Venneløs - hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg har gått gjennom livet stort sett med 2-3 gode venner og resten bekjente. Har aldri vært en del av noe click og har derimot blitt mobbet fra 3. klasse til videregående.

Jeg har store problemer med selvbildet mitt og selvtillitten min, men dette er ikke noe som bekjente ser noe til, for utad virker jeg nok mer eller mindre vellykket og selvsikker. Det er kun de som er aller nærmest som vet at jeg sliter, og det er kun samboeren min som vet hvor mye jeg sliter. Familie osv vet ikke noe. Kun søsteren min.

Jeg har hatt en særdeles trøblete oppvekst, noe som sikkert gjorde meg til et "svakt offer" for mobbing og dermed ble jeg mobbet.

Ellers har jeg alltid hatt gode karakterer, har hatt gode deltidsjobber og etterhvert også fulltidsjobber. Jeg har en god CV, er dyktig og flink i det jeg driver med og jeg er hyggelig og snill med de rundt meg.

Problemet mitt er at det hjelper meg ikke overhodet sosialt å være flink og grei når jeg ellers aldri møter mennesker som ønsker å være venn med meg. Jeg har vært innom mange arenaer hvor jeg burde møte andre mennesker og skape vennskap, men det skjer ikke.

Jeg studerer på Sonans i Oslo og har deltidsjobb ved siden av.

Jeg ser generelt ingen grunn til at jeg burde være venneløs. Det må i så fall være usikkereheten min om noe, men jeg kjenner jo mange som er usikre på seg selv, men enda har mange gode venner..

Jeg er bare rundt 20 år og burde strengt tatt ha venner, men det har jeg da altså ikke. Dette plager meg enormt mye. Det tar utrolig mye fokus og humør fra meg, og det begynner å tære litt på forholdet med kjæresten min. Noen ganger er det nesten som jeg tvinger kjæresten til å ta meg med ut på sosiale ting så jeg slipper å være alene hjemme.

Det er blitt skikkelig ille. Jeg føler meg så mislykket og sosialt uintelligent at jeg går ofte rundt og er sint og irritert over alle ting.

Hva kan jeg gjøre? Har dratt ut på byen, men jeg kommer meg ikke så ofte ut blant mennesker uten å ha noen å dra med. For meg er det et alt for stort nederlag å dra alene ut på byen til at det noen gang vil skje.

Hvor møter jeg alle disse flotte menneskene? Jeg gråter ofte pga dette. Ser også at alle rundt meg i samme alder alltid legger ut bilde av vennene sine og alt det gøyale de gjør. Jeg derimot, føler meg som den mest ensomme og mislykka drittungen i Norge..

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[AnonymBruker]

Begynn med idrett og hobbier der du drar på forsamlinger og møter folk. Får ikke møtt noen på andre måter dessverre.

Ellers kan du prøve aktivitetsvenner.no. Kanskje finner du noen der.

Anonymous poster hash: c09e4...87e

[Beelieve]

Jeg har gått gjennom livet stort sett med 2-3 gode venner og resten bekjente. Har aldri vært en del av noe click og har derimot blitt mobbet fra 3. klasse til videregående.

Jeg har store problemer med selvbildet mitt og selvtillitten min, men dette er ikke noe som bekjente ser noe til, for utad virker jeg nok mer eller mindre vellykket og selvsikker. Det er kun de som er aller nærmest som vet at jeg sliter, og det er kun samboeren min som vet hvor mye jeg sliter. Familie osv vet ikke noe. Kun søsteren min.

Jeg har hatt en særdeles trøblete oppvekst, noe som sikkert gjorde meg til et "svakt offer" for mobbing og dermed ble jeg mobbet.

Ellers har jeg alltid hatt gode karakterer, har hatt gode deltidsjobber og etterhvert også fulltidsjobber. Jeg har en god CV, er dyktig og flink i det jeg driver med og jeg er hyggelig og snill med de rundt meg.

Problemet mitt er at det hjelper meg ikke overhodet sosialt å være flink og grei når jeg ellers aldri møter mennesker som ønsker å være venn med meg. Jeg har vært innom mange arenaer hvor jeg burde møte andre mennesker og skape vennskap, men det skjer ikke.

