Uten en rød tråd

[Gjest AllisHagtorn]

Scandinavia fra Bolia liker jeg, og den North(?)- den hvor man kan velge treunderstell som er som en liten ramme på en måte. Kan putene vaskes på de/den? Det går jo ikke på min dustesofa. Så der er det gulpeflekker jeg vet jeg ikke har klart å vaske ordentlig vekk selv om de ikke synes

Deilig!

Jeg er så leeeei av den bablefyrens idé om å ikke sove hele natten som jeg vil! Snakketøyet setter igang på alle slags ugudelige tider, og så våkner han lenge før hanen galer. Gikk greit når jeg var i permisjon, nå derimot. Usj. Koffein intravenøst. Heldigvis har jeg møter i sentrum så jeg slipper dra meg selv opp på kontoret.

Jeg drømte dog om helten min Per Fuggeli(jeg elsker den mannen, han ble altså intervjuet i et basseng i type Asia-badeferiemål, og jeg var rett før det i Sør-Amerika. Lette etter noe jeg ikke fant, as usual i drømme(og ellers i livet og egentlig)

Men veldig fornøyd med Per Fuggelis opptreden i drømmen- min helt!

Endret 11. september 2014 av AllisHagtorn

[Ciara]

Scandinavia fra Bolia liker jeg, og den North(?)- den hvor man kan velge treunderstell som er som en liten ramme på en måte. Kan putene vaskes på de/den? Det går jo ikke på min dustesofa. Så der er det gulpeflekker jeg vet jeg ikke har klart å vaske ordentlig vekk selv om de ikke synes

Deilig!

Jeg er så leeeei av den bablefyrens idé om å ikke sove hele natten som jeg vil! Snakketøyet setter igang på alle slags ugudelige tider, og så våkner han lenge før hanen galer. Gikk greit når jeg var i permisjon, nå derimot. Usj. Koffein intravenøst. Heldigvis har jeg møter i sentrum så jeg slipper dra meg selv opp på kontoret.

Jeg drømte dog om helten min Per Fuggeli(jeg elsker den mannen, han ble altså intervjuet i et basseng i type Asia-badeferiemål, og jeg var rett før det i Sør-Amerika. Lette etter noe jeg ikke fant, as usual i drømme(og ellers i livet og egentlig)

Men veldig fornøyd med Per Fuggelis opptreden i drømmen- min helt!

Takk for tips! North var enda finere. Likte godt tredetaljen (matcher Norrgavel-bordet, haha!).

Slitsomt med en liten skravlete fyr. Det er så merkelig med babyer. En lang periode våkner de støtt og stadig og man går på tå hev. Senere sover de veldig godt. Og mine små er sånn at man omtrent kan ommøblere dem i søvne uten at de våkner. Ungen ligger på tvers i senga og har kjempet seg ut av pysjen? Null problem, det er bare å kle på, løfte og ruske litt i håret, ungen snorker like fullt. Håper dere også kommer dit etter hvert, men det er nok litt usannsynlig ennå (skjønt, man kan ha flaks! )

Per Fuggeli er en fantastisk mann. Jeg liker at han går motstrøms og har respekt for mennesker, selv når de ikke lever helt som man skal. Og nyttårsforsettene hans er jo hvert år til å få klump i halsen av. "Ta vare på flokken din" var en ting, men fjorårets - om at man for en gangs skyld burde få seg et nyttårsforsett som ikke handlet om seg selv - synes jeg traff enda mer blink.

[Ciara]

Jeg er et veldig tålmodig menneske. Jeg har så lang lunte at folk nesten ikke tror den eksisterer.

Men på jobben har jeg altså et par kollegaer som får selv meg til å bli hissig av utålmodighet. Jeg er avhengig av dem for å få produsert enkelte ting, og de lover alltid: "Jada, ikke noe problem! Dette fikser vi i god tid innen fristen!" Et par dager før fristen spør jeg om alt er ok, og da er det "Oi! Det var godt du minte meg på dette. Det skal jeg ordne med en gang, nå rekker vi det uansett." Fristen kommer og går. Så blir jeg purret opp en av tredjepart - hvorfor har ikke X blitt levert? Så i dag ble jeg sur.

