nok selvtillit fra før, men nå føler jeg meg skikkelig uønsket og usikker på meg selv.

Mamma og min biologiske søster har ikke hatt kontakt med han på over et halvt år.

- Hva bør jeg gjøre? -Vil snakke med noen, men vet ikke hvem, tør ikke å gå til psykolog. Jeg er veldig fortvilet og forvirra

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøster på skolen eller eventuelt oppsøk helsestasjon for ungdom. Det er gratis og du trenger ikke gå gjennom fastlege. Blir heller ikke skrevet i noen journal, så det er veldig greit.

Du kan og snakke med kontaktlærer om du ønsker det.

Anonymous poster hash: 373f1...458

[Luckiness]

Jeg tror faktisk faren din kan ha godt av å snakke med noen. Kanskje han sliter etter skilsmissen (mtp alkoholproblemer)? Kanskje synes han det er vanskelig å forholde seg til dere når dere er hos han? Siden han ikke ser dere hele uken, slik som før...Kanskje han prøver å "stikke vekk" fra hverdagen og tanker ved å drikke og gå ut?
Han kan nok trenge noen å snakke med. Jeg tviler på at han innerst inne vil ha det slik. Men kanskje han ikke vet hvordan han skal få kontroll over livet sitt igjen.

Om du tør og ønsker, så kan du prøve å sette deg ned med han å fortelle han at du ikke liker hvordan han har blitt. Og forsøke å fortelle at han burde søke hjelp, snakke med noen. Eller kanskje du kan få hjelp av helsesøster på skolen? Kanskje h*n kan ha dere begge på et "møte" hvor dere kan snakke om diverse problemer som dere har hjemme og anbefale din far å snakke med noen.

Samtidig som han bør snakke med noen, så bør du også det. Få snakket om hvordan du har det, situasjoner hjemme hos din far du ikke liker (alkohol, at han går ut isteden for å være med dere, at du dermed har mistet respekten for han). Kanskje du kan snakke med helsesøsteren på skolen din? Det er gjerne ikke like "skremmende" som å snakke med en psykolog. Helsesøsteren kan nok henvise deg til psykolog (skolepsykolog), dersom du ønsker det senere.

Endret 6. mars 2014 av Luckiness

[Betasuppe]

Kutt kontakten med han. Kommer moren din med så mye som et hint om at du burde besøke han, så melder du begge til barnevernet. Lykke til!

[Mortifera]

Du burde snakke med noen om dette! Helsesøster, en lærer eller noen andre som du tror kan hjelpe deg!

Høres ut som pappaen din har alkoholproblemer og trenger hjelp.

Det er veldig trist at det er du som barn som skal måtte ordne opp i dette, jeg synes ikke at noen barn skal måtte leve under sånne forhold. Håper det ordner seg, du må få snakket med noen om dette

[AnonymBruker]

Kutt kontakten med han. Kommer moren din med så mye som et hint om at du burde besøke han, så melder du begge til barnevernet. Lykke til!

ts her

Moren min har lenge sagt at hun ikke liker at jeg er der. Hun har mange ganger sagt at jeg bestemmer selv om jeg vil være hos han. Hun er en veldig god mor, som trøster meg og støtter meg. Og hun har ikke kontakt med han lengre sier hun.

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

[Betasuppe]

ts her

Moren min har lenge sagt at hun ikke liker at jeg er der. Hun har mange ganger sagt at jeg bestemmer selv om jeg vil være hos han. Hun er en veldig god mor, som trøster meg og støtter meg. Og hun har ikke kontakt med han lengre sier hun.

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

Godt å høre!

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk faren din kan ha godt av å snakke med noen. Kanskje han sliter etter skilsmissen (mtp alkoholproblemer)? Kanskje synes han det er vanskelig å forholde seg til dere når dere er hos han? Siden han ikke ser dere hele uken, slik som før...Kanskje han prøver å "stikke vekk" fra hverdagen og tanker ved å drikke og gå ut?

Han kan nok trenge noen å snakke med. Jeg tviler på at han innerst inne vil ha det slik. Men kanskje han ikke vet hvordan han skal få kontroll over livet sitt igjen.

