Uten en rød tråd

[Gjest AllisHagtorn]

Godt vi er flere som ser det! Men dewy foundation tenkte jeg ikke over - men det hørtes jo litt fint ut. Ikke "sykt mye" da

Kultursjokk, der sa du det. Det føltes veldig fjernt fra min virkelighet. Det var ganske mange med barnevogn der, men de så freshe ut hele gjengen. Selv så jeg ut som et takras.

Jeg var jo ofte sminket(ikke foundation da) og sånn helt greit velkledd(altså; ikke permisjonsuniformen med nike joggesko, leopardtights og lang cardigan), nyvasket hår - og følte meg fortsatt som et vrak av nedre sosial rang

Men det føltes ikke kjipt - snarere tvert imot, jeg synes jo kulturen der er fullstendig meningsløs.

[Ciara]

Jeg fartet rundt et annet sted i sommer, hvor jeg også syns det var så mange damer med stive masker. Og det så jo helt utrolig corny ut. Jeg har jo sett det på kjendiser, men det er noe annet når man rusler gatelangs og gradvis skjønner hva man ser. Flere av dem var helt sikkert rundt 30, som meg selv (dvs 32), og det er så rart at de ikke ser at de får et eldre preg av det. Det er mulig det fins mange som får det til å se naturlig ut, hva vet jeg, men jeg syns det er så merkelig når den type inngrep/injeksjoner er noe av det første du legger merke til. Lurer på om de ser det selv eller om de ikke syns det er så farlig, siden det uansett er bedre enn rynker/linjer.

Det er akkurat det jeg også lurer på, ser de det ikke selv? Eller har de blitt botoxblinde? Har noen av dere sett bilde av Nicole Kidman i det siste? Altså, hun må ha sprøytet seg full av alt mulig de siste tjue årene, men nå ser hun helt jævlig ut. Jeg blir nesten litt skuffa

Og de der hovne leppene? Nei takk. Naturlig fyldige lepper er jo kjempefint, men alle kan ikke ha det. Og hadde jeg fått Restylane i leppene ville jeg sett så underlig ut.

Og så kan jeg ikke annet enn å se litt ned på det. Det skammer jeg meg litt over, for det er virkelig ikke sympatisk av meg. Men mest blir jeg lei meg for at man ikke bare kan senke skuldrene litt og være fornøyd med den man er.

[Ciara]

Jeg var jo ofte sminket(ikke foundation da) og sånn helt greit velkledd(altså; ikke permisjonsuniformen med nike joggesko, leopardtights og lang cardigan), nyvasket hår - og følte meg fortsatt som et vrak av nedre sosial rang

Men det føltes ikke kjipt - snarere tvert imot, jeg synes jo kulturen der er fullstendig meningsløs.

Da skulle de sett meg!

Men så bra at du er så trygg på deg selv

[Gjest Nesevisa]

Signerer Ciara der.

Jeg kunne ikke for alt i verden tenkt meg å se sånn ut; likevel føler jeg meg underlegen når jeg møter på "sånne". Tror ikke jeg er spesielt stygg eller ufresh på noen måte, men jeg legger kanskje sjela og selvfølelsen min i litt andre sider ved meg selv enn leppene

Men det er noe med å møte på sånne, som du vet at først og fremst baserer selvverdet sitt på utseendet (for å generalisere noe sinnssykt), som gjør at jeg begynner å tenke på hvordan de må se på meg. Og da blir jeg usikker og keitete

[Gjest Tekola]

Jeg ble målt fra topp til tå av en annen mamma da jeg hentet Vesla i dag. Hun hadde rettetangslitt, bleket hår, puffy lepper, strrrrrramme jeans som sikkert kostet en hel del, heftig manikyr på neglene og var generelt stylet. Jeg kom i joggebukse, t-skjorte, mitt korte hår uten noe guffe i (litt alla Weasley-gutta i Harry Potter når jeg tenket meg om) og pene Ecco-sandaler (fordi de sto nærmest trappa på vei ut ). Vet ikke hvem av oss som dømte hardest, jeg

[Ciara]

Det høres ut for meg som om du soleklart gikk av med seieren.

