Uten en rød tråd

[Ciara]

Jeg har tenkt mye på hodet mitt siden i sommer.

Det går veldig mye bedre nå. Faktisk føler jeg meg nesten helt som før. Jeg innså det her om dagen, at det er som om jeg har landet igjen. Og hva slags ferd jeg har vært ute på er ikke så godt å si. Sannsynligvis en kombinasjon av flere ting. Men jeg tror dette har vært en slags krise. En krise utløst av slitenhet, og som har bragt en del frykt og gamle tankemønstre til overflaten.

Jeg har en død mor. Én død og én høyst levende. Min biologiske mor døde da jeg var ett år. Altså før jeg kan huske noe som helst, og det er dermed noe som har vært uproblematisk for meg tidligere i livet - jeg har jo en høyst kompetent far, og fikk tidlig en høyst kompetent stemor som jeg (tenk det, KG) ikke tenker på som stemor i det hele tatt. Hun er mamma.

Men da jeg fikk barn så jeg plutselig annerledes på det. Ikke at jeg savnet henne som jeg aldri har hatt, men at jeg begynte å tenke på hvordan det må ha vært å være henne. Å ha en baby og vite at man skal dø. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Jeg har rett og slett blitt redd for å dø. Jeg har, helt i tråd med klisjeene, antar jeg, innsett at også jeg er høyst dødelig. Og at det også kan skje mens jeg er ung og barna slett ikke klarer seg selv.

Dermed har jeg tenkt mye på sykdom også. Kreft, først og fremst. Det er ganske mange krefttilfeller på den siden av familien min. En venn av familien døde for noen måneder siden, og selv om jeg ikke stod henne nær var det likevel et sjokk. Hun var også temmelig ung. Og hun var dypt deprimert de siste månedene av livet sitt, fordi kreften hun fikk antakelig var selvforskyldt (hun var storrøyker i mange år og fikk lungekreft). Jeg hadde så vondt av henne for det. Tenk så grusomt å vite at du skal dø og at det er din egen skyld. Husker dere den følelsen man (i hvert fall jeg) hadde som barn? Når man kunne bli så redd at det føltes helt uvirkelig, som et mareritt? Sånn hadde hun det, og det var ikke uvirkelig i det hele tatt.

Og sånn har jeg hatt det litt, en babyversjon av det. Jeg skal også dø. Forhåpentligvis (sannsynligvis!) er det veldig, veldig lenge til, men jeg skal det. Og den tanken plager meg veldig.

Jeg har også tenkt på psykisk sykdom. Min avdøde mor hadde en psykisk syk mor. Såpass syk at hun var innlagt regelmessig og ikke var i stand til å ta hånd om barna sine. Historien er ekstra tragisk fordi heller ikke barnas far var noen god omsorgsperson, selv om han var frisk. Jeg har tenkt på det å vokse opp slik. Men det som også her har plaget meg mest, er mammaperspektivet: Tanken på å vite at man er psykisk syk og ikke en god mor for barna sine. Det kan jeg bli helt på gråten av å tenke på.

Det har med andre ord vært noen ulykkelige mammaskjebner før meg. Hvorfor skal det være meg forunt å få det så mye lettere? Hvorfor skal ikke jeg kunne bli fysisk eller psykisk syk? Det meste i mitt liv har gått på skinner, jeg har alt jeg vil ha. Kanskje er det sånn at det - i rettferdighetens navn - snart må være min tur.

Sånn har jeg tenkt. Jeg vil bare få beholde livet jeg har. Jeg vil ikke ut og sjekke menn, flytte til Paris for godt eller gjøre noe drastisk. Jeg vil leve akkurat som jeg gjør. Med den samme fine (og i blant utrolig irriterende) mannen, med undrende Eldstemann og kosete Softie. I samme hus i samme by. Kan jeg få lov til det?

