Uten en rød tråd

[Gjest AllisHagtorn]

Blir det ikke litt mer "Fjojgnjej"?

[Ciara]

Definitivt! Helt uten konkurranse.

But of course - stor forskjell. Men det som er en morsom historie i byen blir automatisk sladder på et lite sted. Hvis jeg har en pussig opplevelse på Kiwi og forteller om det på jobben dagen etter, er det noe man ler av og er ferdig med. På et lite sted vil alle vite hvem kassadamen som gjorde en tabbe er, hvorvidt hun har gjort det før og de vil huske det når de treffer henne senere på dagen, og kanskje gjenta det hjemme ved middagsbordet - og en sladrehistorie er født...

Jeg bodde på hybel nordpå, kjøpte tv i den lokale elektrobutikken og skulle ha hjemkjøring. Jeg oppga adressen - det var relativt sentralt og ikke så langt unna - og selgeren klødde seg i hodet. Jeg oppga navnet til utleier, og selgeren visste med en gang hvem og hvor,,,

Huff, så klamt. Det der tror jeg man må være vokst opp med for å ha sjans til å bli vant til. Og kanskje blir man ikke det da, engang - har et par venner med grusomme historier fra tenår i små samfunn.

Når det er sagt, Oslos drabantbyer kan være slike små samfunn, de også! Hos oss var sladdersentralen den lille matbutikken. Herregud, som innehaveren fortalte ting han burde holdt kjeft om.

[Ciara]

Livet på landet. Not so charming. Trives best sentralt i Oslo.

Ser den! Man skulle bare hatt mer plass og utsikt i byen!

[Ciara]

Blir det ikke litt mer "Fjojgnjej"?

Jo, som regel. Men jeg kjenner ei som heter Kristine og er oppvokst på Oslo vest. En av hennes venninner trodde i fullt alvor at navnet hennes ble stavet "Kgistine" da de gikk de første årene på barneskolen

[Daria]

Huff, så klamt. Det der tror jeg man må være vokst opp med for å ha sjans til å bli vant til. Og kanskje blir man ikke det da, engang - har et par venner med grusomme historier fra tenår i små samfunn.

Når det er sagt, Oslos drabantbyer kan være slike små samfunn, de også! Hos oss var sladdersentralen den lille matbutikken. Herregud, som innehaveren fortalte ting han burde holdt kjeft om.

Jeg tror noen mennesker bare er sånn - på mystisk vis vet de alt om alle og forteller det gjerne videre. Har en sånn kollega - hun har stålkontroll på det meste og de fleste på tettstedet der hun bor, og sannsynligvis på de fleste på jobben også...

Ser den! Man skulle bare hatt mer plass og utsikt i byen!

Det nærmer seg den tiden på året hvor jeg har fjordgløtt Jeg ser primært hus fra balkongen, men når løvet faller åpner det seg en glippe hvor jeg faktisk ser helt til Bygdøy -jeg trenger ikke engang stå på tå

[Mafalda]

VI har også et fjordgløtt (eller "sjøutsikt" som det het i prospektet. Eiendomsmeglere er ramme på forskjønnelser!) som er tydeligere om vinteren enn om sommeren Men så lenge treet som skygger for utsikten også sørger for levelig temperatur på soverommene om sommeren, så får det jammen stå.

Fjognej, ja... Det er jo der du ender opp hvis du søker på "Leilighet 5+ rom". Da får du to soverom og tre stuer, til den nette pris av 10 millioner. Akkurat det vi var ute etter, liksom Pent, men upraktisk og altfor dyrt. Og for å være litt fordomsfull: vi liker oss best i øst, begge to.

Men jeg er veldig enig i at Oslo nesten er en stor samling lokalsamfunn. I vårt område kjenner vi jo fyren på nærbutikken, han har en sønn som har spilt fotball med min sønn, og moren til X i barnehagen er venninne med tanta til Y, og damen i kassa på Rema hadde lagt merke til at SnillVimsen var med i en reklamefilm og spurte om det.... Jeg opplever ikke Oslo som en kald storby, men heller som en mengde småsamfunn. Uten at det blir fullt så tett at alle vet alt og postmannen kommenterer posten din. Heldigvis.