Det er jo praktiske årsaker til at ikke alle kan se "smashing" (minus botoxen) ut. Jeg har verken så mye tid eller penger som kreves. Ja, selvfølgelig kan man prioritere trening, og jeg trener da også. Men det må nesten foregå etter at ungene har lagt seg, og det orker jeg ikke hver kveld - vi har praktiske ting med hus og diverse som må fikses på kveldstid også. Så da blir det trening et par-tre ganger i uka, nok til å være i god form, men ikke nok til å se ut som fotballfrue Og klær løper jeg innom og handler en sjelden gang mellom jobb og henting, og med parkdresser og sko og alt ungene trenger, prioriterer jeg som regel å handle til dem.

Det er noen ganger jeg lurer på hvordan jeg hadde sett ut hvis jeg kunne bodd på helsefarm et halvt års tid Trening, supersunn mat, massasje og ansiktsbehandlinger. Jeg ville sikkert vært tynnere og penere, men antakelig enormt mye surere

...jeg er nemlig livsnytersk anlagt, litt for glad i god mat, søtsaker og vin til å gi det opp for å bli pen

[Daria]

Jeg ble målt fra topp til tå av en annen mamma da jeg hentet Vesla i dag. Hun hadde rettetangslitt, bleket hår, puffy lepper, strrrrrramme jeans som sikkert kostet en hel del, heftig manikyr på neglene og var generelt stylet. Jeg kom i joggebukse, t-skjorte, mitt korte hår uten noe guffe i (litt alla Weasley-gutta i Harry Potter når jeg tenket meg om) og pene Ecco-sandaler (fordi de sto nærmest trappa på vei ut ). Vet ikke hvem av oss som dømte hardest, jeg

Tror vi er ganske dømmende og fordomsfulle alle sammen - helt automatisk Jeg tilstår så gjerne at jeg har stor glede av å sitte på kafé eller bare en benk i byen sammen med en likesinnet venninne og felle min nådeløse dom over tilfeldig forbipasserende. Men jeg vil jo aldri finne på å gjøre noe mer enn det - jeg går ikke bort til folk og informerer dem om min ærlige - og høyst subjektive, la oss ikke glemme det - mening om dem. De er sikker ikke så imponert over meg og min fremtreden de heller

De er få folk jeg har så mange fordommer mot som de som sier at de ikke har noen fordommer og aldri tenker stygt om andre. Enten lyver de, eller så har de skremmende liten selvinnsikt. Fordommer er ikke skadelige så lenge man er klar over at de er nettopp det.

Det er noen ganger jeg lurer på hvordan jeg hadde sett ut hvis jeg kunne bodd på helsefarm et halvt års tid Trening, supersunn mat, massasje og ansiktsbehandlinger. Jeg ville sikkert vært tynnere og penere, men antakelig enormt mye surere

...jeg er nemlig livsnytersk anlagt, litt for glad i god mat, søtsaker og vin til å gi det opp for å bli pen

Jeg har innsett at jeg må velge - jeg kan være (relativt) slank, eller jeg kan spise kake og sjokolade. Særlig det var et reelt valg Det er en del livsnyterskhet og kakemonster-tendenser, en del latskap og en del politikk og feminisme - hvorfor skal jeg anstrenge meg for å leve opp til samfunnets skjønnhetsnormer? Derimot bruker jeg litt tid og penger på shopping og klær - det synes jeg er gøy, uten at jeg er så moteinteressert. (mvh hun som skulle innom storsenteret og kjøpe en kabel etter jobb i går og kom ut med en bolero, en cardigan og en håndfull smykker ) Skjønt, denne uka har jeg faktisk lest både Elle (salg på Narvesen) og Det Nye (jobben abonnerer) som begge presenterte høstens trender, så akkurat nå er jeg faktisk litt oppdatert

[Gjest AllisHagtorn]

Ja, så kom dagen da man sitter i kantina i ny jobb med ei som fikk 3 unger for ca 20 år siden.