"Hvorfor har ikke X blitt levert?" spør jeg.

"Oi! Det har jeg glemt." '

"Ja, men du sa jo du skulle gjøre det sist?"

"Huff, ja, jeg vet, men du skjønner, det har vært så travelt."

"Ja, det er greit nok, men hvis du ikke rekker det må du i det minste si fra. Hvis ikke tror jo jeg at alt er i orden."

"Ja. Men går det ikke bra hvis jeg gjør det nå da?"

Og det var her jeg klikka litt. Det ble liksom spurt på en så lettvinn måte, det lå i kortene at dette ikke var noe problem i det hele tatt, at vedkommende overhodet ikke tar fristene sine alvorlig. Dessuten er jo dette forslaget akkurat like tillitvekkende som de forrige løftene.

Så da glefser jeg:

"NEI! DET GÅR IKKE BRA! Det er ikke bare å utsette og utsette alt. Men jeg har vel ikke noe annet valg - men da håper jeg du virkelig GJØR det denne gangen!"

Så nå furter h*n. Og sånn apropos tålmodighet, eller manglende sådan, er det noe jeg IKKE har tålmodighet med, så er det furting. Her blir det nok litt kald front i høst

[Ciara]

...og det verste er at jeg alltid blir litt usikker etter sånne konfrontasjoner.

Jeg er så snar til å være selvkritisk, og begynner alltid å tenke etter om jeg var urimelig, eller om beskjedene var uklare i utgangspunktet.

Men jeg kan ikke skjønne annet enn at jeg var i min fulle rett denne gangen.

*konfliktsky*

Endret 11. september 2014 av Ciara

[Gjest AllisHagtorn]

1: alle leveranser presiseres skriftlig på mail, da slipper du lure på innhold og avtale

Da blir de ekstra sure, når de skjønner at du har rett

Jeg bestiller ting til eksakte datoer, også fra eksterne. Legger inn nok slingringsmonn til at jeg evt rekker mase litt på leveranse

2: jeg hadde vært hardere i kravene Greit at det kan komme legitime ting iveien, men gjentakende surr aksepterer jeg ikke. Greit å glemme avogtil, men man legger seg paddeflat og gjør det ikke hundre ganger til.

Endret 11. september 2014 av AllisHagtorn

[Ciara]

1: alle leveranser presiseres skriftlig på mail, da slipper du lure på innhold og avtale

Da blir de ekstra sure, når de skjønner at du har rett

Jeg bestiller ting til eksakte datoer, også fra eksterne. Legger inn nok slingringsmonn til at jeg evt rekker mase litt på leveranse

2: jeg hadde vært hardere i kravene Greit at det kan komme legitime ting iveien, men gjentakende surr aksepterer jeg ikke. Greit å glemme avogtil, men man legger seg paddeflat og gjør det ikke hundre ganger til.

Interessant.

Hvordan er du hardere i kravene? Her har jeg noe å lære.

[Gjest Nesevisa]

Enig med Allis. Skriftlig kommunikasjon er GULL verdt, da kan du senere smile pent mens du "henviser til e-post sendt for fjorten dager siden".

Er det til eksterne leveransen din går? Det kan jo friste litt å ta de aktuelle personene med buksene nede i et møte eller lignende, men det vil jo være veldig uproft hvis det skjer eksternt, da.

[Gjest Doh]

Åh, jeg kjenner meg veldig igjen i det at man blir usikker etter en konfrontasjon. Det skjer jo en gang i skuddåret fra denne kanten (konfliktsky her også for å si det mildt). Men når man da faktisk klikker litt etter å ha vært tålmodig i evig tid er det hvertfall en god grunn til det da, så da får denne personen bare furte

[Skravla]

Skriftlighet er GULL. Da har jeg ingen problemer med å "ta" noen for manglende levering. Men muntlig så blir jeg veldig usikker til tider.

Og ekstra morsomt er det når "bestilling" blir etterlyst i møte med sjefen og jeg kan svare "du leverer vanligvis ekstremt sent eller etter fristen så jeg gjorde det selv". DA var det furting da....

