Uten en rød tråd

[Mafalda]

Måtte le av de to kommentarene, ja. Damned if you do, damned if you don't! Som det så ofte er som forelder...

Men ærlig talt, spesielt stusselig er det da ikke å sitte i vogn og gå tur. Alternativet for mange småbarn er jo å være hjemme, inne og passe grinete over mangel på ting å gjøre. Da snakker vi stusselig.

Men her var det stille for tiden (ikke at jeg er den rette til å snakke, men likvel). Drukner du i jobb, FAU, trening og begynnende julekaos?

[Vera Vinge]

Jeg mente forresten ikke at alt sammen var fantastisk. Både merkelige tanker hos noenvav de forbipasserende og enda merkeligste å ikke legge bånd på seg. Jeg skjønte heller ikke om de mente at barnet skulle sluppet å bli med ut eller om det var vogna som var problemet. Jeg hadde for øvrig eldstegutten min mye med meg i joggevogn i fjor. Perfekt aktivitet etter dagmamma/bhg da han både kunne slappe av, se på ting og være ute. Alternativet hadde fort vært å være inne, når han var sliten på ettermiddagen (og de trenger gjerne pauser i helgene også).

[Ciara]

Her har det vært stille, ja! En del jobb og en del obligatoriske kveldsaktiviteter og jobbmiddager. Og trening og husarbeid de kveldene jeg har vært hjemme. Men det går veldig bra her, altså

Var med Eldstemann på kontroll på helsestasjonen, og ble stolt som en hane (eller høne, kanskje?) da helsesøster kommenterte at guttungen både er sunn, frisk, rask, veloppdragen og språksterk. Følte meg en halvmeter høyere da vi gikk ut enn da vi gikk inn

Med Softie er det et par utfordringer om dagen. Som irriterer meg litt. Fikk telefon fra barnehagen her om dagen om at Softie er ganske voldsom i barnehagen og kan finne på å slå og dytte andre unger. Jeg er ikke så forbauset over det, for det gjør han hjemme også. Han snakker ganske mye nå, men har fortsatt korte setninger og er ikke i stand til å formulere seg som han vil. Han er frustrert over det. Han er også sint for at han ikke får låne Eldstemanns Lego som han vil. Så står han der ved Eldstemanns legobord uten å få låne, og blir så sint at han slår. Han er ganske voldsom mot Eldstemann. Det er som om han tenker at han må guffe på siden Eldstemann er større og sterkere. Og denne oppførselen tar han ikke overraskende med seg i barnehagen.

Det jeg blir irritert over er forventningen om at vi skal "gjøre noe med det". Selvfølgelig gjør vi noe med det - når ungen slår tar vi ham til side og sier han ikke får slå og at Eldstemann (eller andre) får vondt. Da henger han med hodet, men han har ikke språk til å svare, så jeg kan ikke si så sikkert ennå hva han tenker om det. Og hva annet man får gjort med en toåring med begrenset språk enn å løfte ham vekk og si fra, vel - det skjønner ikke jeg. Jeg mener jo at dette her er temmelig vanlig adferd for en toåring tross alt. Ikke at man skal bagatellisere det, men vi behøver ikke krisemaksimere heller.

Så kom det fram i samtalen med den ansatte i barnehagen at hun så seg nødt til å ta det opp fordi Softie hadde dyttet et barn mens barnets foreldre hadde vært tilstede. Og disse foreldrene forlangte visst at vi "gjorde noe". Sånt blir jeg så oppgitt av. Med fare for å være nedlatende - for meg høres dette ut som førstegangsforeldre til et barn som ikke har kommet i opprørsfasen ennå, og som dermed overreagerer temmelig kraftig. Som en venninne av meg som omtalte en gutt i barnehagen til datteren hennes som "slem" fordi det hendte han slo andre barn. Jeg fikk sagt fra da om at dette ikke er å være slem, og at man burde ligge litt lavt i terrenget - det kan fort være ens eget barn som slår en annen gang.

Og mine barn har da også kommet hjem med bitemerke i ny og ne uten at jeg har reagert noe særlig på det. Jeg regner med at barnehagen løser den situasjonen der og da, og fram til barna blir veldig ofte slått av ett og samme barn synes jeg strengt tatt ikke det er noe å hisse seg sånn oppover.