Det går som sagt bedre. Mindre frykt har jeg faktisk fått. Uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje har tankene bare fått modne litt i hodet. Kanskje var det bare nødvendig at det var sånn en liten stund, at jeg tenkte på noen mennesker jeg i grunnen har tenkt altfor lite på hittil.

[Gjest Nesevisa]

[Ciara]

Føler meg som verdens verste arbeidstaker. TRE dager var Softie frisk, deriblant to helgedager, før det braket løs igjen. Det er flere uker nå hvor jeg har hatt minst én "sykt barn"-dag, og da har mannen min også tatt sin del, og vel så det. Jeg krymper meg litt når jeg går til sjefen og sier jeg må stikke, men hun er heldigvis verdens mest forståelsesfulle. Og det er jo ikke noe alternativ å la være å hente syke barn i barnehagen. Men dog. I blant savner jeg tiden hvor jeg alltid jobbet lange dager og knapt hadde en sykedag i løpet av et år.

[Vera Vinge]

Det er sterkt å lese det du skriver, og jeg syns overhodet ikke det er noe rart at du får en reaksjon på det som angår din biologiske mor og tidligere mammaskjebner når du nå har fått egne barn. Jeg har blitt veldig redd for å dø etter at jeg fikk barn selv, og jeg har ikke en gang den bakgrunnen du har. Jeg tror det er vanlig at man føler seg ekstra sårbar, på en måte, når man får barn. Venninnene mine forteller også om et mer svingende følelsesliv, både på godt og vondt, etter at de har fått barn. Og for de av oss hvor ikke alt har vært helt standard med foreldre og/eller oppvekst, tror jeg det nesten er vanskelig å unngå å tenke over en del ting når man selv er i samme livsfase. Jeg har hatt mine grublende faser, jeg også, etter at jeg ble mamma. Og det har ikke alltid vært enkelt å forstå handlingsmønstre eller tankemønstre med en gang, men så har jeg etter hvert skjønt hvor det kom fra. Egentlig tenker jeg også at det er sunt å ha noen slike reaksjoner på de tingene som har vært med på å forme oss.

Men det er veldig godt å høre at ting har falt mer på plass nå.

[Ciara]

Det er ti dager siden jeg fikk lønn, og jeg gleder meg allerede til lønning.

Hvis noen tror designlamper har skylda, tar de helt feil

Det som har skylda er:

Nye vinterdresser

Nye vintersko

Nytt ullundertøy

Nytt regntøy til Eldstemann

Nye bukser og gensere til Eldstemann

Glamour!

Jeg er ikke så glad i kjøpe klær til barna. Da sikter jeg ikke til det økonomiske ved det. Jeg synes det er kjedelig å finne klær. Men så synes jeg det er en god følelse når jeg finner klær som er gode, varme og myke. Så selv om det gjorde et innhogg i pengebingen er jeg fornøyd. Her skal ingen fryse eller bli våte. Det kan regne og snø, og ungene vil ha det fint ute uansett

[Vera Vinge]

Haha, vi er lagd helt forskjellig. Jeg koser meg nemlig veldig med å kjøpe klær til barna (dvs barnet - yngstemann får svært lite, stakkar). Men jeg syns pengene flyr når nye sko og yttertøy skal kjøpes, så jeg misliker kun det økonomiske aspektet.

Jeg har blitt sånn at jeg setter meg fore å kjøpe noe til meg selv, og så kommer jeg bare hjem med ting til storebror. Eller så ser jeg et par uimotståelige snekkerbukser som lillebror bare må ha, selv om de ikke vil passe på en stund ennå og han egentlig ikke trenger noe.