Jeg studerer på Sonans i Oslo og har deltidsjobb ved siden av.

Jeg ser generelt ingen grunn til at jeg burde være venneløs. Det må i så fall være usikkereheten min om noe, men jeg kjenner jo mange som er usikre på seg selv, men enda har mange gode venner..

Jeg er bare rundt 20 år og burde strengt tatt ha venner, men det har jeg da altså ikke. Dette plager meg enormt mye. Det tar utrolig mye fokus og humør fra meg, og det begynner å tære litt på forholdet med kjæresten min. Noen ganger er det nesten som jeg tvinger kjæresten til å ta meg med ut på sosiale ting så jeg slipper å være alene hjemme.

Det er blitt skikkelig ille. Jeg føler meg så mislykket og sosialt uintelligent at jeg går ofte rundt og er sint og irritert over alle ting.

Hva kan jeg gjøre? Har dratt ut på byen, men jeg kommer meg ikke så ofte ut blant mennesker uten å ha noen å dra med. For meg er det et alt for stort nederlag å dra alene ut på byen til at det noen gang vil skje.

Hvor møter jeg alle disse flotte menneskene? Jeg gråter ofte pga dette. Ser også at alle rundt meg i samme alder alltid legger ut bilde av vennene sine og alt det gøyale de gjør. Jeg derimot, føler meg som den mest ensomme og mislykka drittungen i Norge..

Anonymous poster hash: 06514...6c7

Kjære deg, dette høres ikke så greit ut. Hva med å finne deg en hobby der det er et godt samhold. Ønsker du kontakt med begge kjønn ? I tillegg vil det være et pluss om du gjør noe for deg selv for å styrke ditt eget selvbilde.

Jeg er selv konsulent innenfor hudpleie på hobbybasis, dette gir meg veldig mye, både i form av nye vennskap, kollegial støtte og påfyll for selvbildet.

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette høres ikke så greit ut. Hva med å finne deg en hobby der det er et godt samhold. Ønsker du kontakt med begge kjønn ? I tillegg vil det være et pluss om du gjør noe for deg selv for å styrke ditt eget selvbilde.

Jeg er selv konsulent innenfor hudpleie på hobbybasis, dette gir meg veldig mye, både i form av nye vennskap, kollegial støtte og påfyll for selvbildet.

Nei, det er ikke greit. Føler ofte at jeg ikke er verdt nok til å være på jorden lenger, enn hvor idiotisk dette høres ut. Har alltid tenkt at min tur til å skinne kommer etterhvert, men det føles så uendelig uoppnåelig ut for tiden. Jeg flyttet fra hjembyen min til Oslo i all hovedsak for å få en sosial omkrets.

Jeg trenger ofte hard styrke på treningssenter, men det virker ikke som om det heller er en arena å møte andre mennesker på.

Jeg er så lei av at kjæresten min er elsket av alle og har masse venner overalt, som alltid vil finne på noe med han, mens jeg sitter alene. Det er jeg som tar initiativ når det gjelder å finne på noe. Det er ikke det at jeg ikke unner han suksess og lykke, for det gjør jeg absolutt. Men det er så utrolig sårt å være den som står i bakgrunnen i skyggen hele tiden.

Jeg har fått delvis problemer med sinnet og aggresjon pga jeg virkelig lider av dette. Akkurat nå sitter jeg faktisk og gråter. Det kan være at jeg glefser til kjæresten uten grunn og uten at jeg mener det feks, noe som han overhodet ikke har gjort seg fortjent til.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Og takk for tips, men jeg ser ingen hobbyer jeg kunne tenkt meg å delta i. Har gått på alt mulig fra håndball, fotball, dans, sang.. ja, alt mulig.

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[AnonymBruker]

Trener*

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[Beelieve]

Nei, det er ikke greit. Føler ofte at jeg ikke er verdt nok til å være på jorden lenger, enn hvor idiotisk dette høres ut. Har alltid tenkt at min tur til å skinne kommer etterhvert, men det føles så uendelig uoppnåelig ut for tiden. Jeg flyttet fra hjembyen min til Oslo i all hovedsak for å få en sosial omkrets.