Om du tør og ønsker, så kan du prøve å sette deg ned med han å fortelle han at du ikke liker hvordan han har blitt. Og forsøke å fortelle at han burde søke hjelp, snakke med noen. Eller kanskje du kan få hjelp av helsesøster på skolen? Kanskje h*n kan ha dere begge på et "møte" hvor dere kan snakke om diverse problemer som dere har hjemme og anbefale din far å snakke med noen.

Samtidig som han bør snakke med noen, så bør du også det. Få snakket om hvordan du har det, situasjoner hjemme hos din far du ikke liker (alkohol, at han går ut isteden for å være med dere, at du dermed har mistet respekten for han). Kanskje du kan snakke med helsesøsteren på skolen din? Det er gjerne ikke like "skremmende" som å snakke med en psykolog. Helsesøsteren kan nok henvise deg til psykolog (skolepsykolog), dersom du ønsker det senere.

Men han har alltid hatt alkohol og hasj problemer. Siden lenge før jeg ble født, så det har ikke noe med skilsmissen å gjøre. Han fant nettopp ut at han har en sykdom som heter bipolar lidelse (?) jeg vet ikke så mye om hva dette innebærer...

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

[Betasuppe]

Men han har alltid hatt alkohol og hasj problemer. Siden lenge før jeg ble født, så det har ikke noe med skilsmissen å gjøre. Han fant nettopp ut at han har en sykdom som heter bipolar lidelse (?) jeg vet ikke så mye om hva dette innebærer...

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

Det betyr at han har frikort til å oppføre seg som en idiot. Det beste for deg er å holde seg langt unna og kutte kontakten 100%. Snakker av erfaring.

[AnonymBruker]

Det betyr at han har frikort til å oppføre seg som en idiot. Det beste for deg er å holde seg langt unna og kutte kontakten 100%. Snakker av erfaring.

ts

Ja, det er det mamma også sier. Kjenner jeg er skikkelig lei av han nå...

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

[Gjest Gjest]

Jeg ville ha kuttet ut samvær hvis jeg var TS.

[AnonymBruker]

Det er fryktelig trist. Men sannsynligvis trenger han hjelp og støtte. Det er ikke nødvendigvis ditt ansvar, og jeg skjønner du er skuffet og sint på han. Men man har bare en pappa, og innerst inne er han nok utrolig glad i deg. Snakk med noen voksne om å skaffe han hjelp.

Anonymous poster hash: 4f222...73e

[AnonymBruker]

Ha respekt for foreldrene dine ette

R alt dem har jort

Anonymous poster hash: 91681...59d

[ms.mini]

Jeg har gått gjennom det samme som deg, TS. Oppvokst med en pappa som er alkoholavhengig, og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver.

Jeg synes du skal snakke med noen om det. Er viktig å ikke gå rundt og holde slikt inni seg. Har du et godt forhold til moren din? Kan du snakke med henne? Helsesøster på skolen kan du også snakke med, eller helsestasjon for ungdom som noen her nevnte. Det er helt gratis, og dem har taushetsplikt. Det samme har en psykolog, som kan være greit for deg å snakke med.

Jeg gikk til psykolog en stund, og det var veldig godt å bare kunne slippe alle tanker ut der. I tillegg får du råd og hjelp til å forstå deg selv bedre. Hvorfor du føler det slik du gjør osv.

Vet pappaen din at alkoholproblemet hans plager deg? Eventuelt, hva sier han? Høres ut som han trenger hjelp, men ser han ikke selv at han har et problem, er det dessverre ofte vanskeligere.

Snakk med noen, TS. Skjønner at du er tøft, men du kan ikke gå med dette inni deg. Er ikke bra, og da snakker jeg av erfaring.

Lykke til Også må du gjerne sende meg en pm om du vil.

Endret 7. mars 2014 av ms.mini

[Lilla-damen]

Man trenger ikke like sin egen familie, selv om det er det som er normalen.
Vi velger ikke hvem vi får som foreldre, besteforeldre eller søsken.
Det eneste vi velger selv er den vi vil leve livet vårt sammen med - resten får man på kjøpet.

Du trenger ikke like din egen far, det er lov å ikke gjøre det. Du har ikke valgt han som far, du fikk han utdelt. Derfor er du i din fulle rett til å velge han bort fra livet ditt når han ikke gjør livet ditt bra.