"Ja, hvor gjør du av ungen din?" "Pappaen har permisjon, vi kom inn under den 14 uker til far, og så skal han ta ut litt ferie i tillegg".."Åja, sånn skikkelig Tårnfrid".....

Eh.....

La også merke til at alle på det første møtet nærmest gispet når jeg sa han var 8 mnd, "Åååååhhhhh, 8 måneder! Så liten"..

Hæ? Hvor ungen ER? Ja....faller det ikke folk ikke at en unge har to foreldre og at vi hallo, faktisk har verdens lengste permisjon?

Den sved altså.

Jeg jobber av en grunn, og det er økonomi. Og jeg blir så SUR av å karre meg utslitt på jobb og så skal man møte sånne dustekommentarer.

Synes det var merkelig fra en kvinnelig sjef(ikke min altså) å si til en nyansatt.

[Ciara]

Tror vi er ganske dømmende og fordomsfulle alle sammen - helt automatisk Jeg tilstår så gjerne at jeg har stor glede av å sitte på kafé eller bare en benk i byen sammen med en likesinnet venninne og felle min nådeløse dom over tilfeldig forbipasserende. Men jeg vil jo aldri finne på å gjøre noe mer enn det - jeg går ikke bort til folk og informerer dem om min ærlige - og høyst subjektive, la oss ikke glemme det - mening om dem. De er sikker ikke så imponert over meg og min fremtreden de heller

De er få folk jeg har så mange fordommer mot som de som sier at de ikke har noen fordommer og aldri tenker stygt om andre. Enten lyver de, eller så har de skremmende liten selvinnsikt. Fordommer er ikke skadelige så lenge man er klar over at de er nettopp det.

Jeg har innsett at jeg må velge - jeg kan være (relativt) slank, eller jeg kan spise kake og sjokolade. Særlig det var et reelt valg Det er en del livsnyterskhet og kakemonster-tendenser, en del latskap og en del politikk og feminisme - hvorfor skal jeg anstrenge meg for å leve opp til samfunnets skjønnhetsnormer? Derimot bruker jeg litt tid og penger på shopping og klær - det synes jeg er gøy, uten at jeg er så moteinteressert. (mvh hun som skulle innom storsenteret og kjøpe en kabel etter jobb i går og kom ut med en bolero, en cardigan og en håndfull smykker ) Skjønt, denne uka har jeg faktisk lest både Elle (salg på Narvesen) og Det Nye (jobben abonnerer) som begge presenterte høstens trender, så akkurat nå er jeg faktisk litt oppdatert

Jeg digger å sitte på kafe og studere folk, og gjette hvor de bor og hva de jobber med ut fra utseende

Hehe, synes det høres ut som et strålende liv, jeg Langt hyggeligere enn slankehelvete hele livet. Tenk så leit, tror ikke det finnes noen som ligger på dødsleiet og synes det var fint de aldri unnet seg sjokolade, liksom.

Heldigvis finnes det en gylden middelvei da. Sjokolade i blant, trening i blant, normalvektig - ingen gisper over hvor slank og lekker man er, men ingen som tenker at man er enormt stor, heller. Men - gisp - da er man jo bare helt vanlig?

Jeg er veldig vanlig og A4 og stolt av det!

Ja, så kom dagen da man sitter i kantina i ny jobb med ei som fikk 3 unger for ca 20 år siden.

"Ja, hvor gjør du av ungen din?" "Pappaen har permisjon, vi kom inn under den 14 uker til far, og så skal han ta ut litt ferie i tillegg".."Åja, sånn skikkelig Tårnfrid".....

Eh.....

La også merke til at alle på det første møtet nærmest gispet når jeg sa han var 8 mnd, "Åååååhhhhh, 8 måneder! Så liten"..

Hæ? Hvor ungen ER? Ja....faller det ikke folk ikke at en unge har to foreldre og at vi hallo, faktisk har verdens lengste permisjon?

Den sved altså.

Jeg jobber av en grunn, og det er økonomi. Og jeg blir så SUR av å karre meg utslitt på jobb og så skal man møte sånne dustekommentarer.

