Gnisninger i venninnegjengen

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er 28 år, og er med i en venninnegjeng på fem. Vi har holdt sammen siden videregående og alltid vært flinke til å holde kontakten og møttes jevnlig selv om noen har flyttet for å studere, fått barn osv. For to år siden flyttet alle tilbake til byen og vi hadde enda tettere kontakt en stund. Jeg selv ble etterhvert, i likhet med hun ene i vennegjengen, singel og da veldig opptatt av å være sosial og komme meg ut blant folk. Vi kaller henne Tora. To av jentene i denne gjengen er etablerte, har hus og bil og barn og hele pakken, mens resten av oss lever det urbane singellivet. Rundt juletider i fjor tok disse to opp hvor urettferdig behandlet de hadde følt seg det siste året, og hvor skuffet de var over hvor lite vi involverte oss i livene deres, spesielt med sikte på meg og en til i gjengen, la oss kalle dem Anne og Mari.

Jeg fikk litt sjokk, i og med at vi har tviholdt på tradisjonen vår om forening 1 gang i måneden, filmkveld så ofte som mulig, og snakkes jevnlig på facebook, snapchat og andre sosiale medier. Siden jeg begynte å jobbe fullt samtidig som jeg studerer fulltid har jeg ikke mye energi til overs og er ganske fornøyd med at jeg har orket å involvere meg sosialt med både venninnegjengen og venner utenom gjengen i det hele tatt. Men jeg la meg flat for det om.

Det viser seg at de føler de ikke har vært velkommen på alle festene vi har vært på det siste året. Untatt meg og Anne, er det ei jente til i gjengen som er singel og som har vært med ut ganske mye, "Kari" , hun inviterte Mari og Anne med oss ut hver gang det skjedde noe. Men meg og Tora får høre at vi aldri inviterte, og når vi prøver å forklare at det ikke var ment i det hele tatt å stenge ute noen og at det var vel ikke vits at alle skulle sende begge to hver sin melding hver gang, og at Kari inviterte på vegne av oss alle så er ikke det godt nok. At vi aldri kom på besøk (noe som ikke stemmer, vi besøkte hverandre hver gang vi hadde forening, dessuten er det ikke så lett å komme seg dit Anne bor når man ikke har bil). Nå er det isfront mellom Anne og Tora, som er drittlei av å bli anklaget for å være en dårlig venn hele tiden at hun vurderer å melde seg helt ut av foreningen. Generelt gikk kjeften vi fikk ut på at Kari føler at vi splittes. "Vi skulle jo holde sammen for alltid".

Vi hadde alle sammen en diskusjon om dette i fjor og jeg og alle unntatt Anne har vel lagt det bak oss. Anne er likevel fortsatt sur på Tora ettersom de tidligere var nærmest hverandre. Anne er veldig bitter og hvis hun får litt vin innabords så er det rett på kritiseringen av Tora, som selv er drittlei av dette. Uansett hvor mye hun forklarer og unnskylder, selv ting som ikke er nødvendig å beklage, så klarer de ikke å begrave øksa. Nå går vi alle på nåler for ikke å gi Anne en grunn til å hytte med pekefingeren, og jeg selv er mer fokusert på å involvere alle i alt enn noengang. Tora på sin side vurderer å "slå opp", å melde seg helt ut av gjengen. Hva hadde dere gjort om dere var dem? Nå kan det nevnes at Anne har en vanskelig hjemmesituasjon, hun gjennomgår en skilsmisse og dette går hardt innpå henne. Apropos det kan jeg si at hun ikke fortalte meg og Tora om forholdene i hjemmet før det var gått så langt at det ble skilsmisse, og det fikk vi også kritikk for, for at vi ikke visste noe. Men hvordan kan vi vite det når hun later som alt er greit og ikke forteller oss noe....? Det er som om hun leter og snur under hver minste lille stein for å finne noe negativt om oss som venner. Og så går det over. Og alt er normalt, helt til neste utbrudd.