Endret 28. oktober 2014 av Vera Vinge

[Ciara]

Det er sterkt å lese det du skriver, og jeg syns overhodet ikke det er noe rart at du får en reaksjon på det som angår din biologiske mor og tidligere mammaskjebner når du nå har fått egne barn. Jeg har blitt veldig redd for å dø etter at jeg fikk barn selv, og jeg har ikke en gang den bakgrunnen du har. Jeg tror det er vanlig at man føler seg ekstra sårbar, på en måte, når man får barn. Venninnene mine forteller også om et mer svingende følelsesliv, både på godt og vondt, etter at de har fått barn. Og for de av oss hvor ikke alt har vært helt standard med foreldre og/eller oppvekst, tror jeg det nesten er vanskelig å unngå å tenke over en del ting når man selv er i samme livsfase. Jeg har hatt mine grublende faser, jeg også, etter at jeg ble mamma. Og det har ikke alltid vært enkelt å forstå handlingsmønstre eller tankemønstre med en gang, men så har jeg etter hvert skjønt hvor det kom fra. Egentlig tenker jeg også at det er sunt å ha noen slike reaksjoner på de tingene som har vært med på å forme oss.

Men det er veldig godt å høre at ting har falt mer på plass nå.

Takk for gode ord, Vera.

Jeg tror også det, at det å få barn gjør de fleste mer sårbare enn før. Det er kanskje naturlig? Naturens måte å sørge for at vi er sensitive nok, hva vet jeg?

Noe skyldes jo at man får barn, og noe skyldes at man blir eldre. Nå som jeg har barn tenker jeg mye på min lille familie, men jeg tenker også mer på slekt. Også ganske vanlig, årene som voksen uten barn var veldig frie år, og jeg var ikke så opptatt av familien min (selv om jeg alltid har møtt dem regelmessig). Jeg så nok mer på meg selv som en øy, for å bruke en klisjé.

Nå ser jeg veldig godt hvor mye jeg ligner på andre i familien. Jeg ser hvordan min far ligner på sin mor, og - skrekk og gru! - jeg ser at jeg ligner på faren min, også på områder jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det

Men dermed er jeg også tettere på det som har vært tragisk.

Men jeg er enig, det er nok sunt med reaksjoner også. Før har jeg jo nesten stusset over hvor uanfektet jeg har vært. Jeg følte ikke at familiehistorien angikk meg.

Det er nesten en lettelse å se at det er flere som er redde for døden. Rart, det der, at det kan være et sjokk å innse noe så selvfølgelig!

[Ciara]

Haha, vi er lagd helt forskjellig. Jeg koser meg nemlig veldig med å kjøpe klær til barna (dvs barnet - yngstemann får svært lite, stakkar). Men jeg syns pengene flyr når nye sko og yttertøy skal kjøpes, så jeg misliker kun det økonomiske aspektet.

Jeg har blitt sånn at jeg setter meg fore å kjøpe noe til meg selv, og så kommer jeg bare hjem med ting til storebror. Eller så ser jeg et par uimotståelige snekkerbukser som lillebror bare må ha, selv om de ikke vil passe på en stund ennå og han egentlig ikke trenger noe.

Altså, jeg hadde jo foretrukket å bruke pengene på noe annet... Men jeg misunner nesten dere som synes det er gøy.

Men herregud som de ungene vokser! Jeg må jo kjøpe klær til Eldstemann hele tiden. Nå bruker han størrelse 116/122 og har størrelse 30 i sko!

[Mafalda]

Oi, her var det veldig mye... forskjellig?

Blir nesten litt rart å kommentere så mange temaer i et og samme innlegg, men jeg forsøker:

1) Paris: Ja takk, jeg er gjerne med på KG- tur! Det hadde seriøst vært en morsom opplevelse, og forhåpentligvis kunne inntrykket av Paris rettes litt opp. Skal vi si 2018? *sukk*

2) Mødre, familiehistorie, slitenhetsperiode: Aller først en stor klem. Enig med Vera, dette var sterk lesning. Det som skjedde med moren din var helt nytt for meg, og høres kanskje mer dramatisk ut enn det opplevdes. Det er vel ofte sånn. Vi på "utsiden" tenker Gud, så tragisk- og så har du levd med far og stemor og hatt det helt utmerket fram til nå. Eller kanskje det er morsperspektivet som spiller inn, det at det er så trist å ikke få se barnet sitt vokse opp. Ikke vet jeg, men du beskriver i alle fall følelsen nydelig. For øvrig har jeg en høyst levende mor (som du vet ), men også en stemor jeg setter utrolig høyt og som fremdeles er en stor del av livet mitt, åtte år etter at faren min døde. Får av og til lyst til å rope det ut i disse håpløse stemor-trådene, ja!

