Uten en rød tråd

[Ciara]

Ehm ja og så foreslår jeg at Ciara tar organsvar og sender fellesPM til de som vil så vi slipper få en kvinnefeministhatende fyr stalket på oss der vi skal

Hehe, godt poeng! Kunne blitt noen særdeles underholdende situasjoner da.

[Gjest Ludodama]

Interessant.

Jeg har på en måte alltid hatt teorien inne, men ikke følt det i praksis. Altså jeg har visst at jeg har vært heldig og livet forandrer seg og at man ikke har noen garantier, men det har ikke gått emosjonelt inn på meg på samme måte som det gjør nå.

Og ja, jeg er helt enig i at det er frustrerende med mennesker som har hatt det problemfritt og som regner med at livet er slik for alle andre også. Kjenner alarmen går når noen begynner setningen med "Det er bare å...".

Men da håper jeg at jeg kommer på akseptnivået etter hvert.

Altså, det er en bra ting å være klar over faktumet at livet er et usikkert prosjekt, og føle tidvis "småengstelse". Det kan jo bidra til at man lever livet mer kvalitativt.

Du ville kanskje ikke hatt de nyttårsforsettene om det ikke var endel av tankevirksomheten?

Så synes jo også jeg at du er ganske flink til å legge merke til mange småøyeblikk med barna.

Kanskje eksistensiell småangst er balansefaktoren som gjør at du har akkurat den kvaliteten

Ingen sort uten hvit osv. Men balansen må jo være der.

[Ciara]

Altså, det er en bra ting å være klar over faktumet at livet er et usikkert prosjekt, og føle tidvis "småengstelse". Det kan jo bidra til at man lever livet mer kvalitativt.

Du ville kanskje ikke hatt de nyttårsforsettene om det ikke var endel av tankevirksomheten?

Så synes jo også jeg at du er ganske flink til å legge merke til mange småøyeblikk med barna.

Kanskje eksistensiell småangst er balansefaktoren som gjør at du har akkurat den kvaliteten

Ingen sort uten hvit osv. Men balansen må jo være der.

Jeg tror du har rett i det.

Det er to ting (av mange) jeg alltid har vært glad for:

1) Jeg elsker verden! Virkelig. Jeg synes verden er fantastisk. Ser mye vakkert hver eneste dag, både i natur og mennesker. Tror jeg hadde egnet meg som hippie hvis noen bare fjernet snusfornuften min

2) Dette aner jeg ikke hvordan jeg skal formulere uten å høres psykobablete ut, men jeg har alltid vært ganske bevisst på hva som foregår i mitt eget hode. Jeg har visst hva jeg har villet, justert underveis når noe har føltes feil.

"Eksistensiell småangst", som du så treffende kaller det, er antakelig prisen jeg betaler.

Takk, Ludodama! Nå fikk du dette til å høres mer oppløftende ut.

[Ciara]

Men nå føler jeg for å berolige dere, folkens. Jeg babler ikke om slike ting over sprudlevin med dere, så dere behøver ikke å angre på entusiasmen over IRL-treff

[Vera Vinge]

Jeg tenker også på disse tingene i blant. Noe kjenner jeg igjen, som det å være mer redd for døden etter at jeg har fått barn. Jeg sliter veldig med å forholde meg til at jeg eller noen som står meg nær skal dø.

Men så er jeg nok mer sånn at jeg setter pris på forandringene jeg ser hos meg selv. Dvs. om de er negative registrerer jeg dem og syns det er interessant og tenker på om jeg skal prøve å gjøre noe med det, eller så setter jeg pris på dem. Som Ludo-dama, ble jeg også tidlig voksen, og hadde mer engstelse i meg da jeg var yngre, fordi ting var så ustabilt rundt meg. I voksen alder har jeg blitt mer avslappet og innsett at jeg ikke må være i en slags beredskap hele tiden fordi noe kan skje. Men på den annen side, har det å få barn gjort meg mer sårbar igjen. Men jeg tenker om det at det er naturlig og positivt, iom. at jeg føler det er på et greit nivå. Jeg tror også dette med kontraster i livet kan gi livet mening, og at litt eksistensiell angst kan være en kilde til lykke, fordi man da ser verden i farger og kan sette pris på det som er bra.

