For praktisk til å ha kjærlighetssorg?

[AnonymBruker]

Ja, har vel egentlig aldri hatt ordentlig kjærlighetssorg. Hatt fem forhold, og brutt ut av tre. Siste varte i litt over ett år. Vært mye frem og tilbake, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri vært mer forelsket. Perfekt kjemi på mange måter. Nå er det over, og jeg gråt første dagen. Men andre dag var liksom det fornuftige på plass, og tanken om at "jaja, det funka ikke. Move on".

Derfor lurer jeg nå på om jeg virkelig har elsket en mann, eller om jeg bare er altfor praktisk til å la meg grave ned i kjærlighetssorg? Altfor selvstendig, kanskje? 😳

Anonymous poster hash: 2de78...95e

[AnonymBruker]

Du er heldig. Jeg skulle og ønske jeg ikke hadde følelser..

Jeg tror noen er mer praktisk, som deg, mens andre er følelsesmennesker, som meg. Jeg holdt på å ta selvmord da det ble slutt med min ex, det sier litt..

Men det er en bra ting for deg, da bruker du ikke masse tid på å sørge. Tar du noen piller for å bli sånn? Jeg skal begynne på antidepressiva og gleder meg til å bli sløv

Anonymous poster hash: e8798...7a1

[Edvarda]

Jeg tror din tilnærming er den klokeste, iallefall

Man har jo helse, jobb, familie og venner fortsatt, og alt tilsier at man VIL møte en ny mann. Så å la hele tilværelsen gå i hundene mens man ligger og gråter under dyna på sjette måneden er jo litt irrasjonelt. Samtidig er jeg nok litt irrasjonell selv, jeg skulle bare ønske jeg var mer som deg.

[AnonymBruker]

Du er heldig. Jeg skulle og ønske jeg ikke hadde følelser.. Jeg tror noen er mer praktisk, som deg, mens andre er følelsesmennesker, som meg. Jeg holdt på å ta selvmord da det ble slutt med min ex, det sier litt.. Men det er en bra ting for deg, da bruker du ikke masse tid på å sørge. Tar du noen piller for å bli sånn? Jeg skal begynne på antidepressiva og gleder meg til å bli sløv Anonymous poster hash: e8798...7a1

Åh, misforstå meg rett. Jeg har masse følelser. Så mye så det er slitsomt noen ganger. Går faktisk til psykolog nå for å sortere ut de "dårlige". Og de dagene det står på, er fryktelig slitsomme. Men det varer ikke så lenge før fornuften tar over.

Anonymous poster hash: 2de78...95e

[AnonymBruker]

Jeg tror din tilnærming er den klokeste, iallefall

Man har jo helse, jobb, familie og venner fortsatt, og alt tilsier at man VIL møte en ny mann. Så å la hele tilværelsen gå i hundene mens man ligger og gråter under dyna på sjette måneden er jo litt irrasjonelt. Samtidig er jeg nok litt irrasjonell selv, jeg skulle bare ønske jeg var mer som deg.

Jeg er veldig irrasjonell når det står på. Gråter og står i. Men poenget jeg vil frem til, er at det går fort over. Og spørsmålet mitt er da. Elsket jeg han virkelig?

Anonymous poster hash: 2de78...95e

[Gjest Runforit]

Jeg har vært i et par seriøse forhold der jeg har gått. Prosessen er alltid vanskelig og trist, men jeg har alltid vært en person som har latt fortid være fortid. Jeg går videre med en gang. Men kan vel også si at de jeg slo opp med aldri var mitt livs kjærlighet. Var forelsket i starten selvsagt, men fikk aldri den følelsen av at dette var en person jeg kunne se for meg fremtiden med, noe som var grunnen til at jeg gikk.

Nå er jeg gift med mannen i mitt liv.

Om han hadde forlatt meg fordi han ikke elsket meg lenger så vet jeg at instinktet mitt hadde tatt over. Jeg hadde gått med hevet hode. Man kan ikke sørge over noe som ikke har håp.