Uansett, jeg tror at de vanskelige tankene må tenkes en eller annen gang. Familiehistorie (alle har vel noen skjeletter i skapet her? Jeg har i alle fall min dose av historieskrekk og har grublet mye på dette med mønstre), forholdet mor-barn, det at man skal bli syk og dø. Hvis vi snur det på hodet: de som aldri har skjenket det en tanke må vel være litt grunne? Eller? Og så kommer det typisk etter at man har fått barn selv og har en ny sårbarhet, og (i ren Murphy's lov-stil) når man er sliten og med liten motstandskraft fra før av. Kanskje fordi filteret da ikke er på plass slik det vanligvis er?

Det er i alle fall godt å høre at du har det bedre! Ja, kanskje tankene bare måtte tenkes, og modnes- og nå kan du gå videre? Når det er sagt, tror jeg det er viktig å høre etter når kropp og hode sier ifra at det blir i meste laget. Hvis det skjer igjen, håper jeg du gjør nettopp det da også!

3) Syke barn: godt du har en forståelsesfull sjef. Og må du, så må du- de ansatte en småbarnsmor, og småbarn blir syke. Men jeg skjønner at du synes det er dumt! Håper dette var siste runde for denne gang.

4) Barneklær-shopping: Det er kanskje den eneste formen for kleskjøp jeg synes er morsom. Og billig, egentlig, sett i forhold til voksenklær. Men jeg skjenker det ikke mange tankene, altså (leste den tråden om hun som brukte timesvis på å finne riktig ditten og riktig datten til jenta si, og det ville aldri jeg ha giddet!). Jeg går på Cubus og Polarn O Pyret og HM og Name It og finner som regel alltid noe som kan brukes. Og det aller letteste er de eldste: jeg har gitt opp å kjøpe noe selv, og bare stikker til dem penger eller drar kortet når de mangler vinterjakke eller vårstøvletter. Det blir noe dyrere, da!

... og, så henger jeg jo bare halvveis med i svingene, men var det ikke en jerntablett-diskusjon her inne i boka? Da spør jeg dere erfarne damer om hvor lang tid det skal ta før det virker. Formen er så dårlig for tiden, det svartner og går rundt bare jeg reiser meg fra sofaen. Nå har jeg vært flink pike og tatt både multivitamin, to Hemofer og to Omega 2 i tre dager, men merker ingen endring. Hvor lang tid pleier det å ta?

[Serafina.]

Jeg synes også det var sterk lesning, Ciara. Jeg tror, som du selv har skrevet, at tanker og følelser ofte må modnes litt over tid. Særlig når det skjer endringer, som det har gjort med deg da du fikk barn.

Det er godt å høre at du har det mye bedre nå.

Fra det ene til det andre: Mafalda, har du vært hos legen og sjekket nivåene dine på de ulike tingene? Slik at du etterfølger med riktige ting.

Syke barn eller syk selv må en arbeidsgiver bare regne med. Jeg vet at det er stor forskjelle på hvordan det takles. Noen er heldige som har god hjelp i besteforeldre eller andre hvis det kniper, men de fleste må ta egne syk-barn-dager og det er en del av pakka. Jeg blir litt provosert av arbeidsgivere som blir sure eller oppgitt når sånt skjer. Noen blir oftere syk enn andre og gjerne i perioder. Puh, her var det litt "gørr" som kom ut pga en tidligere leder. Det gikk ikke utover meg, men noen med barn som trengte lit ekstra oppfølging til tider.

[Ciara]

Oi, her var det veldig mye... forskjellig?

