Ha med venner hjem fra barnehagen

[AnonymBruker]

Dere som skriver om at barna i barnehagen har med venner hjem, hvor gamle er de? Og kjenner dere foreldrene fra før, eller er det barna som styrer?

Datteren min er 3 år, har litt dårlig språk og ingen nære venner i barnehagen enda, såvidt jeg vet. I tillegg liker hun best å leke med de som er større enn henne.

Jeg kjenner heller ingen av foreldrene, er bare på hils med de fleste. Ikke kjører vi bil heller, så hadde blitt litt styr å ha med en unge til hjem.

Hvordan fungerer dette?

Anonymous poster hash: 525c6...4c4

[AnonymBruker]

Vi har hatt med en hjem, for moren hennes er hypersosial på barnas vegne. Men vi har ikke tatt initiativ til noe sånt selv. Tenker at det ikke haster før skolestart.

Anonymous poster hash: d0455...a3f

[ekkoet]

Hos oss har forslagene kommet både fra de barnehageansatte, foreldre til venninner og jentene selv. Tror ikke hun begynte med det før 4-årsalderen.

[Frisørdama]

Vi har hatt besøk i helger av barnehagevenner, eller levert de til besøk hos de hvis de har invitert. Må bli sånn da vi ikke har plass til flere barneseter i bil så vi kan ta med venner etter barnehagen.

[tingeling]

Hos oss har dette vært en stor og viktig ting fra barna var 3,5-4 år. Prøver å ha et par dager i uken uten besøk ( enten hjem til oss eller andre). Barna ber om dette konstant. Prøver å begrense litt siden jeg egentlig er sliten etter jobb, men vet hvor viktig det er for barna. Vil heller ikke at de skal ende med å være borte bare fordi vi ikke har et åpent nok hus, så da prøver jeg å se positivt på det.

[AnonymBruker]

Hos oss har forslagene kommet både fra de barnehageansatte, foreldre til venninner og jentene selv. Tror ikke hun begynte med det før 4-årsalderen

Fra de ansatte? Hva i alle dager?

Anonymous poster hash: 9fe72...85f

[AnonymBruker]

Jeg er en av foreldrene som synes det er en uting med alt dette maset om å være med hverandre hjem.

For det første er mitt barn så sliten når barnehagedagen er slutt , slik at ungen på 4.5 år må bruke de siste timene til å hvile og kose seg sammen med sin egen familie. For jeg har ikke sett barnet mitt på mange timer og ønsker også å få tilbringe litt tid sammen før leggetid kl. 19!

I tillegg har vi flere barn som skal på fritidsaktiviteter og det er noen få dager uten noen gjøremål som vi bare nyter å få ha uten å kjøre og bringe frem og tilbake. Mine eldre barn har ellers samvær med sine venner etter skoletid ,og disse går hjem rundt ved 16.30 tiden.Eller mine skolebarn kommer hjem på den tiden. Disse barna er også trøtte og ønsker å ha litt ro rundt lekselesing og mat og tv-titting etter en lang dag.

Så for oss ser vi helst at våre barnehagebarn venter med besøk hos andre til skolestart.

Anonymous poster hash: 38b8b...830

[Kuleku]

Jenta vår hadde med venner hjem, og var med andre hjem fra 4 års alder. Hun hadde bestevenninne i barnehagen fra hun var 3,5 år og det var veldig stas å være med hverandre hjem. De er fortsatt bestevenninner og nå er de snart 13 år :-)

Jeg syntes det var veldig koselig at hun hadde med venner hjem, men vi har bare henne så det føltes ikke som mas eller stress.

Jeg avtalte også med andre foreldre og tok innitiativ til å ha med unger hjem. Jeg tror det har vært veldig positivt for jenta vår :-)

[Muscae]

Det er et ganske vanlig tiltak for barn som sliter med det sosiale, og ikke får venner så lett. Kun som et forslag, de ansatte kan ikke bestemme at noen skal være med hjem, selvfølgelig.

quote name="AnonymBruker" post="14075389"]

Fra de ansatte? Hva i alle dager?