Men hadde han dødd fra meg hadde jeg nok vært knust og jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde overlevd.

Rar logikk kanskje, men for meg ville det det vært vondt, men levlig om han hadde valgt å gå, men uutholdelig om han hadde blitt revet bort fra meg.

Folk takler sorg forskjellig. Har som sagt aldri hatt kjærlighetssorg utenom en hang da jeg var 14 år. Etter det så har jeg lært at den smerten ikke er verdt det. Det er bedre å gå videre enn å henge seg opp i det som en gang var.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et par seriøse forhold der jeg har gått. Prosessen er alltid vanskelig og trist, men jeg har alltid vært en person som har latt fortid være fortid. Jeg går videre med en gang. Men kan vel også si at de jeg slo opp med aldri var mitt livs kjærlighet. Var forelsket i starten selvsagt, men fikk aldri den følelsen av at dette var en person jeg kunne se for meg fremtiden med, noe som var grunnen til at jeg gikk.

Nå er jeg gift med mannen i mitt liv.

Om han hadde forlatt meg fordi han ikke elsket meg lenger så vet jeg at instinktet mitt hadde tatt over. Jeg hadde gått med hevet hode. Man kan ikke sørge over noe som ikke har håp.

Men hadde han dødd fra meg hadde jeg nok vært knust og jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde overlevd.

Rar logikk kanskje, men for meg ville det det vært vondt, men levlig om han hadde valgt å gå, men uutholdelig om han hadde blitt revet bort fra meg.

Folk takler sorg forskjellig. Har som sagt aldri hatt kjærlighetssorg utenom en hang da jeg var 14 år. Etter det så har jeg lært at den smerten ikke er verdt det. Det er bedre å gå videre enn å henge seg opp i det som en gang var.

Er vel der jeg er og. Orker ikke velte meg bevisst i gjørma. Ang. hvorfor/hva kunne jeg gjort/hva skulle jeg ikke gjort etc. Beste er å akseptere situasjonen, og gå videre. Med hodet hevet

Anonymous poster hash: 2de78...95e

[Edvarda]

Jeg er veldig irrasjonell når det står på. Gråter og står i. Men poenget jeg vil frem til, er at det går fort over. Og spørsmålet mitt er da. Elsket jeg han virkelig?

Anonymous poster hash: 2de78...95e

Jada, og mitt poeng var at først irrasjonaliteten slår inn etter mange nok uker/måneder med grining Jeg mener altså at fornuft og kjærlighet ikke er motsetninger, så selvsagt kan man ha elsket høyt uten å reagere uhensiktsmessig i veldig lang tid etterpå.

Forklarte jeg meg bedre nå?

[AnonymBruker]

Jada, og mitt poeng var at først irrasjonaliteten slår inn etter mange nok uker/måneder med grining Jeg mener altså at fornuft og kjærlighet ikke er motsetninger, så selvsagt kan man ha elsket høyt uten å reagere uhensiktsmessig i veldig lang tid etterpå.

Forklarte jeg meg bedre nå?

Nå forsto jeg litt mer Takk! Det er kanskje bare jeg som lever på en rosa sky, og venter på den altoppslukende kjærligheten da

Anonymous poster hash: 2de78...95e

[Steinar40]

Ja, har vel egentlig aldri hatt ordentlig kjærlighetssorg. Hatt fem forhold, og brutt ut av tre. Siste varte i litt over ett år. Vært mye frem og tilbake, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri vært mer forelsket. Perfekt kjemi på mange måter. Nå er det over, og jeg gråt første dagen. Men andre dag var liksom det fornuftige på plass, og tanken om at "jaja, det funka ikke. Move on".

Derfor lurer jeg nå på om jeg virkelig har elsket en mann, eller om jeg bare er altfor praktisk til å la meg grave ned i kjærlighetssorg? Altfor selvstendig, kanskje?

Anonymous poster hash: 2de78...95e

Nå skal jeg skrive noe som muligens er litt kontroversielt her

Det er ikke usannsynlig at du har psykopatiske trekk når du reagerer slik du gjør.

