Depresjon og en kjæreste som ikke forstår og gjør alt verre

[AnonymBruker]

Jeg har de siste ukene innsett at jeg har eller i ferd med å utvikle en depresjon. Jeg har følt meg nedstemt og hatt energimangel og søvnproblemer i flere uker, og den siste tiden har jeg isolert meg helt og orker ikke tanken på å være sosial med andre enn mine aller nærmeste. Jeg føler jeg har mistet all livsgnisten og ikke greier å se noe positivt eller glede meg over noe lenger. I løpet av denne tiden har jeg hatt flere krangler med kjæresten, noe som gjør at jeg føler meg enda verre og trekker meg unna ham også. Disse kranglene starter enten ved at jeg utsetter bestemmelser i det lengste, når det gjelder å delta på ting som er viktig for ham (familieselskap, bursdagsfeiringer osv.), eller ved at jeg forsøker å fortelle ham hvordan jeg har det og han blir fornærmet og tolker det som et angrep på ham og at jeg anklager ham for å gjøre "alt feil".

Han sier han er bekymret for meg, men når jeg forsøker å fortelle ham at jeg tror jeg lider av depresjon, nærmest avfeier han meg og bagatelliserer det hele med at det kanskje er hormonsvinginger eller mangel på dagslys. Jeg har spurt ham om han har lest litt om depresjon på nettet, og da kunne han fortelle at det var like før han hadde googlet det en gang men at temaet virket så overveldende.

Denne mangelen på forståelse og interesse for å i det hele tatt forsøke å forstå er utrolig sårende og fører som sagt til at jeg trekker meg unna ham. Han synes det er sårende at jeg ikke vil tilbringe tid sammen med ham lenger, men selv fortsetter han livet som normalt og går ut med venner til stadighet og sender gjerne meldinger om hvor gøy han har hatt det, selv om jeg har sagt at jeg er misunnelig på at han har overskudd til å henge med venner og leve et normalt liv.

Jeg vet at man ikke kan forvente at folk som ikke har vært deprimert forstår hvordan det er, og man kan heller ikke forvente at andre setter livet sitt på vent i solidaritet med den som er deprimert, men er det for mye å forlange at han i det minste viser interesse for å lese litt om temaet eller oppnå forståelse på andre måter? At han tar meg seriøst og hører på det jeg har å si uten å starte en krangel fordi han føler seg såret av oppførselen min (som er typisk for deprimerte)?

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

[AnonymBruker]

Jeg har depresjon selv så jeg forstår godt disse tankene du sliter med og situasjonen. På mandag bør du få deg legetime, mest for at legen skal undersøke at du ikke har noen mangelsykdommer eller mangler mineraler og vitaminer i kroppen. Nå vet jeg ikke om du går til psykolog? Men det er også noe som kan hjelpe. Prøv å unngå medisinering.

Bor du sammen med kjæresten? Er samlivet godt eller vanskelig? Hvis du ikke bor sammen med han, sørg for å bruke tiden på deg selv og noe du liker. Selv om det bare er en enste ting du har lyst til eller knapt orker. Hvis han ikke forstår, ikke bruk energi på å få han til å forstå. Han må erfare slikt selv for å forstå hva du snakker om.

På psykologisentre er det mulig å bli med i samtalegrupper, da får du snakke med andre og høre andres erfaringer, og du får se at du ikke er alene.

Jeg har erfart at jeg blir bedre når jeg stopper opp og tillater meg å kjenne glede for små ting i begynnelsen. Jeg er den eneste som kan gjøre meg selv bedre. Men så er jeg heldig og slipper å bruke medisiner mot depresjon. Men jeg må sjekke vitamin og mineralene i blodet med jevne mellomrom, og sørge for å få dagslys.

Lykke til ts!

Anonymous poster hash: 50581...d12

[AnonymBruker]

På samme måte som man må kunne forlange litt hjelp og omtanke fra kjæresten når to ben og én arm er brukket, er det ikke urimelig å forvente at kjæresten viser medfølelse og orienterer seg ørlite grann om depresjon. At han ikke gjør det, bidrar jo til at du får det enda litt tyngre. Det er dessverre ikke uvanlig at folk ikke klarer å forholde seg til en som er deprimert.

