Uten en rød tråd

[venus78]

Håper dere hadde en fin kveld med vin og homeland :-)

Vi ser også på homeland-en av våre favorittserier.Vi har sett alle sesonger og venter i spenning på neste. Synes Clare Danes spiller rollen sin godt i denne serien.

Vi har blitt avhengige av serier etter at vi fikk barn ;-)

[venus78]

Også har jeg blitt forelsket i lampe nr.2-den finske kula <3

[Ciara]

Homeland 4 begynner visst på TV2 til uka! Vi er også serieavhengige. Nå skal vi begynne på Solsidan, kjærkomment med noe lystig etter True Detective og Homeland.

Octo er en nydelig lampe. Jeg drømmer om den til stua en gang. Den er tross alt litt billigere enn kulelamellen...

---

Satan, nå er jeg sliten. Jeg og mannen har tilbragt de siste fem timene i kjelleren og ryddet og kastet. Nå er alt i orden! Jeg er lykkelig! To år tok det oss, å få kjelleren i orden. Ikke så rart da, for vi har totalrenovert huset i mellomtiden, og da har ting blitt lagret i kjelleren. Så dette er liksom siste trinn. Og herregud, så mye vi har! Mye crap som vi overhodet ikke har savnet, og mye fint som vi hadde glemt vi hadde. Selv fant jeg blant annet en splitter ny skibukse, så nå kan det bare snø!

Denne kjellerryddingen fikk meg til å tenke på feng shui. Jeg er begrenset tro på at det har så mye å si hvordan senga mi er plassert i forhold til vinduet, men at rot tar opp energi i hodene våre er det liten tvil. Følger meg litt lettere nå

[Ciara]

...og nå er alle klærne som lå i skittentøyskurven på fredag vasket, tørket, brettet OG ryddet inn i skapene til sine eiere! Not bad! Nå er vi ajour, i hvert fall til sånn ca tirsdag

[Gjest Tekola]

Åh, det er en deilig følelse! Husker ikke sist det skjedde her. #egenkoffertmedskittentøypåflyttelasset.

[Gjest AllisHagtorn]

Hadde tenkt å skryte av at jeg vaska ca 30% av badet og hang opp/vaska tøy og litt diverse i helga, men følte det ble litt puslete etter dine strabasiøse aktiviteter.

Det jeg gleder meg mest til med flytting er følgende;

Badet er ikke i tilknytning til soverom= jeg kan dusje om kvelden = egenspatid

Og, (nesten)hele badet kan bare spyles med dusjhodet når det skal vaskes! Jeg kommer til å ha rent bad MYE oftere

[Ciara]

Hadde tenkt å skryte av at jeg vaska ca 30% av badet og hang opp/vaska tøy og litt diverse i helga, men følte det ble litt puslete etter dine strabasiøse aktiviteter.

Det jeg gleder meg mest til med flytting er følgende;

Badet er ikke i tilknytning til soverom= jeg kan dusje om kvelden = egenspatid

Og, (nesten)hele badet kan bare spyles med dusjhodet når det skal vaskes! Jeg kommer til å ha rent bad MYE oftere

Her er ingenting puslete! Bra jobba!

Minner meg om den gangen vi hadde bad på 1,7 kvadratmeter. Badet var gullerende rent hele tiden, for jeg bare spylte det når jeg var ferdig med å dusje

[Gjest Nesevisa]

Så godt med ryddig kjeller! Det er en helt egen følelse når man er a jour og faktisk vet hva som befinner seg i de nederste kassene Og jeg er enig med deg, rot opptar plass i hjernen. Jeg føler meg så lett og fri når jeg kaster ting!

Der er mannen og jeg forresten litt på hver vår ende av skalaen - han er en sånn som sparer på alt, og da mener jeg alt, som kanskje, muligens kan komme til nytte. For eksempel tok han vare på alle utkast til alle de SEKS revyene han var med på å skrive mens vi var studenter i tilfelle han ville bruke ideen til en forkastet sketsj om igjen. Og hallo - for hver ide som faktisk blir med til forestilling, er det minst ti som blir forkastet. Jepp, vi hadde noen ringpermer stående (helt til jeg kastet dem ved forrige flytting, mohaha).

Jeg, derimot, elsker å kvitte meg med ting jeg ikke bruker. Ikke som i at jeg er helt bruk-og-kast, men jeg hadde for eksempel en veldig fin dag da jeg kastet størsteparten av forelesningsnotatene mine etter endt utdanning. Formelen bak avgjørelsen var enkel: antall ganger jeg ville forbannet de permene som bare tok opp plass, sett i forhold til antall ganger jeg faktisk ville hatt bruk for noe av det som befant seg i dem.

