Uten en rød tråd

[Ciara]

Så herlig! Jeg kan tenke meg det er fint.

Jeg merker jeg begynner å komme i julemodus selv. Vil ha svibler og juleduftlys

Ikke så fan av Orlando Bloom. Nå ser jeg med et halvt øye på Valentine's Day. En sånn film som jeg skulle ønske jeg ikke likte, men som jeg egentlig ikke kan motstå

[Serafina.]

Jeg hadde lyst til å bestille ribbe da jeg var ute og spiste tidligere i dag, så her kommer tydeligvis julefølelsen. Har kjøpt noe julegaver og litt julepynt, så forberedelsene er i gang.

Å, hadde glemt at den filmen går i dag. Jeg liker sånne "jentefilmer", men vil ikke alltid innrømme det.

November er jo utrolig mild, men jøje meg så mørk. Du er flink som kommer deg ut. Jeg begynte en god trend, men så har forkjølelsen kommet og bitt seg fast og jeg tar det med ro.

[Ciara]

Ja, forferdelig mørkt, det er jo dunkelt hele dagen! Det hjelper å lufte hodet

Jeg har begynt på julegavelisten. Vi har ikke så veldig mange å handle til, heldigvis. Og jeg gleder meg til å ta opp julepynten. Det er ikke så mye av den. Mest juletrepynt, og juletre har vi ikke før lillejulaften. Ellers pynter jeg trappa med glitter (Eldstemann elsker det), henger en krans på ytterdøra, en stjerne i vinduet og resten er blomster. Men det er så hyggelig!

[Ciara]

Jeg må si vi har det veldig bra i vår lille familie for tiden. Eldstemann er så stor og flink! Så mye gøy å snakke med ham om, så mye morsomt å gjøre. Softie snakker som en foss nå, og er blid som en sol. Han får også til mye selv nå, synes jeg. Plutselig er vi der at vi kan komme oss ut av døra på to minutter på en god dag. Vi merker altså fordelene med å ikke ha bittesmå barn lenger.

Nå er det jo en kjent sak at jeg har et blandet forhold til å ikke ha baby lenger, men det er jammen deilig også.

I stad kom jeg til å tenke på hvordan kroppen føltes da jeg nettopp hadde vært gravid og født. Særlig første gang. Jeg tror aldri jeg har følt jeg har vært så mye kropp noengang! Og i tillegg en kropp som føltes fremmed og vond. Sliten og mørbanket etter fødsel, en mage som føltes rar og tom, et underliv som føltes som et mareritt. Akkurat dét er jeg glad jeg sannsynligvis ikke opplever igjen.

Men det er rart hvor selektiv hukommelsen blir. Jeg tenker ikke noe særlig på de første par månedene da Eldstemann skrek og skrek, og jeg gråt og gråt fordi jeg ikke fikk til noenting som mor og følte meg helt ødelagt i kroppen og i hodet.

Når jeg tenker på Eldstemann og permisjonen med ham, tenker jeg på denne årstiden - senhøsten. Det var veldig kaldt den høsten og vinteren, og jeg husker den fantastiske følelsen når jeg stod opp tidlig om morgenen sammen med vidunderet mitt med de store blå øynene. Og det var slike blå morgener med minusgrader og litt snø. Fra kjøkkenvinduet kunne jeg se alle som gikk der ute på vei til jobben. Selv skulle vi bare være hjemme, se dagen lysne, sove, spise, kose, leke. Det føltes som et parallelt univers uten tid. Dét kommer jeg til å huske så lenge jeg lever, den følelsen av å være helt utenfor tiden.

Den følelsen er det naturligvis mye mindre av med barn nummer to, men vi hadde faktisk mange slike øyeblikk, Softie og jeg, også. Selv med Eldstemann og oppussingsobjekt. De gangene vi kunne ligge et par timer i senga på formiddagen og bare halvslumre og kose. Bare være meg og et bittelite unikum av et menneske.

Nå er de ikke bittesmå lenger. Og det er trist på én måte, men herlig på andre måter. Heldigvis

[Gjest Doh]

Vi så også på Valentines Day i går. Tok faktisk opp resten for å se i dag. Enig i at det er en sånn film man egentlig ikke vil like men så gjør man det likevel. Heldigvis har ikke mannen noe imot å se på sånne filmer innimellom heller

Høres veldig koselig ut med litt større barn som snakker masse og er artige å være sammen med. Jeg merker jo at det blir morsommere og morsommere med lillemann, og gleder meg til han kommer til alderen dine er i. Men ja, babytiden er også herlig selv om den, spesielt i begynnelsen, kan være ganske slitsom.

