Seriemonogami?

[Gjest Anonymous]

Er det livslange kjærlighetsforholdet en illusjon?

Opplever at det nå er vanlig å ha 3-4 langvarige forhold i løpet av livet. Ser at menneskene rundt meg er sammen i 5-15 år, før de avslutter forholdet og går inn i et nytt langvarig forhold. Har selv et 15 år langt forhold bak meg. Min eksmann forelsket seg i en kvinne på nettet for noen år siden. Vi hadde vært sammen siden jeg var i tenårene. Jeg har vært i et "nytt" forhold i 2 år.Vi elsker hverandre og har det veldig godt sammen, men våger ikke å planlegge fremtiden eller å håpe på at vi blir gamle sammen. Mange tror nok at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, og gjerdet er mye lavere enn i "gamledager"!

Ser av og til gamle ektepar på sykehjemmet. De har vært sammen siden tenårene, og aldri hatt andre partnere. De sender hverandre fortsatt varme forelskede blikk, holder hverandre i hendene, viser omsorg og kjærlighet for hverandre. Jeg tror en felles fortid gir trygghet og mental nærhet. Gir styrke i forholdet og en gjensidig positiv "forpliktelse". Et oppriktig ønske om å være der for hverandre uansett hva som skjer. Personlig tror jeg vi vil se langt færre av disse forholdene i fremtiden.

[Gjest Fighter]

Jeg tror nok ikke den livslange kjærligheten er en illusjon, men at folk ¨lettere går inn i forhold uten tanke på fremtiden. Jeg tror flere bruker lenger tid på å finne en livspartner nå enn tidligere, men ikke at livslang kjærlighet finnes.

Det kommer selvfølgelig an på hva du definerer livslang kjærlighet som også. Gjennomsnittsalderen for ekteskapsinngåelse blir stadig høyere, så det er kanskje ikke så vanlig at folk finner livspartneren sin i tenårene lenger. Så hvis du mener fra tenårene med livslang, så er kanskje ikke det så vanlig. Men hvis du definerer livslang kjærlighet som kjærlighet for resten av livet tror jeg absolutt ikke det er på vei ut.

Jeg har selv nettopp gifta meg med mannen jeg har tenkt til å være sammen med resten av livet.

[Gjest Hillary..]

Jeg har sett eksempler på folk som har strevd seg igjennom meget vanskelig perioder hvor de trodde de måtte skilles. De gikk gjennom ilden og kom ut i den andre enden med en helt annen følelse. Nå opplever de forholdet som rikere, dypere og er de er lykkelige sammen. Snart 40 års bryllupsdag.

Det må være bedre enn å være sammen med mange...

[Gjest Jepp, det er en illusjon]

Til gjests spørsmål: ja det er en illusjon.

Jeg synes vi burde skåne jente-barna våre fra teite eventyr med prinsesser og prinser osv. fordi slik er ikke livet. Stakars tenåringsjenter drømmer om prinsen sin...så må de gjennom mange smertelige erfaringer som viser at slikt ikke er sant.

Hvorfor ikke bare lære barna med en gang at livslang kjærlighet er noe ordentlig tull? Så slipper de alt det bråket.

Folk i dag tar en dag om ganger og vil ikke forplikte seg.

Hilsen singel kvinnelig kyniker på 30 som aldri vil ha barn eller gifte seg.

[Gjest Anonymous]

Min tenåringsdatter og hennes venninner har i sin barndom hørt mange eventyr om prinser og prinsesser. Likevel har de ingen tro på livslang kjærlighet. De vil aldri gifte seg. De vil aldri ha barn. De sikter mot karriere, reiser, morsomme opplevelser, bolig og interiør mm. Mann og barn er ikke en del av deres fremtidsdrømmer. Disse jentene har kun korte, overfladiske forhold eller guttevenner. De trekker seg hvis gutten viser "for mye" interesse. De er ikke interessert i seriøse forhold. Holdningene til den store evigvarende kjærligheten har forandret seg totalt fra jeg og mine venninner var på samme alder for ca 20 år siden. Hvorfor???