[Ciara]

Så godt med ryddig kjeller! Det er en helt egen følelse når man er a jour og faktisk vet hva som befinner seg i de nederste kassene Og jeg er enig med deg, rot opptar plass i hjernen. Jeg føler meg så lett og fri når jeg kaster ting!

Der er mannen og jeg forresten litt på hver vår ende av skalaen - han er en sånn som sparer på alt, og da mener jeg alt, som kanskje, muligens kan komme til nytte. For eksempel tok han vare på alle utkast til alle de SEKS revyene han var med på å skrive mens vi var studenter i tilfelle han ville bruke ideen til en forkastet sketsj om igjen. Og hallo - for hver ide som faktisk blir med til forestilling, er det minst ti som blir forkastet. Jepp, vi hadde noen ringpermer stående (helt til jeg kastet dem ved forrige flytting, mohaha).

Jeg, derimot, elsker å kvitte meg med ting jeg ikke bruker. Ikke som i at jeg er helt bruk-og-kast, men jeg hadde for eksempel en veldig fin dag da jeg kastet størsteparten av forelesningsnotatene mine etter endt utdanning. Formelen bak avgjørelsen var enkel: antall ganger jeg ville forbannet de permene som bare tok opp plass, sett i forhold til antall ganger jeg faktisk ville hatt bruk for noe av det som befant seg i dem.

Akkurat sånn er det her også.

Derfor var det min oppgave å gå gjennom eskene i kjelleren og vurdere om tingene skulle tas vare på. Mye ble lagt i kastehaugen. Og mannen så haugen og sa: "Hva, DEN! Skal vi virkelig KASTE den!" Da smalt det fra meg: "Hvis du BEGYNNER med det der, så går jeg opp og legger meg i sofaen i stedet for å holde på med dette!" Mannen ga seg da, naturligvis

[Ciara]

For en uke. Har det så hektisk på jobb. Har et lass administrative oppgaver som MÅ gjøres, kombinert med ekstrem møtevirksomhet. Det har blitt en del kveldsarbeid av det, noe familien setter liten pris på. Og på toppen av det hele har jeg flere sosiale avtaler på kvelden (avtalt før det tok av på jobb) som jeg egentlig ikke orker, men som er hyggelige også.

Dere har vel fått med dere Flink pike-debatten? Det beste innlegget så langt er dette: http://maddam.no/2014/10/kvinners-vei-til-bedre-helse/

For her vil jeg tro mange kjenner seg litt igjen. Min mann komme ganske heldig ut her, men jeg kjenner igjen historier fra venninner i dette blogginnlegget.

Nå er jeg på vei hjem til sofaen og til Homeland 4, som jeg tok opp i går. Små gleder

[Gjest Nesevisa]

Veldig bra! Lo godt av familiedelen, samtidig som det gir en oppvekker.

Likte spesielt godt dette, som jeg kjenner meg svært godt igjen i fra egen arbeidshverdag: "Utnytt det faktum at de er samvittighetsfulle og prøver å være flinke til å presse dem enda hardere. Vekslingen mellom overdreven skryt og urealistiske forventninger, fungerer ypperlig til det formålet."

Men det er en ting jeg har tenkt en del på. Når jeg kjenner meg utrolig godt igjen av familiebeskrivelsene, er det da jeg eller mannen som egentlig er problemet? Fra mitt ståsted er det jo mannen som er lat og tar lite initiativ til alt som skal ordnes og fikses og planlegges, men hva med fra hans? Er det hans feil at jeg alltid ligger fem skritt foran ham i hodet når det gjelder alt praktisk i heimen, slik at han aldri har noen reell sjanse til å faktisk ta initiativ? Er det rart at han etter hvert resignerer og venter på beskjed? Har jeg egentlig rett til å klage på at han er treg?

Sannheten ligger nok midt imellom. Han må være litt mer frampå og se lenger fram enn han gjør (i praksis: se at det begynner å bli tomt for boksere før den siste er tatt), jeg må slappe av mer. Og dét skal han ha: de gangene jeg prøver å spille ballen over til ham, enten det gjelder ukehandling eller klesvask, leverer han til de grader varene.

Unnskyld avsporingen(?), jeg er bare så vinglete i denne debatten. Klarer liksom ikke bestemme meg for om det er bra å være flink, og hvem sin skyld/ansvar det er at jeg føler på dette flinkhetspresset.

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg personlig er lei av at kvinners prestasjoner i samfunnet skal sykeliggjøres og brukes som nedsettende term.

