Kommunikasjon - både avsender og mottaker ansvarlig?

[Butter]

Jeg er klar over at jeg ofte kan høres litt krass ut når jeg uttaler meg om ulike ting/gir tilbakemeldinger m.m. Jeg høres altså krassere ut enn det jeg faktsik er. Hvorvidt det er den direkte formuleringen, kroppsspåk, toneleie eller en kombinasjon er jeg usikker på. Jeg er imiderltid klar over problemet og jobber med det.

Dette har et par ganger vært oppe på jobb ifht kollegere i noen ulike situasjoner. Jeg har sagt, som nevnt ovenfor, at jeg er klar over problemet, at jeg jobber med saken og at jeg (som regel) ikke mener det så vondt som det høres ut.

Imidlertid, det er vanskelig å alltid måtte veie alt en sier mtp både ord og toneleie på en gullvekt før man ytrer seg. Det som nå iriiterer meg,er at jeg opplever at et par kolleger konsekvent velger å tolke meg mest mulig negativ. Når jeg opplever at folk er krasse velger jeg som regel å tolke det dit hen at de mener det best mulig (selvfølgelig situasjonen tatt i betraktning), og tenker at det ofte er en grunn, ut over at folk er sure, til at man høres ut som man gjør.

Jeg synes det er kjipt at jeg konsekvent blir tolkes mest mulig negativt. Dette er særlig når det gjelder å gi andre tilbakemeldinger. Leder har flere ganger tatt opp at det er av tilbakemeldinger vi lærer og nærmest pålagt oss å gi konkrete tilbakemeldinger til den det gjelder når en "feil" er blitt oppdagetl. Som sagt, så synes jeg det er kjipt å bli tolket mer negativt enn jeg mener å være. Jeg mener jo å gi tilbakemeldinger for at gruppen i fellesskap skal utvikle seg til det bedre.

Imidlertid, noe av poenget mitt er vel at både avsender og mottaker har et ansvar for en god kommunikasjon? Avsender har jo klart et ansvar, men mottaker må da vel også ha et ansvar for å prøve å forstå hva avsender mener? Og i hvor stor grad skal man egentlig ta hensyn til mennesker som er spesielt sarte og tolker alt i verste mening? Jeg opplever det svært vanskelig å nærmest skulle veie mine ord på en gullvekt før jeg ytrer meg.

Hva slags tanker har andre om dette?

[Veggdyret]

Putt på masse smilies, problem solved.

[Gjest LadyGlaGla]

Har du ett eksempel? Hva du har sagt som har blitt oppfattet slik?

[Butter]

Eksempel- noe vanskelig å forklare til folk utenfor jobb, men<,

I dag hadde vi møte hvor vi blant annet skulle gjennomgå noen rutiner. Jeg tok da opp en spesiell sak og prøvde å vinkle det dit hen at vi m¨å undersøke saken noe nærmere før vi konkluderer med at saken allerede er ferdigbehandlet. For å si det sånn, jeg la ikke skyld på noen konkrete (vedkommende som hadde gjort akkurat dette var ikke tilstede en gang, men anså det lurt å ta det opp for å minne andre, og for så vidt meg selv, på hva som kan være lurt å undersøke). En av kollegene svarte da meg at dette ikke alltid var så lett å se. Faktisk svarte hun noe krast, uten at jeg gadd å bruke energi på å bli frustert over det, nettopp fordi jeg vet at alt ikke alltid menes slik det høres ut. Hun kom senere å ba meg om unnskylding for at hun hadde vært krass, noe jeg for lengst hadde glemt, fordi jeg ikke ser noe poeng i å tolke hverandre mest mulig negatvit hele tiden. Hun ba da om unnskylding, men forklarte at det var fordi jeg hadde vært sånn i utangspunktet. Jeg mener fremdeles at min ytring på møte ble sagt på en helt normal, objektiv måte og vet ikke hvordan jeg ellers skulle uttrykt meg. MIn kollega kunne fortelle at en annen kollega på vei fra møte hadde kommentert "det virker som om hu tror hun vet alt"

For å kommentere den kommentaren, jeg tror virkelig ikke jeg vet alt, Nesten daglig rådfører jeg meg med kollegaer om regelverk, rutiner, meninger, nettopp fordi jeg er usikker.

Noen ganger lurer jeg egentlig på om det er en slags misunnelse. Jeg ble ansatt for nærmere to år siden, mye yngre enn resten av kollegene. Jeg har imidlertid fått tilbakemeldinger fra flere ledere på at jeg har opparbeidet meg en enorm kunnskap, jobber svært systematisk m.m. og at jeg faglig sett kan mer enn enkelte som har vært der lengre.