[Gjest Muslingen]

Jeg tror på den livsvarige kjærligheten. Men den kommer ikke av seg selv. Man må ha et felles mål, nemlig å få det gode forholdet til å vare. Og det er det visst ikke mange idag som gidder.... Det krever tross alt en del av et menneske.

[Gjest Nefertiti]

Hvis begge i et forhold tror på livsvarig kjærlighet så finnes den. Er det bare en av partene som tror på den så kommer det ikke til å skje.

Begge må ha samme verdigrunnlag og holdning til livet.

Selv tror jeg på livsvarig kjærlighet.

Som den kvinnelige kynikeren lenger oppe skrev at hvis man forteller barna teite eventyr så lurer man barna. Helt uenig! Hvordan skal barn kunne leve et liv sammen med en partner de elsker resten av sitt liv hvis foreldrene sier dem at det ikke kommer til å skje?

Hva er farlig med å tro på evig kjærlighet? Hva har man å tape? For man har nemlig alt å vinne på det!

Å hva er det med det å tro at reiser og karriere ikke kan kombineres med mann og barn? Tull! Har flere bekjente som ikke vil binde seg (selvom de har funnet en passende partner) fordi de skal reise og kose seg. Hva er vel kjekkere enn å ha en partner man elsker å reise sammen med, eller hva er vel kjekkere å reise å kose seg og så komme hjem til en partner man elsker. Det kan kombineres!

[Gjest LoisLane]

Jeg tror på den livslange kjærligheten. Men den kommer ikke gratis. Jeg har mange ganger tenkt at nå - NÅ reiser jeg! - og det har sikkert han også, men vi har holdt ut med hverandre og slipt kantene av hverandre. Vi har vært sammen i sytten år og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg fremdeles er forelsket. Jeg håper og tror at det blir oss til en av oss dør.

[Gjest Anonymous]

Hva gjør man når begge elsker hverandre, men bare den ene tror på livslang kjærlighet. Når man har ulikt verdigrunnlag og holdninger til dette? Den ene ønsker at forholdet skal vare alltid? Den andre ønsker et tidsbegrenset forhold, man er sammen inntil man slutter å være forelsket eller blir forelsket i en annen.

Jeg synes denne uvissheten er slitsom. Er så usikker nå. Kan ikke forandre hans holdninger. Har forsøkt å forandre mine holdninger, men klarer det ikke. Han sier at "det ikke henger på greip" at jeg vil slå opp nå bare fordi jeg er redd for at han snart vil dumpe meg. Hva ville dere gjort i samme situasjon.

[Lilly]

Jeg er nok litt i samme kategori som den kynsike 30 åringen lenger opp her, men det gjelder meg personlig.

Er sikker på at det er mulig å ha et livslangt kjærlighetsforhold når man bare jobber seg gjennom livets "ups and downs".

For min egen del mener jeg at to mennesker skal holde sammen så lenge begge trives med det og ønsker det. For at dette skal være mulig tror jeg som mange andre her sier, at man blant annet må ha et felles verdigrunnlag som basis. Så lenge begge parter utvikler seg i samme retning fungerer det vanligvis greit, utvikler man seg derimot i forskjellige retninger så blir det verre.

Før i tiden var det ikke vanlig at kvinner var så opptatt av sin egen utvikling. Mange hang med på mannens utvikling og var fornøyd med det. Nå er vi derimot langt mer bevisste på oss selv og hva VI ønsker og trenger.

Ser ikke for meg at jeg selv kommer til å finne EN mann å leve resten av livet med, men har erfart at jeg aldri skal si aldri Uansett så er det nok en fordel, når man inngå et forhold, å ha som utgangspunkt at dette skal vare. Hvor lenge har det vel ikke så mye for seg å gruble på....