Å leve med min bipolare Mor. Tanker.

[AnonymBruker]

Mamma fikk diagnosen bipolar kreativ lidelse for omtrent et år siden. For min del satt diagnosen mange brikker på plass og jeg har forsont meg med mye som hendte i oppveksten min. Jeg føler at jeg forstår Mammas valg mye bedre nå og først ble jeg veldig letta når hun fikk diagnosen. Kunnskap gjør alt mye enklere synes jeg.

Men nå synes jeg det er blitt veldig vanskelig. Det virker som om Mamma avfeier diagnosen og jeg tror ikke hun har brydd seg om å sette seg inn i hva diagnosen innebærer eller at den er grunnen til mange av de problemene hun (og vi som familie) har hatt gjennom årene.

Mamma er en fantastisk Farmor til mine 5 tantebarn og har enormt mye energi og mye gøye påfunn for dem. Men så klarer hun ikke alltid å bruke energi på jobb og andre ting som jeg mener er viktige. Hun er veldig sliten til tider. (dette ligger jo i diagnosen at det går opp og ned). Noen ganger klarer hun rett og slett ikke å interessere seg for hva som skjer i livet mitt. Hun greier ikke glede seg over min suksess i karrieren min fordi hun selv blir sliten av å tenke på jobb.

For meg virker det litt som om hennes kreative og litt maniske side brukes på barnebarn og henne selv. - mens hun har lite energi til overs for meg og min barnløse storesøster.

I tillegg er det veldig vanskelig at alt må skje på hennes impuls!! Hun blir veldig fort "avtent" av en ide, dersom andre tar for mye del i den eller planlegger for mye. I det siste så har hun ikke greid å være med på eventer osv dersom hun ikke har DØDSlyst til det selv eller selv har kommet på det.

Jeg føler meg ofte ensom og at jeg ikke har en Mor som alle andre har. Skal jeg reise hjem i ferien så vet jeg aldri hvilken Mor jeg kommer hjem til. Noen ganger er hun Mamma med mye omsorg som vil lage yndlingsmiddagen min og sitte å prate. Andre ganger har hun MASSE planer og vil bare snakke om seg selv og sitt og ikke høre hvordan det går med mitt liv i det hele tatt.. Det er vanskelig.






Vet ikke helt hva jeg ville med innlegget, men håper kanskje at noen mer erfaring fra bipolare familiemedlemmer kan kjenne seg litt igjen. Noen som vil dele tips eller tanker? Hilsen Bella.

Anonymous poster hash: c2006...559

[Medusa13]

Å ha pårørende som er psykisk syke, eller være pårørende til en psykisk syk kan være en ekstrem belastning. Verden blir uforutsigbar, og det er ikke mulig å basere forholdet på sunn fornuft. Moren din virker iallefall ikke slem på noen måte, for det er mange (med andre lidelser som f.eks. personlighetsforstyrrelser) som kan bli direkte grusommer, manipulative og drive folk til vanvidd, samtidig som de kan utvise et ekstremt sinne som er umulig å beskytte seg mot.

Uansett er det vondt. Jeg prøver bare å få deg til å se noe "positivt" i dette - det kunne ha vært langt verre. Regner med at du har vært inne på sider som dette http://www.bipolarcaregivers.org/taking-care-of-yourself/maintaining-or-rebuilding-your-relationship-with-the-person/using-good-communication-skills og dette http://psychcentral.com/blog/archives/2009/02/22/8-ways-to-help-your-bipolar-loved-one-cope/

og haugetall av andre lignende. Husk at hun har en brist i normal virkelighetsoppfatning, og kan ikke lastes for hvordan hun tenker. Hun er kanskje også mest fortrolig med barn fordi hun ikke opplever dem som dømmende. Les alt du kan om lidelsen, og alt om hvordan kommunisere med de som har den på best mulig måte. Lykke til

[AnonymBruker]

Å ha pårørende som er psykisk syke, eller være pårørende til en psykisk syk kan være en ekstrem belastning. Verden blir uforutsigbar, og det er ikke mulig å basere forholdet på sunn fornuft. Moren din virker iallefall ikke slem på noen måte, for det er mange (med andre lidelser som f.eks. personlighetsforstyrrelser) som kan bli direkte grusommer, manipulative og drive folk til vanvidd, samtidig som de kan utvise et ekstremt sinne som er umulig å beskytte seg mot.

