Hvordan klare et samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Jeg står midt i et samlivsbrudd med barn og alt. Føler meg livredd. Og mannen gjør ting vanskelig for meg.

Dere som har vært igjennom dette - hvordan klarte dere det?

Jeg føler meg bare liten, redd og svak..

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

[AnonymBruker]

Ikke la elendigheten ha makt over deg! Du er den som styrer ditt liv! Rett deg opp, pust dypt og si "jeg er en selvstendig voksen dame som har tillit til mine egne avgjørelser"

GO FOR IT!!

Anonymous poster hash: 8526f...708

[AnonymBruker]

Støtt deg til andre mennesker i livet som er her for deg i denne tunge perioden. Det er kanskje når man gjennomgår et samlivsbrudd at man forstår hvor viktig familie og venner egentlig er. Du vil trenge familiemedlemmer til å hjelpe deg med praktiske oppgaver, og ikke minst til å motivere deg psykisk til å få det bedre. Og du vil trenge venner som pusher deg ut innimellom, slik at du ikke sitter inne hele tiden og depper.

Du vil innse at du klarer deg helt fint på egenhånd Det er ikke så gøy, men det kan faktisk gi en noe berusende følelse når man får "selvstendigheten" sin tilbake igjen etter lang tid.

Anonymous poster hash: 4bab6...672

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar!

Jeg har dessverre lite nettverk her vi bor. Venninnene mine bor på andre kanten av landet, min søsken like så. Mine foreldre er døde. Så ikke så mange som kan hjelpe meg med det praktiske.

Jeg veksler mellom å tenke "Dette klarer du" og være svært bekymret for barn, framtidig økonomi og alt. Det er han som tjener desidert mest av oss, så jeg er på et vis økoomisk avhengig av han. Men ikke helt. Jeg nekter at det med penger skal holde meg tilbake.

Han nekter å flytte ut av huset, så det blir det jeg som må gjøre. Det innebærer kanskje at barna føler at jeg forlater dem. En forferdelig tanke.

Ja, jeg trenger å si til meg selv at jeg er sterk og klarer dette. Men det er lettere sagt enn gjort. Det føles som om det er en million ting som må ordnes midt i et følelsesmessig kaos.

Grunnen til at jeg går er et dødt forhold. Ingen varme. Det er år siden jeg fikk så mye som en klem, og jerg orker ikke mer. Har prøvd å snakke med han, har prøvd rådgivning, har prøvd alt. Og nå har jeg gitt opp. Han ser på meg som et møbel i huset, og det klarer jeg ikke lenger.

Det frister ikke å bli alene. Jeg er over 40 og blir kanskje alene resten av livet nå. Er ikke vant til å være alene. Men dette må jeg klare.

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

[AnonymBruker]

Du klarer dette! Det er vondt, men du klarer det!

Tenk at alt forandrer seg, hele tiden. Med tiden blir du mindre redd, føler deg sterkere og ser at du mestrer.

Det tar tid, men du klarer det!!

Anonymous poster hash: f58a2...cf2

[AnonymBruker]

TS, ingen vet hva fremtiden bringer, det er slett ikke sikkert du blir singel resten av livet. Lykke til, dette klarer du med glans :-)

Anonymous poster hash: 291b9...1f4

[AnonymBruker]

Han nekter å flytte ut av huset, så det blir det jeg som må gjøre. Det innebærer kanskje at barna føler at jeg forlater dem. En forferdelig tanke.

Du vet at hvis du flytter ut av huset og lar barna bo med faren sin, så reduserer du dine sjanser for å få omsorgen ved skilsmisse?

Anonymous poster hash: 032cc...bb9

[AnonymBruker]

TS her.

Takk.. dere er snille..

Ja, jeg klarer det nok. Bare å puste dypt inn å ta sats, er det ikke?

Om jeg blir alene resten av livet så får det være så. Et nytt forhold er det siste jeg tenker på nå.

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

[AnonymBruker]

Du vet at hvis du flytter ut av huset og lar barna bo med faren sin, så reduserer du dine sjanser for å få omsorgen ved skilsmisse?

Anonymous poster hash: 032cc...bb9

Takk for advarselen! Hadde ikke tenkt på det.. Hva gjør jeg når han nekter å flytte ut men vi likevel er ferdige her?

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

[AnonymBruker]

Det er bare tull at du mister omsorgen for barna om du flytter ut..Du har rett på 50/50. Kontakt advokat og ta med deg all dokumentasjon på lån og andre dokumenter om huset hvis dere eier sammen.