Jeg trenger ofte hard styrke på treningssenter, men det virker ikke som om det heller er en arena å møte andre mennesker på.

Jeg er så lei av at kjæresten min er elsket av alle og har masse venner overalt, som alltid vil finne på noe med han, mens jeg sitter alene. Det er jeg som tar initiativ når det gjelder å finne på noe. Det er ikke det at jeg ikke unner han suksess og lykke, for det gjør jeg absolutt. Men det er så utrolig sårt å være den som står i bakgrunnen i skyggen hele tiden.

Jeg har fått delvis problemer med sinnet og aggresjon pga jeg virkelig lider av dette. Akkurat nå sitter jeg faktisk og gråter. Det kan være at jeg glefser til kjæresten uten grunn og uten at jeg mener det feks, noe som han overhodet ikke har gjort seg fortjent til.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Og takk for tips, men jeg ser ingen hobbyer jeg kunne tenkt meg å delta i. Har gått på alt mulig fra håndball, fotball, dans, sang.. ja, alt mulig.

Anonymous poster hash: 06514...6c7

Du må finne noe som DU trives med noe som er bare deg, hvor du kan hente styrke til å kunne glede deg over din kjære og det han gjør. Og at du finner styrke i å bare være deg. Hvor ofte føler du at det er viktig å være sosial da?

[AnonymBruker]

Du må finne noe som DU trives med noe som er bare deg, hvor du kan hente styrke til å kunne glede deg over din kjære og det han gjør. Og at du finner styrke i å bare være deg. Hvor ofte føler du at det er viktig å være sosial da?

Ikke såå ofte egentlig. Bare det å vite at jeg har en venn er godt nok.

Jeg trives alene, det er ikke det. Det er bare det at alenetid velger man selv, mens det å være ensom er mer.. påtvunget. Det har jeg ikke valgt, hvis du skjønner.

Men hva skulle det være da? Jeg liker mote, interiør, gaming, lesing osv.

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[Beelieve]

Ikke såå ofte egentlig. Bare det å vite at jeg har en venn er godt nok.

Jeg trives alene, det er ikke det. Det er bare det at alenetid velger man selv, mens det å være ensom er mer.. påtvunget. Det har jeg ikke valgt, hvis du skjønner.

Men hva skulle det være da? Jeg liker mote, interiør, gaming, lesing osv.

Anonymous poster hash: 06514...6c7

Jeg skulle så gjerne hjulpet deg, men å finne ut hav du skal gjøre som gir deg noe er vanskelig å si. Hvis du vil "snakke" litt mer om det, er du velkommen til å sende meg en PM Vondt å høre hvordan du har det.

[AnonymBruker]

Jeg skulle så gjerne hjulpet deg, men å finne ut hav du skal gjøre som gir deg noe er vanskelig å si. Hvis du vil "snakke" litt mer om det, er du velkommen til å sende meg en PM Vondt å høre hvordan du har det.

Uff, takk for omtanken, men det er så sårt å føle seg som en byrde.

Har holdt det her inni meg så lenge at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med det. Det jobber masse unge, flinke mennesker på deltidsjobben, men det virker som om Oslo fungerer slik at jobb er jobb og ingen sosial arena for private vennskap.. Samme med Sonans.

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[AnonymBruker]

Jeg også føler meg rimelig venneløs. Jeg er student i Trondheim, som liksom skal være en varm og inkluderened by for studenter. Jeg føler ikke det. I klassen min er vi så mange gjenger, og jeg har havnet i den minste.. De jeg henger med der jobber så mye, så vi finner nesten ikke på ting sammen utenfor skolen. Så utrolig kjedelig..

Anonymous poster hash: 5f0ab...9be

[AnonymBruker]

Jeg også føler meg rimelig venneløs. Jeg er student i Trondheim, som liksom skal være en varm og inkluderened by for studenter. Jeg føler ikke det. I klassen min er vi så mange gjenger, og jeg har havnet i den minste.. De jeg henger med der jobber så mye, så vi finner nesten ikke på ting sammen utenfor skolen. Så utrolig kjedelig..

