Er det noe vits i dette forholdet..?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en helt grusom kjærlighetssorg i 1 års tid. Har helt sinnsyke tvangstanker om exen og nye dama hans. Nå begynner det sakte men sikkert å gå litt over, mye pga psykolog og antidepressiva. Jeg har følt meg veldig ødelagt siden jeg hadde sånn kjærlighetssorg og ikke vært meg selv.

Av en eller annen grunn har jeg fått meg en ny fyr å date. Jeg skjønner ikke hva han ser i meg. Har ikke fortalt så mye om alle mine issues men han vet jeg ikke stoler på menn så lett. Han er en kjekk og hyggelig kar, rolig, trygg på seg selv og vi har det veldig hyggelig sammen. Men jeg er LIVREDD for å bli dumpet igjen. Det er det mest ydmykende jeg har opplevd ever. Derfor gidder jeg ikke la han nye møte vennene mine eller forteller særlig mye om meg selv, siden jeg tenker det blir garantert slutt uansett.

Er jeg rar som tenker sånn? Jeg blir skeptisk når jeg møter en mann som er så snill og god mot meg. Jeg tenker at alle menn er sånn i begynnelsen før de er utro og stikker av. Jeg skjønner virkelig ikke hva han ser i meg. Og jeg vet ikke om jeg noensinne tør å forelske meg i noen igjen, er så redd for å bli såret.

Trenger bare å lufte mine tanker, skal møte han til helgen og er litt stresset. Blir så bevisst på at jeg ikke skal si noe særlig om meg selv mest mulig kald. Ene dagen tenker jeg at jeg vil satse på han, andre dagen får jeg noia og har lyst å dumpe han før han dumper meg

Takk til dere som har noen råd...

Mvh TS Therese

Anonymous poster hash: efc73...7d7

[Gjest constance90]

Jeg kan si deg en ting. Hvis du ikke åpner deg opp, hvis du ikke deler ting og hvis du ikke vil vise deg sammen med han så kommer han til å dumpe deg tilslutt. Kjærlighetssorg er kjipt men hvis man vil videre så må man faktisk glemme ting.

Hvis du vil ha han som kjæreste så må du "skjerpe deg". Del ting eller sitt der alene.

C.S.Lewis sier det fint

http://imgur.com/GGKoEX4

[AnonymBruker]

Jeg ville vel fortsatt prosessen med å komme over eksen, før jeg blandet meg opp i noe med en ny.

Men du kan jo ta det ekstremt rolig med han andre, hvis dere virkelig liker hverandre.

Anonymous poster hash: 6e03c...e7c

[AnonymBruker]

Jeg ville vel fortsatt prosessen med å komme over eksen, før jeg blandet meg opp i noe med en ny.

Men du kan jo ta det ekstremt rolig med han andre, hvis dere virkelig liker hverandre.

Anonymous poster hash: 6e03c...e7c

Ja, det er nok lurest. Han nye er veldig snill da, respekterer at jeg vil ha alenetid og presser meg ikke til noe som helst. Han har sagt at han likte meg med en gang vi møttes, og at han bare vil bli bedre kjent med meg og se hva som skjer. Jeg blir jo ikke noe yngre heller, vil jo ha familie og sånt så jeg får bare ta ting i mitt tempo.

Men er slitsomt å hele tiden tenke at han kommer til å dumpe meg. Det er jo det jeg er vant til, psykopatiske og utro menn som behandler meg som dritt og stikker av. Jeg er seriøst ikke vant til snille menn!

Anonymous poster hash: efc73...7d7

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[AnonymBruker]

Det er jo det jeg er vant til, psykopatiske og utro menn som behandler meg som dritt og stikker av. Jeg er seriøst ikke vant til snille menn!

Anonymous poster hash: efc73...7d7

Det er et mønster det skal litt til å bryte.. Man bør være "hel" selv, for å kunne fungere med en annen person. Jeg ville fortsatt hos psykolog, prøvd å komme til bunns i ting, og forhåpentligvis beholdt denne nye snille fyren.