Jeg er forresten litt husredd selv. Synes det er skummelt å bo på bakkeplan Heldigvis har jeg Dyret som kan skremme Fanden på flatmark med bjeffingen sin, ellers hadde jeg likt dårlig å være alene hjemme. Men jeg liker meg nok aller best litt høyere opp i etasjene. Det føles liksom tryggest sånn.

Og Nesevisa: den diskusjonen (om det er tryggest i skogen eller i byen) har jeg støtt og stadig med meg selv! All fornuft tilsier jo at det er særdeles trygt å være på hytta. Men det skal bare en eneste gal øksemorder til.....

I byen er det jo fornuftig å holde seg til der det er folk, da. I min ungdom trasket jeg støtt og stadig fra byen og opp til øvre del av Grünerløkka på nattestid (ikke bare fyll og fanteri, altså, jeg jobbet som servitør), og var aldri redd. Du gikk jo nærmest i stim, det var opplyste gater og fullt av folk. Mye tryggere enn å vandre gjennom ensomme gater eller parker.

[Wolfmoon]

Jeg føler jeg har noe å komme med her, oppvokst på landet som jeg er, men med 10 år bak meg i byen (jubileum i år, hurra!).

Jeg har ikke noe problem med å være alene i gamle hus på landet langt unna annet folk, faktisk så trives jeg veldig godt med det. Det jeg ikke trives med der, er som dere alle nevner, bygdesladderen. Det verste er at jeg vel aldri har opplevd den som ondskapsfull, eller at den er så veldig intim i detaljene (faktisk er mannfolka verst på den kanten ), det er bare det at de vet alt og snakker om det. Jeg blir rett og slett paranoid av sånt, og fikk et helt annet og mer avslappet liv etter at jeg flyttet inn til byen

[Wolfmoon]

Jeg tror forresten lokalsamfunn bygger på barnefamilier. For jeg har ikke sett noe særlig til disse lokalsamfunnen i Oslo, bortsett fra på Rodeløkka (og der er alle så sære uansett ), jeg er på hils med naboene og that's it.

Og jeg har også, utrolig nok, fjordgløtt. Det er ikke stort, men med kikkert eller teleskop kan det hende jeg faktisk hadde sett at det er ordentlig vann der også

[Gjest AllisHagtorn]

I den bydelen hvor jeg fortsatt er eier en Penthousekåk(jeg mener; borettslagsleilighet, men noe fancy må jeg kalle det), så er det noen ildsjeler som virkelig drar lasset.

Kommunen legger en drøss tunge institusjoner hos "oss" og sparer vestkantsbydelene for alt(de kaster jo opp av å se en rusmisbruker skulle man tro de arge leserinnleggene som førte til at de slapp ha bolig for tidligere innsatte i nærheten av de dyrebare barna sine- våre derimot er det ikke så nøye med), og disse folka arrangerer barnefestival i parken, verdens mest koselige julemarked i gata si åpent for alle som vil(vi snakker hvite trehus, snø på bakken, lys i alle hagene, vaffellukt, barn som selger julekaker, hest og slede og allting), konserter i ei tidligere nedlagt mølle- i det hele tatt.

Der snakker vi sjel. Klasseskillene er egentlig ganske store, vi snakker gigatrehus til 8 mill i superdyr gate og sosialboliger.

Den dyreste gata er og den hvor størsteparten av byens Rødt-velgere bor

Ikke et fenomen jeg tror man finner noe annet sted enn akkurat der.

Fra Penthousekåken vår har jeg faktisk utsikt over byskau, sjø og hele bydelen fra flere kanter

Poenget mitt var vel at på Torshov så visste jeg jo hvem mange i lokalmiljøet var basert på ansikter, men føler kanskje det er litt mindre naboskap her. Folk er og blir hakket mer uhøflige i Oslo, naturlig nok siden man kan slippe unna lettere.