Synes det var merkelig fra en kvinnelig sjef(ikke min altså) å si til en nyansatt.

Herregud, så dust!

Det er lettere sagt enn gjort, men jeg håper du hever deg over det. De vet ikke hvordan dere har det, hvilke grunner dere har eller hvor likestilte dere er hjemme

[Daria]

En eldre dame kommenterte til en yngre kollega som nettopp var tilbake etter permisjon, med unge på ca 8 måneder: Det må da være trist å dra fra ham om morgenen? Hun repliserte kontant at Vet du, det er igrunnen ganske deilig. Med en unge som var i ferd med å for alvor oppdage eget stemmevolum og en storesøster med søskensjalusi og trassalder syntes hun at det å kunne overlate alt til manen og dra på jobb egentlig nesten var som en ferie.

Jeg hadde mest lyst til å applaudere. Gjetter på at menn som er nybakte fedre sjelden og aldri får tilsvarende spørsmål, selv om de som regel drar fra mye mindre babyer hver dag...

[Gjest AllisHagtorn]

Altså, jeg blir personlig litt lei meg(fordi jeg de siste morningene og kveldene har grått i bøttevis over at man føler det er "feil"- altså ikke rasjonelt men emosjonelt), og prinsipielt forbanna over at sånne holdninger skal være noe man må møte.

Hallo- karriere? Jada, jeg har utdannelse og ønsker interessante oppgaver- men altså; bolig og mat er jo faen ikke gratis. Og, enkelte her i verden forsørger familien og felleskapet(ja, tenk, så andre kan ha kontantstøtte og permisjon) sammen.

Hvor lenge er liksom "godt nok", og hvorfor kan ikke faren være i permisjon med en unge som er nærmere 1 år enn nyfødt?

Jeg trøstet meg med at mange kolleger med og uten barn har fått samme idiotkommentarer på alt fra bekledning, posisjon, antatt å være sekretær fremfor sentral møtedeltaker/leder/seniorrådgiver osv.

[Ciara]

Altså, jeg blir personlig litt lei meg(fordi jeg de siste morningene og kveldene har grått i bøttevis over at man føler det er "feil"- altså ikke rasjonelt men emosjonelt), og prinsipielt forbanna over at sånne holdninger skal være noe man må møte.

Hallo- karriere? Jada, jeg har utdannelse og ønsker interessante oppgaver- men altså; bolig og mat er jo faen ikke gratis. Og, enkelte her i verden forsørger familien og felleskapet(ja, tenk, så andre kan ha kontantstøtte og permisjon) sammen.

Hvor lenge er liksom "godt nok", og hvorfor kan ikke faren være i permisjon med en unge som er nærmere 1 år enn nyfødt?

Jeg trøstet meg med at mange kolleger med og uten barn har fått samme idiotkommentarer på alt fra bekledning, posisjon, antatt å være sekretær fremfor sentral møtedeltaker/leder/seniorrådgiver osv.

Det er synd å si det, men som mor er man bare i skvis uansett. Nå setter jeg det på spissen selvfølgelig, men det er galt hvis du begynner å jobbe igjen for tidlig, og det er galt hvis du er for lenge hjemme. Det er galt hvis du har lange arbeidsdager med små barn, og det er galt å måtte droppe et jobbmøte for å måtte hente et sykt barn i barnehagen. Jeg tror man må ha veldig klart for seg selv hvorfor man gjør ting og drite i alle andre.

Hvor er din forpliktelse først og fremst? Hos familien din. Hvordan tar du best vare på den? Jo, ved å sørge for at du har en jobb så dere har et sted å bo og mat å spise. Altså - det er mye god omsorg i å være ute i arbeidslivet. At andre kanskje ville ha valgt annerledes har ikke noe å si for deg, du er ikke "andre".

Sånn tenker jeg. Prøver i hvert fall. Men i blant har jeg også øyeblikk der jeg føler ikke får tilfredsstilt noen i det hele tatt, og der sånne kommentarer treffer midt i noe vondt og gjør meg lei meg.

[Serafina.]

