Hei. Jeg er en mamma som må lufte ut noen tanker bare...

[AnonymBruker]

Jeg må få det ut et sted, og KG er et greit sted for utblåsninger om innerste tanker som jeg ikke ville luftet for venninner, mann eller andre.

Dette er langt, uten avsnitt, og veldig hoppende i tema. Rotete, lite med avsnitt. Fordi jeg bare må få det ut.

Jeg savner virkelig den tiden før jeg ble mamma.

Det som er, er at jeg vil ikke være foruten mitt barn, hun er verdens nydeligste. Snill, lydig, omsorgsfull, morsom, lettvint og det er aldri noe trøbbel. Vært en engel siden fødsel. Så for mitt vedkommende er ikke det selve barnet, uten henne ville livet vært grått. Så hvorfor motsier jeg meg selv da?

Som barn ble jeg misbrukt og utsatt for moderat omsorgssvikt. Det skjedde noe med følelsene mine rundt vonde minner etter fødsel, jeg gikk i en fødselsdepresjon. Den slapp litt tak når barnet ble 2 år, men kom tilbake da jeg ble friskmeldt og skulle tilbake i jobb. Med andre ord, den sitter vel ennå godt i selv 4 år etter jeg fødte. Kroppen verker, jeg får ofte angstanfall og bekymrer meg for datteren vår hele tiden. Har mareritt om at det skjer henne noe, og har mareritt om at noen misbruker eller skader henne. Hver nyhetssak som omhandler babyer eller barn, kidnapping og voldtekt/misbruk setter meg helt ut. Jeg unngår det meste, men overskrifter og enkelte ting jeg har falt for å lese lager mareritt som omhandler vår datter eller meg selv og den saken jeg leste på.

Siden starten av februar har jeg vært borte fra jobb pga fysiske plager, men jeg er 100% sikker på at det er psyken som har påvirket meg. Hjertebank, hyperventilering, vondt i magen, forstoppelser eller løs mage, besvimelser, kvalme, vondt i hjertet, sover 2-4 timer hver natt pga mareritt, matlysten er helt borte. Gått ned snart 10kg, og jeg tviler det er fett. Jeg ser faktisk syk ut, det var ei fra jobben som ikke kjente meg igjen. Blek, tynnere og smilet er blitt stivere.

Uansett nok prat om de plagene, jeg er bare så sliten av lite mat, lite søvn og alt. Jeg gjør skippertak i husarbeid, og for hver ting jeg får gjort blir det noen timer på sofaen.

Jeg savner tiden før jeg ble mamma, for da hadde jeg ikke ansvar for andre enn meg selv. Nå med mann (han gjør det meste for tiden, og støtter meg. Han gjør det meste av husarbeid på ettermiddag om mulig, så jeg får brukt timene på ettermiddag med vår datter) og barn må jeg hele tiden spille skuespill. Være sterkere enn jeg er, skjerpe meg når jeg egentlig vil få det ut- og gå videre. Ha en dårlig dag, og så være ferdig med de følelsene. Å fortrenge følelsene har gjort meg fysisk syk, og psykisk utmattet.

Har hatt en depresjon før i livet, før jeg fikk barn og mann, og den begynte på samme måte- rolig og mildt, før den eskalerte litt. Men da gikk det over fordi jeg lot meg ligge nede, møte meg selv ansikt til ansikt og aksepterte at hvis jeg ville gråte, så gjorde jeg det. Ble ferdig, snakke med psykolog osv.

Etter jeg fikk barn, så "kan" jeg ikke la meg ha en dårlig dag utad. Fordi jeg som omsorgsperson og mor skal være sterk og stabil (jeg er stabil, oppegående, sosial, lattermild sammen med folk). Jeg er der for vår datter, tar henne med på turer, leker med henne, oppdrar henne og alt som hører med. Jeg tar vare på henne som enhver annen, og er ikke overbeskyttende. Det jeg er overbeskyttende på er at jeg bærer henne over veien ennå, bilene ved den veien vi må krysse kjører til tider veldig fort.