[Gjest Tekola]

Jeg føler meg som den outsideren nå, med min lille drøm om et småbruk

Men som den Tønsberg-jenta jeg er, oppvokst i en enebolig plassert i mine besteforeldres hage, så holder jeg på å få mark nå som vi bor i en tomannsbolig! Bedre enn blokk, men fortsatt for... trangt

Drømmen er et lite småbruk med plass til en New Foundlandshund (eller irsk ulvehund, det skal være skikkelig størrelse på dyret i hvert fall ), noen gnagere og kanskje en liten gris eller noe sånt. Stor stue med peis, et lite bibliotek/kontor, tv-stue/hjemmekino, stort kjøkken med kjøkkenøy midt i og sånn benk i vinduskarmen (sånn at hele familien kan samles på kjøkkenet med lekser, lek og matlaging), nok soverom og gjesterom...
Må bare bli rik og berømt først

[Wolfmoon]

Jeg føler meg som den outsideren nå, med min lille drøm om et småbruk

Men som den Tønsberg-jenta jeg er, oppvokst i en enebolig plassert i mine besteforeldres hage, så holder jeg på å få mark nå som vi bor i en tomannsbolig! Bedre enn blokk, men fortsatt for... trangt

Drømmen er et lite småbruk med plass til en New Foundlandshund (eller irsk ulvehund, det skal være skikkelig størrelse på dyret i hvert fall ), noen gnagere og kanskje en liten gris eller noe sånt. Stor stue med peis, et lite bibliotek/kontor, tv-stue/hjemmekino, stort kjøkken med kjøkkenøy midt i og sånn benk i vinduskarmen (sånn at hele familien kan samles på kjøkkenet med lekser, lek og matlaging), nok soverom og gjesterom...

Må bare bli rik og berømt først

Jammen, jeg kunne godt også tenkt meg et småbruk, bare det var plassert i en by så jeg slapp unna all bygdesladderen. På den andre siden, hadde jeg fått meg småbruk i en by, så hadde jeg mest sannsynlig blitt det store samtaleemnet uansett

[Gjest Nesevisa]

Jeg følger deg på landlig-drømmen, Tekola. Vi ender jo opp omtrent som det du skisserer om noen år.

Jeg har mine tanker om bygdedyret, men samtidig har jeg faktisk kjent på det i byen også. Vi er med i en ganske stor vennekrets, og sladderen flyr jo like godt der som den ville gjort i en bygd. Men man slipper jo å gå ut døra hjemme og føle at "alle" vet ting om en, da.

[Susa]

Jeg bor i enebolig i skogkanten. Og er oppvokst i enebolig i skogkanten.

og jeg er livredd for mørket tør knapt gå ut i bilen min i mørket jeg...

Liker heller ikke å være alene hjemme, hører jo alle mulige rare lyder jo!

og bygdedyret lever bra her det! Brydde meg mye mere om det før, nå gir jeg litt mer blanke...Mannen og jeg var sammen 7 år før vi gifta oss, og fikk ikke barn før 4 år senere. Trur nok jeg skulle hatt 10 unger hvis alle ryktene hadde stemt, foreldre har blitt gratulert som kommende besteforeldre på butikken mang en gang. (jeg hadde lagt på meg litt, bestemora til x hadde sett meg på legekontoret osv...)

Da vi ble gravide, så hadde i jo vært igjennom prøverørsforsøk fikk jeg vite! Fint at folk veit så mye om meg, som jeg ikke vet selv da

Har faktisk fått kjeft på fest en gang, fordi jeg drakk, jeg var jo gravid må vite!!!

[Ciara]

Advarsel, nå kommer det ti innlegg fra meg med ett sitat i hvert. Mannen har okkupert maskinen, så jeg må skrive fra mobil, og der har jeg ikke funnet ut hvordan jeg multisiterer.

Jeg tror noen mennesker bare er sånn - på mystisk vis vet de alt om alle og forteller det gjerne videre. Har en sånn kollega - hun har stålkontroll på det meste og de fleste på tettstedet der hun bor, og sannsynligvis på de fleste på jobben også...