Jeg er litt sent ute med botox- og skjønnhetsdiskusjonen, men måtte flire litt da jeg etter å ha lest her så en statusoppdateringer på Facebook om botox. Hun som la den ut syntes ikke noe særlig om det, men heller at vi alders med stil og det ser ut som vi har levd et liv på veien. Er så enig.

[Serafina.]

Ja, så kom dagen da man sitter i kantina i ny jobb med ei som fikk 3 unger for ca 20 år siden.

"Ja, hvor gjør du av ungen din?" "Pappaen har permisjon, vi kom inn under den 14 uker til far, og så skal han ta ut litt ferie i tillegg".."Åja, sånn skikkelig Tårnfrid".....

Eh.....

La også merke til at alle på det første møtet nærmest gispet når jeg sa han var 8 mnd, "Åååååhhhhh, 8 måneder! Så liten"..

Hæ? Hvor ungen ER? Ja....faller det ikke folk ikke at en unge har to foreldre og at vi hallo, faktisk har verdens lengste permisjon?

Den sved altså.

Jeg jobber av en grunn, og det er økonomi. Og jeg blir så SUR av å karre meg utslitt på jobb og så skal man møte sånne dustekommentarer.

Synes det var merkelig fra en kvinnelig sjef(ikke min altså) å si til en nyansatt.

Dette er så tankeløse kommentarer. Kjære vene, dere er to foreldre og jeg er helt overbevist om at lilegutt har det like bra med pappa som med mamma.

Enig med Ciara som sier dere småbarnsmødre er skviset enten dere tar kort eller lang permisjon. Jeg har jobbet et sted hvor flere av mennene tok lenger enn tilmålt pappaperm og en av de mannlige sjefene lirte av seg hvor ille det var. Da så jeg rødt. Kvinner og menn har klin like stillinger der og man har akkurat like lang tid på å planlegge fravær ved mammaperm som pappaperm.

Jeg håper du klarer å heve deg over tankeløse kommentarer, Allis.

[Ciara]

Jeg er litt sent ute med botox- og skjønnhetsdiskusjonen, men måtte flire litt da jeg etter å ha lest her så en statusoppdateringer på Facebook om botox. Hun som la den ut syntes ikke noe særlig om det, men heller at vi alders med stil og det ser ut som vi har levd et liv på veien. Er så enig.

Jeg også! Det går jo den veien med oss alle, underlig at det skal være vanskelig å forholde seg til.

[Daria]

Altså, jeg blir personlig litt lei meg(fordi jeg de siste morningene og kveldene har grått i bøttevis over at man føler det er "feil"- altså ikke rasjonelt men emosjonelt), og prinsipielt forbanna over at sånne holdninger skal være noe man må møte.

Hallo- karriere? Jada, jeg har utdannelse og ønsker interessante oppgaver- men altså; bolig og mat er jo faen ikke gratis. Og, enkelte her i verden forsørger familien og felleskapet(ja, tenk, så andre kan ha kontantstøtte og permisjon) sammen.

Hvor lenge er liksom "godt nok", og hvorfor kan ikke faren være i permisjon med en unge som er nærmere 1 år enn nyfødt?

Jeg trøstet meg med at mange kolleger med og uten barn har fått samme idiotkommentarer på alt fra bekledning, posisjon, antatt å være sekretær fremfor sentral møtedeltaker/leder/seniorrådgiver osv.

Særdeles gode poeng. Alt koster, for enkeltinidividet, familien og for samfunnet. Jeg provoseres av en del som går hjemme i årevis - ikke fordi de velger å gå hjemme, det får jo være opptil hver enkelt hva man har lyst og mulighet til, men fordi en del av dem overhodet ikke skjønner at grunnen til at de kan gå hjemme og likevel ha alle fordeler med kontantstøtte, subsidiert barnehageplass, barnetrygd, gratis helsevesen og skole for ungene er at andre jobber og betaler skatt og har tatt andre valg. Innse i det minste at du i den situasjonen er privilegert som f heller enn å syte om at du gjør en like viktig jobb som alle som faktisk jobber. Vi har akkurat lyst ut en stilling her, og en av søkerne hadde ført opp det å gå hjemme med barn under arbeidspraksis, med arbeidsgiver "Egen" og stillingsstørrelse 100%. Jeg syntes det var litt spesielt...

