Moren hans kommer til å bli knust.

[AnonymBruker]

Personlig hater jeg drama. Noe det snart kommer til å bli. Typen min har et svært anstrengt forhold til foreldrene sine, særlig sin mor. Hun er en veldig snill dame, men ekstremt religiøs.

Jeg har bokstavelig talt bodd hos typen nå over lengre tid, noe han ikke har fortalt. Han er heller ikke kristen, noe moren ikke vet. Han vil fortelle begge deler snart fordi han ikke liker å holde på hemmeligheter. Men...

Moren hans kommer til å bli knust når hun finner ut at han ikke er kristen. Hun er såpass religiøs at jeg er tror det hadde vært bedre for henne at han plutselig hadde dødd nå, som kristen, slik at de fikk se hverandre igjen i "himmelen" enn at hun finner ut at han ikke er kristen og han lever livet ut og havner i "helvete".

Jeg blir iallfeall stresset over situasjonen. Jeg er vandt med å si det jeg mener til foreldrene mine, mens han lever med hemmelighetskremmeri, livredd for å tråkke moren på tærne. Moren fremstår også veldig sårbar... Han har også flere søsken som er nærmest like kristne som moren...

Jeg gleder meg ikke til å være "demonen" som dro sønnen/broren ut i "synd" og evig fortapelse... (Å bo sammen uten å være gift er synd. Jeg er ikke skyld i at han ikke er kristen da... )

Hvordan hadde dere taklet det?

Anonymous poster hash: e2801...21f

[Teethgrinding]

Først og fremst er det ikke ditt ansvar. Du har ikke direkte eierskap i at moren hans blir skuffet og lei seg. Det må hun vitterlig stå til ansvar for selv.

Når det er sagt er det forskjell på teori og praksis. Jeg har opplevd noe av de samme problemstillingene og forstår godt at du ønsker å skjerme moren hans fra virkeligheten. Det er rett og slett lettere. Men jeg tror du må være tøff. Du kan ikke leve ditt liv etter svigermors premisser. Det blir helt feil. Hvis svigermor skal sette seg på bakbeina for at du og kjæresten din gjør noe helt normalt, then so be it. Ikke bær denne byrden på dine skuldre.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en liknende situasjon. Samboeren min har svært religiøse foreldre, og søsknene hans er også av samme type. De ble gift før de flyttet sammen osv. Jeg oppfatter dem som veldig hyggelige mennesker, og ikke særlig dømmende. Min samboer er fortsatt kristen, jeg er ikke religiøs men det tror jeg ikke de vet.

Det var nok litt sårt for dem når vi flyttet sammen uten å være gift, og det gikk noen uker uten kontakt, men nå når de har blitt kjent med meg og ser hvor glade vi er i hverandre tenker de ikke på det lengre. Samboeren min beskriver en barndom som var veldig streng og ikke helt sunn, men slik jeg kjenner familien hans nå er de bare litt mer kristne enn mannen i gata. Jeg tror rett og slett de har blitt rundere i kantene med årene, og skjønner at det viktigste er at man har det godt i forholdet.

Jeg tror det er viktig å være litt raus med hverandre, og jeg nevner aldri min ikke-tro når jeg er sammen med dem, blir med i kirka til jul og slike ting.

At din samboer ikke er kristen lengre tror jeg nok blir litt vanskeligere, jeg kan se for meg at det blir sårt for hans mor. Har ikke så gode råd ifbm akkurat det, annet enn å ta tiden til hjelp og prøve å være rause og forståelsesfulle. Om hun bruker tid på å akseptere det, så gi henne tid. Det at man ikke tror selv, behøver ikke bety at man ikke skal vise forståelse og respekt for andres tro og bekymringer ift dette.

Anonymous poster hash: 80369...3f9

[AnonymBruker]

Hvis dere har planer om å gifte dere, tror jeg at jeg ville ventet med å fortelle det. Jeg tror også at det kan være lurt å ikke servere to sjokkmeldinger på en gang. Først fortelle om deg og heller la det med religionen komme i små drypp etter hvert.

Anonymous poster hash: b3150...245

[AnonymBruker]

Har ingen planer om å gifte oss nei... Er enig i at det kan bli for mye på en gang med begge deler. Foreslo at han bare kunne late som om han var "moderat" eller "lett" kristen, eller rett og slett bare ikke si noe om akkurat den delen.

