Uten en rød tråd

[Serafina.]

Jeg fikser ikke når det er helt mørkt utenfor vinduene mine på kvelden. Må ha litt lys og kunne se hva som eventuelt skjer utenfor. Synes derfor det er lite stas å være på hytta alene når det er mørkt og kunne aldri bodd så avsidesliggende og alene.

[Gjest AllisHagtorn]

I Oslo føler man at man har supermye privatliv, ro og masse plass når man bor i en annen bydel enn innenfor ring 2 på mer enn 50m2, hører en fugl kvitre i ny og ne og går i skikø i en av bymarkene

Og så kaller alle her rekkehus for hus.( "Vi pusser opp huset/jeg må male huset i år/huset jeg bor i") Det har jeg aldri vært borti før, men jeg tror rekkehus er så utopisk for mange at man har begynt å kalle rekkehus for "hus"(som i alle andre landsdeler jeg har bevandret meg i er enebolig og ikke noe som helst som er knyttet til noe annet i nærheten av noen størrelser), og eneboliger for.....villa? Sistnevnte har jeg aldri hørt noen redefinering av, men noe annet enn hus må det jo kalles Residens?

Eneboliger i mer sentrale strøk kalles for townhouse.

Digresjon. Og aner ikke hvorfor jeg kom på dette nå altså. Jeg vil og ha rosa bad på blogg!

[Daria]

Jeg er også oppvokst i leilighet og nærer intet ønske om å flytte i hus. Jeg har jo prøvd det såkalte gode liv med enebolig på landet - det var veldig ikke for meg... Mulig det hadde hjulpet hvis jeg ikke hadde hatt samboere i form av både mus og rotter, men det ville joi fortsatt vært på gudsforlatt øy med 5 km og dårlig bussforbindelse til ferga(!) til nærmeste by. Nå er jeg lykkelig i bygårdsleilighet i Oslo sentrum, den som skal flytte meg herfra skal jobbe hardt... Den eneste fordelen med å bo i usentral enebolig var at jeg kunne spille piano i timesvis uten å plage noen. Men husredd var jeg ikke, bortsett fra den gangen jeg satt oppe til midnatt en mørk og stormfull oktoberkveld og leste Nesbøs Snømannen...

Minerva leser jeg innimellom, mest når Kristian Meisingset skriver noe dumt om bibliotek eller det dukker opp andre linker på twitter. De som skriver der ligger et stykke unna meg politisk, er ikke det en diplomatisk måte å si det på.,..?

Leilighet med sju soverom? Men skjønner hva du mener. På Fgogneg får man jo de praktfulle leilighetene med tre stuer på rad og rekke, men det er jo ikke det samme - og de koster vel mer enn et hus, forsåvidt.

Jeg stemmer for bilde av rosa bad i bloggen

Hvor, sa du?

Endret 14. oktober 2014 av Daria

[Ciara]

Jeg fikser ikke når det er helt mørkt utenfor vinduene mine på kvelden. Må ha litt lys og kunne se hva som eventuelt skjer utenfor. Synes derfor det er lite stas å være på hytta alene når det er mørkt og kunne aldri bodd så avsidesliggende og alene.

Skjønner jeg godt. Kunne aldri vært alene på hytta. Akkurat dét synes jeg faktisk er synd.

[Daria]

I Oslo føler man at man har supermye privatliv, ro og masse plass når man bor i en annen bydel enn innenfor ring 2 på mer enn 50m2, hører en fugl kvitre i ny og ne og går i skikø i en av bymarkene

Jeg føler at jeg har mye mer privatliv her, på mine 55m2 med ganske tynne vegger og innsyn fra naboblokka innenfor ring 2 enn jeg hadde både på landet, hvor det alltid var noen som så og fortalte videre og visste hvor jeg hadde vært når (Typisk mandagssamtale: -Så du var nerafor (Les: Oslo) i helga? X så deg på vente på bussen torsdag kveld, så vi regnet med at det var det du skulle"), og i småby hvor jeg jobbet på områdets eneste videregående skole og det jobbet elever i alle butikker, spisesteder og på kinoen.

Det er sikkert flere som ser her, men de legger ikke merke til eller bryr seg - med mindre det faktisk er grunn til å gjøre det.

Endret 14. oktober 2014 av Daria

[Ciara]

I Oslo føler man at man har supermye privatliv, ro og masse plass når man bor i en annen bydel enn innenfor ring 2 på mer enn 50m2, hører en fugl kvitre i ny og ne og går i skikø i en av bymarkene

Og så kaller alle her rekkehus for hus.( "Vi pusser opp huset/jeg må male huset i år/huset jeg bor i") Det har jeg aldri vært borti før, men jeg tror rekkehus er så utopisk for mange at man har begynt å kalle rekkehus for "hus"(som i alle andre landsdeler jeg har bevandret meg i er enebolig og ikke noe som helst som er knyttet til noe annet i nærheten av noen størrelser), og eneboliger for.....villa? Sistnevnte har jeg aldri hørt noen redefinering av, men noe annet enn hus må det jo kalles Residens?