Men for å presisere, vi gjør jo det vi kan her og ønsker ikke slik oppførsel, vi heller. Jeg bare lurer på hva disse foreldrene ser for seg at vi skulle gjort for å få bukt med det på én-to-tre.

Endret 27. november 2014 av Ciara

[Mafalda]

Uff, nå puttet du en femkroning på Mafalda her...

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har revet meg i håret her på KG, over foreldre til små gulleprinsesser som misliker de store, slemme guttene i barnehagen. Over foreldre til femåringer som synes ungdommer i Korken først og fremst må ta hensyn. Generelt, over alle som ikke evner å tenke at deres egen unge vokser også, du har ikke enerett på tilpasning her i verden selv om du har et lite barn, og en dag kan det være din tur!

Jesus Kristian, det går mange tette folk der ute som tror at "barn som slår, er slemme og det er fordi de er dårlig oppdratt". I ditt tilfelle gjelder visst det også toåringer, små vesener som som kjent ikke er de letteste å snakke fornuft med. Man kan vise. Si nei. Si at A bli ei seg, nå må vi trøste. Det er au å slå, det er ikke lov. Gjenta, gjenta og gjenta, og før eller siden pleier det å synke inn. Men noen quickfix a la "Ja, hva tenker Softiemammaen å gjøre med dette da? Jeg forlanger en løsning!" blir bare så totalt feil.

Og ja, noen ganger er selvsagt dårlig oppførsel en naturlig konsekvens av elendig oppdragelse, eller rettere sagt mangel på oppdragelse. Plaging og erting skal tas på alvor. Men veldig mange barn skal igjennom faser der de oppfører seg på måter de ikke bør, og det blir så herlig naivt å se på det som et enkelt problem som må fikses. Et vennepar av meg (psykolog og pedagog, en virkelig knallkombinasjon for å føle seg mislykket i dette tilfellet) hadde en biteunge. Det gikk jo over, men i mellomtiden løp de fort inn og ut av barnehagen og gjemte seg bak trær for å slippe å møte foreldre som rynket på nesa ved synet av gutten deres.

Det er naturlig at man vil beskytte barna sine, og jeg burde egentlig ikke bli så sinna Men som sagt har jeg nok et lager av oppdemmet frustrasjon mot foreldre som ikke evner å ta andres perspektiv (og viser det med all tydelighet i et forum) pluss at jeg har personlig erfaring med noe av det samme, på verst tenkelige måte: en mamma som gikk heads on og beskyldte mitt barn og et par til for både det ene og det andre. Skriftlig, på e-post, og med tjue cc'er. Så viste det seg faktisk at det var hennes lille gulleklump som startet det hele, men det har gitt meg et par leksjoner i hvordan ikke håndtere konflikter eller uheldige episoder mellom barn Og det viser at synsvinkel utgjør en stor del av slike saker. Der og da måtte jeg sitte på fingrene for å unngå et veldig lite konstruktivt svar, men klarte å motstå fristelsen til å svare med samme mynt og har fulgt meg siden. Tenk, tenk, og tenk tre ganger til før man buser ut med noe- som for eksempel å kreve at barnehagen skal ringe hjem til dere og høre hvilke "tiltak" dere skal sette inn mot den voldelige og potensielt livsfarlige Softie. Som altså ikke har begynt å snakke ennå, og sannsynligvis opplever en del frustrasjon rundt det.Grrr.

Dette ble både usammenhengende (sitter med baby på Puppen og Gordon Ramsay på TV og svarer på henvendelser om varmtvann i dusjen og restemat etter middag og forsøksvise forhandlinger om leggetid. Blir bare rot av sånt) og i overkant engasjert. Men håper jeg er tilgitt

Så flott tilbakemelding på Eldstemann, da! Vi var faktisk også på helsestasjonen i dag, tomånederskontroll med fysioterapeut i gruppe. Men så ingen som lignet på deg, og det var litt synd- for det hadde vært veldig gøy å se Eldstemann live

Tillegg: og for å si det en gang til (ikke at slike temaer gjør en redd for å bli misforstått, altså) så skjønner jeg at uheldige episoder mellom barn fører til bekymring. Men det er noe med alvorlighetsgrad og fremgangsmåte som det kan være lurt å vurdere både en og to og tre ganger. Jeg hadde vel ikke løftet et øyenbryn dersom jeg hadde sett at et barn dyttet et annet i den alderen, så lenge det ikke var snakk om regelmessig plaging av ett enkelt barn... At toåringer knuffer havner i en helt annen kategori enn fireåringer som kaster stein, eller sjuåringer som kaster lua til Petter i do.