Anonymous poster hash: 5f0ab...9be

Det er slik jeg også føler det. Føler meg så ensom og utenfor alt annet.

Og Trondheim som du sier som skal ha så stor sosial arena. Jeg skjønner ikke.

Det finnes flere hundre tusen mennesker i Oslo og likevel sitter jeg her mutters alene. Det hjelper ikke på selvfølelsen å vite at den stakkars kjæresten min har en slik upopulær og ensom kjæreste. Føler at noe må være galt med meg siden ingen ønsker å tilbringe tid med meg. (og da kommer tankene om hvorfor han skulle like meg, når ingen andre gjør det..) Ikke har jeg familie her i Oslo heller.

Jeg føler virkelig med deg. Hvor gammel er du? Hvilke tiltak har du gjort for å få venner i Trondheim? Blir du bedt med på sosiale arrangementer på skolen?

Den gjengen du er med i, tar du initiativ selv? Jeg føler iallefall selv at man burde møtes utenom skolen for å bli kjent. Jeg er ikke den samme på skolen som på fritiden. Jeg er nok en kjedeligere versjon av meg selv på skolen enn ellers, rett og slett pga fokus osv.

Jeg vet ikke, jeg. Skulle nesten hatt et sånt "ensom-i-storby-møte" der alle ensomme sjeler i 20-årene kunne møtes

- TS

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[outkast]

Du skriver at du trener på treningssenter, det kan faktisk være en arena til å bli kjent med nye, selv om ikke mange tenker sånn!

Når du trener, se etter andre på din alder som også trener alene. Prøv å komme i snakk med de og si at det hadde vært hyggelig å ha noen å trene sammen med. Så kan dere utveksle nummer og avtale faste tider dere kan trene.

Hvis treningspartneren din viser seg å være hyggelig, kan dere bygge videre på det vennskapet, og kanskje skaffe deg flere venner på vegne av henne?

Jeg har hørt om situasjoner hvor dette har skjedd, så det er ikke umulig! Tenkte bare å gi deg noe konkret, ikke bare "finn deg en hobby" osv.

[AnonymBruker]

Du skriver at du trener på treningssenter, det kan faktisk være en arena til å bli kjent med nye, selv om ikke mange tenker sånn!

Når du trener, se etter andre på din alder som også trener alene. Prøv å komme i snakk med de og si at det hadde vært hyggelig å ha noen å trene sammen med. Så kan dere utveksle nummer og avtale faste tider dere kan trene.

Hvis treningspartneren din viser seg å være hyggelig, kan dere bygge videre på det vennskapet, og kanskje skaffe deg flere venner på vegne av henne?

Jeg har hørt om situasjoner hvor dette har skjedd, så det er ikke umulig! Tenkte bare å gi deg noe konkret, ikke bare "finn deg en hobby" osv.

Ja, jeg har tenkt tanken mange ganger, men etter å ha vært så mye alene har jeg fått litt.. miniangst angående sosiale greier. Jeg tror ikke jeg tørr å gjøre det. Jeg kommer til å bli så sykt nervøs og kommer til å fortelle meg selv hele tiden at vedkommende ikke liker meg, ikke har grunn til å like meg, "hvorfor i alle dager skulle denne personen like meg?".. Hvis du skjønner greia.

Jeg føler personlig ikke at treningssenteret er en sosial arena, med mindre andre tar kontakt med MEG, og ikke omvendt. Det er jeg rett og slett for pysete til :/

Du kan godt si at det er litt min egen feil, ja, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle fått en slik samtale til å føles naturlig. Jaja.

Føler norske folk er så kalde. I andre deler av verden kan man møte bekjente på trikken, bussen eller t-banen. Her i Norge er det nesten som om man tror sidemannen på t-banen har pest eller andre ille greier. I tillegg synes jeg folk i Oslo generelt virker litt sånn "Jeg har min vennegjeng og trives med det, har dermed ikke plass til en til".

Møtte ei kjempehyggelig jente på trikken til Majorstuen i fjor, men hun var svensk. Virket som om vi fant tonen og jeg tror hun hadde vært ei kul venninne. Så synd jeg aldri så henne igjen

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[AnonymBruker]

Føler med deg.