Anonymous poster hash: 5c913...702

[AnonymBruker]

Var gjennom det samme for et år siden. Og jeg klarte det! Med felles barn ig en eks som gjorde alt han kunne for å gjøre livet surt for meg.

Nå har jeg det bedre enn på lenge, det ligger en mestringsfølelse i det. Samtidig når jeg ser tilbake på det nå, så skjønner jeg nesten ikke åssen jeg klarte det. Men man klarer det man må når man står i situasjonen! Lykke til :-)

Anonymous poster hash: d8bce...7ab

[AnonymBruker]

Var gjennom det samme for et år siden. Og jeg klarte det! Med felles barn ig en eks som gjorde alt han kunne for å gjøre livet surt for meg.

Nå har jeg det bedre enn på lenge, det ligger en mestringsfølelse i det. Samtidig når jeg ser tilbake på det nå, så skjønner jeg nesten ikke åssen jeg klarte det. Men man klarer det man må når man står i situasjonen! Lykke til :-)

Anonymous poster hash: d8bce...7ab

Takk..

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

[Gjest Runforit]

Du.

Dette kommer til å gå helt fint!!!!

Du er supersterk. Du har tatt et valg. Et valg som handler om din egen lykke. Du har tatt ansvar for at du skal få et bedre liv utenfor et dødt ekteskap.

Ved å gjøre dette vil du ikke bare ha det bedre med deg selv, men du vil bli en enda bedre mor fordi du vil bli lykkeligere med deg selv og ikke trenge å været et ekteskap som drar deg ned. Istedenfor å være nedfor og ulykkelig kan du bruke all din energi på barna dine

Det med omsorgsrett er bare bullshit. Klart han ikke har mer rett til dem fordi du flytter ut av huset. Akkurat som om han ikke ville hatt mindre rettigheter om han hadde flytte ut.

Skaff deg en advokat og sett opp fordelingen av barna og alt annet dere eier sammen.

Ikke se på dette som noe negativt. Se på det som en fresh start der du kan starte med blanke ark. Og du er 40 år. Ikke i nærheten av å være gammel med en fot i graven. Mange finner kjærligheten i voksen alder

[Vannmannen3]

Jeg er i nesten samme situasjon som deg- er akkurat midt i ett samlivsbrudd etter 22 år sammen og 3 barn. Det er ufattelig skremmende å være i denne situasjonen- en vet ingenting om hva som kommer. Hvor skal en bo? Hvordan skal en klare seg økonomisk? Hvordan vil barna ta det? Vil en bli ensom?

Jeg syntes selv at det er det ukjente som nesten er det verste, har til og med tenkt tanken på at det å leve i et ekteskap som ikke fungerer må være bedre enn å leve alene! Det vet jeg jo at jeg ikke hadde orket- irrasjonelle tanker!!!!!

Trøst deg med at du vil ha mange irrasjonelle tanker som ikke kommer til å vise seg som riktige- du vil få det bra, tilslutt. Det tar bare tid før du kommer dit!

Lykke til!!!

[AnonymBruker]

Jeg er i nesten samme situasjon som deg- er akkurat midt i ett samlivsbrudd etter 22 år sammen og 3 barn. Det er ufattelig skremmende å være i denne situasjonen- en vet ingenting om hva som kommer. Hvor skal en bo? Hvordan skal en klare seg økonomisk? Hvordan vil barna ta det? Vil en bli ensom?

Jeg syntes selv at det er det ukjente som nesten er det verste, har til og med tenkt tanken på at det å leve i et ekteskap som ikke fungerer må være bedre enn å leve alene! Det vet jeg jo at jeg ikke hadde orket- irrasjonelle tanker!!!!!

Trøst deg med at du vil ha mange irrasjonelle tanker som ikke kommer til å vise seg som riktige- du vil få det bra, tilslutt. Det tar bare tid før du kommer dit!

Lykke til!!!

TS her. Og takk for svar. Ja, det er neste alt det ukjente som er verst. Så mange løse tråder. Hvordan kommer jeg til å klare meg alene med barna? Hvordan vil det gå med økonomien? Hvor skal vi bo? Vil jeg ha råd til en bolig som er stor nok for barna og meg? Hvordan vil barna ta dette?

Det er fristende å bare bli i et dårlig ekteskap. Det er jo derfor jeg ikke har gått før. Derfor jeg har funnet meg i å i årevis bli i et forhold som har strandet i arktiske strøk.