Endret 27. november 2014 av Mafalda

[Ciara]

Ah, så godt med støtteerklæring!

Naivt, der sa du det. Jeg fikk liksom følelsen av at de

1) Mente at Softie aldri har fått høre "Ikke slå!" før, og

2) Mener at alt kommer til å rette seg det øyeblikket vi begynner.

Men ut fra min knappe fireårige erfaring med barneoppdragelse er barneoppdragelse mye mer maraton enn quickfix. Og med småtasser med begrenset språk og stor vilje til grensetesting må man jo si ting om og om igjen. Eldstemann hadde også en bitefase, men det gikk over, det - ikke første gang vi reagerte på den oppførselen, men etter en stund.

Slike tilfeller tror jeg vel ofte slår uheldig ut for gutter, som gjerne er mer fysiske av seg. Mens jentene er sleipe på andre måter som er vanskeligere å ta dem på. Husker så godt en gang jeg leverte Eldstemann da han var to år (men han snakket mye bedre enn Softie gjør på samme alder). En jentetrio kom bort til meg.

Jente: "Du mammaen til Eldstemann, Eldstemann slo meg."

Jeg: "Gjorde han det? Når da?"

Jente: "Nå."

Jeg: "Nei, det gjorde han ikke. Du vet, nå er jeg her for å levere Eldstemann, og jeg har sett ham hele tiden."

Jente: "Eldstemann slo meg."

Jente 2: "Jeg så det også!"

Og midt mellom oss stod lille Eldstemann selv, dypt forvirret. Man kunne se ham tenke. Jeg har jo ikke slått noen? Hvorfor sier de det da? Og så ble han så sint der han stod at han faktisk slo. Snakk om selvoppfyllende profeti

Dårlig eksempel, men det jeg ville fram til er at barn som regel er mer eller mindre like "ille", og vi får nesten ha tillit til at andre foreldre gjør sitt beste.

Jeg merker jo det går litt på mammafølelsen - jeg skal være så ærlig å si at jeg bryr meg om hvordan andre oppfatter meg som forelder, og jeg liker ikke tanken på at vi har voksne mennesker mer eller mindre i nabolaget som kanskje tenker at vi ikke oppdrar barna våre. Jeg burde virkelig heve meg over det, men det får jeg vel mer øvelse i etterhvert.

Men jeg blir bedre. For noen år siden ville jeg sikkert vært spakere i samtalen med barnehagen. Nå var jeg klar på hva jeg mente. Hallo, toåringer som slår er ikke verdens undergang. Ikke bra, men dette skal vi da få ordnet opp i i løpet av en liten stund.

Smart trekk av deg, Mafalda, å stå i mot å svare. Det er så fristende å gjøre det, sikkert. Men noen mennesker kommer aldri til å se saken på samme måte uansett, og hvis de gjør det, vil de sikkert ikke innrømme det. Må ha vært en smule tilfredsstillende å finne ut at gulljenta ikke var skyldfri selv heller.

Jeg synes det er så merkelig syn på barn noen har. Jeg tror ikke mine er englebarn i det hele tatt, og jeg tror ikke de er slemme. Jeg tror de er helt vanlige unger, i blant gjør de gale ting, som regel gjør de det ikke. Og sånn ser jeg på andres unger også. Jeg kjenner meg ikke igjen i de som tror de har ufeilbarlige barn - ikke er det noe å trakte etter heller.

Vi var der halv ni allerede. Så dumt - skulle gjerne ha sett deg. Men jeg har tenkt på det, neste gang det er planleggingsdag inviterer jeg på kaffe, så kan du se dem i aksjon

[Serafina.]

Jeg tror jo det er sunt at unger detter og slår seg litt i ny og ne også, slik at de lærer seg sine egne grenser. Alt med måte selvsagt, men tror ikke det er bra å bli overbeskyttet.