Blir nesten litt rart å kommentere så mange temaer i et og samme innlegg, men jeg forsøker:

1) Paris: Ja takk, jeg er gjerne med på KG- tur! Det hadde seriøst vært en morsom opplevelse, og forhåpentligvis kunne inntrykket av Paris rettes litt opp. Skal vi si 2018? *sukk*

Nei, før! Smitt klarer seg da fint uten deg i 2016?

2) Mødre, familiehistorie, slitenhetsperiode: Aller først en stor klem. Enig med Vera, dette var sterk lesning. Det som skjedde med moren din var helt nytt for meg, og høres kanskje mer dramatisk ut enn det opplevdes. Det er vel ofte sånn. Vi på "utsiden" tenker Gud, så tragisk- og så har du levd med far og stemor og hatt det helt utmerket fram til nå. Eller kanskje det er morsperspektivet som spiller inn, det at det er så trist å ikke få se barnet sitt vokse opp. Ikke vet jeg, men du beskriver i alle fall følelsen nydelig. For øvrig har jeg en høyst levende mor (som du vet ), men også en stemor jeg setter utrolig høyt og som fremdeles er en stor del av livet mitt, åtte år etter at faren min døde. Får av og til lyst til å rope det ut i disse håpløse stemor-trådene, ja!

Uansett, jeg tror at de vanskelige tankene må tenkes en eller annen gang. Familiehistorie (alle har vel noen skjeletter i skapet her? Jeg har i alle fall min dose av historieskrekk og har grublet mye på dette med mønstre), forholdet mor-barn, det at man skal bli syk og dø. Hvis vi snur det på hodet: de som aldri har skjenket det en tanke må vel være litt grunne? Eller? Og så kommer det typisk etter at man har fått barn selv og har en ny sårbarhet, og (i ren Murphy's lov-stil) når man er sliten og med liten motstandskraft fra før av. Kanskje fordi filteret da ikke er på plass slik det vanligvis er?

Det er i alle fall godt å høre at du har det bedre! Ja, kanskje tankene bare måtte tenkes, og modnes- og nå kan du gå videre? Når det er sagt, tror jeg det er viktig å høre etter når kropp og hode sier ifra at det blir i meste laget. Hvis det skjer igjen, håper jeg du gjør nettopp det da også!

Det ser ut som en veldig dramatisk historie på papiret. Men fra mitt ståsted har det ikke vært slik. Jeg trodde min stemor var min biologiske mor til jeg gikk på skolen, og mamma og pappa fortalte hvordan det hang sammen. Jeg husker at jeg ble litt sjokkert da, men jeg følte ikke det endret noenting. For meg er det kanskje heller den biologiske som har vært likere en stemor, og stemor som har vært mamma. Den andre familiehistorikken hørte jeg om enda senere, og da syntes jeg det var en sterk historie, men ikle en som angikk meg.

For meg er det altså ikke mitt perspektiv som barn som har vært tøft, men det å tenke på hvordan de hadde det som mødre.

Du har helt rett, alle har skjeletter i skapet og tenker på dem. Og så går det vel litt i faser, kanskje, hvor mye man føler familiehistorikk angår en selv. Jeg kjenner jo ingen som ikke har noe leit bak seg, enten det er foreldre som har omkommet, blitt syke - eller besteforeldre. Sånn er jo livet.

Til en viss grad er det jo også sunt å være redd for å miste det man har. Det betyr jo at man er glad i livet man lever. Bare man ikke blir så redd for å miste noe i livet at det faktisk går utover livet. Og det er vel der jeg har vært en liten stund.

Men heck! Man blir da klokere av litt grums også

3) Syke barn: godt du har en forståelsesfull sjef. Og må du, så må du- de ansatte en småbarnsmor, og småbarn blir syke. Men jeg skjønner at du synes det er dumt! Håper dette var siste runde for denne gang.