[venus78]

Jeg bekymrer meg også for veldig mye,men ikke for døden. Har alltid vært en bekymrer av natur. Tror det er en slags forsvarsmekaniske slik at jeg er forberedt hvis det verste skulle skje til enhver tid. Jeg har vært veldig bevisst på dette de siste årene og prøvd veldig hardt å forvandle meg til en bekymringsløs fugl, men det er ikke lett. Etter at jeg ble mamma så dreier de fleste av mine bekymringer rundt sønnen min.

Jeg liker at du deler tankene dine med oss-nå føler jeg meg ikke så unormal ;-)

Har prøvd thaimassasje flere steder i Oslo,men jeg er ingen fan av den type massasje. Det føles som om jeg betaler masse penger for å få juling. Det er min erfaring med thaimassasje.

Den beste massasjen jeg har fått i Norge var på Holmsbu,men da kan du ikke sjangle hjem etterpå ;-)

[venus78]

Jeg får massasje av mannen hvis jeg ber om det,men da må han også få. Han er elendig til å massere,jeg er mye flinkere. Hans definisjon av massasje er klyping :-) Jeg føler ofte at han får enn bedre deal enn meg,så det blir til at jeg ikke gidder å spørre. Når vi flytter,så SKAL jeg ha badekar. Deilig med et varmt bad for stive muskler,selv om massasje er best.

[Wolfmoon]

Hehe, godt poeng! Kunne blitt noen særdeles underholdende situasjoner da.

Kunne jeg få snike meg med her også? Hadde vært morsomt å se dere "live"

[Ciara]

Kunne jeg få snike meg med her også? Hadde vært morsomt å se dere "live"

Åff kårs!

[Gjest Doh]

Hadde ikke junior fortsatt vært en liten mammagutt (spesielt når han skal legge seg) skulle jeg gjerne slengt meg med jeg også.

Ellers kjenner jeg meg godt igjen i å bekymre seg for døden. Det er noe jeg tenker på hver dag, og det irriterer meg egentlig litt. Det er jo ikke noen vits i å tenke så mye på noe jeg har null kontroll på. Men jeg har bare ikke lyst å bli gammel og etter hvert dø, jeg vil ha det sånn som jeg har det akkurat nå resten av evigheten. Egentlig et ganske barnslig ønske...

[Ciara]

Jeg tenker også på disse tingene i blant. Noe kjenner jeg igjen, som det å være mer redd for døden etter at jeg har fått barn. Jeg sliter veldig med å forholde meg til at jeg eller noen som står meg nær skal dø.

Men så er jeg nok mer sånn at jeg setter pris på forandringene jeg ser hos meg selv. Dvs. om de er negative registrerer jeg dem og syns det er interessant og tenker på om jeg skal prøve å gjøre noe med det, eller så setter jeg pris på dem. Som Ludo-dama, ble jeg også tidlig voksen, og hadde mer engstelse i meg da jeg var yngre, fordi ting var så ustabilt rundt meg. I voksen alder har jeg blitt mer avslappet og innsett at jeg ikke må være i en slags beredskap hele tiden fordi noe kan skje. Men på den annen side, har det å få barn gjort meg mer sårbar igjen. Men jeg tenker om det at det er naturlig og positivt, iom. at jeg føler det er på et greit nivå. Jeg tror også dette med kontraster i livet kan gi livet mening, og at litt eksistensiell angst kan være en kilde til lykke, fordi man da ser verden i farger og kan sette pris på det som er bra.

Fint skrevet

"I beredskap", der sa du det, det er sånn det føles. Jeg er jo vokst opp med en bekymret far, og har på en måte blitt lært at å bekymre seg er å forberede seg, noe som er fornuftig. Så det er jo noe som må avlæres.

Jeg håper vi alle får rolige tider framover (dvs ROLIG blir det nok ikke, men forhåpentligvis ikke turbulent )

[Ciara]

Jeg bekymrer meg også for veldig mye,men ikke for døden. Har alltid vært en bekymrer av natur. Tror det er en slags forsvarsmekaniske slik at jeg er forberedt hvis det verste skulle skje til enhver tid. Jeg har vært veldig bevisst på dette de siste årene og prøvd veldig hardt å forvandle meg til en bekymringsløs fugl, men det er ikke lett. Etter at jeg ble mamma så dreier de fleste av mine bekymringer rundt sønnen min.