[AnonymBruker]

Du sier slår at du vet at du høres krass ut. Hvorfor gjør du ikke noe med det, det er tross alt der du kan gjøre en innsats. Hvis kollegene dine fremdeles gjør seg vanskelige så vet du at du har gjort det du kan i din ende (ref det er begges ansvar, også ditt)

Anonymous poster hash: 68d32...2b5

[Butter]

Du sier slår at du vet at du høres krass ut. Hvorfor gjør du ikke noe med det, det er tross alt der du kan gjøre en innsats. Hvis kollegene dine fremdeles gjør seg vanskelige så vet du at du har gjort det du kan i din ende (ref det er begges ansvar, også ditt)

Anonymous poster hash: 68d32...2b5

Ja, det er jo det jeg mener! Jeg er klar over saken, jobber med det, men det er jo umulig å veie hver minste formulering på gullvekt. Det jeg mener er vel at mottaker bør vel også ha et ansvar for hvordan man velger å tolke en situasjon?

[ViljaH]

Både avsender og mottaker har ansvar for kommunikasjonen. Det betyr at begge to må legge seg i selen for at samme beskjed blir sendt og mottatt! Du kan ikke bare glefse rundt, og forsvare deg med at "mottaker har også ansvar". Det blir for dumt.

På jobbarenaen må du lære deg den kommunikasjonsformen som funker, som er mest produktiv til å få arbeidet gjort, bygge relasjoner, godt arbeidsmiljø. Det er riktig at tilbakemeldinger er usigelig viktig. Men det er ikke det samme som å påpeke feil. Det er bare demotiverende. Konstruktiv kritikk sier først noe som er bra (avvæpnende) så kan man ta opp noe som kunne vært anderledes, med innspill på hva konkret det kunne vært og hvorfor du tror det ville vært bedre. Konstruktiv kritikk overleveres i en konstruktiv tone og ordvalg, altså hyggelig/hjelpsom/laossblisågodevikan. Fordi negativ tone på kritikk er ikke konstruktivt, du introduserer så mye støy med nedlatenhet/surhet/demotivering/mistrivsel.

Hvilken tone som er akseptabel varierer mellom bransjer. Men jeg har stor tro på at folk som trives yter best, så da må man oppføre seg deretter, ikke gå rundt som et rævglefs.

[ViljaH]

Samtidig er det slik på mange arbeidssteder at en tydelig kvinne oppfattes som krass, hvor en mann som sa noe lignende blir oppfattet som god leder. Isåfall må man bare drite i det, og bære bitch-stempelet med stolthet

[Gjest Blomsterert]

Hvis du vet du virker krassere enn du er, men ikke vet om det er toneleie, holdning eller annet, bør du først og fremst finne ut h v a det er. Du skriver at du jobber med saken, hvordan?

Syns det tyder på at du i k k e vil jobbe så mye med det jeg, for du er veldig opptatt av hva de andre gjør feil(tar alt mer negativt, tolker feil..osv).

Du er også mye yngre enn de andre, og ansatt i kun to år.

Mye som tyder på at du bør gå lenger i deg selv og ta tilbakemeldingene d u får, alvorlig.

[Lou Salome]

Hvis det er et par stykker på jobben som alltid tolker alt negativt, ville jeg ikke tatt det så tungt. Da er det deres problem at de er overfølsomme, negative, vare for kritikk, vanskelige. Det er alltid et par slike rundt omkring, sånne som aldri blir fornøyd, og aldri kan få nok positiv feedback uansett. Hvis ALLE mener du er unødvendig krass til tider, og det er et problem for deg/dem, så må du jo 'veie dine ord mer på gullvekt' i det daglige. Har du kollegaer som setter pris på deg og din direkte tale da? Det er alltid noen som er krassere enn andre, og ofte er det helt greit, særlig når man blir vant til akkurat den personen, og skjønner at det ikke er personlig. Det er alltid et par slike på en arbeidsplass også. Kjedelig hvis alle er helt like i sin kommunikasjon, umulig er det også.

Men særlig hvis du er sjef, så er det viktig med mer ros enn kritikk.

[AnonymBruker]

Jeg synes begge har ansvar. Men for folk som virker sarte, er jeg kanskje ekstra påpasselig med å ha en hyggelig tone og smile. Når du selv vet du er krass, er det ikke så rart at noen tolker ting ekstra negativt?