Kanskje litt flåsete sagt - og urealistisk - men vurder å flytte til Nord-Norge! Du nevner at folk i Norge er kalde, men slik er det ikke i hele landet. I nord er det mye vanligere å komme uformelt i prat med folk, i byen, på kafè, på bussen. En annen mentalitet rett og slett. Nordlendinger er mer sosiale. Har hørt om mange studenter som er ensomme i Oslo. Så du er i hvertfall ikke alene om det.

Tror ikke det er lett å bli kjent med folk på et treningssenter. Men, i teorien, kan man vel bli kjent med folk overalt. Mye avhenger av en selv. Man må tørre å ta det første skrittet selv også, ikke være så redd for å bli avvist.

Har kompisene til kjæresten din hyggelige kjærester? Kan du invitere til en jentekveld med disse? Eller kan dere som par få med kompisene med deres kjærester på en hyttetur en helg, sånn at du blir litt bedre kjent med kjærestene til kompisene?

Hadde vært litt enklere å gi råd om du hadde skrevet mer om hvilke interesser du har. Du har nevnt noe. Men er det noe mer du kunne tenke deg å begynne med eller bruke fritid på?

Anonymous poster hash: 91523...6d1

[AnonymBruker]

Det er faktisk kjempevanskelig å møte nye folk i "voksen" alder! Jeg har fremdeles de samme vennene som jeg hadde på barneskolen. Noen andre bekjente, men de jeg kan kalle ekte venner, er de jeg møtte som barn og vokste opp med.

Av og til arrangerte man KG-treff, at noen lagde en tråd om å møtes og bli kjent ute på byen. Det gjøres kanskje ikke lenger?

Jeg har forresten møtt en venninne gjennom internett. Gjennom et nettforum for fantasylitteratur. Vi fant tonen der, og avtalte å møtes, og har blitt godt kjent i ettertid. Så det ER mulig.

Ellers er det ofte slik at man møter nye potensielle venner når man studerer. Da kommer det jo gjerne mange folk sammen i et studium, der få kjenner hverandre fra før, mange har flyttet langveis fra, og er åpne og "på hugget" etter nye bekjentskaper.

TS, hva med å ikke først og fremst fokusere på å finne nye venner, men å fokusere på å finne nye ting i livet? Så kommer de nye menneskene kanskje etterhvert. F.eks. hvis du finner deg en helgejobb, eller bijobb, eller gjør noe frivillig arbeid som du synes er OK å drive med? Når man er aktiv selv, blir ikke savnet etter venner så stort, og det er nettopp når man ikke trenger venner så mye, at man gjerne møter nye folk.

Anonymous poster hash: f3c97...c60

[AnonymBruker]

Fikk du med deg at jeg anbefalte aktivitetsvenner.no? Du kan jo starte smått der. Mange som søker nye venninner.

Anonymous poster hash: c09e4...87e

[AnonymBruker]

Føler med deg.

Kanskje litt flåsete sagt - og urealistisk - men vurder å flytte til Nord-Norge! Du nevner at folk i Norge er kalde, men slik er det ikke i hele landet. I nord er det mye vanligere å komme uformelt i prat med folk, i byen, på kafè, på bussen. En annen mentalitet rett og slett. Nordlendinger er mer sosiale. Har hørt om mange studenter som er ensomme i Oslo. Så du er i hvertfall ikke alene om det.

Tror ikke det er lett å bli kjent med folk på et treningssenter. Men, i teorien, kan man vel bli kjent med folk overalt. Mye avhenger av en selv. Man må tørre å ta det første skrittet selv også, ikke være så redd for å bli avvist.

Har kompisene til kjæresten din hyggelige kjærester? Kan du invitere til en jentekveld med disse? Eller kan dere som par få med kompisene med deres kjærester på en hyttetur en helg, sånn at du blir litt bedre kjent med kjærestene til kompisene?

Hadde vært litt enklere å gi råd om du hadde skrevet mer om hvilke interesser du har. Du har nevnt noe. Men er det noe mer du kunne tenke deg å begynne med eller bruke fritid på?

