Merkelig mor

[AnonymBruker]

Jeg er så trøtt av min mor for jeg kjenner at hun suger meg tom for energi i måten hun opptrer på..

Her forleden hadde vi en telefonsamtale men samtalen var ikke før begynt før hun utbrøt at det ringte på den andre teleonen og det var min svoger som ringte for å høre hvordan det gikk. "Du kan jeg ringe tilbake senere lurte hun",hvorpå jeg stotret frem et ja, men når jeg tenker på det nå så kunne hun vel ringt ham tilbake og fullført samtalen med meg!

Hvorfor det irriterer meg? Fordi det er alltid slik! Søsteren min og svogeren min er førsteprioritet til enhver tid og det er særlig i de små gestene,i de små dagligdagse tingene i hverdagen at det blir så regelmessig merkbart,at det stjeler energi. Derfor har jeg begynt å trekke meg unna dem.

Har så mye jeg kunne nevne ved min oppvekst som var negativt, jeg ble slått/dressert, ledd av og latterliggjort når jeg ble såret. Husker tårene mine som silte og ansiktet til min mor hvor jeg så gjennom tårene hvordan hun godtet seg over at jeg var så sensitiv, som hun mente,når noe hadde skjedd osv...Jeg er ikke egentlig sensitiv av person men at jeg ikke ikk være meg stanset min egentlige utvikling og lydighet og dressur gjorde meg til en taus ingen som ikke visste hvem jeg var. Indre boblende glede ble oversett og slått ned på. Jeg gikk alltid rundt og følte meg til overs og på skolen torte jeg ikke snakke.Det merkelige er at hun noen å ganger kunne si at jeg var flink og jeg var skarp men det sto i så stor kontrast til oppførselen hun utviste mot meg i hverdagen at det ga ingen mening i å nå inn til meg.Hun så meg ikke iform av min egenart. Jeg torde ikke vise henne mitt innerste. Lenger.

Ja fasaden var jo fin og som regel ble jeg ikke slått fordi jeg var jo slått til orsiktighet og lydighet.Lojaliteten er enda vond vi hadde det jo så vellykket hjemme og så kommer jeg og ødelegger det.Altså mye å tape på et vis. <men det fantes ikke annet enn den verden. Ca 6-7 ganger ble jeg kledd av slått/rundjult i oppveksten. Er det nok til å forklare min angst som voksen? Skam,tårer,ensomhet,mobbing,ond sirkel,stille pike,usynlig.

Jeg husker vi lekte doktor, vi barna og hvordan hun kom over oss og slo og slo og slo. Av med klærne og slo. Kjempehardt.

Hvordan hun kløp meg i armen da jeg hadde vært hos tannlegen og sagt at de andre kunne gå inn foran oss siden jeg gruet meg så for å bore. På hjemveien kløp hun meg hardt flere ganger og ristet meg da vi gikk gjennom skogen.

Pr idag kan jeg ik betro meg til min mor når det har skjedd vanskelige ting. Det er vær og vind og sladder om andre som opptar henne.Hun roper i telefonen og kan finne på å rope at jeg ikke må stresse seg opps lik at andre i hennes bakgrunn hører det men det er jo ikke jeg som stresser meg opp. Jeg føler meg jo helt syk da for hva må jo de tro om meg da?Hun kan ringe og fortelle meg om hendelser osv og tillegge meg reaksjoner jeg ikke har.Og tar hun til motmæle snakker hun som en urokkelig maskin. Kjenner harme når jeg skriver dette nå og det var godt å få det ut.

Når hun snakker hauser hun seg opp og blir som en robot som ikke kan dvele ved tingene og rolig gjennomføre en reflektert samtale. Gud hvor stresset jeg blir av henne. Snakker på inn og utpust og det verste er at jeg merker at det smitter over på meg om jeg oppholder meg for mye ilag med henne.

Sitter her og prøver å gjenoppta studier og kjenner at hennes nærhet gjør det umulig for meg å konsentrere meg,ja det å omgås henne preger meg og hele min situasjon.

Så har hun begynt å komme med gaver og ditt og datt.

Vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til henne for hun mener angivelig at hun har vært sååå snill med meg,det er det hun sier,når jeg for få år siden tok et oppgjør med hennes handlinger, da jeg pga dem gikk i terapi og psykologen mente jeg burde gjøre det.

Terapien har gjort meg oppmerksom på kraftløsheten og usikkerheten som tar bo i meg når jeg omgås henne eller kjenner på at nå er det lenge siden vi treftes og hun er meste på å gi meg dårlig samvittighet. Hun har jo ingen venner, ingen egentlige venner som kommer til henne.

Jeg har ei eldre dame jeg kan snakke med om alt og da kjenner jeg meg befriende normal og glad hver gang jeg har vært hos henne. Som en sten forlater brystet.

Andre som har opplevd noe lignende? Som har en slik mor som er både og?

Anonymous poster hash: 0a218...080

[AnonymBruker]

Ja, jeg har litt liknende med min mor. Har kuttet henne mye ut. (Ikke helt, men holder god avstand). Mitt råd:hun vil aldri forandre seg, hold avstand. Bruk tid på mennesker som gir deg gode følelser. Livet et for kort.

Anonymous poster hash: 72031...340