[Ciara]

Det er litt ekstra komplisert med disse. De har ikke et forpliktende forhold til e-posten sin, og det er noe alle (inkludert deres ledere) ser ut til å akseptere. Har du ikke sagt det ansikt til ansikt, har du på en måte ikke formidlet det, samme hvor mye det ligger i e-posten deres. Håpløst.

[Serafina.]

Det er litt ekstra komplisert med disse. De har ikke et forpliktende forhold til e-posten sin, og det er noe alle (inkludert deres ledere) ser ut til å akseptere. Har du ikke sagt det ansikt til ansikt, har du på en måte ikke formidlet det, samme hvor mye det ligger i e-posten deres. Håpløst.

Høres ikke ut som det fungerer særlig bra med ansikt til ansikt heller, etter det du sier her.

[Ciara]

Så sant som det er sagt! Min oppfatning er at INGENTING funker og at ledere har gitt opp for lenge siden. Og at det da blir ganske komplisert for sånne som meg, som er forholdsvis sidestilt med dem og ikke engang får ledere til å pushe.

[Serafina.]

Kjenner jeg blir provosert på dine vegne, Ciara. Jeg er ikke så god på konflikter jeg heller, men ble bedre etter mye dritt i den forrige jobben min. Skjønner frustrasjonen din og synes det er ille at lederen ikke gjør noe med dette. Hva med HR eller din leder, hvis det ikke er samme person?

[Gjest AllisHagtorn]

Så sant som det er sagt! Min oppfatning er at INGENTING funker og at ledere har gitt opp for lenge siden. Og at det da blir ganske komplisert for sånne som meg, som er forholdsvis sidestilt med dem og ikke engang får ledere til å pushe.

Jeg har også vært sidestilt(faktisk underordnet i alder og kompetanse) men med prosjektansvar, i tillegg til å være god venn med den ene og likte veldig godt alle deltakere i prosjektet.

Jeg tok er lite oppvaskmøte forkledd som prosjektmøte hvor punkt 1 var; hvor er leveransene og dermed visste jeg punkt 2; dette fungerer ikke, dette var avtalte leveranser og prosjektet kommer ikke i havn uten leveransene.(forklaringer på hvorfor osv) punkt 3; nøyaktig når kan du levere, og dette er forpliktende- kan du ikke så si det nå.

Ble litt sur diskusjon, men jeg bare presiserte at vi var avhengige av hverandre for å komme i havn- kan man ikke levere så må leder få vite om det så man kan benytte andre ressurser(som ikke gikk her fordi vi var de eneste med den kompetansen og dermed måtte jeg evt be om ny tidsfrist hvilket ingen var gira på, spesielt ikke om sak/prosjekt skal tas opp på ledermøte osv).

I frivillig sammenheng så har jeg hatt enda hardere linje hvor jeg basicly hadde oppvaskmøte forkledd som,ingenting- og gav klar beskjed om at "du/dere stilte ikke opp etter avtale, vi andre måtte ta alt ansvar, dette er ikke greit- enten stiller dere opp eller så får dere frasi verv". De ble DRITSURE, det gav jeg faen i fordi jeg var saklig og hadde rett.

I ettertid kom vi veldig godt overens fordi jeg aldri klikka, men var supersaklig og forholdt meg kun til det som var lovet.

Annet tips er at du tar det muntlig, sier du sender mail med en gang med oppgaver og ber dem bekrefte mail. Så teller du antall ganger de ikke leverer, og tar det opp på møte med dem hvor du viser til hvor mange leveranser som har blitt forsinket/gått i vasken osv.

Har forøvrig og kommet med oppgitt tone på seksjonsmøte hvor en oppgave jeg hadde gitt fra meg(veldig enkel) for mange måneder siden fortsatt ikke hadde blitt løst. Da sa jeg bare det; "Dette er en veldig enkel oppgave, vi har diskutert den på hvert eneste seksjonsmøte i X måneder, nå er det vel på tide å få det gjort så vi kan slippe bruke mer tid helt unødig". Da ble det gjort

Jeg tar aldri noe på gangen eller over kaffekoppen med unnasluntrere/gullfiskhjerner(jeg kan være en sjøl asså), de må bekrefte alt skriftlig. Høhø.