[Mafalda]

Så fin beskrivelse av livet i Ciaraheimen, slik det er akkurat nå

Det er definitivt fordeler med at barna blir større. Selv om det etter hvert blir mer hektisk, er det jo på mange måter enklere også. Og når du nettopp har hatt småbarn, blir effekten av småting- som at de for eksempel kan kle på seg selv uten mye om og men- veldig tydelige, og du innser plutselig hvor mye energi og tid om har gått med på nettopp påkledning eller mas om sådan de siste årene

Herlig beskrivelse av senhøsten med baby Eldstemann også. Kjenner jeg nesten blir litt misunnelig... ikke på de tingene som den selektive hukommelsen prøver å minisere, for det er vel nesten den største utfordringen man får i løpet av et helt liv, den som helt fersk mamma! Men på følelsen av å være utenfor tiden, være i en boble med Eldstemann og bare betrakte verden utenfra, med kald høst utenfor vinduet. Smitt og jeg er liksom ikke bortenfor tiden i det hele tatt, alle andres tidsplaner og vi-må-rekke-greier er rundt oss på alle kanter... Så med fare for å virke sprø: de gangene han har vært våken på natta har nesten vært velkomne, da er det bare han og jeg.

Uansett, hver periode har sin sjarm, så at du nyter hverdagen med to små pjokker i hver sin beste alder er topp. Fortsett med det!

Nå er de ikke bittesmå lenger. Og det er trist på én måte, men herlig på andre måter. Heldigvis

Den blandede følelsen der tror jeg det gjelder å bli vant til med en gang Jeg har den fremdeles, og noe sier meg at den aldri går over, selv når Eldstemann og Softie er 44 og 42. Enhver alder er den beste alderen, men det må være lov å være litt trist over alt som er forbi også...

[Ciara]

Så fin beskrivelse av livet i Ciaraheimen, slik det er akkurat nå

Det er definitivt fordeler med at barna blir større. Selv om det etter hvert blir mer hektisk, er det jo på mange måter enklere også. Og når du nettopp har hatt småbarn, blir effekten av småting- som at de for eksempel kan kle på seg selv uten mye om og men- veldig tydelige, og du innser plutselig hvor mye energi og tid om har gått med på nettopp påkledning eller mas om sådan de siste årene

Herlig beskrivelse av senhøsten med baby Eldstemann også. Kjenner jeg nesten blir litt misunnelig... ikke på de tingene som den selektive hukommelsen prøver å minisere, for det er vel nesten den største utfordringen man får i løpet av et helt liv, den som helt fersk mamma! Men på følelsen av å være utenfor tiden, være i en boble med Eldstemann og bare betrakte verden utenfra, med kald høst utenfor vinduet. Smitt og jeg er liksom ikke bortenfor tiden i det hele tatt, alle andres tidsplaner og vi-må-rekke-greier er rundt oss på alle kanter... Så med fare for å virke sprø: de gangene han har vært våken på natta har nesten vært velkomne, da er det bare han og jeg.

Uansett, hver periode har sin sjarm, så at du nyter hverdagen med to små pjokker i hver sin beste alder er topp. Fortsett med det!

Den blandede følelsen der tror jeg det gjelder å bli vant til med en gang Jeg har den fremdeles, og noe sier meg at den aldri går over, selv når Eldstemann og Softie er 44 og 42. Enhver alder er den beste alderen, men det må være lov å være litt trist over alt som er forbi også...

Skjønner deg godt! Det var jo mindre slik tid med Softie, og det aner meg at bobla blir mindre og mindre for hvert barn! Og sånn sett forstår jeg at netter eller tidlige morgener med Smitt har sin verdi. Det er noe eget ved å være bare med en baby! Det er vel derfor jeg - i hvert fall foreløpig - er mer nostalgisk når jeg ser tilbake på tiden med Eldstemann enn tiden med Softie - ikke på grunn av babyene i seg selv, men fordi omstendighetene rundt var så forskjellige.

Artig, jeg har vært og er like stolt av dem, men på helt forskjellige måter.

Eldstemann tar meg med inn i nye faser hele tiden, så med ham er jeg liksom fascinert så mye av tiden: Shit, KAN han det? Sa han akkurat "Det tror jeg stemmer", når begynte han å bruke sånne uttrykk? Og dæven så lange bein han har fått! Jeg innbiller meg også at Eldstemann har greit med omløp i topplokket, og den lure humoren...