Uansett er det vondt. Jeg prøver bare å få deg til å se noe "positivt" i dette - det kunne ha vært langt verre. Regner med at du har vært inne på sider som dette http://www.bipolarcaregivers.org/taking-care-of-yourself/maintaining-or-rebuilding-your-relationship-with-the-person/using-good-communication-skills og dette http://psychcentral.com/blog/archives/2009/02/22/8-ways-to-help-your-bipolar-loved-one-cope/

og haugetall av andre lignende. Husk at hun har en brist i normal virkelighetsoppfatning, og kan ikke lastes for hvordan hun tenker. Hun er kanskje også mest fortrolig med barn fordi hun ikke opplever dem som dømmende. Les alt du kan om lidelsen, og alt om hvordan kommunisere med de som har den på best mulig måte. Lykke til

Har hun er brist i normal virkelighetsoppfatningen?? Virkelig?? Jeg har selv bipolar lidelse. og det har jeg aldri hatt. Har et familiemedlem med samme diagnose, samt ei nær venninne. Ingen av dem har noensinne hatt brist i virkelighetsoppfatningen. Sett deg inn i diagnosen før du skriver!

For å ha en brist i virkelighetsoppfatningen må man ha en psykose. Det fører som regel til innleggelse, så alvorlig er det. Noen med Bipolar 1 (høres ut for meg som mora har Bipolar 2, siden ordet "kreativ" brukes i innlegget til TS), kan utvikle psykose, f.eks under mani. Men som regel sjelden. Man kan også utvikle psykose av andre årsaker, trenger ikke være Bipolar 1. Du oppfordrer Ts til å lese alt hun kan om lidelsen. Kanskje du også bør lese?

Ts: Husk at ikke alt du opplever med din mor skyldes hennes diagnose. Hun ER ikke bipolar, dette er noe hun HAR (Akkurat som folk f.eks. HAR epilepsi, de ER ikke epilepsi). Om du opplever at hun har egoistiske/selvopptatte tendenser, så er det mest sannsynlig noe som skyldes hennes personlighet - ikke diagnosen. Hun har vel lange perioder der hun hverken er manisk/hypoman eller deprimert? Det har i hvertfall de fleste med denne diagnosen. Da fungerer de helt normalt.

Anonymous poster hash: e2b33...b35

[Medusa13]

Har hun er brist i normal virkelighetsoppfatningen?? Virkelig?? Jeg har selv bipolar lidelse. og det har jeg aldri hatt. Har et familiemedlem med samme diagnose, samt ei nær venninne. Ingen av dem har noensinne hatt brist i virkelighetsoppfatningen. Sett deg inn i diagnosen før du skriver!

For å ha en brist i virkelighetsoppfatningen må man ha en psykose. Det fører som regel til innleggelse, så alvorlig er det. Noen med Bipolar 1 (høres ut for meg som mora har Bipolar 2, siden ordet "kreativ" brukes i innlegget til TS), kan utvikle psykose, f.eks under mani. Men som regel sjelden. Man kan også utvikle psykose av andre årsaker, trenger ikke være Bipolar 1. Du oppfordrer Ts til å lese alt hun kan om lidelsen. Kanskje du også bør lese?

Ts: Husk at ikke alt du opplever med din mor skyldes hennes diagnose. Hun ER ikke bipolar, dette er noe hun HAR (Akkurat som folk f.eks. HAR epilepsi, de ER ikke epilepsi). Om du opplever at hun har egoistiske/selvopptatte tendenser, så er det mest sannsynlig noe som skyldes hennes personlighet - ikke diagnosen. Hun har vel lange perioder der hun hverken er manisk/hypoman eller deprimert? Det har i hvertfall de fleste med denne diagnosen. Da fungerer de helt normalt.