Eneboliger i mer sentrale strøk kalles for townhouse.

Digresjon. Og aner ikke hvorfor jeg kom på dette nå altså. Jeg vil og ha rosa bad på blogg!

Dette lo jeg godt av, for det var treffende. Jeg sier hus/rekkehus litt hipp som happ. "Enebolig" synes jeg høres større ut enn "hus". Men "villa", det har man da bare på vestkanten? Har aldri hørt noen si det heromkring.

[Gjest Nesevisa]

Mamma og jeg diskuterer stadig vekk hva som er skumlest - alene midt i byen, der noen tross alt kanskje kan redde deg om du er i livsfare; eller alene midt i skogen, der risikoen for skumlinger er mindre, men ingen hører deg om du skriker...

[Serafina.]

Jeg føler at jeg har mye mer privatliv her, på mine 55m2 med ganske tynne vegger og innsyn fra naboblokka innenfor ring 2 enn jeg hadde både på landet, hvor det alltid var noen som så og fortalte videre og visste hvor jeg hadde vært når (Typisk mandagssamtale: -Så du var nerafor (Les: Oslo) i helga? X så deg på vente på bussen torsdag kveld, så vi regnet med at det var det du skulle"), og i småby hvor jeg jobbet på områdets eneste videregående skole og det jobbet elever i alle butikker, spisesteder og på kinoen.

Det er sikkert flere som ser her, men de legger ikke merke til eller bryr seg - med mindre det faktisk er grunn til å gjøre det.

Jeg hadde fått noia hvis noen hadde fulgt sånn med på livet mitt. Det kan være greit å slippe å ligge død alene i ukesvis fordi ingen bryr seg, men der er et stykke dit fra å ha full oversikt og i tillegg snakke om det.

[Ciara]

Jeg er også oppvokst i leilighet og nærer intet ønske om å flytte i hus. Jeg har jo prøvd det såkalte gode liv med enebolig på landet - det var veldig ikke for meg... Mulig det hadde hjulpet hvis jeg ikke hadde hatt samboere i form av både mus og rotter, men det ville joi fortsatt vært på gudsforlatt øy med 5 km og dårlig bussforbindelse til ferga(!) til nærmeste by. Nå er jeg lykkelig i bygårdsleilighet i Oslo sentrum, den som skal flytte meg herfra skal jobbe hardt... Den eneste fordelen med å bo i usentral enebolig var at jeg kunne spille piano i timesvis uten å plage noen. Men husredd var jeg ikke, bortsett fra den gangen jeg satt oppe til midnatt en mørk og stormfull oktoberkveld og leste Nesbøs Snømannen...

Minerva leser jeg innimellom, mest når Kristian Meisingset skriver noe dumt om bibliotek eller det dukker opp andre linker på twitter. De som skriver der ligger et stykke unna meg politisk, er ikke det en diplomatisk måte å si det på.,..?

Hvor, sa du?

Jeg husker husfasen din veldig godt! Gresklipping, var ikke det en favorittaktivitet?

Men fordel å kunne bråke som man vil. Jeg har ikke på musikken særlig høyt her, og det er vel det jeg synes er litt dumt med å bo sånn.

Det var faktisk ikke en festlig skrivefeil, det var en parodi. Du vet sånne ekstreme vestkantfolk som sier G i stedet for R?

[Ciara]

Mamma og jeg diskuterer stadig vekk hva som er skumlest - alene midt i byen, der noen tross alt kanskje kan redde deg om du er i livsfare; eller alene midt i skogen, der risikoen for skumlinger er mindre, men ingen hører deg om du skriker...

Skogen er selvsagt skumlest! Ikke noe å lure på...

[Daria]

Jeg hadde fått noia hvis noen hadde fulgt sånn med på livet mitt. Det kan være greit å slippe å ligge død alene i ukesvis fordi ingen bryr seg, men der er et stykke dit fra å ha full oversikt og i tillegg snakke om det.

Jeg hadde en ganske godt utviklet paranoia etterhvert. Dessuten sluttet jeg å fortelle så mye om meg og mitt, det vandret så fort videre. Ikke minst via min nærmeste kollega - som stadig snakket om hvor fælt hun syntes det var med alt bygdesladderet, men som var den største sladdersprederen jeg kjente der...