Jenter kan være litt sleipe eller "smarte" alt etter hvordan man ser det. Jeg observerte en niese i sommer og hun gjorde litt småting hun visste ikke var lov, når hun visste foreldrene ikke så det. Tante sto på sidelinjen og syntes det hele var moro å se. Hun kan nok bli mer utfordrende etterhvert, tenker jeg.

Endret 27. november 2014 av Serafina.

[venus78]

Det finnes mange kravstore foreldre der ute som ikke klarer å se utenfor deres egen boble. Jeg har vært vitne til at sønnen min både har dyttet og blitt dyttet av andre barn. Jeg tar alltid sønnen min til side og sier at han ikke skal slå,hva mer skal man gjøre med en 2-åring egentlig? Det er vel ingen som liker at ens egne barn slår.

En ting er å fortelle dere at Softie er frustrert og slår,men det er ganske merkelig å forvente at dere skal gjøre noe med det. Det er ganske normalt å bli fysisk når man er full av frustrasjon pga språkmangel.

[Daria]

Selv jeg vet jo at det ikke er unormalt at barn i den alderen kan ha perioder hvor de slår, uten at det handler om slemme barn eller dårlig oppdragelse. Da synes jeg det er ganske pussig - og feigt - at barnehagen, som jo må ha mye erfaring og kunnskap om dette, ikke forklarer dette til disse foreldrene heller enn å ringe og forlange at dere skal gjøre noe med det.

Enkelte foreldre slutter aldri å tro at deres barn er verdens naturlige midtpunkt og aldri gjør noe galt - jeg har hatt noen sånne samtaler til foreldre med "barn" på 18-19...

[Ciara]

Ikke sant? Men jeg tror nok hun i barnehagen egentlig mente som meg, bare at det kanskje var vanskelig å si fra der og da til oppskjørtede foreldre, hva vet jeg...

Men Eldstemann var festlig på helsestasjonen i går, kom jeg på. Små barn er ofte så ærlige! Han må liksom si hele sannheten. Så når helsesøster spør om kostholdet hans og runder av med å spørre: "...og så får du kanskje sjokolade når det er lørdag?"

"Ja!" Sier Eldstemann, og så blir han litt betenkt og stille en stund. "Men ikke bare! Jeg får sjokolade hver gang bestefar henter meg i barnehagen også!"

[Gjest Doh]

Hahaha, herlige eldstemann

Ellers er jeg enig med alle angående Softie. Alle burde jo skjønne at en 2-åring kan bli frustrert. Har aldri dette barnet som ble dyttet blitt frustrert og slått eller dyttet f.eks foreldrene sine? Det tviler jeg sterkt på.

[Vera Vinge]

Jeg har ikke hatt tid til å lese alle de helt sikkert veldig kloke svarene her, men jeg må bare kommentere det med Softie før minstemann her helt sikkert våkner snart. Dette ligner en del på min opplevelse med min eldste i vår, da jeg gikk i klinsj med ped. leder. Hun var ny i bhg da min gutt hadde denne fasen (da var han ganske nylig fylt to, og snakket godt, men var frustrert over småbarna), og framstilte det som om jeg hadde en ramp jeg måtte hanskes med. Og jeg reagerte veldig på måten hun omtalte ham og problemet, og jeg følte veldig på at hun ikke likte ham, og det var ikke morsomt. Mens de som hadde jobbet der lenge og som kjente gutten min, nærmest lo av det hele og sa at det var helt standard 2-åringsoppførsel og at mange har en sånn fase. De sa selvsagt nei til ham (dette forekom da ikke hjemme), men fant ut at de skulle endre på de situasjonene hvor dette oppstod. Bl.a. å la ham leke mer med de eldre barna og de delte opp gruppa mer, sånn at de ikke gikk sånn oppå hverandre. Dette fikk de også ped. leder med på, og i ettertid er jeg utrolig fornøyd med hvordan de håndterte det, sammenlignet med hvordan problemet først ble lagt fram.

Men altså, de foreldrene. Herlighet, snakk om overreaksjon. Nesten alle barn vil dytte eller slå på et eller annet tidspunkt, vil jeg tro. Skal man drive og ringe rundt til alle disse foreldrene? Snakk om å gi etter for press, for øvrig. Her har jo bhg en jobb med å snakke med foreldrene og vise hvordan de håndterer det og at dette er normalt, men selvsagt ikke greit (jeg forventer selvsagt at bhg snakker til barnet mitt om noe sånt oppstår). For det er jo gjerne sånn at en del yngre barn ennå ikke har kommet i denne fasen, det er ikke nødvendigvis fordi 1-åringen er så utrolig mye mer veloppdragen enn 2-åringen som dytter.