Det nærmer seg den tiden på året hvor jeg har fjordgløtt Jeg ser primært hus fra balkongen, men når løvet faller åpner det seg en glippe hvor jeg faktisk ser helt til Bygdøy -jeg trenger ikke engang stå på tå

Noen mennesker har en egen evne til å vite mye om folk, ja. Noen på en hyggelig måte, andre på en ikke fullt så hyggelig måte. Skjønner ikke hvordan noen av dem får det til. På jobben har jeg alltid følt at jeg får høre sladderen sist

[Ciara]

VI har også et fjordgløtt (eller "sjøutsikt" som det het i prospektet. Eiendomsmeglere er ramme på forskjønnelser!) som er tydeligere om vinteren enn om sommeren Men så lenge treet som skygger for utsikten også sørger for levelig temperatur på soverommene om sommeren, så får det jammen stå.

Fjognej, ja... Det er jo der du ender opp hvis du søker på "Leilighet 5+ rom". Da får du to soverom og tre stuer, til den nette pris av 10 millioner. Akkurat det vi var ute etter, liksom Pent, men upraktisk og altfor dyrt. Og for å være litt fordomsfull: vi liker oss best i øst, begge to.

Men jeg er veldig enig i at Oslo nesten er en stor samling lokalsamfunn. I vårt område kjenner vi jo fyren på nærbutikken, han har en sønn som har spilt fotball med min sønn, og moren til X i barnehagen er venninne med tanta til Y, og damen i kassa på Rema hadde lagt merke til at SnillVimsen var med i en reklamefilm og spurte om det.... Jeg opplever ikke Oslo som en kald storby, men heller som en mengde småsamfunn. Uten at det blir fullt så tett at alle vet alt og postmannen kommenterer posten din. Heldigvis.

Jeg er forresten litt husredd selv. Synes det er skummelt å bo på bakkeplan Heldigvis har jeg Dyret som kan skremme Fanden på flatmark med bjeffingen sin, ellers hadde jeg likt dårlig å være alene hjemme. Men jeg liker meg nok aller best litt høyere opp i etasjene. Det føles liksom tryggest sånn.

Og Nesevisa: den diskusjonen (om det er tryggest i skogen eller i byen) har jeg støtt og stadig med meg selv! All fornuft tilsier jo at det er særdeles trygt å være på hytta. Men det skal bare en eneste gal øksemorder til.....

I byen er det jo fornuftig å holde seg til der det er folk, da. I min ungdom trasket jeg støtt og stadig fra byen og opp til øvre del av Grünerløkka på nattestid (ikke bare fyll og fanteri, altså, jeg jobbet som servitør), og var aldri redd. Du gikk jo nærmest i stim, det var opplyste gater og fullt av folk. Mye tryggere enn å vandre gjennom ensomme gater eller parker.

Jeg fikk erfare det med lokalsamfunn da vi flyttet hit. Da vi hadde bodd her i to måneder, og jeg hadde vært på den lokale matbutikken sånn ca daglig på dagtid, glemte jeg lommeboka hjemme. Hva sier butikkmannen? Jo, varene kunne jeg bare ta med hjem, så kunne jeg betale en annen dag. Ville ALDRI hendt i sentrum.

Jeg blir litt lettet over å lese at det er flere husredde her. For når jeg på mitt verste bøyer meg ned og titter under dobbeltsenga for å forsikre meg om at det ikke er en øksemorder der, så eh, er jeg ikke videre imponert over meg selv...

Mannen og jeg diskuterer hver gang vi er på hytta. Noen ganger stikker han ut og går seg en tur i mørket. Det er virkelig bekmørkt. Jeg synes det er helt uforståelig. Det kan jo stå en gærning i skogen der ute! "Det må være verdens dummeste gærning," sier mannen tørt. Og det har han selvsagt rett i...

[Ciara]

Jeg tror forresten lokalsamfunn bygger på barnefamilier. For jeg har ikke sett noe særlig til disse lokalsamfunnen i Oslo, bortsett fra på Rodeløkka (og der er alle så sære uansett ), jeg er på hils med naboene og that's it.

Og jeg har også, utrolig nok, fjordgløtt. Det er ikke stort, men med kikkert eller teleskop kan det hende jeg faktisk hadde sett at det er ordentlig vann der også

Det stemmer nok. Og gjerne når man bor i litt utenfor sentrum.

Fjordgløtt, ikke verst!

