Å miste sitt eneste barn

[AnonymBruker]

I lys av debatten om det å få et barn til tilfelle barnet man har så har jeg tenkt litt. Jeg har selv bare et barn og kan ikke, av helsemessige grunner, ikke få flere barn.

Min store skrekk er selvsagt at barnet mitt dør og jeg sitter der uten min dyrbare skatt.

Først vil jeg si at jeg håper ikke jeg tråkker over noen grenser når jeg spør. Jeg lurer på om noen her inne har mistet sitt eneste barn? Og hvordan har det gått i ettertid?

Anonymous poster hash: e23e6...ecf

[AnonymBruker]

Det kinesiske ordet for familier som har mistet sitt eneste barn er shidu, og det finnes mer enn en million slike i Kina. Kanskje deres tanker kan være av interesse?

Her er det noen sitater.

https://www.holtinternational.org/china/moon/2013/06/12/how-chinas-grieving-parents-are-creating-a-new-web-culture/#.UxSV6vl5O3g

Anonymous poster hash: 3ba32...432

[AnonymBruker]

Slik jeg tenker så kan ingenting erstatte barnet mitt om jeg mister det. Har bare et barn, men om jeg hadde hatt 2 og mistet det ene så hadde jo ikke det gjenværende barnet gjort opp for sorgen etter å ha mistet det andre barnet.

Tror heller ikke at det å få et nytt barn hadde hjulpet mot den sorgen.

Anonymous poster hash: 9cc2a...871

[Gjest Naria]

Er det verre å miste et barn når man bare har ett, enn hvis man har flere?

[AnonymBruker]

Er det verre å miste et barn når man bare har ett, enn hvis man har flere?

Mon tro hva de to som mistet sine to eneste barn i den ulykken på Bygdøy sier om den saken.

Anonymous poster hash: 6dfa6...837

[QBee]

Å miste et barn er for de fleste/alle foreldre det verste som kan skje, og nei jeg tror ikke sorgen blir MINDRE av at man har et barn igjen. Men som den ene kinesiske mammaen fra linken over sier: "when I buried ny daughter i buried my motherhood along with her". Jeg kan godt tro at det å ikke lenger få være mamma kan være en egen sorg i seg selv, og at man kan finne trøst i gjenværende barn etter et dødsfall. Ikke at man savnet det døde barnet mindre av den grunn, for de er jo alle like uerstattelige enten man har en, to eller fem.

Bare en tanke fra en som heldigvis aldri har opplevd å miste et barn.

[AnonymBruker]

Når man har flere barn MÅ man jo bare få hverdagen til og gå videre pga barnet som er igjen.

Har man bare ett er det vel utrolig mye enklere og gjøre slutt på alt.eller falle i en evig depresjon.

Man har jo ingen og stå opp til,ingen som trenger man lengre som ett barn gjør.

Anonymous poster hash: db5df...217

[Gjest]

Mon tro hva de to som mistet sine to eneste barn i den ulykken på Bygdøy sier om den saken.

Anonymous poster hash: 6dfa6...837

De dukket opp i tankene mine før jeg leste det du skrev.

Min store skrekk også, at noe skjer med et av barna, eller begge.

[Medusa13]

Hvis man har flere, så må man presse seg til å gå videre for det er en igjen som trenger deg. Hvis man står igjen med bare seg selv vil jeg tro det er lettere å dukken

[Nowayback]

Er det verre å miste et barn når man bare har ett, enn hvis man har flere?

Nei, sorgen i seg selv ville nok vært like ille. Men om man har andre barn, vil man nok komme fortere til hektene og skjønne at man har andre å leve for.

[Lykkelise]

Når man mister et, og har flere igjen så er det ekstra hardt å se sorgen til søsknene også..

[AnonymBruker]

Etter at mitt barn i barnehagealder fikk kreft, har jeg prøvd å skyve tankene om døden bort, men det går jo ikke alltid. Nå er ikke prognosene så dårlige for barnet mitt, men på kreftavdelinga, og via barnekreftforeninga, har vi blitt kjent med familier som det ikke har gått så bra med. Og som ledd i egenterapi har jeg lest flere titalls blogger skrevet av foreldre med kreftsyke barn rundt i verden.

Og det at et barn dør, er selvsagt det verste som kan hende oss foreldre. Men etter en tid klarer folk generelt å lære seg å leve på en måte med sorgen og savnet. Det er utrolig hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er. Vi bare holder ut og kommer oss gjennom.

Anonymous poster hash: c15e8...2cb

[AnonymBruker]

Har en nær venninne som mistet sitt eneste barn da barnet var 12. Ulykke, og som lyn fra klar himmel.