Jeg liker at du deler tankene dine med oss-nå føler jeg meg ikke så unormal ;-)

Har prøvd thaimassasje flere steder i Oslo,men jeg er ingen fan av den type massasje. Det føles som om jeg betaler masse penger for å få juling. Det er min erfaring med thaimassasje.

Den beste massasjen jeg har fått i Norge var på Holmsbu,men da kan du ikke sjangle hjem etterpå ;-)

Takk for at du sa det Jeg har nemlig et mål her i verden om å være ganske ærlig om mye personlig, nettopp for å normalisere litt. Jeg er lei av overfladiskhet.

Kjenner meg veldig igjen. Det er vanskelig å tenke annerledes, spesielt når man har fått barn som jo tross alt trigger bekymringer hos veldig mange. Vi får jobbe med saken!

Takk for spa-tips!

[Ciara]

Hadde ikke junior fortsatt vært en liten mammagutt (spesielt når han skal legge seg) skulle jeg gjerne slengt meg med jeg også.

Ellers kjenner jeg meg godt igjen i å bekymre seg for døden. Det er noe jeg tenker på hver dag, og det irriterer meg egentlig litt. Det er jo ikke noen vits i å tenke så mye på noe jeg har null kontroll på. Men jeg har bare ikke lyst å bli gammel og etter hvert dø, jeg vil ha det sånn som jeg har det akkurat nå resten av evigheten. Egentlig et ganske barnslig ønske...

Jeg har det samme barnslige ønsket selv. Jeg vil bare være her, akkurat nå. Det pussige er at jeg har tenkt det i mange år ...og dermed burde jeg jo også bare slappe av og tenke at jeg sikkert får det fint når jeg blir gammel også.

Du kan jo bli med en annen gang?

[Mafalda]

KG-treffet MÅ jo bare bli en suksess! Enig med felles-PM, det er nok smartest. Samtidig hadde det vært en once in a lifetime experience hvis noen av de merkeligste mannfolka plutselig banket på døren!

Jeg dør jo i utgangspunktet etter å komme. Noen få har jeg allerede møtt, og resten vil jeg mer enn gjerne bli kjent med! Men, det skal vel godt la seg gjøre. Turbo har riktignok blitt pappadalt nå, så hun ville klart seg utmerket, men minstemann er lenket til både mamma og pupp og umulig å få fri fra...

"Dør etter å komme", ja, det var jo et snasent ordvalg

Når det gjelder dette med bekymring rundt døden, går det for min del mest på ungene. Og der merker jeg en pussig dobbelt-effekt: jeg er egentlig mer bekymret enn før, samtidig som det åpenbart ikke går an å ta hensyn til det hele tiden. Mine barn er jo store nå, i alle fall noen av dem, og det er bare å innse at jeg ikke har kontroll. Skulle jeg tenkt hvisomatte dersomatte hele tiden ville jeg blitt sprø. Sigrid-saken er et ypperlig eksempel: ikke ble hun ranet, ikke møtte hun en sprø voldtekts- og drapsmann- hun ble rett og slett påkjørt fordi hun var på feil sted til feil tid. Fem minutter senere, og ingen ville skjenket den korte turen hjem en tanke. Og sånne nesten-situasjoner er vi vel i hele tiden uten å vite om det. Så jeg har resignert, og tenker at livet er farlig- men å ta innover meg hele skrekken kan jeg bare ikke gjøre, det blir altfor slitsomt.

(Når det er sagt, er det ikke alltid vi står imot skrekken, vi heller. Eldstejenta skulle møte en kompis i kveld, og det er helt greit, men de skulle møtes i en avsidesliggende og mørk park, og DET likte jeg dårlig. Resultatet var at mannen min kjørte tilbake etter en halvtime for å kikke, og en halvtime senere sendte jeg en melding. Hehe. Svaret var : "Kommer hjem snart. Frykt ikke, jeg lever!" og ørten blekksprut- og monstersmileys )