Endret 11. september 2014 av AllisHagtorn

[Susa]

Når begynte du å bake med barna? Gutten min blir to om en mnd, og vi har prøvd oss på bollebakst idag...tror det blir et par år til neste gang

Han åt ei rå bolle, kasta et par i gulvet, lå plutselig oppå bordet og sleika i seg melet osv...jeg hadde ikke sett for meg at han skulle trille boller altså, men han liker jo å herme etter meg...

Jaja, blei da boller. Men, mens jeg sto med ryggen til kakerista for å lage middag forsvant det tre boller gitt...lå fint spredt på stuegolvet, tatt et par bitt av hver eller no...sukk!

God helg

Endret 12. september 2014 av Susa

[Ciara]

Kjenner jeg blir provosert på dine vegne, Ciara. Jeg er ikke så god på konflikter jeg heller, men ble bedre etter mye dritt i den forrige jobben min. Skjønner frustrasjonen din og synes det er ille at lederen ikke gjør noe med dette. Hva med HR eller din leder, hvis det ikke er samme person?

Min leder er heldigvis orientert om problemet. Men her jeg jobber er strukturen urovekkende flat (og alle snakker om om det som om det er en utelukkende positiv ting), og konsekvensen er at lederinvolvering plutselig fører med seg en hel masse bråk. Men skitt au.

Jeg er mindre redd for konflikter, jeg også, i seg selv.

Men det som delvis er tilfellet her, og som er et arbeidslivsproblem jeg synes er vanskelig, er når arbeidstakere har problemer med å være produktive på jobb som følge av diverse problemer og situasjoner privat. Jeg kan ikke gå for mye i detalj på dette punktet, men vedkommende har en stor arbeidsbyrde totalt, og løser det ved å fire på jobbkravene, virker det som. Og det er jo i seg selv forståelig, men det hjelper jo ikke meg i det hele tatt. Og når jeg har tatt dette opp med vedkommende før får jeg i retur en slags saus av betroelser og beklagelser. Og til slutt har vedkommende vridd det til slik at hvis man krever mer på jobb, så krever man mer enn vedkommende har mulighet til å yte totalt. "Jeg gjør så godt jeg kan, jeg kan ikke gjøre mer i denne situasjonen!" etc. Jeg må legge til at dette er en situasjon som har vart i årevis, så det er ikke et akutt problem (som vel de fleste ville hatt svært stor forståelse for). Det er derfor jeg involverer leder, fordi jeg - i motsetning itl mange andre - ser at denne situasjonen ikke kommer til å endre seg. "Akkurat nå" har allerede vart veldig, veldig lenge. Og da orker ikke jeg å forholde meg til dette problemet slik i evigheter i framover. Da må finne en annen som kan utføre disse oppgavene for oss, rett og slett. Men selv det vil nok vekke litt oppsikt, men det må vi nesten bare ta.

Jeg har også vært sidestilt(faktisk underordnet i alder og kompetanse) men med prosjektansvar, i tillegg til å være god venn med den ene og likte veldig godt alle deltakere i prosjektet.

Jeg tok er lite oppvaskmøte forkledd som prosjektmøte hvor punkt 1 var; hvor er leveransene og dermed visste jeg punkt 2; dette fungerer ikke, dette var avtalte leveranser og prosjektet kommer ikke i havn uten leveransene.(forklaringer på hvorfor osv) punkt 3; nøyaktig når kan du levere, og dette er forpliktende- kan du ikke så si det nå.

Ble litt sur diskusjon, men jeg bare presiserte at vi var avhengige av hverandre for å komme i havn- kan man ikke levere så må leder få vite om det så man kan benytte andre ressurser(som ikke gikk her fordi vi var de eneste med den kompetansen og dermed måtte jeg evt be om ny tidsfrist hvilket ingen var gira på, spesielt ikke om sak/prosjekt skal tas opp på ledermøte osv).