Jeg håper du følger rådene til AB over her, søker hjelp og at du klarer å gjøre ting som er konstruktive for deg selv, selv om det kan føles helt uoverkommelig.

God bedring!

Anonymous poster hash: 9bb0b...380

[AnonymBruker]

Takk for svar! Vi bor ikke sammen, og de siste to ukene har vi møttes bare 2-3 ganger, av nevnte grunner. Alle disse gangene har jeg følt meg mye verre etterpå og slitt enda mer med å få sove, så jeg har innsett at hvis jeg skal bli bedre så må jeg rett og slett ta avstand en stund og fokusere på meg selv og mine behov. Jeg er utrolig glad i denne mannen, og han behandler meg bra ellers, men jeg vet ikke om forholdet vårt kommer til å tåle dette, eller om det i det hele tatt burde det. Jeg blir usikker på om han egentlig er bra for meg og hvor mye han egentlig bryr seg når tankene og følelsene mine ikke en gang er verdt et google-søk..

Jeg har kjøpt meg en selvhjelpsbok om depresjon i dag, håper den kan være til hjelp..

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

[Gjest Mary Quant]

Jeg forstår godt han er skeptisk til en som setter diagnoser på seg selv etter å ha lest om symptomer på nettet eller i bøker.

[AnonymBruker]

Livet består av opp og nedturer. Denne vinteren har vært vanskelig for mange, og det du beskriver kan også være et resultat av det, og ikke en depresjon.

Men som kjærester så skal man jo være der for hverandre i opp og nedturene, og ikke legge ekstra byrde på.

Hvis en kjæreste blir snurt og føler seg avvist i en slik situasjon så syns jeg han har problemer med å se andre enn seg selv, han vil bare ha og ha- men er ikke interessert i å gi.

Så da må du bestemme om det er slik du vil ha det og at det er ok for deg.

Mine søvnproblemer forsvant over natten da jeg endelig klarte å bryte ut av forholdet (som linget ditt)..... I ettertid ser jeg at depresjonstegnene mer gikk på at jeg var i et forhold jeg ikke ville være i.

I dag er jeg sammen med en ny mann. Jeg har opp og nedturer men han takler de på en helt annen måte. Han er der for meg og støtter, akkurat som jeg støtter han når han er nede.

Anonymous poster hash: f4001...4f2

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt han er skeptisk til en som setter diagnoser på seg selv etter å ha lest om symptomer på nettet eller i bøker.

Så man skal vente til kjæresten har fått en diagnose av legen før man begynner å bry seg og ta hensyn?

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

[Gjest Moirai]

Det mange med psykiske problemer ikke forstår er partneren ikke skal være terapauten din. Kjæresten din gjør deg ikke verre, dette sitter i hodet ditt fordi du bare tenker på deg selv akkurat nå, og det er forsåvidt greit, siden det er en del av sykdomsbildet. Men han oppfører seg som en helt normal kjæreste, og mer kan du ikke forvente, spesielt når dere sees så sjeldent.

Du bør se tiden med kjæresten din som plusstid, hvor du legger vekk problemene og går inn for å føle deg bra. Så bør du også slutte å lese deg til diagnoser, og oppsøke profesjonell hjelp, så du ikke belaster kjæresten din for mye med dette, for det vil ødelegge forholdet. Er du ikke i stand til dette bør du legge vekk datingen til du har fått behandling og blitt bedre.

[AnonymBruker]

Livet består av opp og nedturer. Denne vinteren har vært vanskelig for mange, og det du beskriver kan også være et resultat av det, og ikke en depresjon.

Men som kjærester så skal man jo være der for hverandre i opp og nedturene, og ikke legge ekstra byrde på.

Hvis en kjæreste blir snurt og føler seg avvist i en slik situasjon så syns jeg han har problemer med å se andre enn seg selv, han vil bare ha og ha- men er ikke interessert i å gi.