Anonymous poster hash: e2b33...b35

Hva er poenget med å være så aggressiv. Jeg mente ikke å si, og sa heller ikke, totalt brudd med virkeligheten for da snakker man om psykoser. Også personlighetsforstyrrelser har en brist i virkelighetsoppfatning i den forstand at man at de oppfatter, fortolker og ser virkeligheten og mennesker rundt på en annen måte. Hverken depresjoner eller mani behøver å ha rot i noe som er reellt. Kanskje du ikke burde legge skjulte meninger i det jeg skriver, og kanskje lese bedre gjennom innlegget før du forsøker å gå til angrep.

[AnonymBruker]

Ts her: Tusen takk for fine svar! Skal kikke på de linkene du skrev Karilka.

Mamma har perioder uten hypomani og depresjon ja, og da er hun veldig omsorgsfull og bryr seg om både mennesker og samfunn. Det virker som om hun i både oppe- og nede-fasene enten fokuserer på seg selv eller barnebarna. Kanskje det er enklere for henne, som du skriver. Hun har jo fått en del kritikk og pepper fra voksne familiemedlemmer om oppførselen sin.

At alle med en og samme diagnose er forskjellige er helt sant og det er vanskelig å vite hva som er "Mamma" og hva som er "Bipolare-Mamma". Jeg må i bunn og grunn tenke at alt hun sier og gjør er henne og at hun har 3 veldig forskjellige sider av personligheten sin.

Når det gjelder brist i virkelighetsoppfatnigen hennes, så føler jeg faktisk at hun har en slags brist! Hun klarer ikke/ vil ikke se seg selv i forhold til andre. Det er så rart fordi hun ser alle andre så veldig klart og er veldig klok + sensitiv for menneskers oppførsel og følelser. Hun er veldig empatisk i vanlige perioder, men totalt blind for empati i hypoman og depressiv fase. Når det gjelder henne selv så har hun et HELT annet syn på seg selv enn vi rundt henne har.

Eksempler på det er hennes klesdrakt, manerer, folkeskikk og fremtreden i offentlige settinger. Hun har alltid vært en dame som blir lagt merke til Noe som jeg også er veldig stolt av!! Jeg elsker Mamma og at hun er annerledes, men de siste årene har hun fått flere og flere veldig rare fakter og det virker som om hun mister mer og mer kontakten med verden rundt seg.

Hun glir fort fra miljø til miljø og lever ofte veldig i en boble føler jeg. For eksempel var hun i et år medlem av en rideklubb og gikk HELT inn i det som om det var hennes livsoppgave å koste og rydde i stallen og hjelpe folk med hestene sine. Det nye nå er at hun er veldig engasjert i driften av en lokal kafe. Hun stiller til dugnadsarbeid og går totalt inn i miljøet til de som går der. Jeg tror det er godt for henne å føle seg viktig, men identiteten hennes skifter mye fra miljø til miljø. Jeg tror hun definerer seg selv ut fra periodens interesse. Som når hun var utpreget "hestejente" (på 50 år.. kremt).

Det er det som er så vanskelig. Jeg savner den vanlige Mamma som har like verdier som hun alltid har hatt.

Blir glad for flere innspill!

Anonymous poster hash: c2006...559

[AnonymBruker]

Ts her: Tusen takk for fine svar! Skal kikke på de linkene du skrev Karilka.

Mamma har perioder uten hypomani og depresjon ja, og da er hun veldig omsorgsfull og bryr seg om både mennesker og samfunn. Det virker som om hun i både oppe- og nede-fasene enten fokuserer på seg selv eller barnebarna. Kanskje det er enklere for henne, som du skriver. Hun har jo fått en del kritikk og pepper fra voksne familiemedlemmer om oppførselen sin.

At alle med en og samme diagnose er forskjellige er helt sant og det er vanskelig å vite hva som er "Mamma" og hva som er "Bipolare-Mamma". Jeg må i bunn og grunn tenke at alt hun sier og gjør er henne og at hun har 3 veldig forskjellige sider av personligheten sin.

Når det gjelder brist i virkelighetsoppfatnigen hennes, så føler jeg faktisk at hun har en slags brist! Hun klarer ikke/ vil ikke se seg selv i forhold til andre. Det er så rart fordi hun ser alle andre så veldig klart og er veldig klok + sensitiv for menneskers oppførsel og følelser. Hun er veldig empatisk i vanlige perioder, men totalt blind for empati i hypoman og depressiv fase. Når det gjelder henne selv så har hun et HELT annet syn på seg selv enn vi rundt henne har.

