Føler meg utenfor..

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt så mye kontakt med familien, men jeg prøver! Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt.. Jeg prøver å invitere dem, spørre om vi kan finne på noe, gå turer i skogen med hundene våres. Men jeg får alltid som svar at "Ja, det er kjempefint. Jeg kan sikkert neste uke." Også hører jeg ingenting, så sender jeg melding etter en uke, men da sier de at de ikke har tid og at vi må avtale en annen dag. Tar kanskje noen uker før jeg spørr igjen. Får det samme svaret igjen, men hører aldri noe før jeg tar kontakt. Og det er bare jeg som spørr.

Hvorfor er det sånn at folk ikke kan si sannheten?

Familie betyr mye for meg, og det har plaget meg mye. Dette har ikke noe med familien min, som foreldre og søsken å gjøre. Men det har noe med pappas side. Og for den saks skyld, mammas side også. Men det er mest pappa sin side. Av søskenbarn, onkler og tanter.

Jeg skal ikke gå så mye inn på ting. Men det har seg sånn at jeg har spurt om å bli med på hundetrening, fordi bikkja trenger det.. Vi ble enige om at jeg skulle bli med hver onsdag. Jeg gledet meg til å bli med, regnet med at jeg fikk telefon før ho reiste på onsdag. Også så jeg tante skrive at de skulle på hundetrening sammen. Så da tenkte jeg at det ble noe. Også tok det noen minutter, så var plutselig statusen borte. Tenkte ikke noe over det, men så nærmet klokka seg, men jeg ble aldri ringt. Nå er det jo lenge siden onsdag, og jeg har enda ikke hørt noe fra dem.

Ho hadde dåp i dag, med barnet sitt. Men jeg så det at ho inviterte tanter, onkler, venner osv. Men ho inviterte ikke foreldrene mine, eller meg. Foreldrene mine er jo tanta og onkelen hennes, så hvorfor ikke invitere dem når ho kan invitere alle andre? Mamma sa det at noen bare inviterer besteforeldre osv, bare de nærmeste. Men når de også inviterer alle andre, utenom oss. Blir jeg skuffet og lei.

Samboer mener det at jeg bare skal drite i dem. Gå videre og ikke forvente å få noe mer kontakt med dem når jeg har prøvd i et år nå uten en eneste respons fra dem. Men problemet er at jeg vil så gjerne, selv om jeg vet jeg ikke er ønsket. Det bare eter meg innenifra. Å se alle bilder fra dåpen.

Det kan også ha noe med at når bestemor døde, så fikk jeg en følelse av at jeg ikke var en del av familien, da jeg fikk streng beskjed om å reise hjem og jeg fikk ikke lov til å reise på sykehuset å hilse på bestemor før ho døde. Måtte bli hentet tidlig på morgenen og når vi var utenfor sykehuset, fikk jeg tlf fra mamma at bestemor var død og det ikke var noe vits i å gå inn. Jeg ble helt knust, ho var jo også min bestemor! Ikke bare hennes... Sliter med det nå også..

Men det ble en krangel i familien, mellom tante og foreldrene mine. De ville ikke at pappa skulle få noe arv, pga det at vi ikke var mer enn på besøk enn vi var. Det fikk jeg vite her for noen uker siden, fordi jeg snakket med mamma om dette. Syntes det er så utrolig dårlig gjort av dem.. Samtidig som at dem alle lar det gå utover oss barna som ikke har noe med dette å gjøre!

Jeg blir bare så provosert og lei meg. Hele meg vil bare sette meg ned å grine og gå ut all den smerten jeg har inni meg etter å ha følt den følelsen av å ikke være en del av familien.

Hva kan jeg gjøre?

Jeg vet ingenting lenger, jeg prøver så godt jeg kan for å prøve å gjøre det godt igjen. Men hvorfor skal jeg gjøre det godt for hva dem gjorde?

Skal jeg gi opp og gå videre?

Anonymous poster hash: 0342d...aba

[AnonymBruker]

Vær så snill, skriv norsk og ikke dialekt. Hun, ikke ho, så blir det bedre å lese.

Kan det være de oppfatter deg som vanskelig på noe vis, og at det er derfor de vil unngå deg? Prøv å se det fra deres synspunkt.

Anonymous poster hash: 12a77...5cc

[AnonymBruker]

Vær så snill, skriv norsk og ikke dialekt. Hun, ikke ho, så blir det bedre å lese.

Kan det være de oppfatter deg som vanskelig på noe vis, og at det er derfor de vil unngå deg? Prøv å se det fra deres synspunkt.

Anonymous poster hash: 12a77...5cc

Vanskelig, på hvilken måte? Nei, fordi jeg snakket med mamma og de ser på seg selv som veldig viktige personer, å da er vel ikke jeg så viktig. Men som jeg skrev, så er det ikke bare jeg som ikke blir invitert, nå er det fra alle søskna mine og foreldrene mine. Vi bor 5-10 min unna hverandre, så er vel ikke så vanskelig å finne på noe. Skjønner at HUN er opptatt med barnet, men sånn var det lenge før barnet ble født, eller i det hele tatt lenge før HUN ble gravid..

Anonymous poster hash: 0342d...aba