Savner et større sosialt nettverk, men det er vanskelig å få det til

[AnonymBruker]

Så kommer dette temaet opp igjen..

Jeg er rett og slett mye alene. Jeg føler meg egentlig ikke så veldig ensom da jeg som regel har noe å styre med, og jeg vil egentlig si at jeg har det bra. Men av og til kommer ensomheten snikende, og da blir jeg veldig nedtrykt og jeg få mange negative tanker.

Jeg er gift, har egen leilighet og jobber i turnusjobb som sykepleier. Jeg har ingen barn (foreløpig) og jeg har familie rundt meg og noen få venner. Eller dvs. De jeg anser som mine nærmeste venner bor ikke i samme by som meg. De "vennene" jeg har her er kjærestene til kompisene til mannen min og noen få andre meget overfladiske bekjentskaper.

Jeg er beskjeden og vanskelig å bli kjent med, det vet jeg. Jeg vet at jeg er dårlig på å ta initiativ selv, og at det ikke hjelper å sitte på gjerdet å vente på at alle andre skal ta initiativ - for det skjer ikke. Jeg vet med andre ord at jeg kunne, og burde gjort mye mer selv for å få et større nettverk, meg jeg får det bare ikke til. Det er vondt å se at venninnene mine som bor i andre byer har fått seg nye nettverk og at jeg på en måte er "mindre viktig nå". Det er også vondt å se hvordan andre folk blir foretrukket som selskap fremfor meg. F.eks. at det begynner nye folk på jobb som raskt blir invitert med på ting her og der, noe jeg aldri har blitt. Jeg vet at jeg er verdifull og har gode kvaliteter, men når jeg kommer inn i en slik tankegang, klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn at jeg er kjedelig. Jeg er rett og slett litt "stuck" privat sett, og kommer meg ikke videre. At jeg ikke drikker gjør det heller ikke lettere. Grunnen til at jeg er dårlig til å ta initiativ selv, er rett og slett at jeg er redd for å bli avvist og mislykkes. Jeg hater å være vert, eller å være den som inviterer, for da føler jeg at det er jeg som må "underholde", noe jeg ikke er så flink til. Puuh.. godt å få ut tankene...

Anonymous poster hash: 2cef1...abd

[zaia]

vanskelig å gi råd, da jeg er i samme situasjon. det å ha kollegaer er jo fint, kan møte de over en kaffe og sånn, kan få ting til å rulle videre i forhold til fester og andre morsomheter

[Eudyptula]

Enig. Dette er vanskelig. Har dessverre ingen gode råd jeg heller.

[Nutz]

Sliter med det samme selv...

[venus_]

Samme her :/ I tillegg er jeg singel..

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal få nye kontakter selv. Fikke t tilbud om å bli med på fjellet på hyttetur, men siden det var husverten tenkte jeg det ikke var så smart å takke ja. Det blir som med å gå på puben med sjefen.

Anonymous poster hash: 7f17c...8cd

[AnonymBruker]

Du skriver at du er dårlig til å ta initiativ selv. Men hvordan responderer du på at andre tar initiativ?

Jeg har en jobbkollega som jeg liker og som er i samme livssituasjon som jeg - singel, uten barn. Etter en stund så inviterte jeg henne med på konsert. Hun sa ja, men så ble hun syk den dagen konserten var. Og siden jeg allerede hadde tatt initiativ, så overlot jeg til henne å ta neste initiativ. Det har hun aldri gjort, det er gått flere måneder, så derfor tolker jeg henne som ikke interessert i å omgås på fritiden.

Anonymous poster hash: b706a...ec3

[Gjest Faerunpedia]

Har du noen hobbier du kan begynne med hvor du kan treffe andre? Frivillige organisasjoner? Det er ofte lettere å komme i kontakt med andre når man har felles interesser.

[AnonymBruker]

Kjenner meg VELDIG igjen. Har et barn da, på halvannet år, og de få bekjente jeg har i denne byen (studieby) er studenter og et helt annet sted i livet enn meg. Jeg drikker heller ikke og er håpløs på å holde kontakten/opprettholde vennskap. Vet jeg må skjerpe meg og at vennskap må pleies, men det er vanskelig å endre seg sånn plutselig...