Anonymous poster hash: 0ffe8...b95

[AnonymBruker]

Prøv å jobbe med kroppsspråket og tonefallet ditt, og prøv å være mer oppmerksom i måten den du snakker med kan oppfatte din ikke-verbale kommunikasjonen. Kanskje er det der folk misforstår deg

Anonymous poster hash: 65833...ce8

[ninuska_]

Jeg syns at man er ansvarlig for både hvordan man kommuniserer utad mot andre og sin egen reaksjon på andres kommunikasjon. Det gjelder også å være fleksibel og tilpasse kommunikasjonen sin mot ulike mennesker, både som "sender" og "mottaker".

Jeg og en god kollega av meg har veldig ulike kommunikasjonstil. Hun er direkte, til den grad at det kan oppfattes som at hun er frekk og krass i mange situasjoner uten at hun mener noe vondt med det. Jeg er mer forsiktig og tilbakeholden. Jeg vet at dette er noe hun jobber med for vi hadde en lang prat om kommunikasjon og at vi er så ulike på teamet vårt, men jeg tar meg selv i å fremdeles reagere på måten hun skriver og uttaler seg på innimellom. Da tenker jeg at jeg har et ansvar for den reaksjonen som følger. Hun gjør det ikke for å såre, opprøre eller provosere meg, men jeg lar meg selv bli det til tider - så man må nok innimellom ta seg selv i nakken også

Endret 5. mars 2014 av ninuska_

[Butter]

Hvis det er et par stykker på

jobben som alltid tolker alt

negativt, ville jeg ikke tatt det så

tungt. Da er det deres problem at de er overfølsomme, negative, vare for kritikk, vanskelige. Det er alltid et par slike rundt omkring, sånne som aldri blir fornøyd, og aldri kan få nok positiv feedback uansett. Hvis ALLE mener du er unødvendig krass til tider, og det er et problem for deg/dem, så må du jo 'veie dine ord mer på gullvekt' i det daglige. Har du kollegaer som setter pris på deg og din direkte tale da? Det er alltid noen som er krassere enn andre, og ofte er det helt greit, særlig når man blir vant til akkurat den personen, og skjønner at det ikke er personlig. Det er alltid et par slike på en arbeidsplass også. Kjedelig hvis alle er helt like i sin kommunikasjon, umulig er det også.

Men særlig hvis du er sjef, så er det viktig med mer ros enn kritikk.

Har oppfattet det som om det gjelder to-tre stykker, hvorav hun ene sier at hun har lært meg å kjenne og derfor vet at jeg ikke mener det slik. Hun kan for øvrig være noe "hylete" selv. D. rare i går var at etter hun hahadde pratet med meg, hadde hun vært hos en annen og gitt en påminning til en kollega, men hadde ikke blitt godt mottatt.

Før dette ble et tema hadde jeg temaet oppe med de kollegaene jeg har et godt forhold til og uttrykte min "bekymring" om hvordan jeg var redd for å bli oppfattet, da svarte de at det var noe jeg ikke skulle tenke på. Så jeg opplever jo absolutt at dette ikke gjelder alle.

[Butter]

Hvis du vet du virker krassere enn du er, men ikke vet om det er toneleie, holdning eller annet, bør du først og fremst finne ut h v a det er. Du skriver at du jobber med saken, hvordan?

Syns det tyder på at du i k k e vil jobbe så mye med det jeg, for du er veldig opptatt av hva de andre gjør feil(tar alt mer negativt, tolker feil..osv).

Du er også mye yngre enn de andre, og ansatt i kun to år.

Mye som tyder på at du bør gå lenger i deg selv og ta tilbakemeldingene d u får, alvorlig.

Jeg jobber blant annet med å snakke roligere, langsommere da jeg har en tendens til å hør. krass ut når jeg er engasjert eller er stresset. prøver blant annet også å legge tonen i et blidere stemmeleie. Det siste gang visstnok slå galt ut, da jeg en gang jeg virkelig forsøkte å snakke så pent jeg bare kunne fikk tilbakemelding på at nå hørtes jeg sint ut.

[Butter]

Jeg syns at man er ansvarlig for både hvordan man kommuniserer utad mot andre og sin egen reaksjon på andres kommunikasjon. Det gjelder også å være fleksibel og tilpasse kommunikasjonen sin mot ulike mennesker, både som "sender" og "mottaker".