[Ciara]

I den bydelen hvor jeg fortsatt er eier en Penthousekåk(jeg mener; borettslagsleilighet, men noe fancy må jeg kalle det), så er det noen ildsjeler som virkelig drar lasset.

Kommunen legger en drøss tunge institusjoner hos "oss" og sparer vestkantsbydelene for alt(de kaster jo opp av å se en rusmisbruker skulle man tro de arge leserinnleggene som førte til at de slapp ha bolig for tidligere innsatte i nærheten av de dyrebare barna sine- våre derimot er det ikke så nøye med), og disse folka arrangerer barnefestival i parken, verdens mest koselige julemarked i gata si åpent for alle som vil(vi snakker hvite trehus, snø på bakken, lys i alle hagene, vaffellukt, barn som selger julekaker, hest og slede og allting), konserter i ei tidligere nedlagt mølle- i det hele tatt.

Der snakker vi sjel. Klasseskillene er egentlig ganske store, vi snakker gigatrehus til 8 mill i superdyr gate og sosialboliger.

Den dyreste gata er og den hvor størsteparten av byens Rødt-velgere bor

Ikke et fenomen jeg tror man finner noe annet sted enn akkurat der.

Fra Penthousekåken vår har jeg faktisk utsikt over byskau, sjø og hele bydelen fra flere kanter

Poenget mitt var vel at på Torshov så visste jeg jo hvem mange i lokalmiljøet var basert på ansikter, men føler kanskje det er litt mindre naboskap her. Folk er og blir hakket mer uhøflige i Oslo, naturlig nok siden man kan slippe unna lettere.

Det hørtes ut som et spennende nabolag Og leilighet med masse utsikt, så herlig!

Jeg synes også det er en del uhøflige folk i Oslo, men kanskje mer i tjukkeste sentrum, dvs handlestrøkene? Tror det sitter lenger inne å være uhøflig i nabolaget. Men nå bare synser jeg.

[Ciara]

Jeg føler meg som den outsideren nå, med min lille drøm om et småbruk

Men som den Tønsberg-jenta jeg er, oppvokst i en enebolig plassert i mine besteforeldres hage, så holder jeg på å få mark nå som vi bor i en tomannsbolig! Bedre enn blokk, men fortsatt for... trangt

Drømmen er et lite småbruk med plass til en New Foundlandshund (eller irsk ulvehund, det skal være skikkelig størrelse på dyret i hvert fall ), noen gnagere og kanskje en liten gris eller noe sånt. Stor stue med peis, et lite bibliotek/kontor, tv-stue/hjemmekino, stort kjøkken med kjøkkenøy midt i og sånn benk i vinduskarmen (sånn at hele familien kan samles på kjøkkenet med lekser, lek og matlaging), nok soverom og gjesterom...

Må bare bli rik og berømt først

Høres herlig ut!

Kjøkkenet er ekstra viktig når man får familie. Man ser liksom for seg kjøkkenidyllen: Mor og far lager mat, småprater med barna. Kjøkkenbordet bugner av sunn og god mat. Alltid plass og mat til gjester.

Hadde jeg vunnet en enorm sum i Lotto kunne jeg også hatt et enda større kjøkken.

[Ciara]

Jammen, jeg kunne godt også tenkt meg et småbruk, bare det var plassert i en by så jeg slapp unna all bygdesladderen. På den andre siden, hadde jeg fått meg småbruk i en by, så hadde jeg mest sannsynlig blitt det store samtaleemnet uansett

Nå ble jeg nysgjerrig

[Ciara]

Jeg følger deg på landlig-drømmen, Tekola. Vi ender jo opp omtrent som det du skisserer om noen år.

Jeg har mine tanker om bygdedyret, men samtidig har jeg faktisk kjent på det i byen også. Vi er med i en ganske stor vennekrets, og sladderen flyr jo like godt der som den ville gjort i en bygd. Men man slipper jo å gå ut døra hjemme og føle at "alle" vet ting om en, da.

Interessant det du sier der.

Men når er noe sladder? Jeg mener, hvis man er en gjeng bestående av flere vennepar, er det jo logisk å snakke om venneparene som eventuelt ikke er tilstede. Eller prøver jeg bare å legitimere min egen sladder nå?