I frivillig sammenheng så har jeg hatt enda hardere linje hvor jeg basicly hadde oppvaskmøte forkledd som,ingenting- og gav klar beskjed om at "du/dere stilte ikke opp etter avtale, vi andre måtte ta alt ansvar, dette er ikke greit- enten stiller dere opp eller så får dere frasi verv". De ble DRITSURE, det gav jeg faen i fordi jeg var saklig og hadde rett.

I ettertid kom vi veldig godt overens fordi jeg aldri klikka, men var supersaklig og forholdt meg kun til det som var lovet.

Annet tips er at du tar det muntlig, sier du sender mail med en gang med oppgaver og ber dem bekrefte mail. Så teller du antall ganger de ikke leverer, og tar det opp på møte med dem hvor du viser til hvor mange leveranser som har blitt forsinket/gått i vasken osv.

Har forøvrig og kommet med oppgitt tone på seksjonsmøte hvor en oppgave jeg hadde gitt fra meg(veldig enkel) for mange måneder siden fortsatt ikke hadde blitt løst. Da sa jeg bare det; "Dette er en veldig enkel oppgave, vi har diskutert den på hvert eneste seksjonsmøte i X måneder, nå er det vel på tide å få det gjort så vi kan slippe bruke mer tid helt unødig". Da ble det gjort

Jeg tar aldri noe på gangen eller over kaffekoppen med unnasluntrere/gullfiskhjerner(jeg kan være en sjøl asså), de må bekrefte alt skriftlig. Høhø.

Nyttig å lese, Allis, tusen takk skal du ha. Du er en person jeg nødig ville ha skuffet på jobb, hehe.

Jeg liker måten du tar tak i problemene på. Du virker skvær samtidig som du holder på kravene dine, og det er veldig bra.

Når begynte du å bake med barna? Gutten min blir to om en mnd, og vi har prøvd oss på bollebakst idag...tror det blir et par år til neste gang

Han åt ei rå bolle, kasta et par i gulvet, lå plutselig oppå bordet og sleika i seg melet osv...jeg hadde ikke sett for meg at han skulle trille boller altså, men han liker jo å herme etter meg...

Jaja, blei da boller. Men, mens jeg sto med ryggen til kakerista for å lage middag forsvant det tre boller gitt...lå fint spredt på stuegolvet, tatt et par bitt av hver eller no...sukk!

God helg

Jeg kjenner meg igjen i dette

Barna mine har vært med på baking fra de har vært ganske små, dvs fra de har vist interesse og giddet og sitte i tripptrappen ved kjøkkenbenken og følge med - så halvannet, kanskje?

Men jeg manipulerer som bare det. Jeg gir dem følelsen av å være med på mye, men i praksis er det ganske begrenset, siden jeg er opptatt av at resultatet skal bli godt og ikke orker å vaske ned hele kjøkkenet etterpå. Så det betyr at de lenge har måttet sitte på benken eller tripptrappen, og får helle oppi ingredienser jeg har målt opp ("Så bra, alt kom oppi bollen!" ). Og så får de smake en hel masse underveis.

Så kommer det jo an på hva vi baker selvfølgelig. Baker vi cookies får de gjøre mye (da er det bare å øse skjeer på bakebrettet, og det er ikke så farlig med forskjellige størrelser eller at de legges for tett), baker vi boller må Softie se på, mens Eldstemann får trille (men selv Eldstemann, fire år, smaker på uforholdsmessig mye av deigen, så jeg passer på å være supereffektiv selv med å trille samtidig, så det ikke er så lenge han får holdt på ).

Jeg liker godt å lage mat med barn. Og det er forbausende hjelpsomt - ikke på den måten at maten blir fortere ferdig, for det gjør den ikke - fordi ungene er opptatt med noe og ikke forstyrrer meg så mye mens middagen lages. De er også veldig mye mer interessert i å smake nye ting hvis de har fått være med på å lage maten. Hyggelig er det også

[Ciara]

Dette blir et uvanlig åpenhjertig innlegg fra meg, men det er nå en gang slik at dagbøker er fint sted å lufte tanker man ikke lufter så ofte ellers.