Man skal selvsagt ta tak i slike situasjoner, men jeg reagerer veldig når man skal lage drama av noe som er helt vanlig og som man bare må hanskes med på helt vanlig, rolig vis. Jeg kan a. ikke se hvorfor du trengte å informeres om denne episoden og b. det blir jo vel dramatisk når man ringer hjem, da. Så du har min fulle støtte. Og jeg hadde blitt svært fristet til å spørre om dette er vanlig praksis, altså å ringe hjem, hver gang noen dyttes. Det er jo tross alt forskjell på at dette skjer nå og om det hadde skjedd langt eldre barn.

[Susa]

Men i alle dager da! Ringe til deg for å si ifra om sånt noe! En ting hadde vært om hun tok det opp når du henta...

Det er jo helt vanlig at en 2-åring knuffer, dytter og biter iblant. Hadde jeg sett at guttungen min hadde blitt dytta hadde jeg vel svart noe ala, oisann, jaja, det gikk bra, opp igjen...

Ellers så har Mafalda, som alltid, mye klokt å si☺

[Ciara]

Men i alle dager da! Ringe til deg for å si ifra om sånt noe! En ting hadde vært om hun tok det opp når du henta...

Det er jo helt vanlig at en 2-åring knuffer, dytter og biter iblant. Hadde jeg sett at guttungen min hadde blitt dytta hadde jeg vel svart noe ala, oisann, jaja, det gikk bra, opp igjen...

Ellers så har Mafalda, som alltid, mye klokt å si☺

Godt å høre hva dere skriver!

Saken er jo at jeg kjenner at jeg reagerer med et litt forutsigbart mammaforsvar. Og da pleier jeg alltid å tenke meg om en ekstra gang, for jeg vil jo ikke være en sånn forelder som tror at ungene er ufeilbarlige. Og så har jeg nok med meg at jeg synes det er litt urettferdig fordi Softie er så kosete og kjærlig ellers. De ansatte i barnehagen har alltid kommentert at han er så koselig fordi han faktisk har tid til å sitte på fanget og dele ut klemmer og kyss. Og så reageres det liksom fordi han også dytter.

Det ordner seg nok! Takk for støtte

[Ciara]

Jeg har ikke hatt tid til å lese alle de helt sikkert veldig kloke svarene her, men jeg må bare kommentere det med Softie før minstemann her helt sikkert våkner snart. Dette ligner en del på min opplevelse med min eldste i vår, da jeg gikk i klinsj med ped. leder. Hun var ny i bhg da min gutt hadde denne fasen (da var han ganske nylig fylt to, og snakket godt, men var frustrert over småbarna), og framstilte det som om jeg hadde en ramp jeg måtte hanskes med. Og jeg reagerte veldig på måten hun omtalte ham og problemet, og jeg følte veldig på at hun ikke likte ham, og det var ikke morsomt. Mens de som hadde jobbet der lenge og som kjente gutten min, nærmest lo av det hele og sa at det var helt standard 2-åringsoppførsel og at mange har en sånn fase. De sa selvsagt nei til ham (dette forekom da ikke hjemme), men fant ut at de skulle endre på de situasjonene hvor dette oppstod. Bl.a. å la ham leke mer med de eldre barna og de delte opp gruppa mer, sånn at de ikke gikk sånn oppå hverandre. Dette fikk de også ped. leder med på, og i ettertid er jeg utrolig fornøyd med hvordan de håndterte det, sammenlignet med hvordan problemet først ble lagt fram.

Men altså, de foreldrene. Herlighet, snakk om overreaksjon. Nesten alle barn vil dytte eller slå på et eller annet tidspunkt, vil jeg tro. Skal man drive og ringe rundt til alle disse foreldrene? Snakk om å gi etter for press, for øvrig. Her har jo bhg en jobb med å snakke med foreldrene og vise hvordan de håndterer det og at dette er normalt, men selvsagt ikke greit (jeg forventer selvsagt at bhg snakker til barnet mitt om noe sånt oppstår). For det er jo gjerne sånn at en del yngre barn ennå ikke har kommet i denne fasen, det er ikke nødvendigvis fordi 1-åringen er så utrolig mye mer veloppdragen enn 2-åringen som dytter.