Eksempler på det er hennes klesdrakt, manerer, folkeskikk og fremtreden i offentlige settinger. Hun har alltid vært en dame som blir lagt merke til Noe som jeg også er veldig stolt av!! Jeg elsker Mamma og at hun er annerledes, men de siste årene har hun fått flere og flere veldig rare fakter og det virker som om hun mister mer og mer kontakten med verden rundt seg.

Hun glir fort fra miljø til miljø og lever ofte veldig i en boble føler jeg. For eksempel var hun i et år medlem av en rideklubb og gikk HELT inn i det som om det var hennes livsoppgave å koste og rydde i stallen og hjelpe folk med hestene sine. Det nye nå er at hun er veldig engasjert i driften av en lokal kafe. Hun stiller til dugnadsarbeid og går totalt inn i miljøet til de som går der. Jeg tror det er godt for henne å føle seg viktig, men identiteten hennes skifter mye fra miljø til miljø. Jeg tror hun definerer seg selv ut fra periodens interesse. Som når hun var utpreget "hestejente" (på 50 år.. kremt).

Det er det som er så vanskelig. Jeg savner den vanlige Mamma som har like verdier som hun alltid har hatt.

Blir glad for flere innspill!

Anonymous poster hash: c2006...559

Ikke meningen å være agressiv, og jeg beklager om det virket slik. Blir bare av og til litt oppgitt av folks beskrivelser av BP lidelse.

Ts: En del av det du beskriver kan jeg ikke se at hører inn under en Bipolar 2-diagnose (om det er det hun har). Hverken brist i virkelighetsoppfatning eller det å ha flere personligheter hører hjemme her. Når det er sagt, så kan hun jo ha en tilleggsdiagnose (også selv om hun ikke ennå har fått den.)

Kjenner imidlertid igjen dette med å ha periodisk interesse for noe.Å bli oppsatt på hester en periode (slik du beskriver) kan være hypomani (forstår at du opplever dette som slitsomt). Men om du opplever at hun ikke er seg selv i en slik periode, så høres dette mer ut som Bipolar 1 for meg. Men det er kanskje ikke så viktig for deg hva det er, det forstår jeg. Bare synes det er så synd at så mange misforstår så mye ang bipolaritet. Folk med bipolar lidelse er nok stigmatisert som de er. Mange tror de vet hva dette er, men så viser det seg ofte at det gjør de ikke. Mange (de fleste) med Bipolar 2 lever vanlige gode liv, jobber og har barn og fungerer helt fint, men steminingsstabiliserende medisiner kan være nødvendige noen. Mange klarer seg også fint uten medisiner.

Kos deg med din mor i hennes friske perioder. Og vær en støtte for henne når hun ikke er så frisk. Det er det eneste du kan gjøre. Og husk at ikke alt hun gjør og sier skyldes hennes diagnose. Eksempelvis overtolker de nærmeste til en med BP-lidelse ofte mye. Om en med BP lidelse ler høyt en morgen, så tror alle rundt at hun er på vei inn i en hypomani. Ellers hvis hun bare blir glødende interessert i noe. Da er hun "helt sikkert hypoman/manisk". Blir hun trist eller lei seg en dag, så "er hun på vei inn i en depresjon". Også folk med BP-diagnose har gode og dårlige dager i livet sitt. Det har alle mennesker. Og det betyr ikke at de er syke.

Anonymous poster hash: e2b33...b35

[AnonymBruker]

Og beklager skriveleifene

Anonymous poster hash: e2b33...b35

[AnonymBruker]

TS, du skriver at du synes din mor mister kontakt med verden rundt seg - og det får meg til å tenke at det må undersøkes, for det er ingenting som skulle tilsi at hun skulle det. Kanskje bortsett fra at hun kan ha pådratt seg en kronisk depresjon som sliter på hjernen og godt kan gjøre det vanskelig å være helt med. (Man kan være ganske deprimert uten at omgivelsene skjønner hvordan det er fatt).