Jeg har gått til det skrittet å bestille meg en time hos psykolog, og jeg er en blanding av vettskremt og veldig lettet.

Jeg vet ikke om dere husker at jeg hadde en slitenperiode i sommerferien. Da det endelig ble sommerferie var jeg slitnere enn jeg egentlig skjønte selv. Og jeg endte med å være ganske irritabel og lei meg. Jeg klarte ikke å være annerledes da, og ble irritert på meg selv også, for at jeg la en demper på min egen ferie. Men sånn var det nå en gang.

Det har ikke gått over helt. Det vil si, det er mange dager hvor jeg føler alt er som vanlig. Men så er det andre dager hvor jeg merker jeg er i ulage. Og det slår en del ut fysisk på meg, for jeg får vondt i hodet, kan bli svimmel, har en vedvarende gråteklump i halsen og får høyere puls i blant. Jeg føler meg rett og slett bekymret, redd og stresset. Noe som er frustrerende i og med at jeg faktisk ikke har noe særlig å være bekymret, redd og stresset for.

Ikke vet jeg om det er for mye stress eller et snev av angst (jeg sier "snev", for jeg fungerer tross alt normalt og fremstår som helt vanlig for andre, tror jeg), men jeg har bestemt meg for å snakke med noen om det. Kanskje først og fremst for å finne et mønster i det, og for å finne måter å tenke annerledes. Jeg tenker nemlig negativt med en gang i disse situasjonene ("Tenk om du nå blir mer stresset så du blir sykemeldt lenge! Det har du jo ikke tid til!" kan jeg si til meg selv).

Det er det ene.

Det andre er mer generelt, selv om det henger sammen med dette. Jeg har alltid vært en bekymrer, og det har i grunnen aldri plaget meg så mye før. Det er jo positive sider ved det, som at jeg tenker gjennom alle eventualiteter og dermed er godt forberedt. På den annen side er det mye krefter mentalt som går med på å forberede meg på scenarioer som aldri inntreffer. Og det er jeg lei av. Jeg ser veldig tydelig hvor dette stammer fra, nemlig min far. Jeg har en pappa som selv bekymrer seg for det meste, og som opp gjennom oppveksten min har sagt "Pass deg! Vær forsiktig! Har du husket....? Tenk hvis....!" Og nå som Eldstemann begynner å bli litt større har jeg tatt meg i å komme med disse setningene selv. Og i blant MÅ man jo det, selvfølgelig, men jeg har ikke noe ønsket om å overføre dette videre til egne barn. Det er ikke alt det er noe poeng i å bekymre seg for. Så der også trenger jeg noen strategier for å tenke annerledes.

Jeg er glad for at jeg tar grep om dette. Dét skal jeg ha, jeg har i grunnen alltid vært løsningsorientert. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg slapp, men nå er det slik, og da må jeg gjøre noe med det. Men jeg er vettskremt også. Idiotisk, selvsagt, men jeg er ikke en sånn som går til psykolog, skjønner dere Merkelig hvilket bilde man har av seg selv. Jeg mener jo at det virkelig ikke er noe nederlag å gå til psykolog, kanskje tvert om veldig fint å ta tak i problemene sine, men jeg skuffer meg selv litt også. Dessuten er jeg temmelig privat av meg, og misliker veldig å snakke om mine egne problemer. Når jeg må, ender det bare med at jeg gråter. Som da jeg var hos jordmor da jeg var gravid med Softie og ville snakke om fødselen jeg hadde i vente, og bare endte med å gråte.

Så tar jeg et par andre grep her i verden.

• Jeg skal ikke multitaske mer. Det ligger ikke for meg. For all del, jeg kan lese mail mens jeg sitter på bussen, men jeg er fæl til å gjøre altfor mye på en gang (se på tv og surfe samtidig, sende meldinger og snakke med noen, alt det der - i det hele tatt må telefonen mer vekk!). Det blir jeg sliten i hodet av, så det kutter jeg ut.
• Jeg skal gjøre mindre husarbeid. Det er jo ikke rart jeg blir sliten i hodet når jeg etter en femtitimers arbeidsuke denne uka, bestemte meg for at jeg lørdag kveld skulle fikse huset.
• Jeg skal ut i skogen. Jeg skal ha mer frisk luft, mer bevegelse. Jeg blir rolig i hodet av det.
• ...og i det hele tatt, skal jeg gjøre flere ting som gjør meg glad. Hvorfor hører jeg ikke så mye på musikk lenger, jeg som elsket det? Hvorfor finner jeg ikke enda mer tid til å lese bøker? Se film? Legge meg i badekaret med mannen?