Med Softie har det ikke vært så mye nytt. Det nye med ham har jo vært at han har vært en usedvanlig eksemplarisk unge. Et mønsterbarn som burde vært utdelt til alle førstegangsforeldre så de ikke fikk sjokk som jeg fikk Han er en sosial begavelse. Han sjarmerer de fleste rundt seg, og jeg er ganske sikker på at han vet det selv

Og du som har tre, fire, fem og seks kan helt sikkert liste opp forskjellige trekk ved dem alle sammen som gjør dem spesielle for deg.

Nå om dagen ler vi forresten mye av Softie som hermer etter Eldstemann. Eldstemann kan si: "Jeg ønsker meg løvetempelet fra Lego Chima til jul!" og så kommer ekkoet fra lillebror: "Jeg og, jeg og! (Eller "Jæiå, jæiå!") Lego Chima! Løve!" og det er tydelig for alle og enhver at han ikke skjønner annet enn at han vil alt Eldstemann vil og at det har noe med Lego å gjøre.

Softie er også kjapp med å kvekke beskjeder til Eldstemann. Da Eldstemann begynte å synge og veive med armene ved matbordet kommer det strengt fra Softie: "Eldstemann! Ikke tulle!!!"

[Gjest Tekola]

Herlige beskrivelser!

Jeg er ikke en veldig baby-person. Har aldri vært det, kommer aldri til å være det. Selvfølgelig, Minsten er supersøt og det er koselig med en liten baby som ligger og sover i armkroken, sånn at klesvasken bare får vente litt til. Men samtidig er det så utrolig gøy med Vesla nå! For hun babler som en foss, og med godvilja til klarer man innimellom å tyde hva det er hun vil. Og da blir hun så utrolig glad og stolt! Og så er det jo noen "ord" også. Hører jeg plutselig "vuvvuvv!" fra henne, så er det garantert en hund i nærheten. Hun er ram på å oppdage dem!

[Ciara]

Herlige beskrivelser!

Jeg er ikke en veldig baby-person. Har aldri vært det, kommer aldri til å være det. Selvfølgelig, Minsten er supersøt og det er koselig med en liten baby som ligger og sover i armkroken, sånn at klesvasken bare får vente litt til. Men samtidig er det så utrolig gøy med Vesla nå! For hun babler som en foss, og med godvilja til klarer man innimellom å tyde hva det er hun vil. Og da blir hun så utrolig glad og stolt! Og så er det jo noen "ord" også. Hører jeg plutselig "vuvvuvv!" fra henne, så er det garantert en hund i nærheten. Hun er ram på å oppdage dem!

Herlige beskrivelser!

Jeg er ikke en veldig baby-person. Har aldri vært det, kommer aldri til å være det. Selvfølgelig, Minsten er supersøt og det er koselig med en liten baby som ligger og sover i armkroken, sånn at klesvasken bare får vente litt til. Men samtidig er det så utrolig gøy med Vesla nå! For hun babler som en foss, og med godvilja til klarer man innimellom å tyde hva det er hun vil. Og da blir hun så utrolig glad og stolt! Og så er det jo noen "ord" også. Hører jeg plutselig "vuvvuvv!" fra henne, så er det garantert en hund i nærheten. Hun er ram på å oppdage dem!

Jeg var ikke en veldig babyperson. Syntes de var litt uinteressante og rare, og visste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere dem. Så kom Eldstemann og jeg så lyset!

"Vuvvuvv!" - så søt! Det blir bare morsommere og morsommere, det er det ingen tvil om

[Mafalda]

Jeg trodde ikke jeg var noen barneperson i det hele tatt, jeg

Fram til jeg uventet havnet på tjukka med Susain var jeg overbevist om at den absolutt beste måten å leve livet på, var som singel, beinhard karrierekvinne av typen "businesswoman's lunch: Three whisky sodas and a diet yoghurt, please" ) og unger kunne jeg ikke fordra.

Og i tur og orden har jeg til min forskrekkelse (og OK, da, lettelse) funnet ut at jeg både er baby- småbarn- skolebarn- og tenåringsperson. Særlig det siste der hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg! Da Nani og Susain var små tenkte jeg at foreldre innerst inne måtte få lyst til å kaste ungene på dynga når de ble store og ufordragelige og veldig u-søte. Heldigvis funker det ikke slik.

(mener ikke med det å si at jeg aldri har tenkt tanken om å kaste dem på dynga noen sinne, for det har jeg sikkert. Men, jeg koser meg med min nyoppdagede toleranse for ungdommelig skråsikkerhet og gleder meg til å høre årets falskt-syngende pubusbarter opptre med julesanger i desember. Og det hadde jeg virkelig aldri tross).