Det var, og er et sant helvete både for henne og de rundt som skal være støttende da det er vanskelig å finne ting som er verdt å leve for. Hun var alenemor, og har heller ikke i ettertid funnet noen mann. Så hun ble rimelig alene igjen.

Et barn kan ikke erstatte et annet, men hadde hun hatt ett eller flere til hadde hun hatt noen å ha fokus på og som kunne være årsak til at livet måtte gå videre.

Anonymous poster hash: ecb76...8cd

[AnonymBruker]

Har en nær venninne som mistet sitt eneste barn da barnet var 12. Ulykke, og som lyn fra klar himmel.

Det var, og er et sant helvete både for henne og de rundt som skal være støttende da det er vanskelig å finne ting som er verdt å leve for. Hun var alenemor, og har heller ikke i ettertid funnet noen mann. Så hun ble rimelig alene igjen.

Et barn kan ikke erstatte et annet, men hadde hun hatt ett eller flere til hadde hun hatt noen å ha fokus på og som kunne være årsak til at livet måtte gå videre.

Anonymous poster hash: ecb76...8cd

Dette er jeg enig i. Jeg tror det er verre å miste sitt eneste barn. For har man flere barn, så vil man forstå midt i sorgen, at man tross alt har de andre barna å leve for. Jeg har bare ett barn, og vet med meg selv, at dersom jeg hadde mistet ham, så hadde livet mitt blitt fullstendig meningsløst. Da hadde jeg ikke lenger vært mamma til noen. Hadde jeg hatt flere barn, så kunne jeg til tross for sorgen, sett en viss mening med livet etterhvert.

Anonymous poster hash: 81a4e...844

[AnonymBruker]

Mon tro hva de to som mistet sine to eneste barn i den ulykken på Bygdøy sier om den saken.

Anonymous poster hash: 6dfa6...837

Historien om faren som satt igjen etter ulykken, er det mest hjerteskjærende jeg har lest. Jeg måtte stoppe å lese med jevne mellomrom pga tårer som fløt.

Anonymous poster hash: 755fa...7b3

[duja]

Om man enten har 1 eller 10 barn, har man aldri et barn å miste.

[Meline37]

Enig, når man bare har ett barn er det lett å falle i en dyp depresjon der en får fullstendig problemer med å leve videre tror jeg. Har man flere, eller får man flere etterpå så tror jeg det kan støtte en på livets vei. Men det er jo ikke alle som får et barn engang, og man kan ikke alltid velge hvor mange barn man skal ha.. Så noen får det nok tyngre etterpå enn andre. Men jeg vil si at det er skikkelig vondt å miste et barn i seg selv uansett... ingen kan erstatte det , uansett hvor mange barn en får

[Meline37]

I lys av debatten om det å få et barn til tilfelle barnet man har så har jeg tenkt litt. Jeg har selv bare et barn og kan ikke, av helsemessige grunner, ikke få flere barn.

Min store skrekk er selvsagt at barnet mitt dør og jeg sitter der uten min dyrbare skatt.

Først vil jeg si at jeg håper ikke jeg tråkker over noen grenser når jeg spør. Jeg lurer på om noen her inne har mistet sitt eneste barn? Og hvordan har det gått i ettertid?

Anonymous poster hash: e23e6...ecf

Jeg kjenner meg igjen i angsten om å miste et barn. Jeg har to barn men har angst for at noe skal skje en av dem eller begge. Er glad jeg har to, for hvis noe skjedde det ene så har jeg det andre som støtte videre, men faktisk så er det helt forferdelig å bare miste en av dem, for det barnet kan ingen erstatte. Og selv trøsten med å ha et barn som lever igjen kan ikke erstatte det å miste det andre heller helt, så nei jeg klarer ikke tanken å miste et av mine, selv om jeg har to.. jeg hadde garantert gått rett i veggen!

[AnonymBruker]

Mister man sitt eneste barn, blir man jo heller ikke besteforeldre. Jeg vil tro at dette kan forsterke sorgen, og gjør at man føler seg mer ensom.

Anonymous poster hash: 0dfa7...28d

[Berit]

Jeg mistet min baby. Det er over 10 år siden. I noen år etter det ønsket jeg å bli gravid, men ble det ikke. Jeg har en sorg over barnet. Men så ble jeg mer og mer glad for å ikke ha barn, og er nå glad for at vi ikke har barn.

Har snakket om det med noen. Jeg tror andre synes det er rart at jeg ikke har villet ha barn i ettertiden.