Ha en strålende uke, alle sammen

[Daria]

Så bra at du tar grep og gjør ting for å få det bedre, både med tanke på psykologtime og bevisste, konkrete endringer i hverdagen Å se at man må gjøre noe og så faktisk gjøre det er jo å være et godt stykke på vei mot løsning allerede. Jeg kjenner flere som har hatt stort utbytte av psykologtimer, selv om de nok heller ikke så på seg selv som "en sånn som går til psykolog" eller hadde det man kanskje anser som "psykolog-problemer" i utgangspunktet. Det å snakke med noen utenforstående, som har taushetsplikt og som man ikke trenger å forholde seg til annet enn akkurat i samtale-settingen tror jeg hadde vært sunt for de fleste.

...og når det gjelder å gjøre mindre husarbeid, kan du komme til meg for et lynkurs

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg sier gratulerer med en bra avgjørelse, på alle plan.

Jeg er akkurat som deg- har dog hatt en hel haug reelle og store bekymringer de siste par åra, men jeg har like bra evne til deg for å bekymre meg også når jeg ikke trenger.

Jeg hadde en veldig bra periode etter jeg hadde vært ganske dårlig i flere år i start av 20år; jeg ble tvunget til å økonomiske energibruk(sånn virkelig hver dag), og jeg ble faktisk skikkelig flink til å anvende tid. "Er den deadlinen om tre uker? Jaha, hvor lang tid trenger jeg", satte av tid i kalenderen og brukte ikke en kalori på det før det stod i kalenderen at jeg skulle gjøre akkurat det.

Men, så var jo og det før "tilgjengelig hele tiden på smarttelefon", ingen sjefer som mailer deg 5 ganger i ferien og ringer og styrer. Og så vikla jeg meg inn i stresset og kom aldri ut igjen

Jeg har ei banal men superbra workbook å anbefale deg ang overdrevent stress/bekymring/engsteligheter. Får ikke linket her, men den er på Amazon og heter "mindfullness workbook", er hvit og bilde av en stein på coveret. Superbra når man skal vri hjernen litt og øve seg på å ta en ting av ganga

Ser at den jobbsituasjonen ikke er så enkel når det stadig dras inn privatsituasjon man har forståelse for at kommer i veien. Jeg har et "svakt"(eller; menneskelig da) punkt der- jeg føler ikke jeg kan være hard når jeg vet at fyren har kolikkunge og kreftsyk forelder liksom. Samtidig er man jo ansvarlig selv for å ordne hverdagen sin på sikt, og finne løsninger som virker i lengda når situasjoner er langvarige.

Jeg ville vært kanskje litt streng ovenfor ledelsen og dokumentert jobben jeg gjorde, og at eventuelle manglende leveranser skyldtes den personen gjentatte ganger. Så får de enten ansette en ekstra, eller akseptere at det blir slik. Problemet er jo egentlig alltid ledelsen og ikke den ansatte.

[Susa]

Så bra at du passer på deg selv! Det er jo veldig vanlig at kvinner bekymrer seg for mye, og gaper over for mye. Også blir de utbrente, sykemeldte og...

Altså, det er jo worst case, men jeg tror mange kunne hatt godt å ha en psykolog å prate med

Og, kom deg ut i skogen☺ guttungen og jeg ble med foreldrene mine på tyttebærtur på lørdag. Vi var i skogen i 8 timer, lillemann traska rundt i lyngen og kosa seg med tyttebær og blåbær. Han ble ikke utålmodig heller! Vi fikk plukka 55 liter tyttebær (Pappa spiser tyttebær på alt, brødskiva, lappskaus, is...), og så grilla vi pølser. Kjempekoselig!