Jeg og en god kollega av meg har veldig ulike kommunikasjonstil. Hun er direkte, til den grad at det kan oppfattes som at hun er frekk og krass i mange situasjoner uten at hun mener noe vondt med det. Jeg er mer forsiktig og tilbakeholden. Jeg vet at dette er noe hun jobber med for vi hadde en lang prat om kommunikasjon og at vi er så ulike på teamet vårt, men jeg tar meg selv i å fremdeles reagere på måten hun skriver og uttaler seg på innimellom. Da tenker jeg at jeg har et ansvar for den reaksjonen som følger. Hun gjør det ikke for å såre, opprøre eller provosere meg, men jeg lar meg selv bli det til tider - så man må nok innimellom ta seg selv i nakken også

Fint å høre at dere stort sett får det til å fungere: -)

[Gjest pluviophile]

Om man oppleves som krass avhenger ofte av miljøet på arbeidsplassen, som igjen kan avhenge av hva man jobber med. Ofte er det kvinner som henger seg opp i hvordan ting blir sagt, istedet for å tolke det faktiske budskapet.

Jeg synes det kan være lettere å kommunisere med menn, og synes det er forfriskende med kvinner som klarer å være direkte, og kommer til sak uten å pakke inn budskapet for mye.

Mine største problemer ifht kommunikasjon har oppstått når mottakeren reagerer med følelser istedet for å fokusere på budskapet. Både sender og mottaker har et ansvar - ikke bare for å tolke budskapet, men for å forsikre seg om at de faktisk er enige om hva budskapet faktisk er.

Jeg har ingen gode råd, men synes kommunikasjon er utrolig interessant og til tider utrolig frustrerende.

[Gjest pluviophile]

Jeg jobber blant annet med å snakke roligere, langsommere da jeg har en tendens til å hør. krass ut når jeg er engasjert eller er stresset. prøver blant annet også å legge tonen i et blidere stemmeleie. Det siste gang visstnok slå galt ut, da jeg en gang jeg virkelig forsøkte å snakke så pent jeg bare kunne fikk tilbakemelding på at nå hørtes jeg sint ut.

Får jeg lov til å tippe at du jobber i et kvinnedominert yrke?

[AnonymBruker]

Det er også noe med at:

- Du kommer inn som ung og nyutdannet, og de eldre føler kanskje at du for tidlig (før du ser hele bildet) legger deg opp i ting som "alltid" har vært gjort på denne og denne måten. Det kan være fornuftig å trå litt varsomt.

- Når du tar opp noe, kommer du med en konkret løsning på problemet (forslag på løsning), eller bare sier du at dette og dette er galt? Å bare påeke at noe er galt, blir fort oppfattet som negativt.

- Noen ganger må man bare la folk gjøre ting feil. Fordi det blir enda mer feil å si ifra til dem. Ikke fordi det objektivt sett er feil å si ifra, men fordi det kan være subjektive forhold hos avsender eller mottakter som gjør at det er bedre å la folk være i fred.

Anonymous poster hash: e3281...03a

[Havbris]

Kommunikasjon er ikke lette og et budsgap kan forandre seg mye på veien fra avsender til mottager. Kommunikasjonens ledd er mange:

En kommunikasjonsprosess har mange ledd:

1. Det du mener å si
2. Det du virkelig sier
3. Det den andre hører
4. Det den andre tror at han hører
5. Det den andre svarer
6. Det du tror den andre svarer osv

I tillegg kommer all den nonverbale kommunikasjonen som mimikk, stemmeleie, tempo, kroppsholdning som faktisk utgjør en stor del av vår kommunikasjon. Evne til å lytte interessert. Det merkes godt om du virkelig lytter eller om du bruker tiden på å forberede ditt neste innlegg i dikusjonen. Så er jo spørsmålet om dine lyttere faktisk oppfatter budskapet ditt slik du ønsker det skal oppfattet, eller om de hører noe helt annet

På denne veien skapes mange misforståelser ikke minst fordi en lytter alltid vil stille med en for-forståelse som alltid tolkes inn i det budskapet h*n hører.

På samlivskurs lærer folk seg teknikker som går på at den som mottar budskapet, må gjenta og fortelle det han har hørt, og om det samvarer med det som ble sagt. Slike teknikker kan med fordel også benyttes i jobb, der en forsøker å minske misforståelser. Ikke det at alle skal bli like, vi har selvsagt hver vår kommunikasjonsstil. Hvis du oppfattes som "sint" når du snakker kan det få lytterne til å rygge litt bakover og de vill ikke høre hva du egentlig sier.

Selvsagt ligger det ansvar også mottageren, ved f. eks å spørre om h'a har forstått deg riktig når du sier ....osv.

Med andre ord - kommunikasjonsstil og evne til å lytte er viktige elementer i dette. Og det å fremheve de gode kvalifikasjonen hos en kollega er langt bedre enn å kritisere. Det betyr ikke at ting ikke skal forandres, men forutsetningen for det er tillit. Og tillit erableres ved at man blir anerkjent.

Endret 6. mars 2014 av Havbris