[Ciara]

Jeg trodde ikke jeg var noen barneperson i det hele tatt, jeg

Fram til jeg uventet havnet på tjukka med Susain var jeg overbevist om at den absolutt beste måten å leve livet på, var som singel, beinhard karrierekvinne av typen "businesswoman's lunch: Three whisky sodas and a diet yoghurt, please" ) og unger kunne jeg ikke fordra.

Og i tur og orden har jeg til min forskrekkelse (og OK, da, lettelse) funnet ut at jeg både er baby- småbarn- skolebarn- og tenåringsperson. Særlig det siste der hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg! Da Nani og Susain var små tenkte jeg at foreldre innerst inne måtte få lyst til å kaste ungene på dynga når de ble store og ufordragelige og veldig u-søte. Heldigvis funker det ikke slik.

(mener ikke med det å si at jeg aldri har tenkt tanken om å kaste dem på dynga noen sinne, for det har jeg sikkert. Men, jeg koser meg med min nyoppdagede toleranse for ungdommelig skråsikkerhet og gleder meg til å høre årets falskt-syngende pubusbarter opptre med julesanger i desember. Og det hadde jeg virkelig aldri tross).

Hehe, det høres ut som om du var et helt annet menneske dengang da. Nå kan jeg jo ikke forestille meg noe mer babyelskende menneske enn deg

[Ciara]

Stemmer det at jeg for et par uker siden funderte på å få meg en hobby? Hva tenkte jeg på da, egentlig?

Her har det vært et par dagers KG-pause, og grunnen er enkel: Trening, husvask og FAU. Jeg har som sagt virkelig tatt meg i nakkeskinnet, og de siste par ukene har jeg trent MYE. Føles veldig bra. Men jeg skjønner jo hvorfor jeg har utsatt det så lenge, da, og det er jo fordi huset ikke vasker seg selv mens jeg er på treningssenteret. Måtte ta en liten alvorsprat med mannen min her om dagen og si i klartekst at hvis jeg skal ha sjans til å komme i form må han faktisk rydde og shine opp litt mens jeg trener. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg står opp, er på jobb klokka sju, henter ungene halv fire, fikser middag og leker med unger helt til legging klokka sju, stikker på trening og bruker timen mellom halv ni og halv ti på å rydde opp etter dagens kaos. Da blir det kollaps om to måneder. Så det skjønte han - han er jo ikke dum, bare litt makelig anlagt.

Men altså - trening er bra, det! Og det er fjernt hvor psykisk et speilbilde er, for etter to uker innbiller jeg meg at jeg har gått ned sånn ca fem kilo og fått mye strammere muskler Oh well, dit kommer jeg nok om ikke så lenge uansett!

Så har jeg engasjert meg i FAU og digger det. Har bare vært FAU-medlem i sånn ca tre måneder, det må sies. Nå har vi drevet med et par ting som har tatt litt tid, og da har jeg blitt kjent med en del flere foreldre. Det er aldri dumt, verken på den ene eller den andre måten. For det første er det hyggelig, for det andre er det nyttig. Plutselig treffer man disse menneskene igjen, og mange av dem kommer til å ha barn i samme skoleklasser som mine.

Men jeg føler meg jo så skikkelig at jeg nesten er et eneste stort gjesp.

Da er det godt å vite at jeg skal gjøre et nytt kjoleshoppeforsøk i morgen, og senere på kvelden skal jeg ut på byen og fjolle. Man kan ikke bare kjøre pliktløp heller!

[Serafina.]

Blir man ikke "skikkelig" og veldig "voksen" når man får barn og må være på ditt og datt av utvalg og møter?

Trening er ganske deilig når man kommer igang - i hvert fall etterpå. For øyeblikket blir jeg sliten og anpusten av å gå fra kjelleren og opp og gleder meg stort til bihulebetennelse og hoste er overstått. Nå er jeg drittlei! Å presse meg avgårde å jobb har vist seg og ikke fungere særlig bra for å bli frisk, så i helgen er det kleenex og sofaen.

Fikk du kjøpt deg ny kjole?

[Ciara]

Blir man ikke "skikkelig" og veldig "voksen" når man får barn og må være på ditt og datt av utvalg og møter?

Trening er ganske deilig når man kommer igang - i hvert fall etterpå. For øyeblikket blir jeg sliten og anpusten av å gå fra kjelleren og opp og gleder meg stort til bihulebetennelse og hoste er overstått. Nå er jeg drittlei! Å presse meg avgårde å jobb har vist seg og ikke fungere særlig bra for å bli frisk, så i helgen er det kleenex og sofaen.

Fikk du kjøpt deg ny kjole?