Sånn ellers synes jeg det er skummelt å bli eldre. Jeg synes jeg blir stadig mindre tolerant og empatisk og vet ikke om jeg liker endringen (eller, det er jeg sikker på at jeg ikke gjør). For min del dreier det seg nok om at jeg i veldig mange år har måttet "gjøre jobben" uten å egentlig ha det så bra. Det er først de siste årene at ting egentlig har falt på plass og tilværelsen er noe i nærheten av hva jeg ønsket meg, og det føles fryktelig rart Men på veien har jeg nok mistet litt toleranse, både i forhold til meg selv og andre. Og det er litt skremmende, for jeg ønsker på ingen måte å ende opp som en slags livstrett Siv Jensen som møter enhver menneskelig utfordring med å be vedkommende slutte og sutre og ta seg sammen. Usj. Men etter å ha sagt det til seg selv nesten daglig i over ti år, er det vanskelig å la være Samtidig er jeg livredd for å ende opp som en tidligere kollega, det mest passivt-aggressive mennesket jeg har vært borti, som åpenbart hatet både jobben sin og mannen sin og livet sitt og trampet gjennom tilværelsen med et surt blikk og en bitter kommentar til alle som måtte våge å nærme seg- og samtidig nektet å endre noe som helst. Det er virkelig skrekken, da møter jeg heller en tidlig død under 37-bussen, altså!

[Ciara]

Jeg ler så mye av Softie om dagen. Han har så mye mer fantasi, i hvert fall som han uttrykker, enn Eldstemann på samme alder.

Vi kan sitte og spise middag, og Softie sier:

Softie: "Hysj! Hørte du det?" (eller rettere sagt, "Ysj! Øte du det? )

Jeg: "Hva hørte du?"

Softie: "En slange! Kom inn døra!"

Jeg: "Kom det en slange inn døra, altså?"

Softie: "Nei!"

Jeg: "Eh..."

Softie: "Monster! Vaskerommet! Gjemme oss!"

Jeg: "Neida, Softie, det finnes ingen monstre her. Ingen andre steder heller."

Softie: "Gjemme oss!"

Jeg: "Nei, nå skal vi spise opp middagen vår."

Vi har flere slike samtaler om dagen. Det er monstre og slanger sånn ca overalt, men han virker heldigvis ikke nevneverdig bekymret

[Mafalda]

Så lenge slangene og monstrene er spennende, og ikke skumle, vil jeg tro det bare spriter opp tilværelsen!

[Ciara]

KG-treffet MÅ jo bare bli en suksess! Enig med felles-PM, det er nok smartest. Samtidig hadde det vært en once in a lifetime experience hvis noen av de merkeligste mannfolka plutselig banket på døren!

Jeg dør jo i utgangspunktet etter å komme. Noen få har jeg allerede møtt, og resten vil jeg mer enn gjerne bli kjent med! Men, det skal vel godt la seg gjøre. Turbo har riktignok blitt pappadalt nå, så hun ville klart seg utmerket, men minstemann er lenket til både mamma og pupp og umulig å få fri fra...

"Dør etter å komme", ja, det var jo et snasent ordvalg

Når det gjelder dette med bekymring rundt døden, går det for min del mest på ungene. Og der merker jeg en pussig dobbelt-effekt: jeg er egentlig mer bekymret enn før, samtidig som det åpenbart ikke går an å ta hensyn til det hele tiden. Mine barn er jo store nå, i alle fall noen av dem, og det er bare å innse at jeg ikke har kontroll. Skulle jeg tenkt hvisomatte dersomatte hele tiden ville jeg blitt sprø. Sigrid-saken er et ypperlig eksempel: ikke ble hun ranet, ikke møtte hun en sprø voldtekts- og drapsmann- hun ble rett og slett påkjørt fordi hun var på feil sted til feil tid. Fem minutter senere, og ingen ville skjenket den korte turen hjem en tanke. Og sånne nesten-situasjoner er vi vel i hele tiden uten å vite om det. Så jeg har resignert, og tenker at livet er farlig- men å ta innover meg hele skrekken kan jeg bare ikke gjøre, det blir altfor slitsomt.

