Kjære mamma

[AnonymBruker]

(Et brev jeg ikke har mot til å gi til min psykisk syke mor, men som jeg må få delt med noen)

Kjære mamma,

Hvor ble det av deg? Vakre, varme, lune, gode deg. Du som alltid luktet så godt av den grønne såpen, med de myke hendene, det lange silkeaktige håret og myke gensere. Da du la armen rundt meg, og jeg gravde ansiktet i ditt favn. I tryggheten, i varmen hos deg. Du var så vakker og ung da du fikk meg, og så stolt av ditt første barn. Kanskje litt for ung, men jeg var alltid trygg hos deg.

I dag blir jeg lei meg når jeg tenker på deg. Ikke fordi jeg er mindre glad i deg, eller fordi jeg føler du er mindre glad i meg. Men fordi jeg savner deg så fælt. Jeg ser inn i øynene dine – de stormfulle tenkende øynene dine, og lurer sånn på hvor du har tatt veien? Kjære varme mammaen min. Du tenker mye, det har du gjort de siste åtte årene. Blikket ditt er ikke tomt, men angstfylt – drømmende – fraværende.

Da du setter deg med middagsbordet føltes du ikke tilstede fordi du er urolig, utålmodig og uinteressert. Hvorfor vil du ikke være med familien din? Vi elsker deg sånn. Av og til virker du forvirret over alt rundt deg, nesten litt blind. Da du går til butikken ustelt og trøtt. Du sover mye, men får ingenting ut av det, ingen energi. Du tar mye plass, mye krefter, mye tid og mye følelser.

Jeg er ikke sint på deg, men på sykdommen. Du spinner et nett hvor vi alle blir dratt inn i sykdommens mønster, hvor vi må følge deg og ditt tempo. Du er her, men samtidig ikke her fordi hodet ditt er alltid en annen plass. Du hører ikke da vi sier navnet ditt, og du blir plutselig veldig lei deg eller sint uten grunn.

Min aller viktigste person har forsvunnet, jeg sørger over deg – over hvem du var og hvem du er. Jeg savner latteren din, nynningen din, lyden av da du begeistret hopper opp og ned av glede fordi du er stolt av meg. Jeg savner ikke gråten din, tårene dine eller lyden av at du har det vondt alene i mørket i sengen. Eller da du krangler med far uten grunn fordi du er syk og sliten.

Klippen min, solen min, tryggheten min og den som gav meg liv – kom tilbake snart. Du er mitt alt, jeg er tjueen år – på universitetet med gode karakterer, venner; men jeg trenger deg – min kjæreste mamma – min barnslige mamma som åpner favnet og sier ”Du må vite at jeg alltid er glad når du har det bra”

Jeg elsker deg sånn. Pappa elsker deg sånn. Lillesøster elsker deg. Hvorfor skal du ikke få lov til å bli frisk? Du sitter selv med nøkkelen, vi venter bare på at du skal klare å låse opp slik at vi kan få deg tilbake. Elsker deg mer en alt annet på jord, men akkurat nå gjør du det veldig vanskelig.

Klem,
din datter.

Anonymous poster hash: e2ca5...e50

[ara]

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom er grusom. Den rammer så hardt, rammer de som er rundt like hardt som den som er syk. Jeg var en gang den mammaen du beskriver her. Ute av stand til å ta vare på mine nærmeste. Jeg klarte å komme meg opp igjen, og er nå den mammaen ungene mine trenger. Heldigvis. Jeg håper at mammaen din også kan klare å ta i mot hjelp en dag, så hun også kan få kjempe mot demonene som herjer henne.

Jeg vil bare si til deg at i lyse øyeblikk så er hun fullstendig klar over hvor hardt det er for dere, hun elsker dere så høyt og klandrer seg selv for den hun er blitt. Det er det verste med sånn sykdom, at man så inderlig godt vet hvor mye smerte den forårsaker. Ikke vær for sint på henne, det er ikke det hun trenger. Men det er veldig naturlig å tenke sånn, jeg vet.

Av meg skal du få en riktig god klem. Prat med noen om dette, det trenger du. Tenker på deg.

Anonymous poster hash: e9fd2...381

[AnonymBruker]

De ordene var som tatt ut av min munn.. Jeg har en alkoholisert psykisk syk mor som ikke ligner på seg selv lenger. Jeg savner den hun var :-( Jeg er litt yngre enn deg, og jeg føler med deg. Klem til oss og alle de andre der ute med samme skjebne ❤️

Anonymous poster hash: 195c8...fa6

[skreppamedleppa]

Dette var utrolig gripende og rørende å lese og takk for at du delte det.

Det sies at når man gir en klem får man alltid en tilbake, men det føles så sårt og så vondt og ufattelig urettferdig når man gir en klem til den som står oss nærmest og den klemmen ikke returneres. Ikke på grunn av motvilje eller trass men på grunn av psykisk sykdom.

Håper du får din mor tilbake.