Anonymous poster hash: 91523...6d1

Jeg vet veldig godt hva du mener, for jeg kommer fra Nord-Norge selv. Flyttet fra Nord-Norge til Oslo og føler Oslo er en stor isfront.. Angående kjærestene til samboerens kompiser er det slik at samboeren min er semi-introvert. Han er utadvendt og veldig godt likt, men han liker best å bruke fritiden sin enten på meg eller egne hobbyer som gaming og trening. Ellers er han glad i å ta det rolig hjemme. Derfor tar det så utrolig lang tid for meg å bli kjent med skolekompisene hans. Har møtt to av dem kjapt før jeg dro på jobb en gang. That's it.

Det er faktisk kjempevanskelig å møte nye folk i "voksen" alder! Jeg har fremdeles de samme vennene som jeg hadde på barneskolen. Noen andre bekjente, men de jeg kan kalle ekte venner, er de jeg møtte som barn og vokste opp med.

Av og til arrangerte man KG-treff, at noen lagde en tråd om å møtes og bli kjent ute på byen. Det gjøres kanskje ikke lenger?

Jeg har forresten møtt en venninne gjennom internett. Gjennom et nettforum for fantasylitteratur. Vi fant tonen der, og avtalte å møtes, og har blitt godt kjent i ettertid. Så det ER mulig.

Ellers er det ofte slik at man møter nye potensielle venner når man studerer. Da kommer det jo gjerne mange folk sammen i et studium, der få kjenner hverandre fra før, mange har flyttet langveis fra, og er åpne og "på hugget" etter nye bekjentskaper.

TS, hva med å ikke først og fremst fokusere på å finne nye venner, men å fokusere på å finne nye ting i livet? Så kommer de nye menneskene kanskje etterhvert. F.eks. hvis du finner deg en helgejobb, eller bijobb, eller gjør noe frivillig arbeid som du synes er OK å drive med? Når man er aktiv selv, blir ikke savnet etter venner så stort, og det er nettopp når man ikke trenger venner så mye, at man gjerne møter nye folk.

Anonymous poster hash: f3c97...c60

Jeg trener mye, liker mote og interiør, studerer på sonans, jeg bruker å game og synes det er gøy. Ellers vurderer jeg å begynne på Yoga nå. Ellers synes jeg det er sykt vanskelig å svare på det spørsmålet om hva jeg liker, for jeg er ikke lidenskapelig engasjert i noe.. Ser man på musikksmaken min feks, ville man trodd jeg var schizofren for der har jeg mye av alt mulig. Jeg tror kanskje jeg kjenner meg selv dårlig pga jeg alltid har blitt definert ut i fra forholdet, og ikke som enkeltindivid. Kan også være at jeg gjør det til en sak selv, men det er iallefall slik det føles.

Jeg har begynt å lese mindfulness i allefall. Kanskje det hjelper. Ellers liker jeg filmer og bøker, men som sagt, ikke lidenskapelig engasjert i det. Det er kanskje en ting jeg liker ekstra godt, og det er å lage mat. Jeg bruker alltid å diske opp med noe god mat hvis samboeren tar kompiser med hjem.

Problemet mitt er at jeg prøver å fremstå som selvsikker og trygg på meg selv, samt glad og fornøyd. Derfor mistenker jeg at ingen jeg kjenner tenker at jeg er ensom. Jeg legger ut mange hyggelige og fine bilder på instagram, for siden jeg er så ensom og alene føles det litt bedre hvis jeg klarer å overbevise meg selv om at jeg har det bra, ved å dele hyggelige øyeblikk der feks.

Ellers føler jeg ikke at det er noe som burde stoppe meg fra å møte andre mennesker. Jeg er velstelt, har god hygiene, jeg er snill og ydmyk mot alle jeg møter og ler gjerne av vitser og andre ting mennesker sier. Jeg føler jeg er flink på å lytte, men prøver også samtidig å gi litt av meg selv. Jeg har en helt ok stil, jeg er godt trent, sminker meg nøytralt og naturlig, og er nok helt normal. Så det er ingenting kroppslig som holder andre mennesker unna heller, så vidt jeg vet.