Så da må du bestemme om det er slik du vil ha det og at det er ok for deg.

Mine søvnproblemer forsvant over natten da jeg endelig klarte å bryte ut av forholdet (som linget ditt)..... I ettertid ser jeg at depresjonstegnene mer gikk på at jeg var i et forhold jeg ikke ville være i.

I dag er jeg sammen med en ny mann. Jeg har opp og nedturer men han takler de på en helt annen måte. Han er der for meg og støtter, akkurat som jeg støtter han når han er nede.

Anonymous poster hash: f4001...4f2

Jeg sier ikke bestemt at jeg har diagnosen depresjon, men det finnes flere grader av depresjon, som også inkluderer mildere typer som vinterdepresjon. Uansett har jeg ikke hatt det bra i det siste, og hadde vel forventet litt mer støtte fra kjæresten. Om han ikke selv tror jeg lider av depresjon, så kan han i hvert fall høre på det jeg har å si og kanskje lese litt om temaet selv.

I helgen har jeg sittet hjemme alene og hatt det alt annet enn bra, mens han har vært på fest både i går og fredag (jeg var invitert begge gangene men orket ikke dra). Han sendte nattamelding begge dagene og skrev da et referat fra kvelden og hvor gøy han hadde hatt det, uten å spør hvordan jeg hadde det. Dette sårer, og ender med at jeg blir liggende våken i flere timer å tenke masse negative tanker. Jeg føler meg helt alene om dette, og sånn skal det vel ikke være i et forhold?

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kan ikke være greit å være kjæreste med en som blir deprimert. Har ikke opplevd det selv, men tenker at det ville vært en stor nedtur, om jeg ble sammen med en positiv og givende person, som gikk over til å bli negativ og passiv. Da kan man lure på om man har påvirket til endringen hos denne personen, om vedkommende ikke er fornøyd i forholdet osv. Hvis personen ikke er villig til å prøve å se positivt på livet, ville jeg synes det var veldig vanskelig, og vært usikker på om dette var et forhold jeg ville satse videre på.

Anonymous poster hash: a81d7...e2e

[AnonymBruker]

Det mange med psykiske problemer ikke forstår er partneren ikke skal være terapauten din. Kjæresten din gjør deg ikke verre, dette sitter i hodet ditt fordi du bare tenker på deg selv akkurat nå, og det er forsåvidt greit, siden det er en del av sykdomsbildet. Men han oppfører seg som en helt normal kjæreste, og mer kan du ikke forvente, spesielt når dere sees så sjeldent.

Du bør se tiden med kjæresten din som plusstid, hvor du legger vekk problemene og går inn for å føle deg bra. Så bør du også slutte å lese deg til diagnoser, og oppsøke profesjonell hjelp, så du ikke belaster kjæresten din for mye med dette, for det vil ødelegge forholdet. Er du ikke i stand til dette bør du legge vekk datingen til du har fått behandling og blitt bedre.

Jeg vil understreke at jeg ikke bruker kjæresten som terapeut! Jeg har forsøkt å fortelle ham hvordan jeg har det og hva jeg tror kan være årsakene til at jeg har det sånn. Jeg har ikke lagt skylden for depresjonen på ham, men har fortalt ham at kranglingen vår ikke gjør ting bedre og at jeg føler meg bedre når jeg er alene noen dager, og det er dette han henger seg opp i og som gjør at han i stedet for å høre på hva jeg har å si går i angrepsposisjon og beskylder meg for å beskylde ham for å gjøre "alt feil" og at jeg er egoistisk og selvsentrert.

Når jeg blir møtt med denne reaksjonen trekker jeg meg unna, og det er stort sett han som sender meldinger og som gjør at vi fortsatt har kontakt. Jeg oppmuntrer han til å gå ut og finne på ting med andre, men skulle bare ønske han kunne bry seg litt mer og ikke sende lange referat om alt gøy han har gjort hver dag, når han vet jeg sitter alene hjemme og ikke akkurat er i min livs beste humør.