Man skal selvsagt ta tak i slike situasjoner, men jeg reagerer veldig når man skal lage drama av noe som er helt vanlig og som man bare må hanskes med på helt vanlig, rolig vis. Jeg kan a. ikke se hvorfor du trengte å informeres om denne episoden og b. det blir jo vel dramatisk når man ringer hjem, da. Så du har min fulle støtte. Og jeg hadde blitt svært fristet til å spørre om dette er vanlig praksis, altså å ringe hjem, hver gang noen dyttes. Det er jo tross alt forskjell på at dette skjer nå og om det hadde skjedd langt eldre barn.

Jeg husker den episoden med eldstegutten, og tenkte faktisk på den her om dagen. Det de to episodene har til felles er kanskje at vi ikke kjenner oss igjen i hvordan ungene blir fremstilt?

Og de andre foreldrene provoserer meg akkurat derfor. Jeg får inntrykk av at de ser en Softie som ikke finnes - en bøllete uoppdrqgen unge som deres eget barn må vernes mot ved hjelp av strakstiltak. Når Softie er en herlig og kjærlig gutt som er i en alder hvor frustrasjonsnivået ofte blir høyt samtidig som han ikke har lært å håndtere det på en bedre måte.

[Ciara]

Hahaha, herlige eldstemann

Ellers er jeg enig med alle angående Softie. Alle burde jo skjønne at en 2-åring kan bli frustrert. Har aldri dette barnet som ble dyttet blitt frustrert og slått eller dyttet f.eks foreldrene sine? Det tviler jeg sterkt på.

Eller så er barnet mindre og ikke kommet i den fasen ennå. Dvs foreldrene er fortsatt i en lykkelig uvitende fase hvor de kan innbille seg at de er ufeilbarlige

[Ciara]

En herlig dag!

Den har bestått av kringlebaking, chicken tikka (jeg lager altså chicken tikka masala som er helt overraskende god! Digger indisk mat), juletrefest i borettslaget og en hel haug familiemedlemmer på besøk i puljer. Jeg blir alltid litt sliten i hodet av å ha besøk hele dagen, men jeg er alltid veldig fornøyd også - jeg liker å ha en sånn familie som ramler innom og slenger seg ned i sofaen eller i en stol på kjøkkenet og gjerne setter på mer kaffe selv uten å spørre. Avslappet, er vel det jeg mener. Og de to guttebassene benytter anledningen til å showe litt ekstra

Nå er det Mad Men som gjelder

[Vera Vinge]

Jeg husker den episoden med eldstegutten, og tenkte faktisk på den her om dagen. Det de to episodene har til felles er kanskje at vi ikke kjenner oss igjen i hvordan ungene blir fremstilt?

Og de andre foreldrene provoserer meg akkurat derfor. Jeg får inntrykk av at de ser en Softie som ikke finnes - en bøllete uoppdrqgen unge som deres eget barn må vernes mot ved hjelp av strakstiltak. Når Softie er en herlig og kjærlig gutt som er i en alder hvor frustrasjonsnivået ofte blir høyt samtidig som han ikke har lært å håndtere det på en bedre måte.

Ja, det et akkurat det. Jeg har ingen problemer med å se at mitt barn har dårlige sider også. Jeg ønsker jo at barnehagen skal reagere når han dytter (dvs min gjør ikke det lenger - det var bare en fase). Men hvordan de omtaler denne oppførselen kan være svært forskjellig, og jeg lurer jo på om ikke hvordan et barn fremstilles henger sammen med hvordan han møtes av de voksne. En ting er å irettesette, noe annet er om det generelt blir mye sukk og stønn over dette barnet, slik jeg fikk følelsen av med denne ene ansatte hos oss den gangen. Alt tyder på at fokus på positiv oppførsel er det som fungerer aller best, selv om jeg som sagt ikke mener barna bare skal ture fram uten å få et nei.

Og jeg mener barnehageansatte også må være gode på kommunikasjon med foreldre. Et godt samarbeid er viktig, og da er det utrolig viktig at foreldrene føler at barnehagen liker barnet deres, for å sette det litt på spissen. Når nesten alle barn har slike perioder, og da mener jeg de ansatte bare må roe egget og framstille det akkurat slik det er - noe vanlig, som går over, men som man skal holde litt ekstra øye med.