Men igjen, dette har jeg egentlig ingenting med... Er jo hans valg.

Anonymous poster hash: e2801...21f

[AnonymBruker]

Først og fremst er det ikke ditt ansvar. Du har ikke direkte eierskap i at moren hans blir skuffet og lei seg. Det må hun vitterlig stå til ansvar for selv.

Når det er sagt er det forskjell på teori og praksis. Jeg har opplevd noe av de samme problemstillingene og forstår godt at du ønsker å skjerme moren hans fra virkeligheten. Det er rett og slett lettere. Men jeg tror du må være tøff. Du kan ikke leve ditt liv etter svigermors premisser. Det blir helt feil. Hvis svigermor skal sette seg på bakbeina for at du og kjæresten din gjør noe helt normalt, then so be it. Ikke bær denne byrden på dine skuldre.

Er egentlig helt enig med deg. Men liker ikke å bli pekt ut som den "store stygge ulven". (Det at jeg selv ikke er kristen fikk kjæresten min kritikk for. Han måtte passe seg så jeg ikke "dro han ned fra krakken")

Anonymous poster hash: e2801...21f

[septemberbrura]

Dette handler først og fremst om at kjæresten din må bli voksen og tørre å leve åpent overfor sine foreldre. Det du kan gjøre er å oppmuntre ham til å gjøre det og å støtte ham dersom det blir bråk utav det.

[AnonymBruker]

Dette handler først og fremst om at kjæresten din må bli voksen og tørre å leve åpent overfor sine foreldre. Det du kan gjøre er å oppmuntre ham til å gjøre det og å støtte ham dersom det blir bråk utav det.

Hadde du møtt moren hans hadde du forstått dilemmaet. Hun anstrenger seg ikke for å være snill. Hun er det 100% naturlig 100% av tiden. Hun har aldri hevet stemmen, eller kjeftet på kjæresten min eller noen av søsknene hans. Hun fremstår veldig naiv, alltid godt humør og vil alltid hjelpe. Og hun er 100% religiøs.

At han forteller henne at han ikke er kristen føler jeg er unødvendig, og noe som vil såre henne veldig dypt. For henne er det jo virkelighet at sønnen da kommer til helvete.

Men hadde hun vært min mor så hadde jeg fortalt det for lenge siden. Og jeg syntes faktisk at typen er litt feig... Men han er veldig beskyttende ovenfor moren så jeg forstår at han ikke har sagt noe tidligere...

Anonymous poster hash: e2801...21f

[septemberbrura]

Hadde du møtt moren hans hadde du forstått dilemmaet. Hun anstrenger seg ikke for å være snill. Hun er det 100% naturlig 100% av tiden. Hun har aldri hevet stemmen, eller kjeftet på kjæresten min eller noen av søsknene hans. Hun fremstår veldig naiv, alltid godt humør og vil alltid hjelpe. Og hun er 100% religiøs.

At han forteller henne at han ikke er kristen føler jeg er unødvendig, og noe som vil såre henne veldig dypt. For henne er det jo virkelighet at sønnen da kommer til helvete.

Men hadde hun vært min mor så hadde jeg fortalt det for lenge siden. Og jeg syntes faktisk at typen er litt feig... Men han er veldig beskyttende ovenfor moren så jeg forstår at han ikke har sagt noe tidligere...

Anonymous poster hash: e2801...21f

Jeg kan love deg at jeg har møtt mange av hennes kaliber, jeg har vokst opp i en religiøs sammenheng. Veldig mange går nettopp i den fella å overbeskytte sine nærmeste som er religiøse (og naive) ved å la være å konfrontere dem med livets realiteter, som for eksempel at man som barn av svært religiøse foreldre ikke deler foreldrenes tro. Dette skaper grobunn for mange unødvendige konflikter og dilemmaer. Å anta at et annet menneske ikke tåler sannheten, er faktisk å umyndiggjøre den andre.

Kjæresten din er feig, det er det ingen tvil om. Problemet vil med årene bare vokse seg større. Det er ikke ditt ansvar å få ham til å ta til vettet, men du kan oppmuntre ham til det.