Du må jo også snakke med henne om din bekymring og fortelle henne hvordan du opplever det, og at du synes det er vanskelig å forholde deg til skiftende sinnsstemninger og "fjernhet". Hvis hun selv ikke skjønner hva du snakker om og du selv mener det er noe galt fatt, må du snakke med noen som skjønner seg på dette. Hun har vel en lege du kan henvende deg til, kanskje?

Er hun medisinert, er det rart at svigningene er så store som du beskriver. De fleste oppnår ganske stor bedring med medisiner.

Anonymous poster hash: c0297...e04

[minister-mio]

Jeg har aldri hørt om Bipolar kreativ lidelse og google var ikke min venn. Kan noen fortelle hva det er?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hørt om Bipolar kreativ lidelse og google var ikke min venn. Kan noen fortelle hva det er?

"Bipolar kreativ lidelse" er ikke en riktig diagnosebetegnelse. Det finnes flere undertyper av Bipolar lidelse. De vanligste er Bipolar lidelse type 1 og bipolar lidelse type 2. På folkemunne har BP2 tidligere blitt kalt "Kreativ-depressiv lidelse", dette fordi denne diagnosen innebærer en veksling mellom hypomane (og da noen ganger nokså kreative) perioder og depressive perioder. I tillegg kommer periodene når stemningsnivået er "normalt". Disse periodene er ofte lengst hos de fleste med denne diagnosen.

Anonymous poster hash: e2b33...b35

[flashthis]

Jeg har en far som også har diagnosen. Jeg tror han fikk det i ganske ung alder, kanskje i tenårene. Han er nå godt over 50 år, og for han (og hans barn) så er oppturene og nedturene blitt en slags vane. På sommeren er han ofte høyt oppe i skyene, mens på vinterstid er han veldig langt nede.

Han har flerie stadier i løpet av et år, og de varierer veldig. Likevel er de nevnt ovenfor de mest vanlige.

På stadiet der han er høyt oppe skulle man trodd at han svever på skyene (i allefall tror han det). Han bruker så mye penger at man skulle trodd han var blakk, planlegger reiser han skal ta gjennom året (som aldri blir noe av fordi han faller ned igjen), han drikker utrolig mye (heller ikke bra med tanke på alle pillene han går på), og verden dreier seg bare om han. Han har lett for å kommandere, og er umulig å diskutere med. Han er også veldig god til å spille på samvittigheten til oss (barna), noe som den dag i dag er svært irriterende.

Det er veldig lett å skjønne når han er på vei ned i depremisjonsfasen. Han snakker mindre, bruker mindre penger, spiser mindre og gjør mindre. Når han sier ‹‹jeg er blakk››, vet vi at han er der nede. Dette har alltid vært det klareste tegnet, for han er aldri blakk og har alltid en god del penger på kontoen sin.

I depremisjonsfasen er han det stikk motsatte av det han er når han er høyt oppe. Han bruker så og si ingen penger (brød og pålegg en gang på 1-2 uker), han sitter bare inne å ser på TVn eller så stirrer han ut av vinduet hele dagen, han har det alltid mørkt og orker ikke slå på noen lys inne i huset, og han når han prater er det alltid noe negativt eller så sier han ingenting. Å prøve å prate til han og si at han må tenke positivt er ikke noe som fungerer, for han er inne i sin egen svarte boble og det er kun han som klarer og komme seg ut av den.

Han har også en periode som vi bruker og kalle den "normale" fasen, der han for det meste oppfører seg som andre folk, om man kan si det slik? Det er i allefall her man kommer lettest overens med han.

Det jeg har funnet ut ettersom at jeg har blitt eldre, er at det rett og slett ikke er noe vi kan gjøre for å hjelpe han. Man må rett og slett bare tilpasse seg hans liv, uten at det skal gå ut over en selv. Uansett hvilken stadie han er på så er det alltid han som er i sentrum, forskjellen er hvordan han ser det på. Er han høyt oppe så skal alt godt skje med han og han skal få det som han vil. Er han langt nede så er alt som skjer han negativt, og han sitter for det meste inne uten noen form for livsgnist.