Sikkert et eller annet i barndommen din og forholdet til foreldrene dine, som bør tas tak i.

Anonymous poster hash: 6e03c...e7c

[Vill]

Hei, Therese! Eg hadde - og har framleis mine "issues". Eg har måtte jobbe mykje med meg sjølv etter mine ekser som eg referer til som psycho, ego og homo. Sååå eg har bomma godt tidligare Då eg traff sambuaren min kunne eg ikkje forstå at HAN likte meg. HAN er jo så snill, smart, omtenksom og perfekt. Eg går faktisk på eit kurs/gruppeterapi no, og i dag måtte eg konfrontere den overbevisningen eg har om at han fortjener bedre. Eg er verdifull! Då psykologen gjekk bort til meg og sa "du er verdifull", begynte eg å grine. Så sa psykologen at det faktisk er ganske frekt overfor min sambuer å tenke sånn. Då seie eg jo at han er heilt idiot som ikkje klarer å se at eg er null verdt. Hans vurderingsevne er jo heilt udugelig hehe.

Eg hadde forresten bestemt meg for å vere singel sinnsjukt lenge då eg plutselig traff mannen i mitt liv. Eg var jo såå lei menn. Men så kom han. Han veit alle mine innerste tanker, issues, mi historie.. Det tok meg lang tid før eg klarte å sende han ei melding uten å vere redd for at eg maste eller var påtrengande. Eg forklarte til han at eg har vore i eit kontrollerande forhold med ein sjalusi mann, og at eg er livredd for å kvele han i forholdet slik eg vart kvelt sjølv.

Kanskje du etterkvart tør å åpne deg litt for denne snille mannen? Ingen kan garantere at dette er den rette eller at du aldri vil bli såra igjen. Men gir du han ingen sjanse, så finner du det heller ikkje ut. Det kan hende du går glipp av ein skikkelig bra mann Du beskriver han som ein mann som forstår og ikkje presser deg. Kanskje han til og med kan hjelpe viss du gir han muligheten?

Eg synes det er så bra at du går til psykolog og har turt å få hjelp Det er ikkje bare bare å ta det steget heller.

Det høres ut som denne mannen liker deg! Og sjølv om vi kan tenke sjølvdestruktive tanker og ikkje alltid forstår det, så er vi verdifull! DU er verdifull! DU har mange gode egenskaper, og denne mannen ser det. Han ser det nok bedre enn du gjør sjølv akkurat no.

Stor klem

[AnonymBruker]

Ah, dette var trist lesning Therese. Prosjektet ditt er ment to fail! Jeg kjenner så altfor godt den jenten du beskriver her. Å som jeg elsket henne, å som jeg gikk gjennom ild for henne, jeg gjorde alt jeg bare kunne. Men møtte veggen hver eneste gang.

Hun her hadde gjort det til en sannhet om at alle menn var ”onde”, ingen var til å stole på, alle var utro. Så heldig var jeg å bli helt ødelagt av forelskelse i henne som nummer 3 i rekken. De to første var begge utro mot henne – og jeg ble da selvsagt behandlet som om jeg også kom eller hadde vært utro. Hun var en festning hva gjaldt hennes følelser og tanker. Hun var så usikker og utrygg på meg, noe som var utrolig vondt å bære. Det er en forferdelig følelse å gjøre alt du tror er riktig, gjøre alt for å få partneren din til å se hvor høyt hun/han er elsket – når det bare blir galt uansett :/ Forholdet vårt var nok dømt nor og ned helt fra starten av, da hun hele veien har vist den holdningen du forteller om her: ”Det kommer garantert til å bli slutt uansett”. Det var synd, for hun skulle jeg gjerne ha giftet meg med, skulle gjerne delt resten av livet med henne. Men hverdagen ble altså for vond og smertefull. Jeg kommer nok til å elske denne jenten for alltid, men nå krysser jeg bare fingrene for at hun finner lykken med hennes nye kjæreste. Håper virkelig at han får henne til å åpne seg, vinner hennes tillit. Og selvsagt, at han er en bra kar (som meg), som kun vil henne alt godt J