Derfor likte jeg denne vinklingen:

http://www.dn.no/meninger/kommentarer/2014/10/06/2157/P-innsiden/enerjentene

Og for all del, jeg kunne lett blitt kalt "flink pike" siden jeg nettopp er denne sykemeldte småbarnsmoren. Men det handler faktisk ikke om at jeg ikke klarer prestere, at jeg får så masse press jeg egentlig ikke takler eller egentlig drømmer om langt færre "krav" - det handler om at man ilppet av livet har varierende helse, og noen av oss har kroniske tilstander som avogtil krever noe.

Kan jeg liksom ikke prestere da, er jeg dermed "syk flink pike"? Nei. man er dyktig, og har i tillegg avogtil varierende helse. Og de to har ingen sammenheng, og jeg vil iallefall ikke bli bedt om å "ta vare på seg selv og dermed kutte ut målsettinger i livet".

[Ciara]

Enig i mye av det du skriver, Nesevisa. Jeg tror som deg at sannheten befinner seg, slik den så ofte gjør, et sted på midten. Mange kvinner innbiller seg at de er tvunget til å ta mer ansvar hjemme og at de helst ikke vil ha det ansvaret. Og mange menn innbiller seg at de ville tatt det ansvaret hadde det ikke vært for at kvinnene hadde kuppet det. Jeg tror at mange kvinner trives med å ha kontroll hjemme. Og jeg tror at mange menn trives med at kvinnen har kontrollen.

Men åkkesom tror jeg en del kvinner blir sykemeldt av total arbeidsbelastning, noe som egentlig er litt urettferdig overfor arbeidsplassen hvis det er familien man burde bli sykemeldt fra

Denne er forresten interessant:

Hvorfor har kvinner høyere sykefravær? http://www.arbeidstilsynet.no/nyhet.html?tid=236281

[Ciara]

Og veldig enig, Allis!

Det må være mulig å være kvinne og flink uten å bli redusert til et strebersk og nevrotisk vesen med overhengende fare for sammenbrudd.

[Gjest Nesevisa]

Jeg tror at mange kvinner trives med å ha kontroll hjemme. Og jeg tror at mange menn trives med at kvinnen har kontrollen.

Spot on! Men da føler jeg ikke at jeg har så mye å klage på. (Klager forsåvidt ikke heller, vi har det bra )

[Ciara]

Spot on! Men da føler jeg ikke at jeg har så mye å klage på. (Klager forsåvidt ikke heller, vi har det bra )

Nå bare synser jeg, men den ordningen fungerer nok greit helt til det blir for mye, og da tror jeg dessverre arbeidsfordelingen er vanskelig å endre. Og det er begges feil. Kvinner må si fra hvordan de vil ha det hjemme. Menn burde også på eget initiativ ta over når kona er sliten og syk. I stedet tror jeg jobben mange ganger tar støyten (sykemelding), mens mye forblir likt hjemme.

Her i huset har vi diskutert dette flere ganger. Jeg har en høyere standard for husarbeid enn det mannen min har, og gjør derfor også en del mer. Han har noen ganger sagt at han ikke gjør mer fordi han ikke slipper til eller jeg kommer ham i forkjøpet, men jeg ser jo godt at han ikke er særskilt initiativrik i perioder hvor jeg er travel på bortebane, heller.

Det viktigste for meg er i grunnen ikke at vi gjør 50/50, men at han vet at det er mange småoppgaver der ute som jeg tar meg av og at han setter pris på at jeg gjør det. Jeg kjenner menn som aldri har kjøpt en bursdaggave, bakt kake til festen i barnehagen, merket barnehageklærne osv - og enda verre, de aner ikke at disse oppgavene eksisterer og at noen i huset bruker tid på dem. DET hadde jeg ikke orket å leve med.

[Gjest Nesevisa]

Joda, jeg tror du har rett i det. Og jeg synes det er viktig å skille mellom husarbeid der det ikke finnes noen objektiv standard for når ting er "ferdig" eller "greit", og praktiske oppgaver av typen klesmerking, dekkskift og kakebaking. I sistnevnte kategori forventer jeg at begge er klar over hva som skal gjøres, og der kan jeg bli sinna når mannen bare sløver ting bort. Men når det gjelder husarbeid, er det jo som du sier ofte ulik oppfatning av hva som er "bra nok". Og jeg har forståelse for at mannen kanskje ikke kommer på av seg selv at det er på tide å vaske bak kjøleskapet, så lenge han er i stand til å delta i prosjektet når jeg spør om det.

[Daria]

Det viktigste for meg er i grunnen ikke at vi gjør 50/50, men at han vet at det er mange småoppgaver der ute som jeg tar meg av og at han setter pris på at jeg gjør det. Jeg kjenner menn som aldri har kjøpt en bursdaggave, bakt kake til festen i barnehagen, merket barnehageklærne osv - og enda verre, de aner ikke at disse oppgavene eksisterer og at noen i huset bruker tid på dem. DET hadde jeg ikke orket å leve med.