(Når det er sagt, er det ikke alltid vi står imot skrekken, vi heller. Eldstejenta skulle møte en kompis i kveld, og det er helt greit, men de skulle møtes i en avsidesliggende og mørk park, og DET likte jeg dårlig. Resultatet var at mannen min kjørte tilbake etter en halvtime for å kikke, og en halvtime senere sendte jeg en melding. Hehe. Svaret var : "Kommer hjem snart. Frykt ikke, jeg lever!" og ørten blekksprut- og monstersmileys )

Sånn ellers synes jeg det er skummelt å bli eldre. Jeg synes jeg blir stadig mindre tolerant og empatisk og vet ikke om jeg liker endringen (eller, det er jeg sikker på at jeg ikke gjør). For min del dreier det seg nok om at jeg i veldig mange år har måttet "gjøre jobben" uten å egentlig ha det så bra. Det er først de siste årene at ting egentlig har falt på plass og tilværelsen er noe i nærheten av hva jeg ønsket meg, og det føles fryktelig rart Men på veien har jeg nok mistet litt toleranse, både i forhold til meg selv og andre. Og det er litt skremmende, for jeg ønsker på ingen måte å ende opp som en slags livstrett Siv Jensen som møter enhver menneskelig utfordring med å be vedkommende slutte og sutre og ta seg sammen. Usj. Men etter å ha sagt det til seg selv nesten daglig i over ti år, er det vanskelig å la være Samtidig er jeg livredd for å ende opp som en tidligere kollega, det mest passivt-aggressive mennesket jeg har vært borti, som åpenbart hatet både jobben sin og mannen sin og livet sitt og trampet gjennom tilværelsen med et surt blikk og en bitter kommentar til alle som måtte våge å nærme seg- og samtidig nektet å endre noe som helst. Det er virkelig skrekken, da møter jeg heller en tidlig død under 37-bussen, altså!

Ta med Smitt? Hehe, jeg skal ikke presse deg. Du har vel et par ting å holde på med fra før

Hvordan det er å ha tenåringsbarn orker jeg ikke engang å tenke på Du har jo helt rett, ting kan skje når som helst, så man kan like gjerne forsøke å slappe av. Men jeg forstår veldig godt at dere måtte sjekke, for mørk park høres jo sånn ca ut som alle foreldres skrekk. Nå er sikkert Susain litt oppgitt, men sånn om en tretti års tid har hun sikkert en tenåring selv å bekymre seg for

Det rare er at jeg blir strengere også. På noen områder kan jeg jo være skikkelig bitch, haha! Så det varierer jo litt, mykere på noe, hardere på andre ting. Må si jeg forstår deg veldig godt. Jeg visste ikke at tilværelsen var turbulent for deg i så lang tid, men da er det klart man blir temmelig immun mot andres syting over uvesentligheter. Og ingen fare, tror det er 100% umulig for deg å bli en bitter Siv Jensen. Virkelig!

[Serafina.]

Det jeg synes er bra Ciara, og jeg tror jeg har sagt det før, er at du er så reflektert over egne reaksjoner, hvordan det påvirker barna og ditt eget liv.

Jeg har jo ikke barn og har helt sikkert derfor mindre bekymringer - antar jeg. Generelt bekymrer jeg meg lite over "store" ting. De kommer og går uten at jeg får gjort nevneverdig med det. Jeg sklir også greit inn i endringer, men har brukt tid og krefter på å tenke over livet mitt, ønsker, barn eller ikke barn, hvorfor reagerer jeg slik etc. Det har tatt meg litt tid, men nå forstår jeg meg selv mye bedre. Det er jeg glad for.

[Gjest Ludodama]

Jeg kjenner meg litt igjen i det Mafalda sier om å bli litt sånn "hold kjeft og ta deg sammen", men jeg er ekstremt selektiv på hva og hvem jeg retter det mot.

Jeg jobbet lenge med å kutte ut den siden, og det ble sånn semisuksess. Litt av suksessfaktoren ligger nok i at som Mafalda sier; fy fader så kjipe sånne oversure bitre folk er! Hjelpes. Heller for overbærende en ei sur kjerring deluxe. Man får rett og slett flere venner av å være sympatisk

[Ciara]

Flere venner av å være sympatisk, ja.

Men min utfordring er jo å tøyle temperamentet overfor folk jeg IKKE vil være venner med. På jobb, for eksempel. Der har jeg jo et par artige tilfeller som får meg til å ville klikke i hektiske perioder. Så er det bare det, at Ciara bitch ville fått dem til å gå i vranglås. Dermed er jeg litt småskarp, ellers høflig og ganske reservert. Og gjett hva en slik halvveis avvisende holdning fører til?