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

[AnonymBruker]

Tror du bare ønsker å bli tatt på alvor. At han lytter og ikke bagatelliserer.

Anonymous poster hash: 8d75b...c24

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kan ikke være greit å være kjæreste med en som blir deprimert. Har ikke opplevd det selv, men tenker at det ville vært en stor nedtur, om jeg ble sammen med en positiv og givende person, som gikk over til å bli negativ og passiv. Da kan man lure på om man har påvirket til endringen hos denne personen, om vedkommende ikke er fornøyd i forholdet osv. Hvis personen ikke er villig til å prøve å se positivt på livet, ville jeg synes det var veldig vanskelig, og vært usikker på om dette var et forhold jeg ville satse videre på.

Anonymous poster hash: a81d7...e2e

Det er jo nettopp dette som er depresjon. Man forandrer seg og blir en annen person enn den man var, og greier ikke lenger tenke positivt. Selvfølgelig er det vanskelig, også for kjæresten til den det gjelder, men handler ikke kjærligheten om å være der for hverandre "i gode og onde dager"?

Dersom vedkommende går slik dag ut og dag inn og ikke viser initiativ til å forbedre situasjonen selv ved å søke hjelp eller ta tak på andre måter skjønner jeg godt at man blir lei og kan miste lysten på å fortsette forholdet, men jeg mener at dersom man bryr seg nok om en person så stiller man opp også når livet blir vanskelig.

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

[Gjest Mary Quant]

Så man skal vente til kjæresten har fått en diagnose av legen før man begynner å bry seg og ta hensyn?

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

Du må i hvert fall slutte å kalle det en depresjon før du eventuelt har en diagnose.

[Gjest Moirai]

Jeg vil understreke at jeg ikke bruker kjæresten som terapeut! Jeg har forsøkt å fortelle ham hvordan jeg har det og hva jeg tror kan være årsakene til at jeg har det sånn. Jeg har ikke lagt skylden for depresjonen på ham, men har fortalt ham at kranglingen vår ikke gjør ting bedre og at jeg føler meg bedre når jeg er alene noen dager, og det er dette han henger seg opp i og som gjør at han i stedet for å høre på hva jeg har å si går i angrepsposisjon og beskylder meg for å beskylde ham for å gjøre "alt feil" og at jeg er egoistisk og selvsentrert.

Når jeg blir møtt med denne reaksjonen trekker jeg meg unna, og det er stort sett han som sender meldinger og som gjør at vi fortsatt har kontakt. Jeg oppmuntrer han til å gå ut og finne på ting med andre, men skulle bare ønske han kunne bry seg litt mer og ikke sende lange referat om alt gøy han har gjort hver dag, når han vet jeg sitter alene hjemme og ikke akkurat er i min livs beste humør.

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

Dette er å bruke han. Du krever at han tar spesielle hensyn, ved at han må unngå å krangle, fordi det er synd på deg, og du viser svært liten forståelse for at dette er vanskelig for han, selv når de fleste som har svart her er enige med han. Han prøver bare å muntre deg opp, han forteller deg ikke at han har det gøy for å være ekkel heller.

Og han har helt rett i at du er egoistisk og selvsentrert, dette er en del av sykdommen din, og det er derfor du må skaffe deg profesjonell hjelp, så du ikke ødelegger forholdet til han.

[Gjest Vevila]

Ville oppsøkt hjelp om jeg var deg, så får du noen å snakke med. Det er ikke lett for en utenforstående å skjønne hvordan man har det, og det er viktig at kjæresten ikke får rollen som terapeut. Det er ikke så lett å se når man står midt i det hele, men det har lett for å drepe hele forholdet om man legger for mye vekt på depresjonen.

[Gjest Mary Quant]

Jeg sier ikke bestemt at jeg har diagnosen depresjon, men det finnes flere grader av depresjon, som også inkluderer mildere typer som vinterdepresjon. Uansett har jeg ikke hatt det bra i det siste, og hadde vel forventet litt mer støtte fra kjæresten. Om han ikke selv tror jeg lider av depresjon, så kan han i hvert fall høre på det jeg har å si og kanskje lese litt om temaet selv.

