Jeg aner ikke hvor jeg har han lenger..

[AnonymBruker]

Jeg er en smule redd for å bli igjenkjent, men forhåpentligvis blir jeg ikke det. Utelukker så mange detaljer jeg kan. Og om jeg så blir igjenkjent, så er det sikkert like greit...

Jeg og min har da vært sammen i snart 3 år, vi har vært forlovet i rundt 1 år. I begynnelsen av forholdet hadde vi det helt fint - altså det første året, gikk bare på skinner og alt var bra. Etterhvert skjedde det noe, som gjorde at kjæresten begynte å flørte med ei frøken som jeg virkelig ikke taklet trynet på. Dette foregikk i flere uker, tror kanskje 2-3 måneder uten at jeg visste noe som helst. En dag snoket jeg på mobilen hans da jeg hadde en skikkelig dårlig magefølelse, og sjekket meldingene hans. Der lå de alle sammen. Han ville være med henne, ta på henne, syns hun var så deilig og alt det der. Jeg tørner selvfølgelig, og der og da var jeg inne i en veldig dårlig, psykisk fase i livet mitt. Har slitt med depresjon i alle de år og har vært av og på medisiner så lenge jeg kan huske. Jeg gjorde den store feilen, tror jeg, ved å ta han tilbake. Dagene gikk jo og forholdet gikk til helvete så og si, så skulle han på en reise hvor han var borte i et par uker. Jeg syns bare det var stas og gledet meg til å være alene. Når han hadde vært borte i bare en uke gikk jeg på fylla, endte opp med å få god kontakt med en felles kompis av oss. Endte så klart med at vi havnet i senga og fortsatt å holde kontakten etter det. Jeg var altså fysisk utro, mens han bare var psykisk. Han sverget hele tiden på at han ALDRI rørte henne (bullshit, jeg vet at han tafset på henne, men gikk til sengs med henne gjorde han ikke, det tør han rett og slett ikke). Jeg følte meg dritt etter jeg var utro, men samtidig ufattelig lettet. Han fikk så klart vite det når han kom hjem, og dette er da 1-2 år siden. Han er allerede over det, det har han sagt hundrevis av ganger - til og med nevnt å bli kompis med han karen igjen -mens jeg fortsatt sliter litt med det han gjorde...

Etter at jeg var utro endret forholdet seg BETRAKTELIG. Alt ble så mye bedre, vi ble mer åpne med hverandre, kommuniserte bedre og det gjør vi eeeegentlig fortsatt. Snakker bare om hvor bra alt har blitt. Men jeg sitter fortsatt å gnurer på mye. For det første, så forstår jeg ikke hvorfor han faktisk er sammen med meg. Han har egentlig en helt annen smak innen kvinner, det ser jeg på eksene hans og "fetisjene" hans - asiatere, anime osv. Han er jo opphengt i det. MEN, så kom broren hans hjem med ei dame for ett års tid siden. Det ble slutt mellom de relativt kjapt - og hun her har altså typen min kontakt med enda. Han vet ikke at jeg vet, men hun er ALLTID på "bestevenn" listen på Snapchatten hans, jeg vet at de prater på Facebook, men jeg har aldri sett samtalene selv. Vet at han "flørtet" litt med henne for en del måneder siden da hun hadde tatt ny tatovering, mente at hun kledde det osv (denne var da på en litt dristig plass, så klart). Hun er flere år eldre enn han og jeg kan ikke forestille meg at han er typen hun går etter. Men men.. Og dette er det jeg gnurer på!! Jeg fatter ikke hvorfor jeg gjør det, men er så redd for at han sitter å prater litt "dypere" med henne og er redd for at de kanskje flørter litt og sånt. Og jeg HATER slikt. Han kunne like godt ha vært utro med henne, så sårende er det for meg. Jeg har blitt sviktet og utnyttet SÅ mange ganger oppigjennom livet mitt, så jeg er ved hver anledning über paranoid. Også sitter jeg da å tenker, hvorfor er han sammen med meg...? Jo, fordi han har ikke noe annet valg. Her er det jeg utelukker kanskje veldig relevante detaljer, men han kan faktisk ikke slå opp med meg. Da mister han alt. Vanskelig å forklare, men det handler ikke om kjærlighet på en måte, han mister rett og slett alt. Jeg mister ingenting.