I fjord var det kommet så langt igjen at han prøvde å ta sitt eget liv, noe han har prøvd før da jeg var liten og uviten. Dette har han prøvd gjennom å overdose seg på piller, men det har alltid slått feil fordi de er ikke sterke nok til å drepe han, men bare til å gjøre han dopa. Det aller verste var at det ikke kom som et sjokk, for jeg hadde ventet på den dagen det skulle skje. Selv om jeg ble trist, så var det irritasjonen som fyltes mest opp i meg. Min søster derimot ble knust, og hun tok dette opp med han og ba han om å ikke gjøre det igjen. Jeg for min del snakket aldri om det med han. Jeg har kommet fram til at jeg kan ikke la sykdommen hans gå utover meg og mitt velvære. Vi har prøvd så mye opp igjennom årene at vi har innsett at alt er opp til han. Ting får gå som det går, og vi takler alle ting på vår hver vår måte. Det trist å tenke på at jeg, som 18 åring, allerede har gitt opp tanken på at ting vil se lysere ut.

Men før jeg avslutter vil jeg fortelle at han er en veldig god far. Han er omsorgsfull, snill og hjelper oss alltid når vi trenger det, men vi spør også bare når vi vet at han kan være til hjelp. Jeg er utrolig glad i han.

[AnonymBruker]

Jeg har en far som også har diagnosen. Jeg tror han fikk det i ganske ung alder, kanskje i tenårene. Han er nå godt over 50 år, og for han (og hans barn) så er oppturene og nedturene blitt en slags vane. På sommeren er han ofte høyt oppe i skyene, mens på vinterstid er han veldig langt nede.

Han har flerie stadier i løpet av et år, og de varierer veldig. Likevel er de nevnt ovenfor de mest vanlige.

På stadiet der han er høyt oppe skulle man trodd at han svever på skyene (i allefall tror han det). Han bruker så mye penger at man skulle trodd han var blakk, planlegger reiser han skal ta gjennom året (som aldri blir noe av fordi han faller ned igjen), han drikker utrolig mye (heller ikke bra med tanke på alle pillene han går på), og verden dreier seg bare om han. Han har lett for å kommandere, og er umulig å diskutere med. Han er også veldig god til å spille på samvittigheten til oss (barna), noe som den dag i dag er svært irriterende.

Det er veldig lett å skjønne når han er på vei ned i depremisjonsfasen. Han snakker mindre, bruker mindre penger, spiser mindre og gjør mindre. Når han sier ‹‹jeg er blakk››, vet vi at han er der nede. Dette har alltid vært det klareste tegnet, for han er aldri blakk og har alltid en god del penger på kontoen sin.

I depremisjonsfasen er han det stikk motsatte av det han er når han er høyt oppe. Han bruker så og si ingen penger (brød og pålegg en gang på 1-2 uker), han sitter bare inne å ser på TVn eller så stirrer han ut av vinduet hele dagen, han har det alltid mørkt og orker ikke slå på noen lys inne i huset, og han når han prater er det alltid noe negativt eller så sier han ingenting. Å prøve å prate til han og si at han må tenke positivt er ikke noe som fungerer, for han er inne i sin egen svarte boble og det er kun han som klarer og komme seg ut av den.

Han har også en periode som vi bruker og kalle den "normale" fasen, der han for det meste oppfører seg som andre folk, om man kan si det slik? Det er i allefall her man kommer lettest overens med han.

Det jeg har funnet ut ettersom at jeg har blitt eldre, er at det rett og slett ikke er noe vi kan gjøre for å hjelpe han. Man må rett og slett bare tilpasse seg hans liv, uten at det skal gå ut over en selv. Uansett hvilken stadie han er på så er det alltid han som er i sentrum, forskjellen er hvordan han ser det på. Er han høyt oppe så skal alt godt skje med han og han skal få det som han vil. Er han langt nede så er alt som skjer han negativt, og han sitter for det meste inne uten noen form for livsgnist.