Takk! Man får jo ikke gjort noe med det. Greit å ha KG til å lufte ut litt frustrasjon

4) Barneklær-shopping: Det er kanskje den eneste formen for kleskjøp jeg synes er morsom. Og billig, egentlig, sett i forhold til voksenklær. Men jeg skjenker det ikke mange tankene, altså (leste den tråden om hun som brukte timesvis på å finne riktig ditten og riktig datten til jenta si, og det ville aldri jeg ha giddet!). Jeg går på Cubus og Polarn O Pyret og HM og Name It og finner som regel alltid noe som kan brukes. Og det aller letteste er de eldste: jeg har gitt opp å kjøpe noe selv, og bare stikker til dem penger eller drar kortet når de mangler vinterjakke eller vårstøvletter. Det blir noe dyrere, da!

Gleder meg nesten til de kan handle selv. Ser det for meg, vi kommer til å sitte som Al Bundy i sofaen og dele ut penger

... og, så henger jeg jo bare halvveis med i svingene, men var det ikke en jerntablett-diskusjon her inne i boka? Da spør jeg dere erfarne damer om hvor lang tid det skal ta før det virker. Formen er så dårlig for tiden, det svartner og går rundt bare jeg reiser meg fra sofaen. Nå har jeg vært flink pike og tatt både multivitamin, to Hemofer og to Omega 2 i tre dager, men merker ingen endring. Hvor lang tid pleier det å ta?

Gå til legen! *streng* Man skal egentlig ikke ta jerntablettkur hvis du ikke er helt sikker på at det er jernmangel. Men du har kanskje hatt det før og kjenner lusa på gangen?

Det tar mye lenger tid å merke effekt, dessverre. Jeg syntes jeg merket det litt etter to-tre uker. Og jeg har måttet ta jerntabletter i to måneder før jeg dro tilbake til legen og sjekket nivåene på nytt.

[Ciara]

Jeg synes også det var sterk lesning, Ciara. Jeg tror, som du selv har skrevet, at tanker og følelser ofte må modnes litt over tid. Særlig når det skjer endringer, som det har gjort med deg da du fikk barn.

Det er godt å høre at du har det mye bedre nå.

Fra det ene til det andre: Mafalda, har du vært hos legen og sjekket nivåene dine på de ulike tingene? Slik at du etterfølger med riktige ting.

Syke barn eller syk selv må en arbeidsgiver bare regne med. Jeg vet at det er stor forskjelle på hvordan det takles. Noen er heldige som har god hjelp i besteforeldre eller andre hvis det kniper, men de fleste må ta egne syk-barn-dager og det er en del av pakka. Jeg blir litt provosert av arbeidsgivere som blir sure eller oppgitt når sånt skjer. Noen blir oftere syk enn andre og gjerne i perioder. Puh, her var det litt "gørr" som kom ut pga en tidligere leder. Det gikk ikke utover meg, men noen med barn som trengte lit ekstra oppfølging til tider.

Ja, man må nok akseptere at det er sånn i perioder, tror jeg.

Huff, den lederen hørtes grusom ut. Generelt for alle, og særlig for et menneske som har et barn med spesielle behov. Snakk om å påføre folk tilleggsbelastninger de ikke trenger!

Jeg har jo fulgt med på Flink pike-debatten, og det var en forsker der som sa at sykefravær synker for alle, det bare synker ekstra for menn. Hun mente at det siste faktisk var et problem og tydet på at mange menn ikke føler det er rom for å være syk.

Null sykefravær er altså ikke et reelt mål, for det har omkostninger på andre måter.

Sånne ledere opplever vel også oftere at folk slutter, vil jeg tro. Bra strategi, for nyansettelser i hytt og pine må da koste mye mer enn sykefraværet?

[Serafina.]

Ja, man må nok akseptere at det er sånn i perioder, tror jeg.

Huff, den lederen hørtes grusom ut. Generelt for alle, og særlig for et menneske som har et barn med spesielle behov. Snakk om å påføre folk tilleggsbelastninger de ikke trenger!