Jeg heier på deg!

Endret 7. mars 2014 av Lilla-damen

[AnonymBruker]

Men han har alltid hatt alkohol og hasj problemer. Siden lenge før jeg ble født, så det har ikke noe med skilsmissen å gjøre. Han fant nettopp ut at han har en sykdom som heter bipolar lidelse (?) jeg vet ikke så mye om hva dette innebærer...

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

Om han har bipolar lidelse så håper jeg har fått tilbud om medisiner. Noen mennesker med bipolar lidelse, eller andre diagnoser som f.eks ADHD, vil ikke ta medisiner og begynner heller å "medisinere" seg selv med alkohol eller stoff. Det er selvsagt ikke lurt, fordi det ofte skaper problemer. Grunnen til at de medisinerer seg selv, er at de prøver å holde sykdommen i sjakk på den måten. Om dette er tilfelle for faren din vet jeg jo ikke, men det kan kanskje hjelpe å vite at hans problemer med alkohol og hasj kan være utløst av en sykdom han strever med. Han er sikkert glad i deg og fortvilet innerst inne over at han roter til livet sitt og sitt forhold til de nærmeste.

Synes, som de over, at du bør snakke med helsesøster på skolen din om dette. Hun/han har taushetsplikt, du trenger ikke "bestille time" - bare å banke på døra.

Lykke til

Anonymous poster hash: 2c940...c7c

[AnonymBruker]

Men han har alltid hatt alkohol og hasj problemer. Siden lenge før jeg ble født, så det har ikke noe med skilsmissen å gjøre. Han fant nettopp ut at han har en sykdom som heter bipolar lidelse (?) jeg vet ikke så mye om hva dette innebærer...

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

Be helsesøster forklare diagnosen for deg sånn at du skjønner mer om hvordan den arter seg. Kort fortalt så kan han svinge mellom perioder hvor han er deprimert (og da prøver å drikke bort depresjonen) og perioder der han er mer aktiv og kanskje gjør ting han siden angrer på (det var den ekstreme kortversjonen.

Anonymous poster hash: 2c940...c7c

[Luckiness]

Men han har alltid hatt alkohol og hasj problemer. Siden lenge før jeg ble født, så det har ikke noe med skilsmissen å gjøre. Han fant nettopp ut at han har en sykdom som heter bipolar lidelse (?) jeg vet ikke så mye om hva dette innebærer...

Anonymous poster hash: 86cc9...c1d

Ahh, så lenge dette har pågått lenge, så er det vel liten sannynlighet at det hjelper å få noen til å prate med ham. Men dersom du synes det er ubehagelig å være hos han, så synes jeg du skal være hos din mor. Kanskje hun kan få full omsorgsrett? (jeg har null peiling på omsorgsrett, så vet ikke om man kan endre omsorgsretten i senere tid). I hvertfall bør du bo hos din mor dersom det føles best for deg

[AnonymBruker]

Det betyr at han har frikort til å oppføre seg som en idiot. Det beste for deg er å holde seg langt unna og kutte kontakten 100%. Snakker av erfaring.

For noe bullshit.

Anonymous poster hash: 2c940...c7c

[Monstrum]

Helsesøster på skolen, kunne du tenke deg å prate litt med henne ts?

Hun har taushetsplikt, så hun har ikke lov å fortelle det dere snakker om til noen andre. Hun er ikke det samme som en psykolog, men hun møter mange ungdommer, og er veldig god å snakke med. Hun kan oså forklare deg litt nærmere hva det betyr å ha bipolar lidelse.

Moren din høres veldig grei ut, og hvis hun sier du ikke trenger å besøke faren din, så trenger du ikke det. Forstår at det kan føles som det er din "plikt", men det er det heller ikke. Det er aldri barns plikt at foreldrene skal oppføre seg. Pappen din har det nok veldig vanskelig, men det er ikke du og søsteren din som har ansvar for han. Ikke dra dit hvis du ikke vil, snakk mye med moren dim om hvordan du føler og tenker om han. Og igjen - jeg vil anbefale deg å snakke med helsesøster på skolen, det er ikke noe forpliktende greier.

Lykke til - og ta vare på deg selv