Anonymous poster hash: b3bdd...047

[tingeling40]

kjenner meg også veldig igjen i dette med å føle seg ensom:/ har selv vanskeligheter med å ta kontakt med andre fordi jeg har sosial angst som kommer av forhold i barndommen. det blir som en ond sirkel- ensom-vil ha kontakt med andre-angst-holder seg for seg selv-ensom osv.. jeg bor med kjæresten og har et felles barn på ett år sammen. skulle så absolutt blitt kjent med andre. går det ikke ann å organisere noe forum for ensomme sjeler? eller fins det allerede? beklager, er ny her inne:)

[AnonymBruker]

TS her

Åh, det er faktisk litt godt å vite at jeg ikke er den eneste i verden som har det slik, selv om jeg selvfølgelig kunne ønske at dere fikk det til

Anonym: Jeg synes at jeg har vært flink til å respondere på andres initiativ, men det skjer ikke så ofte. Unntaket er når jeg skjønner at det er løse og overfladiske "tilbud" som er mer som en høflighetsfrase enn seriøst ment..

Faerunpedia: Jeg bor i en liten by og det er ikke så mye som skjer her. Her er ikke så stort tilbud. Jeg har bla. meldt meg på et sykurs, men de klarer aldri å samle nok folk til å kunne holde det. Jeg er også svært glad i sang og musikk, men det blir mest privat...Jeg kunne også tenkt meg å lære mer om interiør og farger, men eneste tilbudet som finnes her passer mest for de som allerede er flinke og kreative, og ikke for slike nybegynnerer som meg.

I den siste tiden så har jeg også prøvd å binde noen vennskap som ikke har utviklet seg noe. I min alder er det mange som flytter og etablerer seg, og i det siste har jeg også tilbudt flere hjelp, og dermed kastet ballen over til de, men jeg har likevel aldri blitt spurt. Slikt gir en knekk på motivasjonen til å prøve på nytt. Jeg er også ganske avhengig av en god kjemi da jeg ikke er den beste på overfladisk small talk.

Anonymous poster hash: 2cef1...abd

[AnonymBruker]

Hvis det er et lite sted, så tviler jeg på at de som er flinke har noe mot å få med en nybegynner På små steder er man, etter min erfaring, klar til å ta imot de som ønsker å inkludere seg, men man er redd for å være påtrengende. Det siste kanskje pga. rykter om bygdedyret og diverse.

Man må nesten tørre, for å få et sosialt nettverk. Inviter noen kollegaer hjem på kake, man må ikke "underholde" gjestene om man inviterer dem hjem, bare ha litt å spise/drikke, så er det helt greit

Anonymous poster hash: 10a27...bd9

[Erazor]

TS her

Åh, det er faktisk litt godt å vite at jeg ikke er den eneste i verden som har det slik, selv om jeg selvfølgelig kunne ønske at dere fikk det til

Anonym: Jeg synes at jeg har vært flink til å respondere på andres initiativ, men det skjer ikke så ofte. Unntaket er når jeg skjønner at det er løse og overfladiske "tilbud" som er mer som en høflighetsfrase enn seriøst ment..

Faerunpedia: Jeg bor i en liten by og det er ikke så mye som skjer her. Her er ikke så stort tilbud. Jeg har bla. meldt meg på et sykurs, men de klarer aldri å samle nok folk til å kunne holde det. Jeg er også svært glad i sang og musikk, men det blir mest privat...Jeg kunne også tenkt meg å lære mer om interiør og farger, men eneste tilbudet som finnes her passer mest for de som allerede er flinke og kreative, og ikke for slike nybegynnerer som meg.

I den siste tiden så har jeg også prøvd å binde noen vennskap som ikke har utviklet seg noe. I min alder er det mange som flytter og etablerer seg, og i det siste har jeg også tilbudt flere hjelp, og dermed kastet ballen over til de, men jeg har likevel aldri blitt spurt. Slikt gir en knekk på motivasjonen til å prøve på nytt. Jeg er også ganske avhengig av en god kjemi da jeg ikke er den beste på overfladisk small talk.

Anonymous poster hash: 2cef1...abd

Jeg tror du trenger å slutte å tenke over hva alle andre synes. Om noen kommer med et tilbud, så ikke tenk at det ikke var seriøst, men si at du gjerne blir med. Da finner du raskt ut om det var seriøst eller ikke, uten at du på noen måte ser dum ut - det var tross alt de som kom med tilbudet.