I fjord var det kommet så langt igjen at han prøvde å ta sitt eget liv, noe han har prøvd før da jeg var liten og uviten. Dette har han prøvd gjennom å overdose seg på piller, men det har alltid slått feil fordi de er ikke sterke nok til å drepe han, men bare til å gjøre han dopa. Det aller verste var at det ikke kom som et sjokk, for jeg hadde ventet på den dagen det skulle skje. Selv om jeg ble trist, så var det irritasjonen som fyltes mest opp i meg. Min søster derimot ble knust, og hun tok dette opp med han og ba han om å ikke gjøre det igjen. Jeg for min del snakket aldri om det med han. Jeg har kommet fram til at jeg kan ikke la sykdommen hans gå utover meg og mitt velvære. Vi har prøvd så mye opp igjennom årene at vi har innsett at alt er opp til han. Ting får gå som det går, og vi takler alle ting på vår hver vår måte. Det trist å tenke på at jeg, som 18 åring, allerede har gitt opp tanken på at ting vil se lysere ut.

Men før jeg avslutter vil jeg fortelle at han er en veldig god far. Han er omsorgsfull, snill og hjelper oss alltid når vi trenger det, men vi spør også bare når vi vet at han kan være til hjelp. Jeg er utrolig glad i han.

Til Ts: Fint å høre at du er glad i faren din, selv om han har utfordringer med sykdommen sin. Imidlertid er noen av dine beskrivelser av han ikke noe som nødvendigvis hører inn under en bipolar diagnose. Du skriver at han har lett for å kommandere, er umulig å diskutere med og at han spiller på samvittigheten til barna sine. Disse negative trekkene er ikke typiske hos personer med bipolar lidelse. Disse trekkene er nok heller hans personlighetstrekk, evt så tilhører de en annen diagnose enn bipolar. Men han kan selvsagt ha disse trekkene OG ha en bipolar diagnose.

Man skal være forsiktig med å putte alle trekkene hos et menneske inn i en "diagnose-sekk". Om man gjør det, så tenker mennesker uten kunnskap om diagnosen at slik er nok "alle" med bipolar lidelse, og sånn er det jo ikke. Det er veldig stigmatiserende!

Folk med bipolar lidelse er jo like forskjellige som alle andre og har selvsagt ulik personlighet. Eksempelvis: la oss si at jeg kjenner en gutt med ADHD. Tilfeldigvis er han også utro mot kjæresten, han stjeler, han roter med økonomien og er svært overvektig. Når jeg beskriver denne personen til andre, så nevner jeg alt dette og nevner i samme slengen at han har jo ADHD og er derfor "håpløs" men at diagnosen hans "forklarer jo saken". INGENTING av dette jeg nå nevnte henger sammen med en ADHD-diagnose.

Så vær forsiktige når dere beskriver et menneske med en diagnose! Skill mellom diagnosen, menneskets medfødte personlighet og erfaringer som gjennom livet har formet personen! Please..

Anonymous poster hash: e2b33...b35

[AnonymBruker]

Beklager: Mitt svar var ikke til Ts men til innlegget til "Flashthis" over her.

Anonymous poster hash: e2b33...b35

[flashthis]

Jeg ser at den delen kan ha vært formulert ganske feil. Det var ikke meningen å få det til å virke som en del av diganosen, for det er jeg godt klar over at det ikke er. Det var mer ment for å beskrive hvordan han er (også gjennom hans personlighet) når han er i et stadie høyt oppe, som kan gjøre det ekstra slitsomt.

[AnonymBruker]

Ikke meningen å være agressiv, og jeg beklager om det virket slik. Blir bare av og til litt oppgitt av folks beskrivelser av BP lidelse.

Ts: En del av det du beskriver kan jeg ikke se at hører inn under en Bipolar 2-diagnose (om det er det hun har). Hverken brist i virkelighetsoppfatning eller det å ha flere personligheter hører hjemme her. Når det er sagt, så kan hun jo ha en tilleggsdiagnose (også selv om hun ikke ennå har fått den.)

Anonymous poster hash: e2b33...b35

Det er merkelig at du som har diagnosen er så bastant på at

Har hun er brist i normal virkelighetsoppfatningen?? Virkelig?? Jeg har selv bipolar lidelse. og det har jeg aldri hatt. Har et familiemedlem med samme diagnose, samt ei nær venninne. Ingen av dem har noensinne hatt brist i virkelighetsoppfatningen. Sett deg inn i diagnosen før du skriver!