Arbeidsfordeling par imellom skal jeg være forsiktig med å mene for mye om, men akkurat dette reagerer jeg også på. Det handler ikke bare om fordeling av husarbeid og oppgaver, men å være engasjert i og kjenne til barnas liv og behov.

Jeg har inntrykk av at enkelte kvinner trives litt for godt med martyr-rollen. De tar på seg masse oppgaver ute og hjemme, og så sukker de kokett over hvor travelt de har det og hvor mye de stiller opp for andre -jeg har jo ikke tid til å ta husvasken hos gammeltante Anna, men du vet jo hvor vanskelig jeg har for å si nei - og avslutter med men sånn er det når man som meg er flink pike, som om flink pike-betegnelsen er et smykke og et statussymbol. Og så skal alle fortelle dem hvor flinke og dyktige og uegennyttige de er...

[Ciara]

Joda, jeg tror du har rett i det. Og jeg synes det er viktig å skille mellom husarbeid der det ikke finnes noen objektiv standard for når ting er "ferdig" eller "greit", og praktiske oppgaver av typen klesmerking, dekkskift og kakebaking. I sistnevnte kategori forventer jeg at begge er klar over hva som skal gjøres, og der kan jeg bli sinna når mannen bare sløver ting bort. Men når det gjelder husarbeid, er det jo som du sier ofte ulik oppfatning av hva som er "bra nok". Og jeg har forståelse for at mannen kanskje ikke kommer på av seg selv at det er på tide å vaske bak kjøleskapet, så lenge han er i stand til å delta i prosjektet når jeg spør om det.

Enig. Man må ikke tenke likt eller gjøre likt (heck, mannen har da også kommet med oppfordringer: "Nå må vi rydde i kjellerboden!" "Næsj", tenker jeg da, og synes det høres både kjedelig og unødvendig ut), men man må kunne samarbeide og forstå hverandre likevel.

Arbeidsfordeling par imellom skal jeg være forsiktig med å mene for mye om, men akkurat dette reagerer jeg også på. Det handler ikke bare om fordeling av husarbeid og oppgaver, men å være engasjert i og kjenne til barnas liv og behov.

Jeg har inntrykk av at enkelte kvinner trives litt for godt med martyr-rollen. De tar på seg masse oppgaver ute og hjemme, og så sukker de kokett over hvor travelt de har det og hvor mye de stiller opp for andre -jeg har jo ikke tid til å ta husvasken hos gammeltante Anna, men du vet jo hvor vanskelig jeg har for å si nei - og avslutter med men sånn er det når man som meg er flink pike, som om flink pike-betegnelsen er et smykke og et statussymbol. Og så skal alle fortelle dem hvor flinke og dyktige og uegennyttige de er...

Dette du skriver der tror jeg er eldgamle mønstre som man kanskje ikke engang er så bevisst på. Jeg tror det starter med hvordan vi oppdrar barna våre - at døtrene skjønner at de er flinke når de fikser og steller og hjelper andre. I større grad enn gutter. Og at de har sett sine mødre gjøre akkurat det samme.

Det er jo ikke uten grunn at jeg er opptatt av husarbeid hjemme, jeg har en vaskegal mor som har tjatet om det hele oppveksten min, huff.

Noe stakkarslig ved det er det jo, denne tørsten etter anerkjennelse. Men det betyr vel at de ikke blir satt særlig mye pris på innen husets fire vegger, kanskje?

[¤flicka¤]

Jeg kjenner dette veldig godt på kroppen akkurat nå, ble operert i forrige uke så har vært innlagt på sykehus et par dager og er nå hjemme, redusert til en pyntegjenstand som ikke kan løfte, bære, klatres på eller på noen annen måte være spesielt nyttig (inntil videre, formen kommer seg jo (som vanlig) overraskende fort, utgangspunktet tatt i betraktning) Så jeg sitter her og ser på at mannen gjør absolutt ALT, og er både litt imponert og irritert fordi han klarer alt. Imponert fordi han klarer alt, og litt irritert fordi han klarer alt hvis han må... Ikke misforstå, han ER en over gjennomsnittet huslig mann, men han er også bekymringsløs og under gjennomsnittet opptatt av planlegging. "Det ordner seg" er mottoet, men jeg er alltid så usikker på om det faktisk gjør det om ikke noen har planlagt og lagt til rette for at det ordner seg. Og sånn går no dagan...kommer det en dag da jeg slutter å lure på dette?

Gaaahh, det beste hadde nok vært om jeg bekymret meg litt mindre og han litt mer