Rådet jeg har til deg er: Ikke gå inn i noe forhold om du ikke er i stand til å gå inn i det 100%. Jeg skulle veldig gjerne sluppet dette forholdet. Jeg skulle veldig gjerne møtt henne når hun var klar for oss

Anonymous poster hash: a2271...930

[StellinaX]

Jeg blir etter all sannsynligvis bedratt om dagen selv. Samlivsbrudd med barn i bildet først, så dette. Man setter opp guarden, det blir ikke lett å en dag skulle åpne opp og gi en bit av hjertet mitt til en ny mann.

Men- jeg føler ikk at jeg fortjener dette som skjer nå. Jeg føler at han bæsjer på leggen. Jeg føler jeg er for bra for å bli behandlet sånn her. Og jeg er fast bestemt på å take a leap når jeg en dag møter en mann jeg tror jeg kan ha det bra sammen med. Den utro (?) saken jeg er med nå, skal IKKE få ødelegge mer enn han allerede har gjort. Det føles tungt til tider å virkelig TRO på kjærligheten når man kræsjer gang etter gang. Men alle menn er ikke søppel, man må ikke tillate seg å tenke at det er slik.

Gi det litt tid...det skal jeg. Få ut gørra på en eller annen måte. Men ikke tillat det selv å tenke at den godheten du møter i en mann ikke er sann pga tidligere drittsekker du har vært involvert med. Da har du tapt på forhånd.

Tro meg, jeg vet det er vanskelig...jeg står med hodet og ræva i skit selv akkurat nå, å tro på kjærligheten er ikke lett. Men den finnes, og livet er etter min mening for kort til at man skal bruke tid på å holde tilbake av frykt for å brenne seg. Altså, når man har truffet noen man har det bra sammen med.

Og fuck alle drittsekker (menn som damer) som pisser på tilliten og integriteten til andre mennesker. Det er slemt gjort, rett og slett. Men ikke søren om disse drittsekkene skal få ta mer enn de allerede har gjort. De skal ikke få frarøve oss muligheten til å få det bra i femtiden. Det er de rett og slett ikke verdt!

[Egutt]

Alt eller ingenting! Med den innstillingen så ødelegger du for din og din partners potensielle lykke. Prøv å rasjonalisere hele problemstillingen på en annen måte enn du allerede har. Frykten du bærer på er jo rasjonell i seg selv, men samtidig mener vel du at han ikke har noe å frykte fra din side? Riktig? Veldig sannsynlig er det at han tenker på samme måte. Han er også redd for å bli såret, men samtidig tenker han nok at du ikke har noe å frykte i forhold til ham. Kjærligheten er et farlig spill hvor man har store sjanser for å tape, men gevinsten om man skulle vinne er så uendelig stor. Om man ikke klarer å se det, er man ikke villig til å gå for seier - så er man heller ikke klar for å spille. Da bør man heller "trene" seg selv opp og bygge seg selv sterk slik at man kan tåle et potensielt tap, men allikevel gå for premien. Kjærligheten er et toveis samspill, og da må begge parter delta for at det skal gå

[minister-mio]

Ikke gi slipp på denne fyren fordi en annen såret deg. Du er brent og jeg forstår det er skummelt, men gi han en sjanse

[AnonymBruker]

Svaret på overskriften din vet du nok allerede selv. Hva forventer du av kjæresten din? Kan han forvente det samme fra deg? Hvilket forhold vil du egentlig ha? Er du i det hele tatt klar for et forhold? Jeg ville ikke dratt forholdet for langt om du vet med deg selv at du ikke klarer på nåværende tidspunkt å være i forholdet med hele deg selv. Men det trenger ikke å bety at man må kutte båndet mellom dere. Kanskje hadde det vært en god ide å bli skikkelig gode venner først? Få felles venner, felles hobbyer osv. Slik at tryggheten på hverandre faller naturlig. Å gå for fort frem har nok ødelagt mange forhold, få grunnlaget på plass først

Anonymous poster hash: a2271...930