For å ha en brist i virkelighetsoppfatningen må man ha en psykose. Det fører som regel til innleggelse, så alvorlig er det. Noen med Bipolar 1 (høres ut for meg som mora har Bipolar 2, siden ordet "kreativ" brukes i innlegget til TS), kan utvikle psykose, f.eks under mani. Men som regel sjelden. Man kan også utvikle psykose av andre årsaker, trenger ikke være Bipolar 1. Du oppfordrer Ts til å lese alt hun kan om lidelsen. Kanskje du også bør lese?

Ts: Husk at ikke alt du opplever med din mor skyldes hennes diagnose. Hun ER ikke bipolar, dette er noe hun HAR (Akkurat som folk f.eks. HAR epilepsi, de ER ikke epilepsi). Om du opplever at hun har egoistiske/selvopptatte tendenser, så er det mest sannsynlig noe som skyldes hennes personlighet - ikke diagnosen. Hun har vel lange perioder der hun hverken er manisk/hypoman eller deprimert? Det har i hvertfall de fleste med denne diagnosen. Da fungerer de helt normalt.

Anonymous poster hash: e2b33...b35

Jeg finner det merkelig at du som selv har diagnosen kan gå ut å si at man ikke blir egoistisk/selvopptatt ved å ha denne diagnosen. Her er en link med noen kjennetegn på hypomani/mani http://bipolart.no/web/dette-er-symptomer-pa-hypomanimani/

Her står det blant annet:

Estremt irritabel: En manisk bipolar som møter motgang og motforestillinger kan fort bli både irriteret og sint. Alle andre blir noen irriterende treginger når de ikke greier å henge med på de lynraske tankebanene En manisk bipolar kan bli utrolig egosentrert og har problemer med å se at også andre mennesker kan ha ønsker og behov.

Provoserende, truende og aggressiv adferd: Det verste en manisk bipolar vet, er å ta feil når han VET at han har rett. Når det butter i mot, kan en bipolar med mani ofte bli frustrert, sint og i verste fall aggressiv. Entusiasmen til en bipolar med mani er like skjør som den er skinnende.

Hentet herfra: https://helsenorge.no/Sykdomogbehandling/Sider/Bipolar-lidelse/Symptomer.aspx

- Du er urimelig irritabel (du kan skrike eller slå til andre personer).

DET er en del av diagnosen!

Anonymous poster hash: 7dc6f...24d

[AnonymBruker]

Det er merkelig at du som har diagnosen er så bastant på at

Jeg finner det merkelig at du som selv har diagnosen kan gå ut å si at man ikke blir egoistisk/selvopptatt ved å ha denne diagnosen. Her er en link med noen kjennetegn på hypomani/mani http://bipolart.no/web/dette-er-symptomer-pa-hypomanimani/

Her står det blant annet:

Estremt irritabel: En manisk bipolar som møter motgang og motforestillinger kan fort bli både irriteret og sint. Alle andre blir noen irriterende treginger når de ikke greier å henge med på de lynraske tankebanene En manisk bipolar kan bli utrolig egosentrert og har problemer med å se at også andre mennesker kan ha ønsker og behov.

Provoserende, truende og aggressiv adferd: Det verste en manisk bipolar vet, er å ta feil når han VET at han har rett. Når det butter i mot, kan en bipolar med mani ofte bli frustrert, sint og i verste fall aggressiv. Entusiasmen til en bipolar med mani er like skjør som den er skinnende.

Hentet herfra: https://helsenorge.no/Sykdomogbehandling/Sider/Bipolar-lidelse/Symptomer.aspx

- Du er urimelig irritabel (du kan skrike eller slå til andre personer).

DET er en del av diagnosen!

Anonymous poster hash: 7dc6f...24d

Det som beskrives i hovedinnlegget er en en person med diagnosen Bipolar 2 - i hvertfall slik jeg forstår det, i og med at ordet "kreativ" blir brukt. Du gjør gjentatte uthevinger i tekst av ordet "mani". Mani er ikke endel av en Bipolar 2-diagnose. Mani hører inn under Bipolar 1-diagnosen. Les deg opp på forskjellene mellom Bipolar 1 og 2, er du snill.

Anonymous poster hash: e2b33...b35