Innerst inne er jeg vel også glad i mannen, hvis jeg kjenner riktig godt etter. Samtidig er jeg også rasende på han for at han ikke på noe vis har tatt sitt ansvar for å redde dette ekteskapet. For at han ikke har kjempet for oss. Han har oppført seg som en gratispassasjer i flere år og har krenket meg en god del, på flere vis. Jeg har prøvd alt for å få han til å våkne, for å få han til å gjøre sin del for å redde dette. Men han har ikke lagt to fingre i kors. Jeg kan ikke redde det alene, vi må være to som vil det.

Så da blir det meg som må gå. Det blir jeg som må flytte ut. Jeg som må starte hele denne jævlige prosessen. Alt blir mitt ansvar alene. Dette kunne vært unngått så lett. Om han bare viste den minste vilje til å kjempe og reparere. Til å komme meg i møte. Men det gjør han ikke. Han forholder seg helt passivt. Og nå har jeg fått nok.

Dette kommer til å bli veldig, veldig tungt.

Lykke til til deg også!

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar! Jeg har dessverre lite nettverk her vi bor. Venninnene mine bor på andre kanten av landet, min søsken like så. Mine foreldre er døde. Så ikke så mange som kan hjelpe meg med det praktiske. Jeg veksler mellom å tenke "Dette klarer du" og være svært bekymret for barn, framtidig økonomi og alt. Det er han som tjener desidert mest av oss, så jeg er på et vis økoomisk avhengig av han. Men ikke helt. Jeg nekter at det med penger skal holde meg tilbake. Han nekter å flytte ut av huset, så det blir det jeg som må gjøre. Det innebærer kanskje at barna føler at jeg forlater dem. En forferdelig tanke. Ja, jeg trenger å si til meg selv at jeg er sterk og klarer dette. Men det er lettere sagt enn gjort. Det føles som om det er en million ting som må ordnes midt i et følelsesmessig kaos. Grunnen til at jeg går er et dødt forhold. Ingen varme. Det er år siden jeg fikk så mye som en klem, og jerg orker ikke mer. Har prøvd å snakke med han, har prøvd rådgivning, har prøvd alt. Og nå har jeg gitt opp. Han ser på meg som et møbel i huset, og det klarer jeg ikke lenger. Det frister ikke å bli alene. Jeg er over 40 og blir kanskje alene resten av livet nå. Er ikke vant til å være alene. Men dette må jeg klare. Anonymous poster hash: 718ce...c7e

Jeg blir 40 i år. Var igjennom samlivsbrudd rett etter at datteren min ble født. Hun var 2 måneder. Jeg satt med akkurat samme tanker som deg. Helt dødt forhold her og. Masse bekymringer i begynnelsen, men nå går det smertefritt. Har egen kåk, bil, jobb og har datteren min fulltid.

Du klarer det fint Allier deg med venner. Du har halvparten av ditt liv igjen til å få tusen klemmer om dagen

Klem fra selvstendig

Anonymous poster hash: 167f6...534

[AnonymBruker]

TS her.

Takk.. dere er snille..

Ja, jeg klarer det nok. Bare å puste dypt inn å ta sats, er det ikke?

Om jeg blir alene resten av livet så får det være så. Et nytt forhold er det siste jeg tenker på nå.

Anonymous poster hash: 718ce...c7e

Fornuftig. Jeg stusser alltid over mennesker som hopper fra det ene forholdet til det andre. Det virker litt for desperat og svært lite gjennomtenkt etter mitt syn.

Anonymous poster hash: 3432b...b91

[AnonymBruker]

Fornuftig. Jeg stusser alltid over mennesker som hopper fra det ene forholdet til det andre. Det virker litt for desperat og svært lite gjennomtenkt etter mitt syn.

Anonymous poster hash: 3432b...b91

Ts her.

Når jeg skrev om redselen for å bli alene/ensom, så var det ikke redselen for å være uten kjæreste jeg mente, men heller redselen for å føle meg alene når han har barna. Tanken på å komme hjem fra jobb til tomt hus. Venner på en annen kant av landet. Ingen familie i nærheten. Sånne ting.

Det har ikke manglet på tilbud fra menn de årene jeg har vært gift (jeg har en jobb med en del reising), så jeg vet at hvis jeg virkelig skulle ønske meg en ny kjæreste, så har jeg gode sjanser til å finne nettopp det. Jeg tror ikke alle tog er gått selv om jeg har fylt 40. Det virker i hvertfall ikke slik.

Men det er er klart - det å ikke lenger skulle ha en voksen å dele alt med - bekymringer, regninger osv - det er en skremmende tanke.

Men det er rett og slett svært lite fristende å skulle starte et nytt forhold. Det koster for mye. Føler meg ferdig med menn.

Anonymous poster hash: 718ce...c7e