Hvem har fortalt meg at det er bedre å visne på innsiden, enn på utsiden? Uten å få hjelp? KG, aviser, nett, folkemunne. Alle er på vakt for alle, og barnevernet nøler tydeligvis ikke med å gripe inn om en av foreldrene sliter. Jeg har gjort reseach og ser at barnevernet har sine tiltak, men jeg stoler ikke på dem. Jeg ønsker ikke hjelp fra dem, jeg ønsker hjelp for meg. Jeg skulle gjerne tatt kontakt med dem selv om barnet vårt led fordi jeg selv ikke maktet, men jeg stoler ikke for fem flate på barnevernet. Det jeg ikke stoler på, er om de avslutter "saken" eller tiltak/støtte når vi selv som foreldre takker for hjelpen og sier farvel. Om du har lest på knut.com blir du ihvertfall paranoid for at de skal bare hente barnet ditt. Jeg tviler på at alt er sant, og at alle foreldre har nok selvinnsikt. Men jeg tviler ikke på at det finnes nok tilfeller av barnevernet som utøver en makt som ikke trengs i alle saker, hvor ellers skulle historiene komme fra? Når jeg er inne på det kan jeg nevne at en fjern bekjent av meg ble fratatt babyen ved fødsel, fordi hun hadde vært selv under barnevernet frem til hun ble 18. Det gikk et langt år før de fikk henne hjem igjen, og da måtte de igjennom overvåkningskameraer og mye rart for å bevise at hun var skikket forelder- barnefaren spilte ingen rolle. Dette var fordi hun dro til jordmor på kontroll rett før fødsel, og var ustelt. Hun hadde forsovet seg, og den dusjen hun skulle ta rakk hun ikke. Hun fikk fett hår etter en dag, og svettet som en gris den siste tiden. Det, samt at hun tok opp normale bekymringer for amming, ble brukt som en sak. Ifølge barnevernet og jordmor: Hun nektet å amme, hun var uhygienisk, hun sov hele dagen og kunne ikke ta vare på en baby med den døgnrytmen. Med hennes bakgrunn i barnevernet var det virkelig svartmaling av henne som kommende mor. Jeg, uten den bakgrunnen, lagde en avtale med jordmor den siste kontrollen kl 14. Jeg sa at jeg sov fra 12-12, derfor jeg ønsket så sent på dagen som mulig. Jeg fikk fort fett hår, og måtte også dusje oftere. Den formiddagen jeg skulle til jordmor ble ikke egenpleie satt opp fordi jeg spydde og var kvalm. Så dukker opp med tjafsete hår i strikk. Jeg svettet, men tviler hun så det på meg. Jeg brukte deodrant og luktet ikke svette. Jeg tok også opp amming og "tenk om melken ikke kommer?"bekymringer. Hvis barnevernet ville, kunne de sikkert funnet skjeletter i skapet på alle foreldre, og jeg er så redd for at om jeg forteller om mine bekymringer, mine plager fysisk og psykisk, at de kommer og henter barnet vårt. Hun har det bra, og faren er virkelig på banen slik at all energi jeg har til overs for tiden går til barnet vårt- og noe husarbeid når jeg er i bedre form.

--

Kunne sikkert skrevet mer, men jeg er ferdig å få det ut. Forventer ingen svar. Forventer ikke at noen orker å lese engang Føles bedre, og nå skal jeg gå å lage boller med min datter før hun skal bades Ha en fin helg!

Anonymous poster hash: 011f2...652

[minister-mio]

Ta imot hjelp og ikke klandre deg selv for det du føler

[AnonymBruker]

Det å få barn kan trigge mange vonde følelser fra ens egen barndom, det er absolutt ingenting å skamme seg over. Slik jeg ser det er du en god mor, men du trenger hjelp til å bearbeide det som har hendt med deg. Jeg synes du skal kontakte fastlegen eller noen andre du stoler på, dette kan du få hjelp til slik at hverdagen vil føles mer overkommelig. Lykke til

Anonymous poster hash: 46a2d...c5d

[AnonymBruker]

Føler med deg. Du er flink til å sette ord på noe jeg tror mange sliter med iblant. Det er din indre stemme som styrer og forteller at du ikke er bra nok og det er ikke virkelighet, men dine tanker som holder deg nede. Jeg hadde det til en viss grad på samme måte når barnet ble født, men fikk god hjelp av min mor. Det kan virke som du har en depresjon og råder deg til å prate med fastlegen. Eventuelt kan du prøve å begynne med johannesurt som virker på samme måte som antidepressiva men uten bivirkningene, men du kan ikke bruke p-piller samtidig fordi effekten av prevensjonen kan forsvinne.

Stol på at du er bra nok. Ingen er feilfrie og hvis dere har muligheten kan kanskje mannen din ta ut en egenmelding og ta alt ansvaret en uke så du får hvilt ut. Kanskje kan du reise bort en tur. Det kan oppleves som et nederlag, men samtidig er det viktig å ivareta deg selv og stole på at dette er forbigående.

Har du hatt spiseproblemer tidligere? Tilskudd av b-vitaminer kan gjøre at du får tilbake matlyst og det virker også lett beroligende.

Sender deg en klem og råder deg til å stole på at dette er en overgangsfase og at det vil gå bedre.

Anonymous poster hash: 48f38...37b

[AnonymBruker]

Først av alt: Du må slutte å lese på knut.com. Har en venninne som skriver der inne og ALT er barnevernets feil. Det hun ikke forteller er at hun er dømt for å ha svindlet apotek, hun har et pilleproblem, samboeren banker henne og han har banket minst 1 av barna. Kjenner flere slike historier.

Det er to sider.....

For det andre: BE OM HJELP. Fra fastlegen eller kontakt psykolog på egen hånd. Du kan ikke bære på alt dette alene uten bearbeiding og profesjonell hjelp.

Anonymous poster hash: 052be...89b

[AnonymBruker]

Alle kommuner skal ha et tilbud om psykisk helsehjelp. Kanskje kan det hjelpe deg å snakke med noen og "få ut" det vanskelige innimellom? Jeg arbeider slik selv, og der får DU hjelp. Noen er der for DEG. Når man leser det du skriver er det ingen tvil om at du setter barnet ditt høyere enn alt, så jeg tror overhodet ikke du skal bekymre deg for at noen skal tenke at de må "gripe inn". I tillegg har du pappaen der som stiller opp. Ingen er supermamma hele tiden. Senk skuldrene, snakk med noen. God klem.

Anonymous poster hash: 5e01c...445