I mange sammenhenger er det faktisk slik at det er fordelaktig å være en såkalt psykopat. Altså fordelaktig for en selv, og ikke nødvendigvis for andre; selv om det også kan være det.

[AnonymBruker]

Nå skal jeg skrive noe som muligens er litt kontroversielt her

Det er ikke usannsynlig at du har psykopatiske trekk når du reagerer slik du gjør.

I mange sammenhenger er det faktisk slik at det er fordelaktig å være en såkalt psykopat. Altså fordelaktig for en selv, og ikke nødvendigvis for andre; selv om det også kan være det.

Er det muligens "empati-uttrykket" du er ute etter her? For i såfall har jeg det i bøtter og spann. Jeg har null filter, og kan ikke se på nyhetene uten å gråte i timesvis

Og ettersom jeg har forstått er en psykopats fremste trekk nettopp mangel på empati.

Så nei, jeg vil ikke påstå at jeg har psykopatiske trekk. Heller at jeg har vært ute hundre tusen vinternetter, og at jeg simpelthen "dust myself off and try again"

Anonymous poster hash: 2de78...95e

[Steinar40]

Er det muligens "empati-uttrykket" du er ute etter her? For i såfall har jeg det i bøtter og spann. Jeg har null filter, og kan ikke se på nyhetene uten å gråte i timesvis

Og ettersom jeg har forstått er en psykopats fremste trekk nettopp mangel på empati.

Så nei, jeg vil ikke påstå at jeg har psykopatiske trekk. Heller at jeg har vært ute hundre tusen vinternetter, og at jeg simpelthen "dust myself off and try again"

Anonymous poster hash: 2de78...95e

Ja, en såkalt psykopat mangler det som kalles for empati. Men det betyr ikke at de ikke kan spille (late) som om de hadde "empati". Det kan nemlig ofte være fordelaktig for dem selv.

Men i ditt tilfelle er det da mye mulig at du rett og slett er veldig flink (effektiv) til å få ut all dritten fort (ved å gråte).

[AnonymBruker]

Ja, en såkalt psykopat mangler det som kalles for empati. Men det betyr ikke at de ikke kan spille (late) som om de hadde "empati". Det kan nemlig ofte være fordelaktig for dem selv.

Men i ditt tilfelle er det da mye mulig at du rett og slett er veldig flink (effektiv) til å få ut all dritten fort (ved å gråte).

Stemmer nok det, jeg sliter overhodet ikke med å gråte. Det holdt hardt under siste brudd her nå, de to siste timene på jobb. Da flommer det over i bilen etter jobb og resten av kvelden. Så ut som om jeg hadde vært i slosskamp dagen etter. Nå skal det også sies at jeg vil fortsette forholdet, han ikke. Jeg prøvde hele forrige uke, men til fullstendig stillhet fra hans side. Ikke hørt noe på en uke. Og hva kan jeg gjøre da? Da er det bare...rett og slett.... Å gå videre. Selv om det gjør vondt. Men velte meg i det, det gjør jeg ikke

Anonymous poster hash: 2de78...95e

[Steinar40]

Stemmer nok det, jeg sliter overhodet ikke med å gråte. Det holdt hardt under siste brudd her nå, de to siste timene på jobb. Da flommer det over i bilen etter jobb og resten av kvelden. Så ut som om jeg hadde vært i slosskamp dagen etter. Nå skal det også sies at jeg vil fortsette forholdet, han ikke. Jeg prøvde hele forrige uke, men til fullstendig stillhet fra hans side. Ikke hørt noe på en uke. Og hva kan jeg gjøre da? Da er det bare...rett og slett.... Å gå videre. Selv om det gjør vondt. Men velte meg i det, det gjør jeg ikke

Anonymous poster hash: 2de78...95e

Man gjør det man må gjøre i dette livet.

På den annen side så er det alltid lettere å gå videre når man vet at det ikke er noe annet å gjøre.