I helgen har jeg sittet hjemme alene og hatt det alt annet enn bra, mens han har vært på fest både i går og fredag (jeg var invitert begge gangene men orket ikke dra). Han sendte nattamelding begge dagene og skrev da et referat fra kvelden og hvor gøy han hadde hatt det, uten å spør hvordan jeg hadde det. Dette sårer, og ender med at jeg blir liggende våken i flere timer å tenke masse negative tanker. Jeg føler meg helt alene om dette, og sånn skal det vel ikke være i et forhold?

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

Vinterdepresjon? Da bør du ærlig talt ta deg selv i nakken og sosialisere deg. Forstår ikke helt hva som er så stas ved å sitte hjemme og synes synd på seg selv.

[AnonymBruker]

Dette er å bruke han. Du krever at han tar spesielle hensyn, ved at han må unngå å krangle, fordi det er synd på deg, og du viser svært liten forståelse for at dette er vanskelig for han, selv når de fleste som har svart her er enige med han. Han prøver bare å muntre deg opp, han forteller deg ikke at han har det gøy for å være ekkel heller.

Og han har helt rett i at du er egoistisk og selvsentrert, dette er en del av sykdommen din, og det er derfor du må skaffe deg profesjonell hjelp, så du ikke ødelegger forholdet til han.

Det er mulig han prøver å muntre meg opp, men synes det er en merkelig måte å gjøre det på når han vet jeg skulle gitt mye for å ha overskudd til å være sosial (i alle fall hadde han visst dette om han hadde lyttet til det jeg prøvde å fortelle ham) og ikke akkurat sitter hjemme alene hele helgen på gøy.

Jeg er også klar over at jeg har vært selvsentrert den siste tiden, og har unnskyldt meg for dette til kjæresten. Men hadde han lest litt om depresjon hadde han også forstått at dette er en del av sykdommen (hvis det da er depresjon jeg har), og ikke tatt alt så personlig.

Ville oppsøkt hjelp om jeg var deg, så får du noen å snakke med. Det er ikke lett for en utenforstående å skjønne hvordan man har det, og det er viktig at kjæresten ikke får rollen som terapeut. Det er ikke så lett å se når man står midt i det hele, men det har lett for å drepe hele forholdet om man legger for mye vekt på depresjonen.

Ser den, og jeg er fullt klar over at jeg ikke akkurat har bidratt til å føre oss nærmere hverandre den siste tiden, jeg er bare usikker på om forholdet egentlig er verdt å redde...

Vinterdepresjon? Da bør du ærlig talt ta deg selv i nakken og sosialisere deg. Forstår ikke helt hva som er så stas ved å sitte hjemme og synes synd på seg selv.

Det er slite holdninger som bidrar til å opprettholde depresjon som et tabubelagt tema og som gjør at kunnskapen om det er så pass begrenset. Jeg kjenner flere som er eller har vært deprimerte (ja, de har fått diagnosen av lege og/eller psykiater) og kan si med sikkerhet at de ikke sitter hjemme og synes synd på seg selv på gøy..Det er er ikke bare å ta seg sammen når man er deprimert, selv ikke for de som sliter med vinterdepresjon..

-TS-

Anonymous poster hash: 5fb5b...a54

[AnonymBruker]

Helt utrolig hvordan folk dømmer TS i denne tråden. Les siste avsnitt i HI én gang til!

Litt må man kunne forvente av en kjæreste og venn. Når en venn eller kjæreste har det vondt, stiller man opp. Punktum. Man sender bare ikke muntre meldinger om hvor gøy man har det, til venner eller en kjæreste som sliter. Jeg gjør i hvert fall ikke det.

Anonymous poster hash: 9bb0b...380

[AnonymBruker]

Å sitte hjemme og dyrke mørke tanker gjør deg dårligere, hvis det er depresjon du har. Kom deg til legen!

Anonymous poster hash: 430de...884