[¤flicka¤]

Det er synd å si det, men som mor er man bare i skvis uansett. Nå setter jeg det på spissen selvfølgelig, men det er galt hvis du begynner å jobbe igjen for tidlig, og det er galt hvis du er for lenge hjemme. Det er galt hvis du har lange arbeidsdager med små barn, og det er galt å måtte droppe et jobbmøte for å måtte hente et sykt barn i barnehagen. Jeg tror man må ha veldig klart for seg selv hvorfor man gjør ting og drite i alle andre.

Jeg må bare få si at jeg har hatt masse utbytte av mamma-diskusjonene her og i andre dagbøker som jeg snikleser, av en eller annen grunn er det godt å se at det er mange som sliter med det samme. Det er som et puslespill som mangler en brikke, jeg ser ikke helt hvordan jeg skal få gjort ferdig alt jeg har lyst til på en god måte. Jeg må alltid fire på noe, prøver bare å finne ut hva som er minst viktig og å lære å drite i den dårlige samvittigheten og ikke minst, være tilstede når jeg er hjemme. Men altså, fint å lese andres betraktninger om samme tema

[Serafina.]

Fikk beskjed på jobben at jeg ikke så noe særlig ut i dag, så jeg kunne bare dra. Som sagt så gjort, så nå sitter jeg med iPad, bok, snytepapir og halspastiller innen rekkevidde.

[Ciara]

Særdeles gode poeng. Alt koster, for enkeltinidividet, familien og for samfunnet. Jeg provoseres av en del som går hjemme i årevis - ikke fordi de velger å gå hjemme, det får jo være opptil hver enkelt hva man har lyst og mulighet til, men fordi en del av dem overhodet ikke skjønner at grunnen til at de kan gå hjemme og likevel ha alle fordeler med kontantstøtte, subsidiert barnehageplass, barnetrygd, gratis helsevesen og skole for ungene er at andre jobber og betaler skatt og har tatt andre valg. Innse i det minste at du i den situasjonen er privilegert som f heller enn å syte om at du gjør en like viktig jobb som alle som faktisk jobber. Vi har akkurat lyst ut en stilling her, og en av søkerne hadde ført opp det å gå hjemme med barn under arbeidspraksis, med arbeidsgiver "Egen" og stillingsstørrelse 100%. Jeg syntes det var litt spesielt...

For samfunnet? Hvem bryr seg vel om det? Har ikke Norge så mye penger på bok, da?

Artig med den jobbsøkeren. Man kan jo håpe det var humoristisk ment - for da er det jo faktisk litt morsomt - men sånn ellers er det jo skremmende.

Jeg må bare få si at jeg har hatt masse utbytte av mamma-diskusjonene her og i andre dagbøker som jeg snikleser, av en eller annen grunn er det godt å se at det er mange som sliter med det samme. Det er som et puslespill som mangler en brikke, jeg ser ikke helt hvordan jeg skal få gjort ferdig alt jeg har lyst til på en god måte. Jeg må alltid fire på noe, prøver bare å finne ut hva som er minst viktig og å lære å drite i den dårlige samvittigheten og ikke minst, være tilstede når jeg er hjemme. Men altså, fint å lese andres betraktninger om samme tema

Jeg er helt enig med deg. Det er et stort tema man liksom aldri blir ferdig med og som det er evig interessant å lese om. Hvordan løser andre denne floka? Har andre bedre tid enn meg? Har de bedre samvittighet enn meg?

Fikk beskjed på jobben at jeg ikke så noe særlig ut i dag, så jeg kunne bare dra. Som sagt så gjort, så nå sitter jeg med iPad, bok, snytepapir og halspastiller innen rekkevidde.

Ser du, det lønner seg i blant å ikke se tipp-topp ut! God bedring

[Serafina.]

Hehe, sant nok. Takk