Liker du sang og musikk, hva med å finne et sangkor? Og selv om tilbudet om interiør og farger kanskje har flest viderekomne, hvorfor velger du å tro at ikke nybegynnere er velkommen likevel? Alle begynner på bunnen.

Når det gjelder å tilby hjelp, så er det ikke alle som har lyst til å ta imot hjelp til å flytte og etablere seg fordi de ikke ønsker å være til bry for andre. I tillegg vil de gjerne føle at de står i gjeld til deg i etterkant. Så at du ikke blir spurt om akkurat det, synes jeg ikke du skal ta så tungt.

[Edvarda]

Jeg er nok mer av en einstøing, som likevel pådrar meg mer enn nok sosiale greier. Kanskje en sammenheng der, men iallefall: Ei jeg kjenner sa en gang litt lattermildt at hun hadde "elget seg innpå" en gruppe hun hadde lyst til å henge med. Hun hadde ikke brukt så mye tid på å lure på hva de mente, men blidt presset seg inn og tatt seg litt til rette, siden hun hadde lyst til å være der.

Senere har jeg tenkt at det var en ganske klok måte å tenke på, fremfor å nærmest skulle beskytte andre mot en selv..

[AnonymBruker]

www.aktivitetsvenner.no er en fin side der du kan finne mennesker fra alle kanter av landet med ulike interesser. Er ikke all verdens aktivitet på siden, men kan jo være verdt et forsøk:-)

Anonymous poster hash: b916b...ea4

[AnonymBruker]

om du aldri tar iniativ så kan du ikke forvente at venner dumper nedi fanget ditt.

jeg var den som aldri tok iniativ og fikk ikke akkurat flere venner på den måten. nå har jeg et vanvittig nettverk med venner. hvorfor? fordi jeg har tatt iniativ. trenger ikke være noe voldsomme greier heller men å ta en røyk på trappa, hjelpe til med noe, ol.

Anonymous poster hash: 1c556...beb

[AnonymBruker]

Så kommer dette temaet opp igjen..

Jeg er rett og slett mye alene. Jeg føler meg egentlig ikke så veldig ensom da jeg som regel har noe å styre med, og jeg vil egentlig si at jeg har det bra. Men av og til kommer ensomheten snikende, og da blir jeg veldig nedtrykt og jeg få mange negative tanker.

Jeg er gift, har egen leilighet og jobber i turnusjobb som sykepleier. Jeg har ingen barn (foreløpig) og jeg har familie rundt meg og noen få venner. Eller dvs. De jeg anser som mine nærmeste venner bor ikke i samme by som meg. De "vennene" jeg har her er kjærestene til kompisene til mannen min og noen få andre meget overfladiske bekjentskaper.

Jeg er beskjeden og vanskelig å bli kjent med, det vet jeg. Jeg vet at jeg er dårlig på å ta initiativ selv, og at det ikke hjelper å sitte på gjerdet å vente på at alle andre skal ta initiativ - for det skjer ikke. Jeg vet med andre ord at jeg kunne, og burde gjort mye mer selv for å få et større nettverk, meg jeg får det bare ikke til. Det er vondt å se at venninnene mine som bor i andre byer har fått seg nye nettverk og at jeg på en måte er "mindre viktig nå". Det er også vondt å se hvordan andre folk blir foretrukket som selskap fremfor meg. F.eks. at det begynner nye folk på jobb som raskt blir invitert med på ting her og der, noe jeg aldri har blitt. Jeg vet at jeg er verdifull og har gode kvaliteter, men når jeg kommer inn i en slik tankegang, klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn at jeg er kjedelig. Jeg er rett og slett litt "stuck" privat sett, og kommer meg ikke videre. At jeg ikke drikker gjør det heller ikke lettere. Grunnen til at jeg er dårlig til å ta initiativ selv, er rett og slett at jeg er redd for å bli avvist og mislykkes. Jeg hater å være vert, eller å være den som inviterer, for da føler jeg at det er jeg som må "underholde", noe jeg ikke er så flink til. Puuh.. godt å få ut tankene...

Anonymous poster hash: 2cef1...abd

prøv å finne deg noen som er motsatt av deg. meg og min bestevenninne hadde aldri blitt venner om begge to var like tilbaketrukken som ho var. og hadde ho vært like frampå som jeg var hadde vi sikkert gått lei før vi hadde utvikla noe vennskap.

Anonymous poster hash: 1c556...beb