Jeg har bursdag om ikke så lenge, og planlegger å ha en fest. De er begge selvsagt invitert, men jeg vil ikke at det skal bli sånn at den ene ikke kommer fordi de ikke tåler trynet på hverandre. Samtidig vil jeg ikke at de skal sitte der og skape dårlig stemning og etterhvert begynne å krangle.

Jeg synes det er litt naivt å tro at vennskap ikke går gjennom ulike forandringer, lik vi som mennesker går gjennom ulike livsfaser. Var det ikke naturlig at de som hadde mest til felles søkte mer til hverandre enn til de som for det meste ikke kunne bli med på annet enn alkoholfrie brettspillkvelder?

Det kan være morsomt iblant klart, men ikke hver eneste gang man setter av en fredag eller lørdagskveld til sosialt samvær. De siste månedene har jeg "skjerpet" meg og fokusert på å tilbringe tid med alle og enhver, invitere alle med på alt og involvere meg mer i mine venners liv. Det samme har Tora prøvd på, men sist gang de var ute sammen smalt det igjen. Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal forholde meg til, jeg er jo glad i alle og jeg nekter å ta noen side.
Jeg føler at jeg bare venter stormen ut, og håper alle kommer levende fra den.

Har dere noen lignende erfaringer med utfordringer ved å holde venninnegjengen samlet? Har dere også 1 sitron som forsurer tilværelsen med å være konstant bitter samme hvor mye dere prøver å "gjøre godt igjen" noe som dere i utgangspunktet ikke var klar over var så galt i det hele tatt?

Føler dere også at man kan bli nesten utbrent av å skulle pleie så mange vennskap? Og får dere også dårlig samvittighet av å føle det slik?

Anonymous poster hash: d68d2...821

Anonymous poster hash: d68d2...821

[AnonymBruker]

Er for gammel for fjortisdrama og har kuttet ut venner som skaper det for lengst. Anbefales.

Anonymous poster hash: e9a38...aa9

[Gjest Gjest]

Jeg synes TS skal være stolte over at hun faktisk er med i en venninnegjeng hvor alle fremdeles er interesserte i å være venner, for min erfaring er mye godt den at damerne som får kjærester bruker å melde seg ut, for deretter å aldri sees igjen, før de er single.

[Gjest Bell]

Jeg opplever at mange av de som blir småbarnsmødre er bitre på de som fortsatt kan feste i helgene og ta livet som de vil.

Synes ikke dere single har opptrådd noe ufint i følge det du skriver her.

Det er naturlig at man ikke sees like mye når livene endrer seg såpass mye. DU skal ikke føle at du må velge samme type liv som venninene dine med barn har. De kan ikke forvente at du skal leve som en husmor når du ikke har mann eller barn!

[Gjest Sitronmelisse]

Annes skilsmisseproblemer er unntakstilstand. Jeg kan tenke meg at hun ser altfor negativt på ting på grunn av det, blir mye mer kritisk enn hun ellers ville vært og at dere heller bør vente til Anne er oppe og går igjen, før dere drar noen konklusjon om vennskapet.

[Gjest Gjest]

Jeg opplever at mange av de som blir småbarnsmødre er bitre på de som fortsatt kan feste i helgene og ta livet som de vil.

Synes ikke dere single har opptrådd noe ufint i følge det du skriver her.

Det er naturlig at man ikke sees like mye når livene endrer seg såpass mye. DU skal ikke føle at du må velge samme type liv som venninene dine med barn har. De kan ikke forvente at du skal leve som en husmor når du ikke har mann eller barn!

Som singel og barnløs så er det ikke småbarnsforeldrene av vennene som blir prioritert nei, men de prioriterer jo ikke samvær med de single vennene fremfor parvennene de heller. Hører hele tiden om parmiddager og fester hvor kun par blir invitert. Så det går mye opp i opp.

Annes skilsmisseproblemer er unntakstilstand. Jeg kan tenke meg at hun ser altfor negativt på ting på grunn av det, blir mye mer kritisk enn hun ellers ville vært og at dere heller bør vente til Anne er oppe og går igjen, før dere drar noen konklusjon om vennskapet.

Enig.