Jeg husker forresten at sønnen min ble dyttet av en annen, eldre gutt da jeg skulle hente ham en gang han akkurat hadde begynt i barnehagen. Jeg ble forsåvidt litt overrasket, fordi det var så uprovosert og fordi jeg stod rett ved siden av. Jeg må si jeg ble ganske forundret over at foreldrene bare smilte og sa "nei, du må ikke gjøre sånn, da", mens jeg stod og trøstet mitt barn som ble veldig lei seg. Men jeg tenkte ikke noe videre over denne gutten senere, da dytting er helt vanlig, og jeg tenkte ikke at denne gutten var en bølle av den grunn. I grunnen var det slik det ofte er, at jeg stusser på foreldrene som ikke tar tak i ting, da jeg vet at selv de roligste barna kan dytte og slå.

[Ciara]

I helgen angrep vi problemet fra en ny vinkel her. Vi forsøkte å dempe frustrasjonen til Softie ved å kontrollere leken hans litt mer i form at egentid med mamma eller pappa. Det har han selvsagt fått før også, men vi økte dosen Så når Softir begynte å bli sint på Eldstemann, grep vi inn med en gang og avledet ham til noe annet, lese bok for eksempel. Vi tror selvsagt ikke alle konfrontasjoner kan unngås - det er heller ikke noe mål - men jeg håper det kan få ham ut av et litt frustrert spor. Synes han virket ganske fornøyd. I dag lekte guttene alene sammen med Lego uten konflikter i en halvtime, og det må være ny rekord - da var de flinke og rause med hverandre begge to.

[Mafalda]

Kanskje du skulle føre egentiden/avledningene inn i et Excel-ark og gi til moren som etterlyste tiltak?

"Mandag: S knuffet storebror. Streng irettesettelse- mor. 20 minutter legobygging- far"

"Tirsdag: Tilløp til ketsjupkonflikt ved matbord. S avledet med bok- mor"

"Onsdag: ...."

Da burde hun jo bli fornøyd (og kanskje også litt flat, haha!)

[Ciara]

Som forelder lærer jeg noe nytt hele tiden.

Nå har jeg lært litt om juletradisjoner. Nærmere bestemt hvordan det har seg at enkelte juletradisjoner nærmest tilfeldig blir til, uten at det var noen større plan bak. Dette er et fenomen jeg aldri forstod først, for enten er noe tradisjon eller så er det ikke, right? Tja…

Eldstemann er opptatt av to ting nå i desember:

1. Julekalenderen skal åpnes om morgenen. Jeg prøvde meg med at vi burde åpne den rett før barne-tv så guttene kunne spise sjokoladen sin (ja, for vi har sjokoladekalender, ikke pakkekalender!) mens de så på barne-tv. Pluss at jeg er litt engstelig for ekstra gjøremål på travle hverdagsmorgener. Men det kunne jeg bare glemme.

Eldstemann: «Jeg vil åpne om morgenen, mamma!»

Jeg: «Men tenk så hyggelig med sjokolade til barne-tv!»

Eldstemann: «MEN VI ÅPNET JO OM MORGENEN I FJO-HO-OOOOR!»

Case closed.

I fjor tenkte jeg ikke så mye over hva vi gjorde. Softie var liten, vi var hjemme i permisjon, jeg tenkte «det er ikke så nøye, for Eldstemann er fortsatt liten». Men bordet fanger, sånn ble det!

1. Når vi spiser frokost skal lysene dempes og stearinlysene tennes på kjøkkenet. Jeg erter mannen med at Eldstemann har en mer velutviklet sans for kos i en alder av fire år enn mannen har tilegnet seg i løpet av førti. Denne lille tradisjonen stammer fra to morgener i desember i fjor hvor vi skrudde av lysene på kjøkkenet og satt der i lysskinnet fra telys og spiste. Og det husker han tydeligvis veldig, veldig godt.

Ellers har ikke Eldstemann store desemberforventinger. Han vil bake pepperkaker, han ønsker seg et flammetempelet fra Lego Chima til jul og «så ønsker jeg meg en lommelykt sånn at jeg kan gå ute og lyse»