[Ciara]

Jeg hadde fått noia hvis noen hadde fulgt sånn med på livet mitt. Det kan være greit å slippe å ligge død alene i ukesvis fordi ingen bryr seg, men der er et stykke dit fra å ha full oversikt og i tillegg snakke om det.

Det der er kulturkræsj. I min nordnorske families omgangskrets er de helt åpne om sånt, og kan finne på å si: "Jeg så i kikkerten at du har fått deg ny gressklipper, Kjetil?" Da sitter jeg bare og måper, det er så uvant.

[Ciara]

Jeg hadde en ganske godt utviklet paranoia etterhvert. Dessuten sluttet jeg å fortelle så mye om meg og mitt, det vandret så fort videre. Ikke minst via min nærmeste kollega - som stadig snakket om hvor fælt hun syntes det var med alt bygdesladderet, men som var den største sladdersprederen jeg kjente der...

Hjelpes. Men du vet, sladder er alltid noe andre driver med. Selv formidler vi jo bare nyheter og fakta.

[Serafina.]

Jeg hadde en ganske godt utviklet paranoia etterhvert. Dessuten sluttet jeg å fortelle så mye om meg og mitt, det vandret så fort videre. Ikke minst via min nærmeste kollega - som stadig snakket om hvor fælt hun syntes det var med alt bygdesladderet, men som var den største sladdersprederen jeg kjente der...

Så blir man den sære som ikke passer inn på stedet - noe som forsåvidt er greit.

Jeg tok nattbussen fra nærmeste by og til hytta på landet en gang (jeg var ung). Litt uvant når bussjåføren lurte på om Per og Kari skulle hjem til Per eller Kari den natten...

[Serafina.]

Det der er kulturkræsj. I min nordnorske families omgangskrets er de helt åpne om sånt, og kan finne på å si: "Jeg så i kikkerten at du har fått deg ny gressklipper, Kjetil?" Da sitter jeg bare og måper, det er så uvant.

Uvant og ufint fra mitt ståsted. Hadde også måpt. Jeg har familie som bor skikkelig landlig og vedkommende føler seg beglodd pga kikkertbruk fra nabo. Ikke ok.

[venus78]

Mamma og jeg diskuterer stadig vekk hva som er skumlest - alene midt i byen, der noen tross alt kanskje kan redde deg om du er i livsfare; eller alene midt i skogen, der risikoen for skumlinger er mindre, men ingen hører deg om du skriker...

Jeg er født og oppvokst i Oslo. Synes det hørtes veeeldig skummelt ut å være alene i skogen.

[Gjest Nesevisa]

Jeg er født og oppvokst i Oslo. Synes det hørtes veeeldig skummelt ut å være alene i skogen.

Enig. Jeg er faktisk vokst opp i skogen, men føler meg mye tryggere der det er gatelykter og andre folk.

[Ciara]

Uvant og ufint fra mitt ståsted. Hadde også måpt. Jeg har familie som bor skikkelig landlig og vedkommende føler seg beglodd pga kikkertbruk fra nabo. Ikke ok.

Jeg synes også det er ufint. Men der syntes tydeligvis flere av det var greit. Postbudet som leverte posten til besteforeldrene mine var også helt åpen om at hun leste postkortene jeg sendte til dem. "Du har vært mye og reist i det siste, Ciara!" kunne hun si. Jeg ble så paff at jeg ikke ante hva jeg skulle svare

[Daria]

Skogen er selvsagt skumlest! Ikke noe å lure på...

Definitivt! Helt uten konkurranse.

Hjelpes. Men du vet, sladder er alltid noe andre driver med. Selv formidler vi jo bare nyheter og fakta.

But of course - stor forskjell. Men det som er en morsom historie i byen blir automatisk sladder på et lite sted. Hvis jeg har en pussig opplevelse på Kiwi og forteller om det på jobben dagen etter, er det noe man ler av og er ferdig med. På et lite sted vil alle vite hvem kassadamen som gjorde en tabbe er, hvorvidt hun har gjort det før og de vil huske det når de treffer henne senere på dagen, og kanskje gjenta det hjemme ved middagsbordet - og en sladrehistorie er født...

Så blir man den sære som ikke passer inn på stedet - noe som forsåvidt er greit.

Jeg tok nattbussen fra nærmeste by og til hytta på landet en gang (jeg var ung). Litt uvant når bussjåføren lurte på om Per og Kari skulle hjem til Per eller Kari den natten...

Jeg bodde på hybel nordpå, kjøpte tv i den lokale elektrobutikken og skulle ha hjemkjøring. Jeg oppga adressen - det var relativt sentralt og ikke så langt unna - og selgeren klødde seg i hodet. Jeg oppga navnet til utleier, og selgeren visste med en gang hvem og hvor,,,

[Skravla]

Livet på landet. Not so charming. Trives best sentralt i Oslo.