Han er den ENESTE jeg har igjen da jeg har brent alle bruer hos mine gamle venner pga mange problemer som har oppstått, deriblant dop og lignende som jeg ikke rører og holder meg langt borte fra. Jeg kan ikke snakke med min mor om dette da hun vil at jeg skal holde sammen med han, fordi hun vet hvor knyttet jeg er til han - for det er jeg. Han er den beste vennen jeg har, og jeg elsker han - forelskelsen er kanskje en del fadet bort og jeg har ikke de sterke, elskverdige følelsene jeg hadde for han før, men jeg er fortsatt uendelig glad i han. Men mye av forelskelsen er borte, pga det som har skjedd og det som skjer NÅ. Jeg prøver å tenke om jeg vil gjøre det slutt eller fortsette. Men jeg kan ikke gjøre det slutt jeg heller, jeg er i en vanskelig livssituasjon for øyeblikket og i en dårlig fase psykisk. Om det blir slutt nå tar det kanskje knekken på meg. Den eneste som kan gjøre det slutt i nærmeste fremtid er egentlig meg. Jeg har psykolog, men har enda ikke tatt opp dette med henne og kommer nok til å gjøre det neste gang jeg snakker med henne.

Jeg er bare så redd. Vi har hatt så mange samtaler sammen, ca. 1 gang i uken sitter vi å snakker om ting og tang som plager oss, men jeg bringer aldri opp dette da jeg vil at forholdet vårt skal fungere! Han sier at han føler jeg stoler bra på han, at han er glad for det, at jeg betyr så mye for han, han er skikkelig klengete på meg og har egentlig alltid vært det. Han er hele tiden etter meg og skal klemme meg og kysse meg og han er så og si nyforelsket han. Det merker jeg på han. Men så sitter jeg der, og egentlig bare vil ha fred og tenke negative tanker og se mørkt på ting.. Jeg er sikkert den mest syke kjæresten på jord. Alt hadde ordnet seg, men de siste ukene har jeg tenkt mye på dette og det tærer mye og går utover sexlivet vårt - som var så utrolig bra tidligere.

Jeg har konfrontert han med hun frøkna før, men han sier bare... Egentlig ingenting. Husker første gang han møtte henne så prøvde han for harde livet å imponere, var ikke måte på, jeg ble direkte flau. Så sitter han og sier til meg at han forstår godt at broren hans ikke ville være sammen med ei som fester så mye og oppfører seg sånn (hun er 20 år yngre i hodet så og si). Jeg ser ikke på henne som noe konkurranse egentlig, jeg er bare redd for hva typen styrer med jeg. Og jeg vet at hun der er ei sånn som kanskje gir faen i dama til den karen hun eventuelt styrer på med, om dere skjønner hva jeg mener.. Jeg har så lyst å snoke på mobilen hans eller PC'en, for det har jeg tilgang til ganske ofte, men jeg er så redd for hva jeg finner at jeg lar være. Sist gang jeg gjorde det fant jeg det verste jeg kunne tenke meg, og er redd for at jeg finner noe lignende igjen og jeg husker når jeg fant det første gangen. Har aldri vært så såret og nedbrutt før, aldri grått så mye noensinne. Fy faen.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Måtte bare rydde i tankene litt. Og vær så snill, ikke skriv "dump han!!!". Så enkelt er det ikke. Og kall meg ikke ei drittkjerring, jeg vet selv at jeg er det, så trenger ikke høre det fra flere....

Anonymous poster hash: a48a6...99d

[AnonymBruker]

Du spør vel egentlig ikke om noe her, og jeg skal ikke kalle deg verken det ene eller andre. Men jeg kan si at dette virker som et litt destruktivt forhold. Kanskje du hadde hatt det best alene, selv om han mister "alt", hva nå enn det er?

Anonymous poster hash: 72105...ff3

[AnonymBruker]

Noen ganger går tankene i spinn, og det har nok skjedd for deg, TS. Det er en veldig god idé å ta det du skriver her opp med psykologen din. Det synes jeg du skal gjøre så fort som mulig.

Det høres veldig slitsomt ut med depresjoner og medikamenter av og på. Jeg håper du er utredet av en flink spesialist, og at medikamentene hjelper deg når du trenger det. Depresjoner påvirker måten man tolker virkeligheten på, det kan du også tenke litt på når du analyserer ting som skjer.

Alt godt til deg.

Anonymous poster hash: 255d1...bdf