Anonymous poster hash: 9fe72...85f

Endret 5. mars 2014 av Kjemi

[AnonymBruker]

Hos oss begynte snakket om dette når de begynte på stor avdeling - altså når de var ca tre år.

Jeg synes det bare er hyggelig, både at han får være med andre hjem, og at vi har med andre hit. Det er ikke i kjempestort omfang, kan tenke meg 2-3 ganger i måneden. Synes også det er en fin måte å bli kjent med de andre foreldrene, mange av barna han går sammen med vil han jo også starte på skole med etterhvert. Og så er det god sosial læring

Anonymous poster hash: 3d107...b85

[Gjest Riskjeks]

Har hatt med barn fra barnehagen hjem til oss, og mine barn har vært hos andre. Begynte vel med det fra ca 4 år. Det skjer ikke så veldig ofte, max en gang i måneden. Vi har heller ikke bil, så når barn blir med oss hjem, må de gå sammen med oss (tar bare 10 min). Det har fungert helt fint. Når mine barn har vært hos andre, har jeg sagt i fra på forhånd at jeg ikke kjører bil, slik at jeg ikke kan få hentet dem (gjelder dem som bor langt unna), men da har alltid foreldre tilbydd seg å kjøre dem hjem etterpå.

Kjenner ingen av foreldrene fra før.

[AnonymBruker]

Jenta har "mast" på det å ha med venninner/være med venninner fra barnehagen siden hun var 3 år. Synes det er greit innimellom, og hun er veldig sosial av seg og elsker å ha besøk. Gutten vår maste aldri om å ha med besøk hjem; han virket i grunnen fornøyd med den dosen lek han fikk i barnehagen.

Jenta vår byttet barnehage siste året i barnehagen, og kjente ikke noen der hun begynte. Mange av de andre jentene var med hverandre hjem fra barnehagen, og da følte jeg at mitt barn havnet litt utenfor. Når det er en ting at barna er med hverandre etter barnehagen synes jeg det er viktig at foreldrene prøver å inkludere alle barna.

Anonymous poster hash: 5b132...9e7

[AnAngel]

Da min var liten hadde vi ofte med oss lekekamerater hjem. Mitt enebarn syntes det var stor stas Begynte vel i 3,5 årsalderen, til og med overnatting. Som oftes var det hjem til oss, men innimellom hjem til andre. Gjennomsnittlig 1 gang i uken. Kjente ikke foreldrene utenom barnehagen, men på den måten ble vi også bedre kjent Tror også foreldrene syntes det var greit at det stort sett var hos oss, så kunne de få seg noen timers alenetid innimellom For min del syntes jeg ikke det var noe stress, hadde ikke bil så vi tok buss, men foreldrene hentet barna selv.

Der vi bodde var det nesten ikke andre barn, og det har jo mye å si for at jeg så det som viktig å ha med besøk hjem. Har full forståelse for at foreldre vil ha tid og kos med barna etter en lang dag på jobb, men samtidig blir det jo foreldrene som må støtte oppunder vennskap når de er så små. Å ha et "åpent hus" kan helt sikkert være en fordel når barna blir tenåringer og man da kjenner både foreldre og barn.

Likevel mener jeg det må være lov å si nei, og være sliten og ønske alenetid med de små. Har nok mye å si om man har flere barn og alderen på disse.

[ViljaH]

Min på 4,5 år har aldri hatt med eller vært med hjem. Han har aldri ytret ønske om det selv. Han er sosial og venner med mange, så ser ikke det som et problem. Han liker å kose seg med familien sin.

[AnonymBruker]

Fra de ansatte? Hva i alle dager?

Anonymous poster hash: 9fe72...85f

Det er nok mest ment som gode råd og som forslag til å styrke vennskap mellom barn. Dersom noen ikke kommer helt inn i gruppa eller ikke finner en venn, kan det ofte raskt bli mye bedre når man blir med hverandre hjem og møtes på en helt annen arena enn i bhg. De fleste foreldre vil jo også hjelpe barna sine til å ha flere å spille på enn bare en bestevenn.

Anonymous poster hash: 0d077...921

[Mafalda]

Til TS, så begynner de ofte å snakke om dette selv etter hvert.