Æsj ass, føler jeg er blitt helt Sheldon Cooper når det gjelder sosialt, for jeg merker at jeg blir dødsnervøs og klein hvis jeg møter nye mennesker nå, kun fordi jeg fokuserer så på det. Jeg begynner å svette, blir nervøs, nesten som om jeg stammer og ikke klarer å fortelle alt helt rent og selvsikkert. Det er så kjipt, for jeg har aldri hatt problemer med å møte andre mennesker før. Det er etter at jeg flyttet til Oslo at jeg ble så usikker på meg selv, selvom jeg har vært mobbet og hatt lite venner gjennom hele barndommen. Akkurat det har jeg alltid tenkt at det ordner seg, for jeg kan jo ikke gå alene og ensom gjennom resten av livet.

En ting jeg har tenkt mye på er at hvis jeg skulle gifte meg eller bli gravid med samboeren, så lurer jeg på om jeg hadde måttet gjort det i hemmelighet. For jeg har virkelig ingen å be i bryllupet (annet enn oblig familie), har ingen spesielle som kan være gudmor.. Ja, you name it.

- TS

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[AnonymBruker]

Fikk du med deg at jeg anbefalte aktivitetsvenner.no? Du kan jo starte smått der. Mange som søker nye venninner.

Anonymous poster hash: c09e4...87e

Så du postet det og jeg kiket gjennom det, men jeg vet ikke helt om det er helt meg. Liker å møte folk face to face egentlig. Jeg tror ikke jeg hadde turt å ta kontakt med noen.

Anonymous poster hash: 06514...6c7

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen råd å komme med, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har slitt med ekstrem sjenanse (selektiv mutisme) i barndommen, og generelt vært lite populær og hatt få venner gjennom hele oppveksten pga at jeg var så introvert. De eneste venninnene jeg hadde flyttet til andre deler av landet (8 timer med bil til hun som bodde nærmest) da jeg gikk på ungdomsskolen. På vgs fikk jeg sjansen til å starte litt på nytt og havnet i en gjeng som etter hvert var en del sammen på fritiden, men da jeg fikk meg kjæreste som 18-åring ble jeg fryst ut pga at den mest dominante personen i gjengen ikke likte kjæresten min. Etter dette har jeg egentlig vært tilnærmet venneløs, og jeg er nå 26.. Jeg har både jobbet og studert, og til og med fått barn, men ikke noe av dette har resultert i langsiktige vennskap. Bare bekjente.

Det er nok også litt min egen feil, men etter å ha vært upopulær og nesten venneløs hele livet så har man ikke så stor selvtillit på det sosiale området. Det gjør vondt å prøve for hardt også, da blir det enda vondere når det ikke går.

Jeg føler bare at jeg må akseptere at det er sånn nå. Jeg har ingen venner (og ingen samboer/kjæreste heller nå), og det må jeg vel bare leve med. Jeg er aktiv og har et hektisk liv med barn, skole, trening ++ så jeg kjeder meg ikke. Men det er klart det er sårt å ikke ha venner. Jeg vet om mange direkte frekke og "bitchy" folk som har plenty med venner, så hvorfor har ikke jeg som faktisk er grei og jordnær venner da?

Bleh.. føler med deg ts.

Anonymous poster hash: 35438...d58

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg studerer også i Oslo og bor sammen med kjæresten min, som er mer sosial enn det jeg er. Har én venninne på studiet og én venninne fra VGS, men det er egentlig det. Føler meg veldig mislykka når jeg sitter alene en lørdagskveld og ser på film, mens "alle" andre er på fest, har jentekveld osv. Syns det er en veldig vanskelig situasjon å komme ut av. Er ikke noe særlig å ligge oppe om natta og grue seg til enkelte merkedager, som f.eks nyttårsaften, 17.mai og bursdag, fordi jeg ikke vet hvem jeg skal feire med.

Har egentlig ikke mange gode råd, med tanke på at jeg sliter med det samme selv. Du skal hvertfall vite at du ikke er alene Tror egentlig vi er ganske mange ensomme studenter i 20-årene i Oslo.

Anonymous poster hash: 9cef7...4a2