Jeg har jo fulgt med på Flink pike-debatten, og det var en forsker der som sa at sykefravær synker for alle, det bare synker ekstra for menn. Hun mente at det siste faktisk var et problem og tydet på at mange menn ikke føler det er rom for å være syk.

Null sykefravær er altså ikke et reelt mål, for det har omkostninger på andre måter.

Sånne ledere opplever vel også oftere at folk slutter, vil jeg tro. Bra strategi, for nyansettelser i hytt og pine må da koste mye mer enn sykefraværet?

Uten å si for mye man jeg si at den lederen var verre enn menn når det gjelder å ikke holde seg hjemme når man er syk. Må for ordens skyld si det er forskjell på menn også, men generelt. Vi blir nok lettere sykemeldt i Norge enn i mange andre land fordi vi har så gode velferdsordninger, og det nyter vi alle godt av. Verken arbeidsgiver eller -taker tjener på at man presser seg for mye.

[Ciara]

Det skal bli herlig med helg snart.

Det har vært en hektisk uke på jobb, ungene er slitne.

Vi var lure i går og vasket kåken. Det aller beste er å kunne ta helg uten å ha husvasken ventende.

På vei hjem skal jeg handle et par bursdaggaver og en blomsterkvast.

Og så i kommer bordet mitt!

[¤flicka¤]

Og så i kommer bordet mitt!

Inspirert av alt bord-snakket har jeg nå begynt å drømme om nytt bord til stua vår, det vi har nå er et nødbord vi kjøpte en kveld da blodsukkeret var faretruende lavt og vi allerede hadde kjøpt spisestue og skjenk til spisestua og lommeboka var vidåpen uansett. Det har gjort nytten sin, men nå har jeg lyst på noe som passer bedre. Er full av planer, og det er så artig å se at det tar form. Overfladiske gleder, helt sikkert - men GØY!

God helg

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg var nummeret før å kjøpe ny sofa fra Bolia(den nåværende har virkelig sett bedre dager), og så vips så ble det vannlekkasje i leiligheten. Ehm. Konklusjon: rørlegger er ikke gratis akkurat.

Neste år! Jeg vil ha bilde når bordet er på plass

[Gjest Tekola]

Hurra for bord!

Håper det blir så bra som det du har sett for deg!

[Ciara]

Bordet er helt nydelig! Litt lysere enn jeg hadde sett for meg - oljet eik hadde kanskje vært enda litt finere enn såpet eik - men det blir bare pirk. Jeg er superfornøyd Skal få tatt bilder i morgen, nå er det for dunkelt her til at det blir noe bra.

Håper alle har en fin fredag

[Ciara]

Inspirert av alt bord-snakket har jeg nå begynt å drømme om nytt bord til stua vår, det vi har nå er et nødbord vi kjøpte en kveld da blodsukkeret var faretruende lavt og vi allerede hadde kjøpt spisestue og skjenk til spisestua og lommeboka var vidåpen uansett. Det har gjort nytten sin, men nå har jeg lyst på noe som passer bedre. Er full av planer, og det er så artig å se at det tar form. Overfladiske gleder, helt sikkert - men GØY!

God helg

Nødbord - god beskrivelse! Det ER gøy å få noe som gir en bedre helhet. Når man er mye hjemme med unger synes jeg det er greit å ikke irritere seg veldig over hjemmet

Neste punkt på programmet er å velge lampe over stuebordet og begynne å spare.

God helg

[Ciara]

Jeg var nummeret før å kjøpe ny sofa fra Bolia(den nåværende har virkelig sett bedre dager), og så vips så ble det vannlekkasje i leiligheten. Ehm. Konklusjon: rørlegger er ikke gratis akkurat.

Neste år! Jeg vil ha bilde når bordet er på plass

Hvilken sofa da?

Og jeg føler med deg, vannlekkasje er JÆVLIG. Hilsen en som har opplevd det fem ganger på tretten år