Hos oss har det "tatt av" hos barna når de er 4-5 år, da er det ofte full mase-fest i garderoben om ettermiddagen, fordi alle vil være med alle hjem. Og når barna maser, så kommer jo foreldrene på banen og dere blir nødt til å avtale dere imellom = du blir kjent med de andre. Sånn har det i hvert fall vært her, prosessen har gått sin gang uten spesielt mye voksenhjelp. Tre år er kanskje litt ungt, du kan se det an et års tid?

Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i AB'en som helst venter til skolestart. Det er mye som skjer på ettermiddagen her hjemme, så det er ganske mye enklere når barna kan avtale seg imellom uten så mye foreldrehjelp. Båndene i skolen er jo også mye mer varige (i alle fall hvis du bor på et sted med mange barnehager og stor utskiftning) så jeg foretrekker å sette inn støtet der.

Derfor tar jeg veldig sjelden initiativ selv, men det hender jeg takker ja både til at vi får besøk, eller at barnehagejenta mi drar på besøk, når andre spør.

[SummerJoy]

Eldste var med venninnen sin hjem første gang da hun var 4,5 år. Da hadde de begge mast mye om dette. Ble snakket til i garderoben av moren til jenta som lurte på hva jeg tenkte om det... kjente hun ikke fra før.

[ekkoet]

Fra de ansatte? Hva i alle dager?

Anonymous poster hash: 9fe72...85f

Jeg har ikke opplevd det som upassende eller påtrengende.

[Gjest Magdalene]

Her var det mye mas om dette fra hun begynte i ny bhg på stor avdeling.

Kjente ingen foreldre fra før, men kom litt i snakk i garderoben og avtalte at vi skulle finne en dag hvor venninnen kunne bli med oss hjem, og sendte melding til mammaen da jeg fant en dag som passet.

Og etter det har det bare blitt flere og flere ganger.

De er vel med hjem ca annenhver gang, 1-2 ganger i mnd.

Er også et par andre venninner hun har med hjem, eller er med hjem i ny og ne.

Bor i gangavstand til bhg, så ingen problem der, og den ene venninnen som bor i kjøravstand har ekstra bilsete i bilen, så der er det heller ikke noe problem.

Det eneste som er dumt, er at det er en venninne som aldri får være med hjem. Har spurt foreldrene, men fått til svar at det ikke passer i hverdagen.

Hun spør meg ofte om hun ikke kan få være med hjem, men jeg må si hver gang at det ikke passer for mammaen og pappaen hennes. Hun blir så lei seg. Har informer bhg da, slik at de ikke tror vi holder henne utenfor.

Syns det bare er koselig med venninnebesøk jeg. De leker og koser seg mens, jeg/mannen lager middag, også spiser vi, også leker de litt igjen før det er kvelden.

[AnonymBruker]

Her startet det vel såvidt da jenta vår var 3,5 år, men det er ikke ofte. Skyldes kanskje at vi bor i et område med ekstremt mange barn, og det er igrunnrm like enkelt å besøke hverandre senere på ettermiddagen. Når vi har hatt med barn hjem, har vi tatt buss, og når jenta mi har vært med andre, har de hatt ekstra sete i bilen, men det er jo ingen selvfølge at folk har det. Det jeg synes er litt vanskelig, er når barna begynner å snakke om å besøke hverandre, men jeg ikke kjenner foreldrene. Er litt hønemor og ønsker ikke at jenta mi på nå 4 år tilbringer ettermiddagen hjemme hos folk jeg knapt nok er på hils med...Noen foreldre har vi blitt kjent med og jeg føler meg trygg på at de følger med på barna (f.eks ikke lar dem leke alene ute like ved veien etc), trøster hvis noe skulle skje etc, og da er det greit. Men når vi ikke kjenner dem...uff, synes ikke det er så enkelt da. Ikke føles det alltid naturlig å at kontakt og f.eks være med barna på besøk heller, men det er jo gjerne det som er veien å gå. Hvordan gjør dere andre det?

Anonymous poster hash: 2f193...1b0