Jo, føler meg virkelig voksen! Og noen ganger som at det må bero på en misforståelse at jeg er forelder og FAU-representant

Bihulebetennelse er grusomt! Håper du blir kvitt den fort! Synes det høres veldig fornuftig ut å slappe av på sofaen - god bedring

Fikk nok en gang ikke kjøpt kjole. Da jeg befant meg på Oslo City etter jobb fikk jeg plutselig så vondt i magen at jeg ikke orket.

Det gikk heldigvis over ganske fort, så byturen ble en suksess. Hadde det veldig morsomt. Ble noen vinglass og tilløp til dansing, faktisk. Var ute fra sju til tolv, så fikk også lagt meg i grei tid til å være i slaget i dag også

God helg, Serafina

[Ciara]

Mannen min, ass.

I stad kom han inn på kjøkkenet der jeg stod og sa med en litt viktig mine.

Han: "Vet du hva jeg har tenkt å gjøre i dag?"

Jeg: "Nei?"

Han: "Jeg skal vaske ned badet. Skikkelig. Det ser ikke ut."

Jeg: "Så flott da."

Han: (stille en stund) "Eh, er du ikke imponert over at jeg faktisk har sett at det er møkkete?"

Jeg: "Ikke så veldig, om jeg skal være ærlig."

Han: "..."

Jeg: "Altså, det er støvete på gulvet, speilet er fullt av tannkremflekker, vasken ser forjævlig ut, dusjveggene kan man snart ikke se gjennom og la meg ikke begynne å beskrive doen..."

Han: "Jeg trodde du skulle bli fornøyd nå, jeg."

Jeg: "Men det er jeg jo! Bare ikke dypt imponert, liksom."

Han: "Skjønner."

Jeg: "Nå har det nye badet vært i bruk i ett år. Har du vært dypt imponert over badevaskingen min de forrige 51 ukene?"

Han: "Dere damer, ass."

Jeg: "Dere menn, ass."

[Mafalda]

Nydelig. Kjenner veldig igjen dette med at han føler seg sååå flink og mener han fortjener stående applaus. Og det er ikke det at det ikke er fint og bra, det er det jo, men så var det gjensidigheten i beundringen da...

God helg!

[sitronkake]

Haha! Mannen min pleier av og til å spankulere frem og tilbake foran meg, kry som en hane, når han har gjort noe han mener fortjener skryt. Vi snakker ta-ut-av-oppvaskmaskinen-nivå altså

[Ciara]

Haha! Mannen min pleier av og til å spankulere frem og tilbake foran meg, kry som en hane, når han har gjort noe han mener fortjener skryt. Vi snakker ta-ut-av-oppvaskmaskinen-nivå altså

Ikke si at jeg har sagt det, men i blant er menn som barn. Noen av dem, i hvert fall. Man må liksom skryte og dulle litt

[Ciara]

Jeg er lykkelig! Guttene sov til kvart på ni i morges! Jeg våknet såvidt halv ni, og da la mannen min armen rundt meg: "Vet du hva klokka er? Den er kvart på ni, og de sover fortsatt!" #denfølelsen, altså.

Så var det rolig morgen, før jeg og Softie gikk på trilletur. Softie er jo to år, men han liker å sitte i vogna, og han liker ikke å være på lekeplassen i sanda når det er vått ute. Flaks, for det liker virkelig ikke jeg heller Og siden jeg tar treningsprogrammet mitt alvorlig ble det halvannen times marsj i Østmarka i duskregn. Softie satt i vogna si og koste seg og skravlet, premieungen.

Det er sjelden det skjer, men i dag fikk vi to kommentarer underveis, med noen hundre meters mellomrom.

Kommentar 1: "Liker ungen det? Det så stusslig ut." Og mens jeg gikk videre hørte jeg det ble mumlet noe om egoistiske mødre med unger på slep. Det klarte ikke å sette en brems på humøret. Ærlig talt, det er helt sikkert helt jævlig å sitte i en vogn med god og varm dress og peke på vovvovver og pippiper, ja...

Og ganske riktig:

Kommentar 2: "Nei, så blid han var da! Og så flott med foreldre som tar med barna på tur i marka i all slags vær!"

I rest my case.

Vel hjemme var huset tomt. Mannen og Eldstemann er på tur i skogen. Eldstemann elsker skogen, så mannen og han skulle ut med kakao på termos og store planer om å grille pølser på bål.

Nå sover Softie, de andre er fortsatt i skogen - og jeg? Jeg ligger på sofaen og drikker cappuccino, det er tente lys i staken på Norrgavel-bordet, jeg er god og sliten i kroppen etter turen. Kunne altså ikke hatt det bedre!

[Vera Vinge]

Wow, for en morgen og formiddag! Høres fantastisk ut, alt sammen.